Noen som har skiftet retning "midt" i livet mtp yrke?

[Anonym bruker]

Jeg har en master og jobbet i 12 år som ingeniør. Mistrives veldig! Har trivdes godt i tidligere jobb, men pga oljekrisen måtte jeg skifte til en annen bransje. Har jobbet her nå i 3,5 år og gruer meg nesten til hver dag. Veldig få ingeniørjobber som lyses ut og jeg er helt på felgen nå. Problemet er at jeg ikke vet hva jeg vil. Jeg vil bare bort. Har fått så utrolig lav selvtillit av denne jobben. Føler ikke jeg kan noe eller får til noe.

 

Hvordan gikk dere frem for å skifte retning? Fikk dere noe hjelp (coach el lign) eller visste dere hva dere ville gjøre?

Har dere noen råd? Jeg er helt desperat nå.

 

Takk for evt svar.

 

 

 

Anonymous poster hash: 19255...632

[Anonym bruker]

Jeg er siviløkonom, men snart ferdig bvpedagog. Ferdig til sommeren, tok det over 4 år. Etter jeg fikk barna mine, mistet jeg helt piffen jobbmessig. Når begge barna var begynt på skolen, ble vi fosterforeldre og fokuset mitt skiftet helt fra forretningslivet til utsatte barn. Hadde praksis hos bvtj, og jobber der nå 50% mens jeg fullfører studiene.

 

Anonymous poster hash: 17e4e...290

[Anonym bruker]

Jeg er siviløkonom, men snart ferdig bvpedagog. Ferdig til sommeren, tok det over 4 år. Etter jeg fikk barna mine, mistet jeg helt piffen jobbmessig. Når begge barna var begynt på skolen, ble vi fosterforeldre og fokuset mitt skiftet helt fra forretningslivet til utsatte barn. Hadde praksis hos bvtj, og jobber der nå 50% mens jeg fullfører studiene.

 

Anonymous poster hash: 17e4e...290

Tusen takk for svar!

Hvordan var det å få jobb? Tok du kontakt ned de mtp jobbmuligheter før du sa opp den gamle jobben?

 

Veldig tøft gjort forresten! Imponert 👏🏻

 

Anonymous poster hash: 4ce21...210

[Anonym bruker]

Blodbank?

 

Anonymous poster hash: 2b218...9e6

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Hvordan var det å få jobb? Tok du kontakt ned de mtp jobbmuligheter før du sa opp den gamle jobben?

 

Veldig tøft gjort forresten! Imponert 👏🏻

 

Anonymous poster hash: 4ce21...210

Jeg var frikjøpt som fosterforelder, og i den perioden merket jeg at jeg ikke ville tilbake. Når barnet begynte i bhg begynte jeg studiene. Helt klart en overgang økonomisk, men verdt det. Er jo glad i å studere også, så håper få tatt master her også etterhvert. Ikke for akkurat lønnen sin del, men er jo så mye spennede å lære.

 

Jeg fikk 50% stilling der jeg var i praksis. Har ikke jobbet ellers i studiene siden jeg enda har fosterbarn, og det har krevd mye tilstedeværelse.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 17e4e...290

[Anonym bruker]

Hei hi.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver.

Jeg har og en godt betalt jobb. Den er høyt respektert og jeg har god lønn. Men jeg har mistrivdes i mange år.

Til å begynne med følte jeg at jeg mestret jobben. Jeg kunne alt og jeg klarte alt, og jeg var dyktig i det jeg gjorde. Men så søkte jeg på oppgradering, og fikk nei. Mine overordnede sa jeg var for pysete, at jeg ikke tok nok sjanser og at jeg ikke hadde tyngden og respekten. Jeg ble knust. Det gikk gradvis nedover med både psyke og prestasjoner, og nå er jeg sykemeldt. (Jeg er riktignok "heldig," og har fått en reell diagnose på noe helt annet, men jeg hadde nok bukket under for depresjon, hadde jeg ikke fått denne andre sykdommen.)

Alt i alt betyr dette at jeg må bytte beite. Jeg er veldig i tvil, men jeg tror jeg kommer til å satse på noe innenfor helse. Jeg har aller mest lyst til å bli jordmor, men tror veien er for lang å gå. Jeg er straks 37 år, og har to barn i barnehage, så det kan bli for tøft.

Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, kanskje bare fortelle deg at du ikke er alene. Håper du finner ut av hva du vil, og tør å ta noen tøffe valg. Heier på deg!

