Nok en gang veldig såret av samboeren min

[Anonym bruker]

Huff hvor mye tåler jeg egentlig 😭

 

Han har det ganske fritt han gjør det han vil når han vil ...

 

Jeg lengter så fælt etter mer tid med han og at han skal sette meg og han først, det skjer aldri. Bryllup og et barn er ikke vits i å ønske meg mere for han blir sur da jeg prater om det...

 

I dag spurte jeg han om vi skulle dra å kjøpe det vi trengte sammen siden vi begge har fri.(hverdagene våre er fulle).

Han ble gretten.

Så blir vi invitert på middag i dag.... og da ble han enda mer gretten.

Så klarte han å si

 

"Jeg har ikke tenkt til å være sammen med deg i hele dag!"...

 

Jeg ble helt knust og jeg gråter enda...

 

Jeg har følt meg ensom, som nr to, dum og verdiløs lenge. Så sier han det til meg i dag.

 

Har lyst til å sende mld til faren hans om hvordan han er mot meg 😭😩 han har blitt satt ut noen ganger da jeg har fått frekke kommentarer.

 

Er det greit ?? Å si bla "jeg vil ikke bruke hele dagen med deg". 😭

 

Tror jeg føler meg ulykkelig egentlig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 771bb...51a

[Anonym bruker]

Hvorfor er du sammen med han? Han vil ikke engang diskutere barn eller det å gifte seg og han ønsker ikke å tilbringe tid med deg. Jeg har pakket tingene mine og flyttet.

 

Anonymous poster hash: 8fa7b...3a5

[Anonym bruker]

Hvor gamle er dere?

 

Nei, du bør ikke sende melding til farens han, hva skal det være godt for.

 

Du bør sette deg ned med samboeren din og spør hvordan han ser på fremtiden deres. Hva slags liv ser han for seg.

 

Anonymous poster hash: 3f1b8...a91

[Anonym bruker]

Bli heller rasende enn å bli såret .. stå opp for deg selv ..ikke spill offer og ikke bland inn hans far .. enten så godtar du dette eller så sier du klart i fra ..

 

Anonymous poster hash: 5c2f8...5d8

[Anonym bruker]

Ikke få barn med han... Hvis han ikke prioriterer deg np vil alt gå til helvete med barn.

 

Og ikke bland inn faren hans..det hjelper ikke.

 

Anonymous poster hash: 9c4ac...0ac

[Anonym bruker]

Som andre sier. Bli forbannet istedet og sett hardt mot hardt.

 

Tror du har bedre av å være alene og finne en som vil være sammen med deg

 

Anonymous poster hash: 1da93...877

[Anonym bruker]

Dette var jo bare trist å lese. Du burde finne deg en mann som ønsker å i det minste tilbringe tid med deg, da....

 

Anonymous poster hash: 6d4e6...47a

[Anonym bruker]

Hvordan er han ellers i hverdagen da?

 

Anonymous poster hash: 6d4e6...47a

[Anonym bruker]

Huff hvor mye tåler jeg egentlig 😭

 

Han har det ganske fritt han gjør det han vil når han vil ...

 

Jeg lengter så fælt etter mer tid med han og at han skal sette meg og han først, det skjer aldri. Bryllup og et barn er ikke vits i å ønske meg mere for han blir sur da jeg prater om det...

 

I dag spurte jeg han om vi skulle dra å kjøpe det vi trengte sammen siden vi begge har fri.(hverdagene våre er fulle).

Han ble gretten.

Så blir vi invitert på middag i dag.... og da ble han enda mer gretten.

Så klarte han å si

 

"Jeg har ikke tenkt til å være sammen med deg i hele dag!"...

 

Jeg ble helt knust og jeg gråter enda...

 

Jeg har følt meg ensom, som nr to, dum og verdiløs lenge. Så sier han det til meg i dag.

 

Har lyst til å sende mld til faren hans om hvordan han er mot meg 😭😩 han har blitt satt ut noen ganger da jeg har fått frekke kommentarer.

