Jeg er gravid, vil beholde. Samboer vill ikke

[Anonym bruker]

Hei! Jeg er veldig forvirret. ville satt veldig stor pris på råd og litt veiledning.

 

Jeg er en jente på 21 år og har vært sammen med kjæresten min på 26 i et år, har vært samboere i 8 månd, ting har altså gått veldig fort mellom oss, men det har føltes riktig og vi er lykkelige sammen.

 

Menstrasjonen min er vanligvis veldig regelmessig og kommer på den eksakte dato. Denne måneden var det anneledes og jeg følte det tidlig på kroppen. Jeg tok i går en gravid test som viste positivt før jeg rakk å legge den fra meg, 2 timer senere tok jeg en ny som viste uke 3+. Jeg utbraste i gråt og tankene var tomme, skulle jeg være glad eller triste. Jeg kom fram til at dette kom til å gå bra og at jeg skulle snakke med Kjæresten min når han kom hjem fra jobb. Han fikk sjokk det skjønner jeg. Men at hn skulle reagere som han gjorde var fremed.. For han var det en selvfølge å ta abort. Vi har snakket om barn tidligere og han vil ha barn i fremtiden men ikke akkurat nå, han vil vente ca 2 år sier han. Jeg forstår at dette var sjokkerende og kom brått på det gjorde det absolutt for meg også. (Jeg går fast på p-piller) Men jeg viste han forståelse, noe som jeg ikke fikk tilbake. For han var det ikke noe å snakke om og det var helt uaktuelt. For meg er det en svært vanskelig situasjon. Jeg har alltid vært veldig glad i barn og trivdes rundt dem. omgåss ofte med mine tantebarn på 1 og 3, så jeg er også klar over hva det vil si å gå inn i. Selvom man selvfølgelig ikke forstår det ordentlig før man er der helt selv.

 

Inderst inne i kroppen min er det noe som sier til meg at jeg ikke skal ta abort. Jeg vet at barnet hadde fått masse vis av omsorg,kjærlighet, utstyr og det som hører med. Derfor føler jeg det blir feil.

Samtidig vil jeg absolutt ikke tvinge enn som ikke vil bli far til å bli det, det tenker jeg aldri kan bli noe bra.

Han sa også i dag tidlig, at han ga faen om jeg beholdte.da jeg forsiktig spurte om det. Jeg hadde vireklig ikke forventet meg denne reaksjonen hans, dette er en ny side av han jeg tidligere ikke har sett. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, tar jeg abort føler jeg at jeg gjør det kun pga han. Og jeg vet faktisk ikke om jeg klarer å være sammen med han etter på, pga måten han har vært på. Han skjønner ikke at dette er vanseklig for meg og vil ikke snakke, han er sur og viker meg.

Men samtidig tenker jeg så klart på barnet og den ønskelige sitvasjonen for både barnet og meg er så klart og ha en far som er 100% til stede. Slik at ikke minst meg og han også kan dele denne store og fantastiske gleden sammen.det er ho det jeg hadde håpet, at vi kunne gjøre dette sammen.

Jeg tenker nå å la kjøresten min være, jeg håper at han tenker for seg selv og det samme må jeg.

 

Som dere skjønner er jeg veldig forvirret, har noen erfaringer fra liknende situasjoner eller tips til hvordan jeg kan sortere tankene mine?

 

 

Anonymous poster hash: 11f08...73b

[førskolelæreren]

Ønsker du å ha barn med denne umodne gutten? Tenk godt gjennom det og lykke til

[Anonym bruker]

En god klem til deg.Jeg var i nesten lik situasjon som deg for 14 år siden.Ung,forvirret og usikker.Jeg valgte rett og beholdt.Samboer var med meg hele tiden og vi fikk en nydelig sønn.Elsker og forguder sønnen min.Vi har fått flere barn etter han.Sett deg ned med kjæresten din og snakk rolig og saklig.For enhver mann er det skremmende å bli far.Men når sjokket har gitt seg vil det mest sansynlig gå bra.

