Er dette depresjon eller bare livet?

[Anonym bruker]

Har i det siste hatt tanker rundt hvorfor jeg lever akkurat livet mitt, og om det er slik jeg ønsker å ha det.

 

Har jobb som lærer, og innser at det krever ganske mye av meg. Jeg fungerer godt på jobb, men er helt tom og utkjørt hver ettermiddag og helg. Jeg gråter innimellom av frustrasjon over bråkete klasser og krevende elever, og jeg gruer meg ekstremt mye til foreldremøter osv.

 

Jeg har ingen - null - venninner. Vi bor i ei lita bygd og kvinnene her har 'sine' venninner og trenger ikke flere. Det er ensomt, men jeg har nok hobbyer så fritiden går greit. Jeg har liksom lært meg, gjennom mange år, til å leve med at jeg ikke er venninne-materiale. Jeg er mest bekymret for barna mine, føler at de lider av at mamma og pappa ikke har omgangsvenner med barn. I denne bygda går vennskap i arv fra generasjon til generasjon. Barn av foreldre som er venner besøker hverandre mye oftere.

 

Vi kjeder oss en del som familie i helgene. Det er tilnærmet ingenting å gjøre i denne kommunen i helgene, så vi forsøker å gå på tur i det minste. Gjør alt rett - god bekledning, korte turmål, god mat og drikke. Men barna syns det er kjedelig uansett, vil bare hjem og treffe andre barn, noe som ofte ikke passer for andre.

Vi forsøker også å få tiden til å gå med å spille spill, være kreative, leke med lego osv. Vi kjører innimellom i to timer til nærmeste storby for å gå på kino, badeland, osv. Dette elsker barna, men det blir jo fort tusenlapper av dette (bensin, ferge, bompenger, mat, aktivitet, osv) så kan ikke gjøre det hver helg...

Men hjemme er altså barna urolige, og spesielt det ene barnet vårt sliter med humørsvingninger og sinneutbrudd. De liker ikke å være utenfor huset og leke (vi har ikke nabobarn) og maser konstant om å drapå dagsutflukter til andre steder.

 

Har tenkt lenge at jeg eksisterer kun for barna mine. De er fantastiske og jeg forsøker virkelig å være en god mamma for de. Og jeg vil være en snill kjæreste for samboer, selv om disse tankene nok sliter på ham også. Men er det sånn tilværelsen skal være? At livet er et sånn passelig ensomt slit, der man forsøker å overleve og komme seg gjennom hver bidige dag og helg med sine elskede? Skulle det ikke finnes mer glede? Mer å glede seg til? Bare... mer?

 

Er jeg deprimert, eller bare eksistensielt nedstemt?

Og hvordan skal jeg endre situasjonen(eller er det tankegangen min som må endres? Jeg vet ikke?).

 

Tenker hver dag at jeg vil tømme kontoene våre for alle penger og bare stikke av. Med barna (de elsker å reise og se nye plasser, og som sagt, trives ikke så godt her vi bor heller).. eller forsvinne uten å ta med barna (har tenkt at kanskje de får en bedre stemor, ei som har omgangskrets og sprer glede..?).

 

Hva ER det med meg!? Hjelp?

 

 

 

Anonymous poster hash: b6722...696

[Fru Ugle]

Huff, jeg føler med deg. Mine tanker:

 

Kan dere flytte? Er det et alternativ?

Går det an å prøve å bli venn m noen av foreldrene fra barnas skole? Ta mer initiativ?

Oppsøk en menighet, hvis du har lyst. Folk der skal være inkluderende, og hvis du letter litt på hjertet ditt ift hvordan du har det, er det forhåpentligvis noen der som vil støtte dere, ta dere inn i varmen.

 

Hvordan havnet dere på den plassen?

 

Tenker at du høres deppa ut ja, livet har mye å by på, og venner er en stor del av det. Men ofte krever det litt jobbing hvis man er innflytter. Enda vanskeligere er det nok hvis det er en liten bygd og få mennesker. Hadde vurdert sterkt å flytte.

[Anonym bruker]

Høres ut dom derr bør flytte. Hva får dere egentlig ut av å bo der?

 

Anonymous poster hash: a997b...379

[Anonym bruker]

Jeg blir deprimert bare av å lese om livet ditt... Du trives ikke, barna trives ikke (?), du er lærer og får antageligvis jobb et annet sted, jeg hadde flyttet.