 

Er det greit ?? Å si bla "jeg vil ikke bruke hele dagen med deg". 😭

 

Tror jeg føler meg ulykkelig egentlig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 771bb...51a

Skulle trodd du skriver om meg her. Har det ganske likt. Vi har vært sammen 5 år og bor ikke sammen. Vi ser hverandre annen hver helg. Håper alltid vi skal finne på noe i ukedagene med ungene men blir aldri noe av det. Kan ikke ta opp bryllup han blir bare sur.. og det å flytte sammen har han alltid sagt om "et par år".. men han forstår ikke at det faktisk har gått et par år et par ganger.. det er fremdeles om et par år. Når vi har en helg sammen håper jeg at vi kan bruke den sammen som kvalitetstid men han har "sine" ting han MÅ gjøre hver dag. Feks å trene (jogge 3 timer!!!) eller drive med hobbyen sin. Jeg har vist forståelse og sagt det er fint du har egne hobbyer og det er selvfølgelig helt greit at du gjør dette når vi er sammen men jeg skulle ønske du bare EN gang av og til kunne prioritert meg. Han viser forståelse når vi snakker sammen men gjør det aldri. I så fall gjør han det til en sur ting med at "jeg holder han fanget og han FÅR IKKE LOV å gjøre ting!!" Jeg har sagt jeg hadde satt pris på at han prioriterer meg en gang i blant og at det er ikke å prioritere hvis han er med meg fordi han tror han MÅ men egentlig ikke vil. Altså jeg holder på å bli gal! Har hatt lyst å gjøre det slutt flere ganger men det er jo bare EN ting (en stor ting) og noe som ofte dib-damene ikke forstår når de sier "gå fra han" er at det er en grunn til at vi er sammen: vi elsker hverandre og har lyst å være sammen og det er 100 fantastisk positive ting en kunne sagt om kjæresten sin men det blir kanskje litt mye å lese når det bare er ett problem vi trenger hjelp til ikke sant HI? Har dessverre ikke noen løsning som du ser selv men kan si jeg forstår og vet hvordan du har det. 😒😒😒

 

Anonymous poster hash: 656e9...b8d

[Anonym bruker]

Du vil sladre til faren hans om at han ikke oppfører seg pent? Bli voksen og lærere deg å ta ansvar for ditt eget liv. Hvis du ikke ønsker å være sammen med ham går du, men du sladrer ikke til pappaen hans om sånt.

 

Anonymous poster hash: d5932...18b

[Superdolly]

Jeg lurer på hvorfor du er sammen med ham.

 

Hvorfor er du sammen med en som sier rett ut at han ikke vil være sammen med deg?

Hvorfor er du sammen med en du ikke kan snakke med, slik at du vurderer å dra faren hans (!) inn i kranglene deres?

Hvorfor er du sammen med en som behandler deg som en dritt, får deg til å føle deg uønsket og snakker stygt til deg foran andre?

 

Jeg var en gang sammen med en fyr som kritiserte meg og nedprioriterte meg. Jeg følte meg uønsket, mindreverdig og ble usikker på meg selv. Jeg løste hele problemet ved å dumpe fyren. Og jeg angret ikke så mye som et minutt etterpå. Det var en dyp lettelse å slippe å ta i mot kritikk for alt jeg gjorde og alt jeg var hele tiden.

 

Du har et valg. Du kan bli rasende på fyren, slå i bordet, krangle og kjefte og kreve at han snakker til deg og behandler deg med respekt. Du kan dumpe ham og gå din egen vei. Du kan tie og tåle og ta i mot, og gråte alene på rommet fordi du bor sammen med en mann som ikke finner det bryet verdt å oppføre seg som folk mot deg.

[Anonym bruker]

Du vil sladre til faren hans om at han ikke oppfører seg pent? Bli voksen og lærere deg å ta ansvar for ditt eget liv. Hvis du ikke ønsker å være sammen med ham går du, men du sladrer ikke til pappaen hans om sånt.

 

Anonymous poster hash: d5932...18b

Hun gjør det jo ikke herregud! Hun sier det er noe hun får lyst til ikke at "jeg tror det vil være en god ide å sladre til pappaen"! Har ikkedere noen gang blitt så frustrerte at dere får lyst til å gjøre noe som dere selvfølgelf ikke gjør pga fornuft?? Feks har jeg hørt mange si "hadde lyst å kaste babyen ut av vinduet når han gråt": ingen som gjør det for det om!

 

Jeg har også sittet med samme frustrasjon mer enn én gang når jeg har blitt såret av kjæresten. "Fantaserer" om å sende melding til søsteren og/eller moren og ser for meg hva jeg vil skrive. Alt for å få forståelse. Men fornuften stopper meg så klart. At hi slriver hun får lyst til å sende melding til faren hans beskri er heller hvilken følelse hun sitter med.

 

Hi, jeg forstår deg så godt!