 

Anonymous poster hash: c8835...322

[Anonym bruker]

Du må gjøre det du kommer fram til etter egen overveielse. Ikke etter påvirkning fra ham.

 

Men da må du overveie alle mulighetene:

Et liv med mannen, men uten barnet

Et liv med barnet, men uten mannen

Et liv med mannen og barnet

Et liv uten verken mannen eller barnet

 

For denne situasjonen har potensial i seg til å bli storkonflikt. Tar du abort, kan du få aversjon mot ham som presset deg. Beholder du, kan du også komme til å se at hans dårlige sider, slik de kommer til uttrykk nå, ikke er forenlige med familieliv. Og så videre.

 

Anonymous poster hash: ab244...98e

[Anonym bruker]

Stor klem til deg! Det var ikke en lett situasjon.

 

Her tror jeg kanskje du må la han få bearbeide litt inntrykk. For meg virker det egentlig som om abort ikke er et valg for deg? La meg si det sånn; om du kjenner et snev av glede, er det sjeldent at abort ikke kommer til å gi deg hjertesorg.

Du må vel egentlig komme frem til hvordan du ser for seg livet fremover.

Har du et godt nettverk?

Har du muligheten til å ta deg av et barn alene, dersom kjæresten ikke skulle støtte deg?

Økonomisk vil det gå helt fint! Så lenge du legger deg en god plan og har noen som støtter deg, så blir dette å gå bare bra.

 

Og for de som mener denne gutten er umoden, så er det jo nettopp det alle menn er! Min blir fremdeles snurt for de merkeligste ting! Jeg tror nok de fleste menn blir litt i forsvarsposisjon når de får høre om en graviditet de kanskje ikke var helt klar for!

 

Men HI, snakk skikkelig med ham. Forsøk å få ham til å forstå hva som står på spill! ❤ Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 58839...6dd

[Anonym bruker]

Har du ressurser til å forsørge deg selv og barnet? Evt deg og barnet alene? Utdanning/jobb?

 

Anonymous poster hash: 6fec0...dbb

[Anonym bruker]

Uff, stakkars. Dette er ikke en lett situasjon, var der selv når jeg var 18 år. I mitt tilfelle var vi ikke en gang kjærester, så det var noe verre. Han ville abort, jeg ville ikke. Men så fort magen kom, så forandret alt seg. Han skjønte at det var en realitet, fikk kjenne spark osv. Da ville han så veldig bli pappa, og gledet seg til barnet kom. Vi ble kjærester tre uker før babyen kom, og flyttet sammen samtidig. Idag er hun snart 9, og vi ville aldri vært foruten.

 

Husk også at mange sliter VELDIG med å bli gravide. Har flere veninner som har prøvd i årevis. Så å planlegge "om 2 år" er ikke alltid så lett. Se på det som en gave at du har blitt gravid, ikke en nødvendighet at du kan bli det igjen:) Ikke for å skremme deg, men for å sette det i perspektiv. Kanskje du kan si det til kjæresten din også.

 

Så er det viktig å huske på at graviditeten er SÅ mye mer å kjenne på for mor enn for far i starten. Det er du som vil kjenne det både psykisk og fysisk. For han blir det nok neppe en realitet før han ser det selv.

 

Uansett, lykke til! Heier på deg 😘

 

Anonymous poster hash: 4f0c6...a57

[Anonym bruker]

Eeeh ja.

Dette var en en kjip situasjon.

Er enig med de andre her,

La han bearbeide sjokket litt,

Så får dere ta en prat.

Men 2 år er ikke mye,

å han vil faktisk få noen som kaller han pappa.

Men hvis han fremdeles står hardt på dette om 1 uke,

Da vet du i allefall at han ikke er villig til å se din siden av saken.

 

Jeg og min kone har mistet 2,

og dette ligger i bakhodet fra en tid, til en annen.

Vet at det ikke helt kan sammenlignes men.