 

Anonymous poster hash: 0f9c5...18f

[Anonym bruker]

Hei hi.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver.

Jeg har og en godt betalt jobb. Den er høyt respektert og jeg har god lønn. Men jeg har mistrivdes i mange år.

Til å begynne med følte jeg at jeg mestret jobben. Jeg kunne alt og jeg klarte alt, og jeg var dyktig i det jeg gjorde. Men så søkte jeg på oppgradering, og fikk nei. Mine overordnede sa jeg var for pysete, at jeg ikke tok nok sjanser og at jeg ikke hadde tyngden og respekten. Jeg ble knust. Det gikk gradvis nedover med både psyke og prestasjoner, og nå er jeg sykemeldt. (Jeg er riktignok "heldig," og har fått en reell diagnose på noe helt annet, men jeg hadde nok bukket under for depresjon, hadde jeg ikke fått denne andre sykdommen.)

Alt i alt betyr dette at jeg må bytte beite. Jeg er veldig i tvil, men jeg tror jeg kommer til å satse på noe innenfor helse. Jeg har aller mest lyst til å bli jordmor, men tror veien er for lang å gå. Jeg er straks 37 år, og har to barn i barnehage, så det kan bli for tøft.

Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, kanskje bare fortelle deg at du ikke er alene. Håper du finner ut av hva du vil, og tør å ta noen tøffe valg. Heier på deg!

 

Anonymous poster hash: 0f9c5...18f

Tusen takk for svar!

Godt å høre at jeg ikke er alene selv om at jeg unner ingen å grue seg slik til jobben som jeg gjør. Jeg var selv sykmeldt i fjor. Gikk på en smell. Gikk tilbake til jobben litt for fort tror jeg. Hadde god dialog ned lederen min, men da jeg kom tilbake hadde ingenting endret seg. Jeg har mistet all tillit til selskapet pga dette. Jeg er dessverre ikke så tøff så dette sitter langt inne. Er 37 og har to barn i barnehagen jeg også, og det sitter langt inne og hoppe ut i noe helt ukjent..

 

Anonymous poster hash: 4ce21...210

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Godt å høre at jeg ikke er alene selv om at jeg unner ingen å grue seg slik til jobben som jeg gjør. Jeg var selv sykmeldt i fjor. Gikk på en smell. Gikk tilbake til jobben litt for fort tror jeg. Hadde god dialog ned lederen min, men da jeg kom tilbake hadde ingenting endret seg. Jeg har mistet all tillit til selskapet pga dette. Jeg er dessverre ikke så tøff så dette sitter langt inne. Er 37 og har to barn i barnehagen jeg også, og det sitter langt inne og hoppe ut i noe helt ukjent..

 

Anonymous poster hash: 4ce21...210

Har det på samme måte. Høyt utdannet, to barn pluss en i magen. God jobb og avhengig av inntekten. Så føler meg låst.. hadde vært fantastisk å kunne utdanne seg på ny og fått en ny sjanse. Her er det ikke bare økonomien som setter en stopper, men jeg fikk en overraskende diagnose rett etter jeg fant ut at jeg var gravid. En sykdom som kan føre til uføre, så derav er jeg avhengig av å ha inntekt (er heldigvis også forsikret mot uføre).

 

Hadde jeg ikke har disse to utfordringene, så hadde jeg blitt jordmor tror jeg.. Tenk en ny verden med utfordringer!

 

Anonymous poster hash: d219d...a50

[Anonym bruker]

Jeg var litt yngre enn deg, men jeg omskolerte meg til førskolelærer og var ferdig når jeg var 34. Jeg hadde ikke så mye valg, jeg måtte bytte yrke

Anonymous poster hash: 354c0...759

[Anonym bruker]

 

Jeg var litt yngre enn deg, men jeg omskolerte meg til førskolelærer og var ferdig når jeg var 34. Jeg hadde ikke så mye valg, jeg måtte bytte yrke

 

Anonymous poster hash: 354c0...759

Takk for svar!

Hvordan landet du på førskolelærer? Og er du fornøyd med valget? Jeg er så usikker på hva jeg vil, og redd for å velge feil igjen.

 

Anonymous poster hash: 4ce21...210

[Anonym bruker]

Jeg har master og 8 års arbeidserfaring. Av ulike grunner vil jeg slutte i jobben min, men det er vanskelig å få ny og relevant jobb i denne byen. Jeg ønsker heller ikke samme type arbeidsoppgaver som jeg har nå, da det føles meningsløst og lite motiverende. Jeg vil ikke pendle, så det begrenser veldig. Har følt meg helt låst, men tok til slutt valget om å ta PPU på deltid ved siden av jobben, slik at jeg blir lektor. Tar i tillegg et årsstudium på deltid som er nettbasert. Det siste er for å øke sjansene for å få jobb som lærer.