 

Anonymous poster hash: a57b0...19b

[sug lut]

Flytt til en storby. Flere å spille på, masse å gjøre, og mulig å finne venner for store og små. Det høres ut som situasjonen og ikke psyken som er det primære. Lykke til.

[MammantilNurket]

Dette høres veldig trist ut. Dere bruker jo masse energi på å "bare få tiden til å gå" ...

Jeg tror ikke du er deprimert, men livssituasjonen deres er deprimerende ... og bygden dere bor i virker nitrist.

Har dere mulighet til å flytte på dere?

Hvilket trinn jobber du på? Kanskje det vil være fint for deg å bytte skole, jobbe med enten eldre eller yngre elever?

Livet skal ikke være slik. Det handler om å LEVE - ikke om å overleve slik dere gjør nå. Dere kjemper jo for å holde ut det hele ...

Tror forresten ikke at å bli med i en sekt e.l. er helt løsningen ...

[Nyttårs barn]

Synes det høres ut som om dere trenger en forandring på livet deres.

Prøv å bo et annet sted et års tid da vel, og se om dere kan trives bedre der.

[vetra]

Depresjon er en del av livet. Vanlig å oppleve tyngre perioder i livet, der man stiller spørsmål om egen livssituasjon. Om det er depresjon eller ei, endringer må uansett til. Det trenger ikke være store ting, men noe som kan gi økt livskvalitet.

[Anonym bruker]

Det livet dere lever høres ubegripelig kjedelig og trist ut, hvis dere ikke har noe annet å finne på enn å gå tur. Turer er det absolutt KJEDELIGSTE jeg gjør.

 

Hvis mine arbeidsdager skulle bestå av å gråte over bråkete elever og helgene skulle bestå av å sette den ene foten foran den andre ute i utmarka, da hadde jeg satt meg ei kule for panna.

 

Du bor feil sted, er i feil jobb, har feil omgangskrets (eller ingen omgangskrets) og null muligheter til de tingene som etter min mening gjør livet verd å leve. Selv ungene vantrives.

 

Skift jobb, hus og nettverk, og få dere et ekte liv. Å bare slå ihjel tida i påvente av å bli pensjonister er jo trøstesløst.

 

Anonymous poster hash: 51268...4f2

[Anonym bruker]

Jeg synes også det høres som at dere ikke har det så bra noen av dere, og det er situasjonen som gjør deg deprimert. For meg virker det som et trist sted ja, og hvis man har vært der lenge og det ikke fungerer, ser jeg ingen grunn til at dere ikke bør vurdere å prøve noe nytt.

 

Snakk litt med barna, rett og slett spør om de kunne tenke seg å flytte til et litt større sted med flere barn, slik jeg leser det kan det nesten virke som de også kunne tenke seg et miljøskifte? Barn forstår mye, og tåler mye mer enn vi tror. Se på det slik at hvis de ikke trives bra, så er det kanskje feil å holde de igjen der? Og av hvilken grunn egentlig??

 

Både voksne og barn fortjener å ha det bra. Hvis de voksne er ulykkelige skinner det gjennom og dette merker barna. Lykkelige foreldre skaper lykkelige barn.

 

Personlig mener jeg at man har godt av at det skjer noen forandringer i livet av og til. At man tør ta noen utfordringer, røske litt opp, kaste seg ut i noe nytt.

 

Skulle dere velge å flytte, så sats på et litt større sted, da er sjansen for at både barn og voksne treffer på noen man har god kjemi med. Et sted det er litt mer å finne på. Og ta litt initiativ selv til å bli kjent, og regne med at det tar tid å komme inn i et nytt miljø igjen, men aldri gi opp.

 

Hilsen en som også skal flytte med familien, og som selv har kjent på hvor vanskelig det er å komme inn i et mindre miljø. Har opplevd helt andre forhold tidligere fra større steder, så jeg vet at det finnes en annen verden og andre muligheter. Stor klem og lykke til!

 

 

 

 

Anonymous poster hash: bda7a...0e6

[Fru Ugle]

Dette høres veldig trist ut. Dere bruker jo masse energi på å "bare få tiden til å gå" ...

Jeg tror ikke du er deprimert, men livssituasjonen deres er deprimerende ... og bygden dere bor i virker nitrist.

Har dere mulighet til å flytte på dere?

Hvilket trinn jobber du på? Kanskje det vil være fint for deg å bytte skole, jobbe med enten eldre eller yngre elever?