 

Anonymous poster hash: 656e9...b8d

[Anonym bruker]

Tro meg. Du må komme deg vekk. Min var akkurat lik. Nå har jeg etter 10 år sammen og to barn kommet meg vekk fra han... etter år med psykisk vold, som jeg trenger profesjonell hjelp for å komme over... han er ikke verdig deg!!!! Jeg vet du elsker han og ikke har lyst å bryte opp... men tro meg, du gjør ditt fremtidige deg en STOR tjeneste. Du fortjener ikke å bli behandlet slik. Han er umoden og en egoist. Ikke bruk mer tid på han... vær så snill 🙏🏻

 

Anonymous poster hash: c720e...82f

[Anonym bruker]

Åssen går det HI? Off, fikk så vondt av det du skrev..

 

Anonymous poster hash: 6d4e6...47a

[Anonym bruker]

Skulle trodd du skriver om meg her. Har det ganske likt. Vi har vært sammen 5 år og bor ikke sammen. Vi ser hverandre annen hver helg. Håper alltid vi skal finne på noe i ukedagene med ungene men blir aldri noe av det. Kan ikke ta opp bryllup han blir bare sur.. og det å flytte sammen har han alltid sagt om "et par år".. men han forstår ikke at det faktisk har gått et par år et par ganger.. det er fremdeles om et par år. Når vi har en helg sammen håper jeg at vi kan bruke den sammen som kvalitetstid men han har "sine" ting han MÅ gjøre hver dag. Feks å trene (jogge 3 timer!!!) eller drive med hobbyen sin. Jeg har vist forståelse og sagt det er fint du har egne hobbyer og det er selvfølgelig helt greit at du gjør dette når vi er sammen men jeg skulle ønske du bare EN gang av og til kunne prioritert meg. Han viser forståelse når vi snakker sammen men gjør det aldri. I så fall gjør han det til en sur ting med at "jeg holder han fanget og han FÅR IKKE LOV å gjøre ting!!" Jeg har sagt jeg hadde satt pris på at han prioriterer meg en gang i blant og at det er ikke å prioritere hvis han er med meg fordi han tror han MÅ men egentlig ikke vil. Altså jeg holder på å bli gal! Har hatt lyst å gjøre det slutt flere ganger men det er jo bare EN ting (en stor ting) og noe som ofte dib-damene ikke forstår når de sier "gå fra han" er at det er en grunn til at vi er sammen: vi elsker hverandre og har lyst å være sammen og det er 100 fantastisk positive ting en kunne sagt om kjæresten sin men det blir kanskje litt mye å lese når det bare er ett problem vi trenger hjelp til ikke sant HI? Har dessverre ikke noen løsning som du ser selv men kan si jeg forstår og vet hvordan du har det.

 

Anonymous poster hash: 656e9...b8d

 

Jeg tror du tar feil - du elsker kanskje ham, men han elsker ikke deg. Du er kjekk å ha, har vært kjekk å ha i fem år. Han vil ikke forplikte seg til deg på noen måte, men det er greit å holde deg på gress i fem år.

Du elsker illusjonen av hvem han er, men du ser ikke det han forteller deg hele tiden.

Han vil ikke dele livet med deg. Han vil ikke bo sammen med deg. Han vil bare ha deg i livet sitt når det passer for ham, og i de dosene som passer ham. Ikke noe mer.

 

Til både deg og Hi - slutt å kaste bort år av livene deres på menn som ikke vil forplikte seg til dere.

 

Anonymous poster hash: 71042...083

[Marriet]

 

Jeg tror du tar feil - du elsker kanskje ham, men han elsker ikke deg. Du er kjekk å ha, har vært kjekk å ha i fem år. Han vil ikke forplikte seg til deg på noen måte, men det er greit å holde deg på gress i fem år.

Du elsker illusjonen av hvem han er, men du ser ikke det han forteller deg hele tiden.

Han vil ikke dele livet med deg. Han vil ikke bo sammen med deg. Han vil bare ha deg i livet sitt når det passer for ham, og i de dosene som passer ham. Ikke noe mer.

 

Til både deg og Hi - slutt å kaste bort år av livene deres på menn som ikke vil forplikte seg til dere.