 

Konen min tok valget om abort da hun ble gravid med en "knullekompis" som ikke egnet seg som pappa eller samarbeids partner.

Og hun sier at hun ikke angrer, selv om inngrepet der å da var tøft.

 

Ønsker deg vel, og lykke til

-pappa til 3

 

Anonymous poster hash: 135a1...b0d

[Anonym bruker]

Tror jeg hadde valgt både abort og å kvitte meg med den "mannen".

Anonymous poster hash: 44f4b...03d

[Anonym bruker]

Jeg satt i din situasjon for to år siden. Jeg ble gravid på pillen og barnefar som også hadde vært min kjæreste gjennom 8 måneder, sa at han mest sannsynlig kom til å gjøre det slutt dersom jeg beholdt. Han var så sur på meg fordi jeg i det hele tatt vurderte å beholde at han ikke en gang ville snakke med meg. Det var helt grusomt, jeg gråt meg i søvn hver natt fordi han fortalte det til sin del av familien uten å forhøre seg med meg, og så presset de meg alle sammen til å ta abort. Jeg nektet fordi jeg kjente det ikke ble riktig, men jeg ble dypt deprimert av hele situasjonen.

 

Han sa seg villig til å fortsette å bo med meg inntil videre. Og gradvis, sakte men sikkert begynte han å glede seg. Det begynte i det små da han kikket på papirer jeg hadde fått av jordmoren min, til at han satt seg ned med meg halvveis i svangerskapet og fortalte meg at dette skulle vi klare sammen. Og det gjorde vi, babyen som lå i magen min den gang er nå 2 år gammel og han har en pappa som i dag skammer seg over at å ha reagert som han gjorde.

 

Dette tenkte jeg på for å bli så sikker jeg kunne på mitt valg. Jeg visste innerst inne at jeg kom til å beholde fra dagen jeg oppdaget graviditeten. Hvis jeg tok abort ene og alene fordi han ville det, kom jeg til å bli så bitter at det ville blitt slutt før eller siden allikevel?

 

Skal jeg la noen andre som ikke sitter i min kropp og kjenner på følelsene jeg gjør, ta et valg på mine vegne som potensielt kan hjemsøke meg for resten av livet? Husk, en eventuell abort skjer i din kropp, ikke hans. Det er jammen enkelt å fortelle hva andre skal gjøre når man ikke må gjennom det samme selv.

 

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 191cb...392

[Anonym bruker]

Huff. Så vanskelig for deg. Ikke ta abort om du er i tvil. Den angeren kan bli vanskelig å leve med.

 

Anonymous poster hash: 192ac...965

[Anonym bruker]

Har vært der du er. Valgte å beholde. Mannen valgte å stille opp. Følte meg alene i svangerskapet men mot slutten skjedde det noe. Vi har nå to barn sammen og planlegger bryllup og barn nr tre

Anonymous poster hash: 498a9...e6b

[Anonym bruker]

Abort burde ikke være et alternativ engang.

Anonymous poster hash: 14191...9cc

[Serepta]

Her må du følge hjertet.

 

Hadde det vært meg ville jeg nok beholdt barnet, men kvittet meg med mannen.

Men gi han noen uker å bearbeide det på.

[Anonym bruker]

Mannen har faktisk et valg og det er å velge om han vil være en far som stiller opp eller ikke. Gir han beskjed nå vet du jo hva du har å forholde deg til senere.

 

Dersom du velger å beholde så bør du gjøre det alene. Har du utdannelse? En plass å bo? Nettverk med familie? Har du råd til å ta vare på en baby alene?

 

Han kan heldigvis ikke tvinge deg til abort, det er et valg kvinnen har alene da det er hennes kropp. Men han kan velge om han vil bli far, og dette er heldigvis et valg mannen har. Dersom mannen ikke ønsker en slik endring i livet sitt så må du respektere det (så lenge dere er innenfor abortgrensa)

 

Jeg tenker dessverre slik at du er veldig ung, antagelig flyttet inn i hans hus/leilighet? Lite eller midt i utdannelse mens han tjener penger? Et år er ikke lenge, dere vet enda ikke om forholdet holder, dere bør kanskje heller bruke tid på hverandre og stifte familie senere?