Anonymous poster hash: f0b3a...824

[Anonym bruker]

 

Jeg har master og 8 års arbeidserfaring. Av ulike grunner vil jeg slutte i jobben min, men det er vanskelig å få ny og relevant jobb i denne byen. Jeg ønsker heller ikke samme type arbeidsoppgaver som jeg har nå, da det føles meningsløst og lite motiverende. Jeg vil ikke pendle, så det begrenser veldig. Har følt meg helt låst, men tok til slutt valget om å ta PPU på deltid ved siden av jobben, slik at jeg blir lektor. Tar i tillegg et årsstudium på deltid som er nettbasert. Det siste er for å øke sjansene for å få jobb som lærer.

 

Anonymous poster hash: f0b3a...824

Jeg vurdere det samme. Men har du fortalt de på jobben at du gjør dette? Du må vel ha en del fri fra jobb pga obligatoriske ting? Tror ikke jeg hadde fått fri fra jobb for å ta et studium jeg tenker å bruke etter at jeg har sluttet.. Hvordan trives du med PPU da?

 

Anonymous poster hash: 4ce21...210

[Anonym bruker]

Jeg har også satset på helt nytt i voksen alder, holder på med ny utdannelse nå, er godt inne i 40-årene. Det er bare å satse, det går helt fint! Og jeg skal jobbe i mange mange år videre med noe jeg brenner for.

Anonymous poster hash: f79a7...427

[Anonym bruker]

 

Jeg har også satset på helt nytt i voksen alder, holder på med ny utdannelse nå, er godt inne i 40-årene. Det er bare å satse, det går helt fint! Og jeg skal jobbe i mange mange år videre med noe jeg brenner for.

 

Anonymous poster hash: f79a7...427

Hvordan har du funnet det du brenner for da? Jeg har mistet selvtillit og motivasjon i denne jobben. Vet ikke lengre hva jeg vil..

 

Anonymous poster hash: 4ce21...210

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Hvordan landet du på førskolelærer? Og er du fornøyd med valget? Jeg er så usikker på hva jeg vil, og redd for å velge feil igjen.

 

Anonymous poster hash: 4ce21...210

Jeg vet egentlig ikke hvorfor det ble det, men det var egentlig ikke noe annet jeg så for meg at jeg ville jobbe med heller. Jeg elsker deler av jobben min, og er mindre glad i andre deler av dem.Ja, jeg er egentlig fornøyd med valget mitt. Men hadde jeg skulle velgt igjen, så ville jeg nok prøvd å finne noe med høyere inntekt

 

Anonymous poster hash: 354c0...759

[Anonym bruker]

Jeg vurdere det samme. Men har du fortalt de på jobben at du gjør dette? Du må vel ha en del fri fra jobb pga obligatoriske ting? Tror ikke jeg hadde fått fri fra jobb for å ta et studium jeg tenker å bruke etter at jeg har sluttet.. Hvordan trives du med PPU da?

 

Anonymous poster hash: 4ce21...210

 

 

 

Nå jobber jeg i offentlig sektor, og jeg har fortalt sjefer og kollegaer at jeg tar dette. Jeg er i en type jobb hvor det er veldig mange som sitter med de samme oppgavene.  Jeg får fri til eksamen, samlinger, praksis og lesedager når jeg har behov for det. 

 

Jeg hadde tenkt til å slutte i jobben og heller jobbe som lærervikar ved siden av studiene, men ombestemte meg. Jeg synes PPU er greit nok. Praksisen liker jeg godt. Kjenner at jeg lever igjen når jeg har en så dynamisk hverdag som en lærer. Føler også at det er nyttig i forhold til egne barn. Det er heller ikke forgjeves selv om man ikke skulle ønske å bli lærer likevel, for man kan bruke det til å holde kurs og lignende. 

 

Anonymous poster hash: f0b3a...824

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det du skriver. Selv er jeg jurist og har to barn. Etter at jeg hat opplevd veldig dårlig arbeidsmiljø de siste to arbeidsplassene holder jeg på å gå på en smell. Vurderer å utdanne meg til førskolelærer, rett og slett fordi jeg synes det virker som en veldig koselig (men også viktig) jobb. Når jeg leverer ungene om morgenen skulle jeg ønske jeg kunne bli i barnehagen sammen med dem i stedet for å gå på jobb.