 

Anonymous poster hash: 71042...083

 

Jeg er faktisk enig i det her. Synes jeg leser om menn her til stadighet som er ekstremt egoistiske den ene eller andre veien. Enten er han kontrollerende og sjalu. Skal ha en hos seg til enhver tid og med på alt, eller slike som hi beskriver. Sånne menn finnes fordi det tillates! Slutt å la mennene deres behandle dere dårlig. Man har det jo faktisk mye bedre aleine enn med et sånt uromoment i livet. En partner skal være en støtte og en klippe. Selvsagt handler mye om evnen til å kompromisse, men det skal jo i alle hovedsak være trygt og fint å ha en partner. En med samme mål og ambisjoner for forholde. En som stiller opp og er sterk når en sjøl kanskje ikke klarer. En som ofrer fordi det er deg osv. Det som beskrives i denne tråden er jo ikke kjærlighet? Hvert fall ikke slik jeg ville ha definert det...

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk enig i det her. Synes jeg leser om menn her til stadighet som er ekstremt egoistiske den ene eller andre veien. Enten er han kontrollerende og sjalu. Skal ha en hos seg til enhver tid og med på alt, eller slike som hi beskriver. Sånne menn finnes fordi det tillates! Slutt å la mennene deres behandle dere dårlig. Man har det jo faktisk mye bedre aleine enn med et sånt uromoment i livet. En partner skal være en støtte og en klippe. Selvsagt handler mye om evnen til å kompromisse, men det skal jo i alle hovedsak være trygt og fint å ha en partner. En med samme mål og ambisjoner for forholde. En som stiller opp og er sterk når en sjøl kanskje ikke klarer. En som ofrer fordi det er deg osv. Det som beskrives i denne tråden er jo ikke kjærlighet? Hvert fall ikke slik jeg ville ha definert det...

 

Helt enig! Om man elsker så ønsker man også å være sammen. Ja, man kan ha masse egentid likevel, men ønsket om å være sammen ligger der likevel. Man søker sammen. Men årelange forhold hvor den ene gir uttrykk for at han ikke orker å være sammen med den andre til stadighet... det er ikke sunne forhold, det er bare nedbrytende forhold.

 

 

Anonymous poster hash: 71042...083

[februarprins2013]

dropp han

[Anonym bruker]

Jeg føler meg veldig sår om dagen pga forholdet vårt.

Jeg ble så skuffet og nedfor i dag jeg gråt i en time - minst, jeg klarte ikke stoppe 🙈

Å få det slengt i trynet traff så hardt på meg.

 

Jeg føler meg veldig lite verdt i hans liv og har sagt i fra at han må skjerpe seg ellers flytter jeg.

Men da ble (blir) han så usaklig! Om at jeg kan glemme å se ungen min, ungen skal bo her (vi har ett barn), og han skal bruke advokat, jeg har ikke råd til å klare meg selv og bla bla bla

 

Kjørte meg en tur i dag og jeg tenkte at det hadde vært godt å kjøre av veien! Havne på sykehus et par uker eller daue! Jeg VIL IKKE det! Men hvorfor tenkte jeg det? Skammer meg selv og tenkte bare at jeg var nedfor å ville bort litt. -Fra det kjedelige og ikke minst jobben. Er så sliten og lei av jobben at jeg spyr snart og sånn var det ikke før 😩 Eneste gleden er barnet!

 

Vel han har kanskje rett i det Med økonomi, jeg jobber fult, men er alltid tom på kortet dager før lønn). 8000kr på sparekonto.!

 

Han har slutta å si glad i deg OL til meg. Jeg syns ikke dette er ålreit mer og vet innerst inne at jeg må bort!

 

Ang mld til faren er pga han ser opp til faren sin og faren er veldig opptatt av at ting er ordentlig. Et lite håp om at han kunne bedt sønnen sin om å ta seg sammen. Har ikke sendt mld.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 771bb...51a

[Anonym bruker]

 

Jeg tror du tar feil - du elsker kanskje ham, men han elsker ikke deg. Du er kjekk å ha, har vært kjekk å ha i fem år. Han vil ikke forplikte seg til deg på noen måte, men det er greit å holde deg på gress i fem år.

Du elsker illusjonen av hvem han er, men du ser ikke det han forteller deg hele tiden.

Han vil ikke dele livet med deg. Han vil ikke bo sammen med deg. Han vil bare ha deg i livet sitt når det passer for ham, og i de dosene som passer ham. Ikke noe mer.

 

Til både deg og Hi - slutt å kaste bort år av livene deres på menn som ikke vil forplikte seg til dere.