 

Anonymous poster hash: c5437...264

[Anonym bruker]

Jeg var der for snart 20 år siden. Jeg var 17, han var 19. Vi bestemte oss for å beholde barnet.

 

Så begynte jeg å tenke.:

-vi er unge, holder vi sammen for evig?

-vi har vært sammen i et år, er det lenge nok?

-om det blir slutt, klarer jeg meg alene?

-han sier han vil stille opp, men vil han det om det blir slutt?

 

Jeg valgte abort. 4 mnd etter aborten var han utro og det ble slutt. Han fikk barn med hun han var utro med og det ble tatt av barnevernet. Det ble så mye styr rundt han at jeg til slutt så at det var det beste for både meg og "barnet". Jeg har ikke angret.

Og jeg fikk samme valg noen år etter med en annen kjæreste. Da ville jeg beholde. Orket ikke en abort til. Jeg satt leg ned med han og sa "jeg kommer ikke til å ta abort. Du har 3 valg som følge av mitt ene: 1. Bli hos meg og bli hos barnet. 2. Bli hos barnet, men ikke bli hos meg. 3. Ikke bli hos noen av oss." Han valgte å bli hos oss begge, men 4 år etter skiltes vi som venner. Barnet angrer vi ikke på at vi beholdt.

 

Saken er vel litt den at man angrer jo sjelden på de barna man får. Man angrer mer på de man ikke får. Ønsker du dette barnet av hele ditt hjerte, så ikke knus ditt eget hjerte for hans ønsker. Ønsker han ikke barnet, så aksepter det, men ikke la han ta et valg som er ditt. Kanskje blir han, kanskje går han.

 

Så må du spørre deg selv: Vil du ha barn med en mann som stikker når det er vanskelig? Vil barnet få en far om det blir brudd? Er uenigheten mellom dere så sterk at forholdet ikke overlever? Er det rett tid å få barn nå? Hvis dere planlegger barn sammen i fremtiden og fremtiden ble fremskyndet, gjør det noe? Klarer dere dette sammen?

Still gjerne spørsmålene til han også.

 

En annen ting.... han vil ikke snakke om det. Du må spørre forsiktig? Og du så en side av han du ikke har sett før.... bør du revurdere forholdet uansett? Dere har vært forelsket og lykkelige og alt har vært fint. Så kommer første fartsdump og du ser en ny side av han. Likte du den? Kan du leve med den de neste 18 årene? For uansett om dere holder sammen eller ikke, så er han barnets far og du må leve med det ustabile en del år.

 

Du/dere har god tid til å tenke. Men gi han inntrykket av at du kommer til å beholde barnet. Da får du se det sanne vesen han er. Så kan du vurdere da om det er sånn det skal bli.

Jeg mener at man ikke bør få barn før man har hatt sin første krangel. Det er da en del sider avsløres.

 

Tenk på alt, fra begge sider. Vurder. Hva tror du vil bli det beste for barnet? Ikke deg eller han eller andre rundt dere. Hva er best på livet til dette barnet? En far som ikke ønsker det og en mor som elsker det, ønsker og elsket av begge?

 

Lykke til i valget som er ditt og ditt alene!

 

Anonymous poster hash: 5d378...6b8

[Anonym bruker]

Var der selv, beholdt. Vi er lykkelige i dag. Vi hade ikke vært det dersom jeg hadde følg meg presset til abort

 

Anonymous poster hash: c76d9...b39

[Anonym bruker]

Hei! Jeg er veldig forvirret. ville satt veldig stor pris på råd og litt veiledning.

 

Jeg er en jente på 21 år og har vært sammen med kjæresten min på 26 i et år, har vært samboere i 8 månd, ting har altså gått veldig fort mellom oss, men det har føltes riktig og vi er lykkelige sammen.

