Voksne barn av psykisk syke..

[Anonym bruker]

Hei!

 

Lurer på om noen vil dele sin erfaring med det å være voksent barn av psykisk syk mor/far?

 

Jeg begynner å innse at min mor er sykere enn jeg trodde. Vi har et forskrudd "mor-datter-forhold", der rollene våre er så godt som snudd om.

Det siste halvåret har det gått opp for meg at jeg ikke kan endre min mor, ei heller vente på en forbedring. Det er egentlig jævlig sårt og trist.

Det beste hadde nok vært å kuttet fullstendig på kontakt, men det er også tungt å gjøre. Selv om det nok er det beste jeg kan gjøre for meg selv, mine barn og mann.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Men hadde vært "godt" å høre om noen i samme båt. De siste to årene har vært så fæle, at jeg bare trekker meg mer og mer unna andre folk, og det er heller ikke bra.

 

Anonymous poster hash: 0d33e...3d5

[Anonym bruker]

Jeg har en litt annen erfaring. Begge mine foreldre mangler omsorgsevne og kan ikke engang ta vare på segselv. De er i dag skilt og jeg har kutta kontakt med begge... jeg sliter veldig med det sosiale, og andre ting også egentlig.

 

Anonymous poster hash: 16051...15c

[Anonym bruker]

Jeg har en litt annen erfaring. Begge mine foreldre mangler omsorgsevne og kan ikke engang ta vare på segselv. De er i dag skilt og jeg har kutta kontakt med begge... jeg sliter veldig med det sosiale, og andre ting også egentlig.

 

Anonymous poster hash: 16051...15c

Hvordan var det å kutte kontakt? Og føler du at du fikk det bedre som følge av det?

 

Det sosiale er helt på skeis her også. Har endelig mota meg opp for å få hjelp for det, men ting tar tid...

 

 

Anonymous poster hash: 0d33e...3d5

[Anonym bruker]

Begge mine foreldre er psykisk syke.

 

Pappa er bopolar og har en del annen bagasje også, veldig selvsentrert. Alt er alltid alle andres feil, han nekter behandling for han har ingen problemer med å være som han er osv. Har ingen kontakt med han, måtte skjerme meg selv fra han altså. Søsteren min har kontakt med han, men det er en så stor belastning for henne at jeg ikke skjønner at hun orker. 

 

Mamma (de er skilt) er depressiv og har sosial angst, henne har jeg kontakt med, men ganske begrenset. Hun lever livet sitt gjennom sosiale medier, dronning av facebook, men i det virkelige liv sitter hun i sofaen hele tiden. Drar jeg på besøk dit med ungene disker hun opp med noe kake/snop og tar masse bilder av ungene som hun legger ut på facebook i lang tid etterpå og fremstiller seg selv som superbestemor. Egentlig har hun liten interesse for annet enn seg selv, hun ringer aldri, spør aldri etter ungene, inviterer oss aldri og kommer aldri.

Anonymous poster hash: d0ead...f28

[Anonym bruker]

Jeg er psykisk skadet av å ha foreldre som har slitt. Mamma har angst og sosiale problemer (veldig mistenksom), stemor er psykopat og gjennomført ond. Jeg har kuttet kontakt med den onde, men mamma har jeg et greit forhold til, så lenge vi bor langt unna og treffes i ferier. Hverdag med henne kunne jeg ikke taklet. Men jeg tenker at hun har ikke gjort meg noe direkte ondt, slik som stemor. Jeg vil ikke mamma skal miste kontakt med oss og barnebarna.

Men er et resultat av forferdelige kvinnelige forbilder i oppveksten. Klarer f.eks ikke å opprettholde vennskap over tid.

 

Anonymous poster hash: 096ec...1e8

[Anonym bruker]

Jeg anbefaler deg å snakke med fagfolk om dette, Hi, f.eks. en psykolog.

 

Jeg ble av fagfolk anbefalt å kutte kontakten med min mor for mange år siden for å beskytte meg selv.

Hadde ingen kontakt i mange år. Etter at hun på eget initiativ begynte i noe behandling som for henne har fungert så har vi såvidt begynt å få litt kontakt igjen. Hadde hun ikke gått i den behandlingen (og gjør det fremdeles) så hadde vi fremdeles ikke hatt kontakt.

 

Men jeg anbefaler deg å ha fagfolk i ryggen, for det kommer mye følelser opp når man kutter ut foreldre. Selv om det på mange måter er en enorm lettelse i slike tilfeller, så kan det også være veldig tøft, mange tanker som kommer opp. Da er det godt å ha noen å snakke med, en nøytral person som også kan vurdere situasjonen på en faglig profesjonell måte.

 

Går det for mye ut over deg selv, ditt liv, dine barn og din mann, da må du nesten gjøre noe med det, for du kan ikke tillate at en annen person - selv ikke din mor - ødelegger livet ditt og livet til familien din.