 

Anonymous poster hash: 71042...083

Det er faktisk helt fjernt det du sier. Det er akkurat som jeg sa: du bruker den bittelille informasjonen jeg gir her for å vurdere vårt forhold. Når du og dere andre ikke vet noenting om bakgrunn og andre omstendigheter. Han forguder meg, er livredd for å miste meg, gråter og prøver alt han kan. Snakker bare om hvor sinnsykt heldig han er som har meg, han fatter ikke at en som meg vil være med en som han. At han skulle ønske han var bedre. Han har opplevd traumer i sitt liv og sliter med sterk angst. Hver gang vi er sammen sier han at han føler seg mye bedre. Men hjernen hans klarer ikke koble det når han ikke er med meg. Av en eller annen grunn tror han noe fælt vil skje. Og hver helg vi er sammen er han sp lettet fordi han har mindre angst og klarer sove så mye bedre. Men han har sine hang ups: han MÅ gjøre "tingene" sine.. kan kklarer ikke slappe av om han ikke har fått trent feks. Da kommer angsten. Og angsten (frykten) kommer noen ganger som angrep/sinne der han klandrer meg for å bestemme over han.. hadde dere visst alt han har opplevd ville dere forstått det. Og på tross av alt det er han en fantastisk kjæreste, noe jeg ikke hadde trodd var mulig hadde jeg visst dette om han før vi traff hverandre. Så mye av grunnen til han er sånn er fordi han er syk. Men det er ikke mindre frustrerende for meg for det om. Har tatt det opp, det må jobbes med, han forstår det der og da, men "glemmer" det og får det ikke til likevel. Så vær så snill å ikke døm folk dere ikke kjenner. Jeg har flere ganger prøvd å ta opp en liten ting/et lite problem fra forholdet vårt her inne men uansett om jeg sier "vi elske hverandre det er ingen tvil om det så vær så snill å fokuser på problemet og gi meg svar/hjelp på det, ikke kritiser forholdet, så er det det som skjer hver gang. Dere svarer som om dere har fått all info som fins om mannen, som om dette er det eneste å si om denne personen...og skjønner ikke at noen vil være sammen med "noe sånt". Få det inni hodet deres at det er en brøkdel. Resten av forholdet er ikke relevant i denne problemstillingen og en trenger ikke skrive en hel roman for å få svar på én ting vel???

 

Anonymous poster hash: 656e9...b8d

[Anonym bruker]

Det er faktisk helt fjernt det du sier. Det er akkurat som jeg sa: du bruker den bittelille informasjonen jeg gir her for å vurdere vårt forhold. Når du og dere andre ikke vet noenting om bakgrunn og andre omstendigheter. Han forguder meg, er livredd for å miste meg, gråter og prøver alt han kan. Snakker bare om hvor sinnsykt heldig han er som har meg, han fatter ikke at en som meg vil være med en som han. At han skulle ønske han var bedre. Han har opplevd traumer i sitt liv og sliter med sterk angst. Hver gang vi er sammen sier han at han føler seg mye bedre. Men hjernen hans klarer ikke koble det når han ikke er med meg. Av en eller annen grunn tror han noe fælt vil skje. Og hver helg vi er sammen er han sp lettet fordi han har mindre angst og klarer sove så mye bedre. Men han har sine hang ups: han MÅ gjøre "tingene" sine.. kan kklarer ikke slappe av om han ikke har fått trent feks. Da kommer angsten. Og angsten (frykten) kommer noen ganger som angrep/sinne der han klandrer meg for å bestemme over han.. hadde dere visst alt han har opplevd ville dere forstått det. Og på tross av alt det er han en fantastisk kjæreste, noe jeg ikke hadde trodd var mulig hadde jeg visst dette om han før vi traff hverandre. Så mye av grunnen til han er sånn er fordi han er syk. Men det er ikke mindre frustrerende for meg for det om. Har tatt det opp, det må jobbes med, han forstår det der og da, men "glemmer" det og får det ikke til likevel. Så vær så snill å ikke døm folk dere ikke kjenner. Jeg har flere ganger prøvd å ta opp en liten ting/et lite problem fra forholdet vårt her inne men uansett om jeg sier "vi elske hverandre det er ingen tvil om det så vær så snill å fokuser på problemet og gi meg svar/hjelp på det, ikke kritiser forholdet, så er det det som skjer hver gang. Dere svarer som om dere har fått all info som fins om mannen, som om dette er det eneste å si om denne personen...og skjønner ikke at noen vil være sammen med "noe sånt". Få det inni hodet deres at det er en brøkdel. Resten av forholdet er ikke relevant i denne problemstillingen og en trenger ikke skrive en hel roman for å få svar på én ting vel???

