Veksler mellom pessimisme og optimisme (langt)

[Anonym bruker]

Jeg blir så sliten av dette her! En tidlig spontanabort/kjemisk graviditet, en til spontanabort og så en missed abortion. Utredning på sykehuset får jeg ikke før jeg eventuelt har hatt enda en abort, fordi den første kom "for tidlig" og ikke regnes med. 

 

Det startet så bra da jeg ble gravid første måneden vi prøvde. Det endte som spontanabort/kjemisk graviditet, men vi tok det ikke så tungt, for det kunne jo skje alle. Så var jeg så heldig å bli gravid igjen rett etter den kjemiske, men jammen endte det ikke i en ny SA. Rakk ikke å komme så langt den gangen heller, og optimismen var fortsatt stor, for jeg ble jo gravid og vi hadde bare hatt uflaks. Så ble jeg gravid igjen rett etter SAén også. Jeg følte meg helt sikker på at nå kom det til å gå bra. I 11 uker vokste magen, jeg hadde gravidplager, følte meg gravid, måtte begynne med gravidbukser, var så sikker på at vi kom til å få et barn. Så begynte jeg å blø litt og det viste seg at det var en MA. Embryoet hadde sluttet å utvikle seg i uke 6, men kroppen hadde bare fortsatt å la meg tro at jeg var gravid.

 

Tre måneder har gått siden MAén og jeg er ikke gravid enda. Og nå begynner pessimismen å få overtaket. Jeg har tatt blodprøvene man gjør i forbindelse med en habituell abort-utredning på Volvat, og alt var fint, bortsett fra at AMH var på 5. Jeg har noen år igjen til jeg blir 40, og 5 er litt lavt for min alder. 

 

Jeg veksler mellom tro, håp og optimisme om at neste syklus vil jeg bli gravid og beholde, og dyp pessimisme, der jeg tenker at det aldri vil gå, at vi kommer til å bruke masse tid og energi og sette livet på vent for noe som aldri vil skje. Veksler mellom å bare ville gi opp og ta livet mitt tilbake og å sette alt inn på å få det til, med privat IVF osv. 

 

Jeg er fortsatt lei meg etter den siste MAén. Nå ville babyen jeg trodde jeg hadde i magen vært så stor at den ville kunne overlevd utenfor magen om fødselen skulle ha kommet i gang. Jeg føler meg så knust og så mislykket fordi det ikke gikk og fordi det ikke har gått tre ganger.

 

Jeg bruker eggløsningstester og temperaturmåling og vet at vi disse siste månedene har truffet eggløsningen like godt som de tre gangene jeg ble gravid, så hvorfor lykkes det ikke nå? Har utskrapningen etter MAen ødelagt noe? Det er så mange spørsmål og ingen svar. Det er så tøft å vite at jeg kanskje heller ikke vil få svar om hvordan det går før om lang, lang tid. Jeg blir så utrolig sliten av denne prosessen.

 

Vil gjerne høre fra andre hvordan dere taklet/takler videre prøveperioder etter tre aborter og hvordan dere tenker, hvordan dere overlever...

Anonymous poster hash: cdb1e...659

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: b3f1e...e45

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: b3f1e...e45