 

Menstrasjonen min er vanligvis veldig regelmessig og kommer på den eksakte dato. Denne måneden var det anneledes og jeg følte det tidlig på kroppen. Jeg tok i går en gravid test som viste positivt før jeg rakk å legge den fra meg, 2 timer senere tok jeg en ny som viste uke 3+. Jeg utbraste i gråt og tankene var tomme, skulle jeg være glad eller triste. Jeg kom fram til at dette kom til å gå bra og at jeg skulle snakke med Kjæresten min når han kom hjem fra jobb. Han fikk sjokk det skjønner jeg. Men at hn skulle reagere som han gjorde var fremed.. For han var det en selvfølge å ta abort. Vi har snakket om barn tidligere og han vil ha barn i fremtiden men ikke akkurat nå, han vil vente ca 2 år sier han. Jeg forstår at dette var sjokkerende og kom brått på det gjorde det absolutt for meg også. (Jeg går fast på p-piller) Men jeg viste han forståelse, noe som jeg ikke fikk tilbake. For han var det ikke noe å snakke om og det var helt uaktuelt. For meg er det en svært vanskelig situasjon. Jeg har alltid vært veldig glad i barn og trivdes rundt dem. omgåss ofte med mine tantebarn på 1 og 3, så jeg er også klar over hva det vil si å gå inn i. Selvom man selvfølgelig ikke forstår det ordentlig før man er der helt selv.

 

Inderst inne i kroppen min er det noe som sier til meg at jeg ikke skal ta abort. Jeg vet at barnet hadde fått masse vis av omsorg,kjærlighet, utstyr og det som hører med. Derfor føler jeg det blir feil.

Samtidig vil jeg absolutt ikke tvinge enn som ikke vil bli far til å bli det, det tenker jeg aldri kan bli noe bra.

Han sa også i dag tidlig, at han ga faen om jeg beholdte.da jeg forsiktig spurte om det. Jeg hadde vireklig ikke forventet meg denne reaksjonen hans, dette er en ny side av han jeg tidligere ikke har sett. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, tar jeg abort føler jeg at jeg gjør det kun pga han. Og jeg vet faktisk ikke om jeg klarer å være sammen med han etter på, pga måten han har vært på. Han skjønner ikke at dette er vanseklig for meg og vil ikke snakke, han er sur og viker meg.

Men samtidig tenker jeg så klart på barnet og den ønskelige sitvasjonen for både barnet og meg er så klart og ha en far som er 100% til stede. Slik at ikke minst meg og han også kan dele denne store og fantastiske gleden sammen.det er ho det jeg hadde håpet, at vi kunne gjøre dette sammen.

Jeg tenker nå å la kjøresten min være, jeg håper at han tenker for seg selv og det samme må jeg.

 

Som dere skjønner er jeg veldig forvirret, har noen erfaringer fra liknende situasjoner eller tips til hvordan jeg kan sortere tankene mine?

 

 

Anonymous poster hash: 11f08...73b

Opplevde det samme selv når jeg var 18 og mannen like gammel. Han ba meg rett og slett dra til hælvette osv ikke klar i det hele tatt. Jeg bestemte meg for å beholde. Han var mye kald hele svangerskapet men på slutten endret han helt holdning. Vi er nå gift på snart 13 ende året og venter vårt 4 barn ♡

 

Anonymous poster hash: 3da52...d83

[Bobo2014]

Vent med barn! Og gå ordentlig inn i deg selv om dette er en mann du vil leve med videre. Det er en voldsom omstilling og du har mange, mange år til å få barn på. Har for øvrig flere venninner som var i "omvendt" situasjon, kjærestene ville beholde, men ikke venninnene mine. De valgte abort og klarte å leve sammen videre, selv om det var veldig sårt. Nå har det ene paret en baby på 5 mnd og det andre paret venter baby om 4 mnd - 4 år etter abortene.