Livet skal ikke være slik. Det handler om å LEVE - ikke om å overleve slik dere gjør nå. Dere kjemper jo for å holde ut det hele ...

Tror forresten ikke at å bli med i en sekt e.l. er helt løsningen ...

Menighet og sekt er to forskjellige ting. Hvis du har gått på skole da. Respekter at andre har en religion!

[Anonym bruker]

Menighet og sekt er to forskjellige ting. Hvis du har gått på skole da. Respekter at andre har en religion!

Usaklig!

 

Jeg klarer HELT fint å respektere at andre har en religion uten å begynne å anbefale folk å la seg frelse for å få litt fart i sitt sosiale liv! Er liksom dét respekt for religion, så ser dere ikke veldig alvorlig på de åndelige spørsmålene i din menighet.

 

Anonymous poster hash: 51268...4f2

[MammantilNurket]

Menighet og sekt er to forskjellige ting. Hvis du har gått på skole da. Respekter at andre har en religion!

Huff ... traff visst et sårt punkt??

Du _er_ kristen, ikke sant?

 

Kristendommen kan betraktes som en jødisk sekt ... stemmer brukbart med definisjonen i SNL, eller hva ...?

 

"Sekt, religiøs gruppe eller samfunn som har brutt ut av et annet religiøst samfunn og opprettholder sitt særpreg gjennom bestemte betingelser for medlemskap".

 

Stiller meg også tvilende til å oppmuntre mennesker i en sårbar situasjon til å vende seg til religion for å finne svar ...

[Anonym bruker]

Oi, jeg kjenner meg SÅ igjen i din situasjon. Legg bare til at vi ikke har økonomi til å flytte på grunn av ulykke som skjedde etter at vi flyttet hit. Det er situasjonen som gjør deg (oss) deprimert, og har du råd, flytt og gjør noe nytt med barna. Ett år i Spania? Finnes norsk skole, du kan være lærer der. Ønsker deg alt godt i bygdeland.

 

Anonymous poster hash: 5c24d...3bf

[Anonym bruker]

Hvorfor bor dere der egentlig? Flytt! 

Anonymous poster hash: 103d1...ea6

[LilleVilje]

Kjære HI. Det er livet ditt som gjør deg deprimert, og da må du prøve å gjøre noen endringer i livet. Som mange andre har sagt: Flytt! Flytt til en storby, finn et miljø og nye venner der! Du får jobb hvor du vil, dere selger huset og satser. Hvorfor i alle dager skal du kaste bort tid på det stedet du bor nå?

 

Ja, tanken er skummel. Men større byer er fantastiske steder å vokse opp for barn. Det er aldri langt til naturen i Norge, og samtidig har du tilgang på et utall miljøer, aktiviteter og tilbud som gjør livet så UTROLIG mye kjekkere. Både for deg og barna.

 

Får man gode venner et sted, er det ikke noe problem ikke å ha familie i nabolaget. Da kan man be venner om å være barnevakt - og ungene dine høres ut til å være over den minste småbarnsalderen også?

 

Kom deg vekk fra der du bor nå! Ta med familien og flytt. Selv om dere kanskje må bo i et mindre hus/leilighet enn dere gjør nå, kan jeg garantere deg at det vil bli verdt det!

 

Sender deg en klem - jeg har vært nesten der du er nå, og livet blir så mye bedre når man flytter til et sted der det går an å få nettverk, venner og kulturtilbud! Lykke til!

[Anonym bruker]

Flytt! (Og få veiledning på klassestyring)

 

Anonymous poster hash: 7c118...1ba

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen bare at vi bor i en storby. Har to små barn. Kjenner ofte på at livet er et ork, prøve å finne på noe med barna i helgene, mye turer osv likt som dere for at tiden skal gå, nitrist når jeg tenker over det. Er ofte veldig sliten. Har normal til dårlig økonomi så har ikke råd til å gjøre så mye heller. Har ikke mange venner og møter dem sjelden, er for sliten. Trener i blant, det hjelper litt..dagene går, vi er på det jevne, ikke spesielt lykkelig, sliten, noen gode øyeblikk er det jo, men for det meste synes jeg livet er et slit. Trodde vel egentlig det kanskje var slik for de fleste..

 

Anonymous poster hash: 7c1af...a2d

[Anonym bruker]

Bare for å utdype mitt svar tidligere i tråden: Jeg har selv flyttet fra et lite sted hvor det var lite aktivitet, mange som hadde nok med seg selv, og hvor jeg sto litt utenfor (hadde litt tilsvarende jobb som deg, dvs vet mye (for mye) om mange av de du omgås, og har en jobb som er ganske synlig som de fleste har sterke meninger om).