 

Anonymous poster hash: 656e9...b8d

 

Om han var så glad i deg og så livredd for å miste deg som han påstår, da hadde han også gjort en større innsats for å vise deg det, delta, ta sin del osv.

 

Jeg har stor sympati for at han sikkert har opplevd mye som har formet ham. Men likevel, han er voksen, skal han være i et forhold er første bud å ikke utnytte den andre og å vise respekt. Når han utnytter deg og skulker unna er det ikke mye respekt.

Og når han ikke greier å ta sin del pga. sykdom, da må han ta ansvar for å skaffe seg den hjelpen han tydeligvis trenger.

 

Det er ditt valg om du vil leve med en mann med så mye problemer. Fungerer det for deg er det jo greit.

Men det du skriver her gir meg også en følelse av at du balanserer på grensen til å fungere litt som hans terapeut eller som hans "medisin", og det gir sjeldent et sunt forhold.

 

Jeg er enig i at man her bare får en liten del av en historie, men uansett historie og bakgrunn så kommer man tilbake til det at man i et forhold ikke skal utnytte den andre, ikke skulke unna det ansvaret man har, og at man må ha respekt for partneren. Å utnytte partneren stadig vekk og systematisk har lite med respekt (eller kjærlighet) å gjøre. Om man repeterer et slikt mønster systematisk, da hjelper det ikke å bare si unnskyld hver gang uten å skaffe seg hjelp til å endre seg og vise at man forsøker å endre seg til det bedre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 71042...083

[Anonym bruker]

Jeg føler meg veldig sår om dagen pga forholdet vårt.

Jeg ble så skuffet og nedfor i dag jeg gråt i en time - minst, jeg klarte ikke stoppe

Å få det slengt i trynet traff så hardt på meg.

 

Jeg føler meg veldig lite verdt i hans liv og har sagt i fra at han må skjerpe seg ellers flytter jeg.

Men da ble (blir) han så usaklig! Om at jeg kan glemme å se ungen min, ungen skal bo her (vi har ett barn), og han skal bruke advokat, jeg har ikke råd til å klare meg selv og bla bla bla

 

Kjørte meg en tur i dag og jeg tenkte at det hadde vært godt å kjøre av veien! Havne på sykehus et par uker eller daue! Jeg VIL IKKE det! Men hvorfor tenkte jeg det? Skammer meg selv og tenkte bare at jeg var nedfor å ville bort litt. -Fra det kjedelige og ikke minst jobben. Er så sliten og lei av jobben at jeg spyr snart og sånn var det ikke før Eneste gleden er barnet!

 

Vel han har kanskje rett i det Med økonomi, jeg jobber fult, men er alltid tom på kortet dager før lønn). 8000kr på sparekonto.!

 

Han har slutta å si glad i deg OL til meg. Jeg syns ikke dette er ålreit mer og vet innerst inne at jeg må bort!

 

Ang mld til faren er pga han ser opp til faren sin og faren er veldig opptatt av at ting er ordentlig. Et lite håp om at han kunne bedt sønnen sin om å ta seg sammen. Har ikke sendt mld.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 771bb...51a

 

Hi, les det du har skrevet i hovedinnlegget og ikke minst her en gang til. Og så leser du det som om det var en god venninne av deg som fortalte deg dette om sitt liv. Hva ville du ha sagt til venninnen din?

 

Det du forteller her er at du er blitt nedpsyket i dette forholdet. Du har faktisk suicidale tanker pga. at forholdet er så dårlig, fordi mannen har psyket deg så ned at du ikke lenger stoler på deg selv, ikke føler du fortjener noe bedre.

I tillegg lever du med trusler - gjør du ikke som mannen vil så truer han deg med å ta fra deg barnet.

Det er hverken en god mann å leve med eller en god far!

 

Jeg anbefaler deg at du søker hjelp for din egen del - over helgen, kontakt familievernkontoret og/eller krisesenteret. Begge steder kan gi deg råd og veiledning om hvordan komme deg ut av dette destruktive forholdet!

Du lever med en mann som driver med psykisk vold mot deg, og det kan du ikke lenger godta, for det vil ødelegge deg helt.

 

Les gjennom det du har skrevet her i tråden, tenk hva du ville rådet en venninne til om hun fortalte denne historien, og så skaffer du deg hjelp neste uke! Du trenger ikke lenger leve som du gjør i dag! Du fortjener langt bedre!