[Anonym bruker]

Ta abort og kvitt deg med denne mannen. Du er 21 år! Vil du virkelig bli alenemor og vil du virkelig låse deg til denne mannen i minst 18 år?

Du er ung. Lev livet ditt, finn mannen som ønsker barn med deg i stedet for denne guttungen.

 

Anonymous poster hash: 00f58...a2b

[Jente96]

Tusen takk for hvert av svarene!! Serlig dere som stiller åpene spørsmål, det hjelper meg til å tenke på en annen måte og se ting anneledes!

 

Dette er er stort valg dom vil forandret livet på dem enne eller andre måten. Jeg har heligvis litt tid igjen, som jeg får bruke godt!

Takk igjen ❤

[Anonym bruker]

Jeg sto i samme situasjon, og jeg valgte abort.

 

Sannsynligheten for at dere går fra hverandre, er stor.

Så må du ut i kamp om samvær, forholde deg til nye damer som barnefar drar med hjem, leve på begrenset inntekt, hele tiden spare for å få råd til regntøy, kjeledresser, barnehageregninger, mat, støvler og sko, forholde deg til syke barn, mangel på søvn... Det er et helvete!

 

Få deg en utdannelse, skap et sunt grundlag for barnet ditt. Er du i stand til å ta vare på et barn alene? Økonomisk? Emosjonelt? Er du moden nok?

Mitt svar var nei, den gangen.

 

Nå er jeg mye eldre. Har fått utdannelse, hus, vært med mannen i mange år, og har en bedre standard å tilby et barn.

 

Anonymous poster hash: 24a09...0ff

[Merdee]

Du må gjøre det du kommer fram til etter egen overveielse. Ikke etter påvirkning fra ham.

 

Men da må du overveie alle mulighetene:

Et liv med mannen, men uten barnet

Et liv med barnet, men uten mannen

Et liv med mannen og barnet

Et liv uten verken mannen eller barnet

 

For denne situasjonen har potensial i seg til å bli storkonflikt. Tar du abort, kan du få aversjon mot ham som presset deg. Beholder du, kan du også komme til å se at hans dårlige sider, slik de kommer til uttrykk nå, ikke er forenlige med familieliv. Og så videre.

 

Anonymous poster hash: ab244...98e

 

Dette.

[Anonym bruker]

Altså jeg mener IKKE at hans oppførsel er grei men kan det være at han fikk et så stort sjokk at han så for seg at hele livet kom til å rase sammen? Og derfor reagerte han slik? Hvis han sa i dat at han ikke bryr seg om du beholder så har han KANSKJE begynt å tenke at dette kan gå bra. Men da burde han be om unnskyldning!

 

Jeg hadde ikke klart å ta abort men det er meg da, men samtidig så er det en liten lettelse at mitt første svangerskap endte i en spontanabort da faren var en fjott. Er veldig gla i dag 8 år etterpå for at jeg ikke er "bundet fast" til den fyren. At jeg har kunnet flytte langt unna til der jeg vil bo og har funnet en annen flott fyr. Jeg hadde ikke klart abort den gangen så jeg sa til han jeg er sammen med nå, tidlig i forholdet, at jeg tar ikke abort om jeg blir gravid med et uhell. Og etter 3 år sammen så skjedde det og vi har en nydelig sønn nå

 

Kanskje jeg ikke hjalp deg noe særlig men tenk nøye igjennom fremtiden din. Lykke til! ❤

 

Anonymous poster hash: 1133d...32e

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke si hva du skal gjøre, så jeg sier hva jeg hadde gjort:

 

Beholdt barnet ❤ sett for meg en fremtid alene med barnet , og gledet meg over muligheten jeg hadde til å nyte et vakkert lite menneske ❤ Om faren endrer mening iløpet av svangerskapet, så er det en bonus. Om han ikke gjør det, og det blir slutt, så kanskje han blir en god pappa likevel. Om ikke, så ville jeg bare godtatt at det var meg og babyen , hele veien ❤

 

Lykke til ❤

 

Anonymous poster hash: a0e69...16f