 

Jeg lover deg, det er så godt å komme til et annet sted! Her er der kino, som har forestillinger hver dag, og flere filmer! Flere svømmehaller, butikker og kaféer i flertall som faktisk er åpne, teater, konsertscener, MASSE aktiviteter for ungene, og valgmuligheter!

 

Og selv om du kanskje ikke får masse venner med en gang, kanskje er du nesten like alene, så er du ikke "Læreren til klasse 5B" for alle du møter. Du har muligheten til å møte nye mennesker, du er ikke begrenset til de få som bor i bygda. Og uansett kan du GJØRE ting, ikke bare gå tur og være hjemme.

 

Anonymous poster hash: a57b0...19b

[Anonym bruker]

Det var mye konstruktive og kloke tanker!

 

Det handler nok mye om det sosiale og at vi føler oss ensomme. Dette er hjembygda til samboer, uten at de barndomsvennene han har viser noen slags interesse for å treffes.

 

Barna... trives delvis. De vet jo ikke annet. Men de er, som sagt, en god del lei seg og frustrerte. De kjeder seg mye, føler jeg. I min oppvekst var det alltid barn i nabolaget å være sammen med. Våre barn har ingen i nabolaget (litt uflaks, da det er mange hus i gåavstand, men bare ingen med barn i barneskolealder) og vi må spørre andre foreldre så å si hver gang barna skal kjøres på besøk/ha besøk. Det er faktisk ganske krevende, når responsen er lunken, og man likevel må svelge kamelene og prøve igjen og igjen for barnas skyld.

 

Vi har bodd her siden før vi fikk barn (eldste er 9). Det har gått litt opp og ned med trivselen. Har jobbet med å finne vennepar (invitere til sammenkomster, middag, finne på ting,), og organisere fritiden til barna slik at de får treffe venner. Men jeg kjenner så mye på at det er enveis fra vår side, og jeg mister sakte men sikkert motet. Lurer på om hele livet mitt skal foregå med så mye motstand.

 

Men nå, med deres hjelp, begynner jeg å forstå at det kanskje er situasjonen som gjør meg deprimert. Og at grep må tas. Å flytte... er noe jeg drømmer om og har gjort lenge. Her tar jeg veldig mye hensyn til samboer; det er hans hjembygd, hans godt betalte, trygge drømmejobb i den lokale industrien, hans tilknytning til bygda. Han mener at ting vil bli bedre om vi bare holder ut litt til. Jeg ønsker så sterkt å tro på han, og jeg holder jo ut for hans og barna sin skyld. Men årene går... så tanken er der.

 

Jobben vet jeg at jeg må bytte. Helst til noe ganske annet. Arbeidsmarkedet er dødt i området, men kanskje kommunen er greie og går med på å omplassere meg i en annen kommunal jobb ...?

 

Dere er snille som hjelper meg å få klarhet i disse usikre tankene. Jeg vet at livet har så mye mer å by på. Jeg bare føler at tiden går fra meg og jeg vil ikke sitte på aldersheimen og se tilbake på... dette. Så noe drastisk MÅ skje.

 

HI

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b6722...696

[Anonym bruker]

Kan dere flytte til ei nabobygd/nærmeste by, og samboeren pendle til jobb? Jeg tenker at hans drømmejobb er mindre verdt en trivselen til barna, og hvis jobben er så utrolig viktig for ham så får han pendle.

 

Anonymous poster hash: a57b0...19b

[Anonym bruker]

Det var mye konstruktive og kloke tanker!

 

Det handler nok mye om det sosiale og at vi føler oss ensomme. Dette er hjembygda til samboer, uten at de barndomsvennene han har viser noen slags interesse for å treffes.

 

Barna... trives delvis. De vet jo ikke annet. Men de er, som sagt, en god del lei seg og frustrerte. De kjeder seg mye, føler jeg. I min oppvekst var det alltid barn i nabolaget å være sammen med. Våre barn har ingen i nabolaget (litt uflaks, da det er mange hus i gåavstand, men bare ingen med barn i barneskolealder) og vi må spørre andre foreldre så å si hver gang barna skal kjøres på besøk/ha besøk. Det er faktisk ganske krevende, når responsen er lunken, og man likevel må svelge kamelene og prøve igjen og igjen for barnas skyld.