 

Anonymous poster hash: 71042...083

[Anonym bruker]

 

Om han var så glad i deg og så livredd for å miste deg som han påstår, da hadde han også gjort en større innsats for å vise deg det, delta, ta sin del osv.

 

Jeg har stor sympati for at han sikkert har opplevd mye som har formet ham. Men likevel, han er voksen, skal han være i et forhold er første bud å ikke utnytte den andre og å vise respekt. Når han utnytter deg og skulker unna er det ikke mye respekt.

Og når han ikke greier å ta sin del pga. sykdom, da må han ta ansvar for å skaffe seg den hjelpen han tydeligvis trenger.

 

Det er ditt valg om du vil leve med en mann med så mye problemer. Fungerer det for deg er det jo greit.

Men det du skriver her gir meg også en følelse av at du balanserer på grensen til å fungere litt som hans terapeut eller som hans "medisin", og det gir sjeldent et sunt forhold.

 

Jeg er enig i at man her bare får en liten del av en historie, men uansett historie og bakgrunn så kommer man tilbake til det at man i et forhold ikke skal utnytte den andre, ikke skulke unna det ansvaret man har, og at man må ha respekt for partneren. Å utnytte partneren stadig vekk og systematisk har lite med respekt (eller kjærlighet) å gjøre. Om man repeterer et slikt mønster systematisk, da hjelper det ikke å bare si unnskyld hver gang uten å skaffe seg hjelp til å endre seg og vise at man forsøker å endre seg til det bedre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 71042...083

Igjen svarer du kun utfra informasjonen du har fått. Jeg forstår ikke hvor du har fra at han utnytter meg?

For det første har han sagt flere ganger at han vil gjøre det slutt for min skyld, han vil ikke gjøre livet vanskelig for meg. MEN JEG SER HAN. Jeg ser hvem han er. Og jeg elsker den personen selv om sykdommen står i veien.

Om han ikke gjør noe,m? JO det gjør han. For det første så gjlr han noe hver gang han kommer til meg selv om han er redd. Alle gangene han prøver å skjule angsten. Han gjør sinnsykt mye for meg. Han stiller alltid opp om det er noe. For om jeg sender melding om at jeg trenger noe så nøler han ikke et sekund. Det er de helgene hak er redd for for han føler han MÅ og han er redd for at han ikke skal klare det selv om han klarer det hver gang.

Og til slutt: han gjør seøvfølgelig noe led det han har gått til psykolog to ganger i uken i 7 år (privat, så bruker masse penger på det) i tillegg til at han går i geuppeterapi på DPS en gang i uken.

 

Jeg elsker han og går ikke fra han fordi han er syk. Han hadde ikke gått fra meg om jeg hadde hatt kreft. Han har aldri vært slem mot meg. Selv om jeg blir såret av og til så er det ikke fordi han gjør noe for å såre meg.

 

Og det er ikke bare jeg som "holder ut" og derfor han er med meg hvis dere tror han utnytter meg. Han sa han hadde bestemt seg for å være alene hele livet for han vet han ikke kan være sammen med noen. Og fordi han trives best alene og ikke orket tanken på noen. Men da han traff meg var det kjærlighet ved første ord. Han drømte om meg hver natt.. klarer ikke tanken på å være uten meg fordi han elsker meg. Samtidig som han soer han forstår om jeg ikke orker mer. Så han lar meg gå. Selv om han hadde sittet igjen i sorg. Jeg undrer meg mer over de som forblir sammen med noen som har såret med vilje (feks vært utro). Jeg er sammen med en snill og klok mann.

 

Så jeg ber deg (og dere andre) igjen: hold dere til problemstillingen, ikke fyll inn info der dere syns det mangler og lag deres egen historie. Dere er ikke til hjelp i det hele tatt når dere svarer på noe som ikke er relevant i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: 656e9...b8d

[Anonym bruker]

Huff hvor mye tåler jeg egentlig 😭

 

Han har det ganske fritt han gjør det han vil når han vil ...

 

Jeg lengter så fælt etter mer tid med han og at han skal sette meg og han først, det skjer aldri. Bryllup og et barn er ikke vits i å ønske meg mere for han blir sur da jeg prater om det...

 

I dag spurte jeg han om vi skulle dra å kjøpe det vi trengte sammen siden vi begge har fri.(hverdagene våre er fulle).

Han ble gretten.

Så blir vi invitert på middag i dag.... og da ble han enda mer gretten.

