Jeg er gravid, sjokkert og redd - hva skal jeg gjøre?

[fullblomst]

Hei!

 

Etter en snikende mistanke i et par uker, tok jeg i dag tidlig en graviditetstest. Den var positiv, og jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det var ikke planlagt, og nå er jeg livredd. Jeg er sammen med en veldig fin gutt, vi møttes for halvannet år siden, alt er tipptopp og vi flytter sammen i februar. Jeg har nettopp begynt i min første "voksenjobb" etter et år med jobbsøking etter endt studie, og ting har endelig begynt å falle på plass. Så skjer dette, og nå er jeg livredd for at det er for tidlig for forholdet, at kjæresten min skal se annerledes på meg (noe jeg tror han ikke gjør, men jeg føler på at jeg har "låst" han) og jeg føler meg kjempedum som har havnet i denne situasjonen.

 

Jeg har gått på p-piller lenge, men byttet merke for ca et år siden fordi jeg hadde mensen konstant. Etter ca et halvt år på de nye pillene mistet jeg mensen helt, bortsett fra kanskje én liten blødning i løpet av den pillefrie uka. Fordi jeg gjerne ville ha regelmessig menstruasjon, har jeg de få gangene jeg har fått litt mens den 5. dagen i den pillefrie uka latt være å ta p-pille etter endt pillefri uke (kanskje etter 8-9 dager) for å trigge systemet, nå innser jeg jo hvor dumt det har vært. Selv om det er en dust unnskyldning, har jeg trodd at ettersom jeg ikke har hatt ordentlig menstruasjon, har jeg heller ikke hatt eggløsning og dermed har jeg ikke kunnet bli gravid. Så feil kan man ta.

 

Dette medfører jo også at jeg ikke helt aner hvor i svangerskapet jeg er (ettersom man regner utfra siste mens om jeg ikke tar feil?), og dette vil vel ha noe å si dersom det skulle bli aktuelt å ta abort. Jeg tok imidlertid en graviditetstest for ca 4-5 uker siden, og den var negativ. Jeg sier ikke at jeg vil ta abort, men jeg vet ikke om jeg vil ha barn heller. Alt er bare kaos.

 

 

Hva i alle dager skal jeg gjøre?

 

 

[lillesøster skal bli storesøster]

Dette er en veldig vanskelig situasjon å være i. Kjenner til det. Dette er et valg bare du kan ta. Du sier ingenting om hvor gammel du er, men du sier du har nettop begynt i din første voksenjobb. Så jeg tipper du er 20.

Har du en mamma eller en god venninne du kan snakke med?

Du sier du skal flytte sammen med kjæresten snart. Dere har et stabilt forhold? og har vært sammen lenge. Ting ligger jo til rette for at det ikke er helt upassende med et barn, men du må selvfølgelig snakke med kjæresten din også. Det kan jo hende han har noen tanker om dette.

Uansett så er du kun maks 4-6-8 uker på vei, det er tidsnok å ta abort hvis det er det dere bestemmer dere for, men du må bestemme deg fort, for denne prosessen kan kanskje også ta litt tid.

 

Man blir alltid redd i en slik situasjon, det er noe helt nytt, som også kan virke skummelt. Lykke til med ditt valg.

[fullblomst]

Dette er en veldig vanskelig situasjon å være i. Kjenner til det. Dette er et valg bare du kan ta. Du sier ingenting om hvor gammel du er, men du sier du har nettop begynt i din første voksenjobb. Så jeg tipper du er 20.

Har du en mamma eller en god venninne du kan snakke med?

Du sier du skal flytte sammen med kjæresten snart. Dere har et stabilt forhold? og har vært sammen lenge. Ting ligger jo til rette for at det ikke er helt upassende med et barn, men du må selvfølgelig snakke med kjæresten din også. Det kan jo hende han har noen tanker om dette.

Uansett så er du kun maks 4-6-8 uker på vei, det er tidsnok å ta abort hvis det er det dere bestemmer dere for, men du må bestemme deg fort, for denne prosessen kan kanskje også ta litt tid.

 

Man blir alltid redd i en slik situasjon, det er noe helt nytt, som også kan virke skummelt. Lykke til med ditt valg.

 

Hei! Takk for fint svar.

Jeg er faktisk hele 28 år, så sånn sett har jeg gjort mange av de tingene jeg hadde lyst å gjøre før jeg eventuelt får barn - det er bare det at jeg aldri har tenkt på barn eller å være mamma, til tross for at alle andre rundt meg blir foreldre har det på en måte ligget så langt vekk fra hva jeg har tenkt som aktuelt for meg selv. For meg er det jo helt utenkelig å ha et annet liv enn det jeg har nå. Derav kaoset.

 

Jeg snakket med kjæresten min i går, han tok det veldig fint mens jeg bare gråt fordi jeg trodde han skulle bli lei seg eller sint -  mens han bare smilte og sa at uansett hvordan vi velger å gjøre det så kommer det til å gå bra. Så nå føles det ikke i like stor grad som en eksistensiell krisesituasjon

 

Jeg kommer til å bruke helga til å snakke med kjæresten min og tenke, så får vi se hva vi bestemmer oss for. Kan lege fastsette antall uker på vei når jeg ikke har noens mens å måle ut i fra, eller må jeg på ultralyd? Dersom vi bestemmer oss for abort vil jo antall uker være av viktighet.

[lillesøster skal bli storesøster]

Blodprøve kan være en indikator på hvor langt du kan være. Hcg nivået stiger i svangerskapet. Vet egentlig ikke om du kan måtte ta innvendig ul også for å se hvor langt du er kommet.

 

Dersom du er helt sikker på at du aldri vil ha barn, så kan jo abort være en løsning, derimot hvis du er det minste i tvil om at det er det rette å gjøre, så er det en fare for at du kan komme til å angre på en abort.

 

Lykke til uansett. Håper dere finner den løsningen som er best for dere.

[Anonym bruker]

Håper det går bra med deg!

 

Anonymous poster hash: 6b0e8...885

[Anonym bruker]

Hvordan går det?

Anonymous poster hash: b5e92...823

[fullblomst]

Hei!

 

Vi har bestemt oss for å beholde babyen. Kjæresten min har hele tiden vært så trygg og god at jeg har kommet over krisefasen og virkelig begynt å glede meg.

 

Jeg visste jo ikke hvor langt jeg var på vei, så jeg ble henvist av fastlegen min til privat gynekolog for tidlig ultralyd i forrige uke. Der viste det seg at jeg allerede er litt over 3 mnd på vei, og plutselig kan vi jo si det til folk!

 

Så dette er rart og fint og underlig på en gang, men jeg tror alt ordner seg til slutt.

 

Igjen, takk for fine ord - det hjalp!