 

Vi har bodd her siden før vi fikk barn (eldste er 9). Det har gått litt opp og ned med trivselen. Har jobbet med å finne vennepar (invitere til sammenkomster, middag, finne på ting,), og organisere fritiden til barna slik at de får treffe venner. Men jeg kjenner så mye på at det er enveis fra vår side, og jeg mister sakte men sikkert motet. Lurer på om hele livet mitt skal foregå med så mye motstand.

 

Men nå, med deres hjelp, begynner jeg å forstå at det kanskje er situasjonen som gjør meg deprimert. Og at grep må tas. Å flytte... er noe jeg drømmer om og har gjort lenge. Her tar jeg veldig mye hensyn til samboer; det er hans hjembygd, hans godt betalte, trygge drømmejobb i den lokale industrien, hans tilknytning til bygda. Han mener at ting vil bli bedre om vi bare holder ut litt til. Jeg ønsker så sterkt å tro på han, og jeg holder jo ut for hans og barna sin skyld. Men årene går... så tanken er der.

 

Jobben vet jeg at jeg må bytte. Helst til noe ganske annet. Arbeidsmarkedet er dødt i området, men kanskje kommunen er greie og går med på å omplassere meg i en annen kommunal jobb ...?

 

Dere er snille som hjelper meg å få klarhet i disse usikre tankene. Jeg vet at livet har så mye mer å by på. Jeg bare føler at tiden går fra meg og jeg vil ikke sitte på aldersheimen og se tilbake på... dette. Så noe drastisk MÅ skje.

 

HI

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b6722...696

Dere vil få det uendelig mye bedre ved å flytte.Begynne på ny frisk et annet sted med større tilbud, flere barn i nabolaget, ting du kan være med på og skaffe deg venner gjennom. Mennesker med åpne sinn og nysgjerrighet overfor nye mennesker, nye venner.

 

Anonymous poster hash: 51887...565

[Anonym bruker]

Om både dere og barna vantrives, flytt kjappest mulig! Ungene kommer likevel til å flytte derfra så fort de kan og da har dere kastet bort deres beste år på en drittplass dere alle hater!

 

Får helt klaustrofobi av historien din, og så vondt av ungene dine som har få venner og aller helst vil være alle andre steder enn der dere bor nå.

 

Anonymous poster hash: 6e79f...6d7

[Anonym bruker]

Det er skummelt å tenke på å flytte, selv om jeg teoretisk sett ser på deres svar at det er lurt. Dere har satt i gang en tankeprosess hos meg altså! Men det er skremmende! Spesielt når det er jeg som tar initiativ og vil dette mest... så må jeg også ta ansvar for hvor vellykket det blir (føler jeg).

Samboer er så usikker på hva vi bør gjøre. Men å sitte her og være venneløs, DET sliter enormt på oss begge. Det vet han også. Jeg drømte ikke om dette livet!

 

Skal begynne aktivt å søke jobber andre plasser... så får vi bare se. Ja, han kan nok pendle et stykke. Skal også snakke med barna. Ihvertfall eldstemann. Er mest bekymret for han, om det er vanskeligere å komme inn i et miljø når de er litt eldre? Han vet jo ikke selv. Men han skal få si sin mening.

HI

 

Anonymous poster hash: b6722...696

[Anonym bruker]

Det er skummelt å tenke på å flytte, selv om jeg teoretisk sett ser på deres svar at det er lurt. Dere har satt i gang en tankeprosess hos meg altså! Men det er skremmende! Spesielt når det er jeg som tar initiativ og vil dette mest... så må jeg også ta ansvar for hvor vellykket det blir (føler jeg).

Samboer er så usikker på hva vi bør gjøre. Men å sitte her og være venneløs, DET sliter enormt på oss begge. Det vet han også. Jeg drømte ikke om dette livet!

 

Skal begynne aktivt å søke jobber andre plasser... så får vi bare se. Ja, han kan nok pendle et stykke. Skal også snakke med barna. Ihvertfall eldstemann. Er mest bekymret for han, om det er vanskeligere å komme inn i et miljø når de er litt eldre? Han vet jo ikke selv. Men han skal få si sin mening.

HI

 

Anonymous poster hash: b6722...696

Du må IKKE ta ansvar for hvor vellykket det blir, altså!

 

Mener du at han alene sitter på ansvaret for det lortelivet dere alle sammen lever her og nå, da? Siden det er "tilpasset" ham?

 

Anonymous poster hash: 51268...4f2