Så klarte han å si

 

"Jeg har ikke tenkt til å være sammen med deg i hele dag!"...

 

Jeg ble helt knust og jeg gråter enda...

 

Jeg har følt meg ensom, som nr to, dum og verdiløs lenge. Så sier han det til meg i dag.

 

Har lyst til å sende mld til faren hans om hvordan han er mot meg 😭😩 han har blitt satt ut noen ganger da jeg har fått frekke kommentarer.

 

Er det greit ?? Å si bla "jeg vil ikke bruke hele dagen med deg". 😭

 

Tror jeg føler meg ulykkelig egentlig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 771bb...51a

Han vil jo heller ikke tilbringe livet sammen med deg. Det vet du fra før. Dette er dødfødt, finn deg en som liker deg!!

 

Anonymous poster hash: e237a...43d

[Anonym bruker]

Igjen svarer du kun utfra informasjonen du har fått. Jeg forstår ikke hvor du har fra at han utnytter meg?

For det første har han sagt flere ganger at han vil gjøre det slutt for min skyld, han vil ikke gjøre livet vanskelig for meg. MEN JEG SER HAN. Jeg ser hvem han er. Og jeg elsker den personen selv om sykdommen står i veien.

Om han ikke gjør noe,m? JO det gjør han. For det første så gjlr han noe hver gang han kommer til meg selv om han er redd. Alle gangene han prøver å skjule angsten. Han gjør sinnsykt mye for meg. Han stiller alltid opp om det er noe. For om jeg sender melding om at jeg trenger noe så nøler han ikke et sekund. Det er de helgene hak er redd for for han føler han MÅ og han er redd for at han ikke skal klare det selv om han klarer det hver gang.

Og til slutt: han gjør seøvfølgelig noe led det han har gått til psykolog to ganger i uken i 7 år (privat, så bruker masse penger på det) i tillegg til at han går i geuppeterapi på DPS en gang i uken.

 

Jeg elsker han og går ikke fra han fordi han er syk. Han hadde ikke gått fra meg om jeg hadde hatt kreft. Han har aldri vært slem mot meg. Selv om jeg blir såret av og til så er det ikke fordi han gjør noe for å såre meg.

 

Og det er ikke bare jeg som "holder ut" og derfor han er med meg hvis dere tror han utnytter meg. Han sa han hadde bestemt seg for å være alene hele livet for han vet han ikke kan være sammen med noen. Og fordi han trives best alene og ikke orket tanken på noen. Men da han traff meg var det kjærlighet ved første ord. Han drømte om meg hver natt.. klarer ikke tanken på å være uten meg fordi han elsker meg. Samtidig som han soer han forstår om jeg ikke orker mer. Så han lar meg gå. Selv om han hadde sittet igjen i sorg. Jeg undrer meg mer over de som forblir sammen med noen som har såret med vilje (feks vært utro). Jeg er sammen med en snill og klok mann.

 

Så jeg ber deg (og dere andre) igjen: hold dere til problemstillingen, ikke fyll inn info der dere syns det mangler og lag deres egen historie. Dere er ikke til hjelp i det hele tatt når dere svarer på noe som ikke er relevant i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: 656e9...b8d

 

Den du beskriver her virker som en helt annen person enn han du beskriver i ditt innlegg nr. 9. Der beskrev du en egoistisk person som ikke vil forplikte seg, som stadig holder deg på gress, som ikke vil tilbringe tid sammen med deg, som ikke taklet å være sammen en helg uten å trene i timesvis, en person som gjør at du holder på å bli gal.

 

Men uansett, du føler tydeligvis at det er mer fordeler enn ulemper med forholdet, og da kan du sikkert leve greit med det, selv om mannen fremdeles ikke vil forplikte seg til deg på mange år, fremdeles ikke ønsker å bruke tid sammen med deg i ukene og fremdeles prioriterer seg selv og egen trenine selv når dere er sammen i helgene. Om du mener det er flere fordeler enn ulemper så er jo det fint for deg. Jeg har også forståelse for at du har mer tålmodighet fordi mannen din jobber så aktivt for å bli bedre!

 

Men det kan ikke sammenlignes med His forhold som er så dårlig at hun i dag har hatt suicidale tanker, blir psyket ned og truet av mannen om hun snakker om å gjøre slutt på forholdet.

 

Hi bør komme seg ut av forholdet før hun blir helt ødelagt!

 

Anonymous poster hash: 71042...083