 

Så er det imidlertid slik at lønnen min vil bli halvert, for ikke å snakke om de tre årene som student uten inntekt. Det blir vanskelig. Derfor pusler jeg litt med en ny tanke: å starte eget firma. Da slipper jeg i alle fall dårlig arbeidsmiljø, haha 😄

 

Anonymous poster hash: b7dc8...119

[Anonym bruker]

Er 35 år og midt i utdannelsesbytte nå. Fra kunstutdannelse og inn i ingeniørverden Jeg gikk til en yrkesveileder for å få hjelp til å stake ut ny retning. Det hjalp meg litt, men hadde nok endt opp på ingeniørutdannelse uansett.

 

Anonymous poster hash: 2dde0...6fd

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det du skriver. Selv er jeg jurist og har to barn. Etter at jeg hat opplevd veldig dårlig arbeidsmiljø de siste to arbeidsplassene holder jeg på å gå på en smell. Vurderer å utdanne meg til førskolelærer, rett og slett fordi jeg synes det virker som en veldig koselig (men også viktig) jobb. Når jeg leverer ungene om morgenen skulle jeg ønske jeg kunne bli i barnehagen sammen med dem i stedet for å gå på jobb.

 

Så er det imidlertid slik at lønnen min vil bli halvert, for ikke å snakke om de tre årene som student uten inntekt. Det blir vanskelig. Derfor pusler jeg litt med en ny tanke: å starte eget firma. Da slipper jeg i alle fall dårlig arbeidsmiljø, haha

 

Anonymous poster hash: b7dc8...119

Bare vær klar over at den jobben ikke bare er koselig, da går du på trynet hvis du tenker det

 

Anonymous poster hash: 354c0...759

[Anonym bruker]

Er 35 år og midt i utdannelsesbytte nå. Fra kunstutdannelse og inn i ingeniørverden Jeg gikk til en yrkesveileder for å få hjelp til å stake ut ny retning. Det hjalp meg litt, men hadde nok endt opp på ingeniørutdannelse uansett.

 

Anonymous poster hash: 2dde0...6fd

Hvor fant du yrkesveileder? Og hvordan hadde du utbytte av det/hvilke spm måtte du gjennom? Høres veldig lurt ut.

 

Anonymous poster hash: 4ce21...210

[Anonym bruker]

Jeg føler også at jeg er ved et veiskille. Jeg er lærer, jobbet som lærer i barneskolen i åtte år. Trivdes før, men nå føler jeg rett og slett at jeg mentalt sett går på tomgang. Men, hvor går veien videre? Hva skal jeg satse på? Hva vil jeg? Jeg har vurdert videreutdanning for å jobbe med norskopplæring for voksne fremmedspråklige og jeg har vurdert å jobbe i bokhandel.

Anonymous poster hash: 93909...6b7

[Anonym bruker]

 

Bare vær klar over at den jobben ikke bare er koselig, da går du på trynet hvis du tenker det

 

Anonymous poster hash: 354c0...759

Kan du utdype det?

 

Anonymous poster hash: b7dc8...119

[Anonym bruker]

Kan du utdype det?

 

Anonymous poster hash: b7dc8...119

Jeg møter endel som tror at jobben består i å leke, synge litt og kose med barna, men den er mye mer enn det. Jeg er veldig glad i jobben min, men den kan være ganske tøff til tider

 

Anonymous poster hash: 354c0...759

[Anonym bruker]

Jeg er sykepleier som nå skal bli ingeniør. Har to små barn og det er trangere økonomisk i noen år, men heller det enn å bli værende i en jobb jeg mistrives i! Avdragsfrihet på huslån, studielån og en helgejobb som sykepleier gjør at det ikke er for ille økonomisk.

 

Hva med å stramme inn økonomisk så godt du klarer det neste året så du får bygd deg opp en del sparepenger før du blir student?

 

Anonymous poster hash: 62d78...39a

[Anonym bruker]

 

Jeg møter endel som tror at jobben består i å leke, synge litt og kose med barna, men den er mye mer enn det. Jeg er veldig glad i jobben min, men den kan være ganske tøff til tider

 

Anonymous poster hash: 354c0...759

Takk for svar. Men jeg lurer virkelig på hva som er tøft? Barn med diagnoser og særlige behov? Kravstore foreldre? Eller hva mener du?

 

Anonymous poster hash: b7dc8...119