 

Det kan være lurt å prøve å snakke med din mors lege slik at denne er informert om hvor syk din mor egentlig er - da er det større sjanse for at legen kan skaffe din mor riktig hjelp. I tillegg kan det være nyttig at legen vet at du ev. har kuttet kontakten med henne.

 

Ditt hovedansvar går først og fremst på å ta vare på deg selv, dine barn og din mann.

 

Om din mor ikke vil gå i behandling eller ikke har hjelp av behandlingen så kan du ikke la hennes sykdom ødelegge flere andre menneskers liv.

Anonymous poster hash: 7758b...537

[Anonym bruker]

Hvordan var det å kutte kontakt? Og føler du at du fikk det bedre som følge av det?

Det sosiale er helt på skeis her også. Har endelig mota meg opp for å få hjelp for det, men ting tar tid...Anonymous poster hash: 0d33e...3d5

Det var veldig vanskelig å kutte kontakten. Jeg vitnet i en rettsak mot pappa og så endte kontakten der. Noen år etter greide jeg endelig å kutte kontakten med mamma også. Jeg hadde nettopp blitt mor selv og hun sabotere for meg og prøvde å ødelegge med å snakke med barnevernet. Søskene mine har fortsatt kontakt så er ikke helt kvitt henne.

Etter det vanskelig brydde ble det utrolig mye enklere. Hun var en så mye større belastning enn jeg trodde.

 

Anonymous poster hash: 16051...15c

[Anonym bruker]

 

Begge mine foreldre er psykisk syke.

 

Pappa er bopolar og har en del annen bagasje også, veldig selvsentrert. Alt er alltid alle andres feil, han nekter behandling for han har ingen problemer med å være som han er osv. Har ingen kontakt med han, måtte skjerme meg selv fra han altså. Søsteren min har kontakt med han, men det er en så stor belastning for henne at jeg ikke skjønner at hun orker.

 

Mamma (de er skilt) er depressiv og har sosial angst, henne har jeg kontakt med, men ganske begrenset. Hun lever livet sitt gjennom sosiale medier, dronning av facebook, men i det virkelige liv sitter hun i sofaen hele tiden. Drar jeg på besøk dit med ungene disker hun opp med noe kake/snop og tar masse bilder av ungene som hun legger ut på facebook i lang tid etterpå og fremstiller seg selv som superbestemor. Egentlig har hun liten interesse for annet enn seg selv, hun ringer aldri, spør aldri etter ungene, inviterer oss aldri og kommer aldri.

 

Anonymous poster hash: d0ead...f28

Måtte nesten le av den her😶Det der er AKURATT som å lese om mine foreldre!!

 

Anonymous poster hash: dd598...a61

[Anonym bruker]

Jeg sliter med å velge om å kutte kontakten eller ikke. Ser det er en stund siden dette, men prøver likevel. 

Jeg er litt i samme situasjon som flere beskriver her. At mamma og pappa er psykisk syke. Og på mamma sin side går det dessverre i arv. Mamma kuttet kontakten med sin pappa. 

Det de forlanger er å få se barnebarnet sitt. For da hadde alt vært bra mener de. Mitt eneste barn, men siden de (spesielt mamma) slenger drit om min samboer og om hvordan jeg lever livet mitt så har je valgt at de ikke får ha så mye kontakt. Min mamma forlangte hvor jeg skulle bo, og at min samboer ikke var bra nok. Jeg har alltid hørt på mine foreldre, spurt de om råd og hatt et ganske tett bånd. Men når jeg begynte å stå på egne bein så virket det litt som det var galt. 

Jeg synes jo selvsagt at det er vondt at barnet mitt ikke har de som besteforeldre, men hva godt gjør de i livet hans når de bare klager på meg og min samboer? 

Det går veldig i perioder. Å når vi ikke har hatt kontakt en stund senker jeg skuldrene og slapper av og har møtt de, men ikke alltid det har gått like bra. Mamma har en tendens til å avslutte møtet med å komme med en bemerkning om hva jeg bør gjøre. Hvor jeg bør bo og hva jeg bør gjøre for min sønn. 

Hun hadde ingenting i mot min samboer når vi først ble sammen, men når han sa i mot henne (støttet meg) under en krangel, så ble alt bare verre. 

Nå har de begynt å gå på barnets far. Vi har en åpen og ærlig kontakt. Han vet alt om mine foreldre. Nå mener de jeg har satt han opp mot de også. 

Min mamma har også mistet de fleste av sine venninner pga sin oppførsel. 

Hva mener dere jeg bør gjøre? Bør jeg bite tennene sammen og la de få ha barnebarnet sitt? Eller bør je kutte kontakten og slappe av? 

 

 

Anonymkode: 74a2d...aa4

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg sliter med å velge om å kutte kontakten eller ikke. Ser det er en stund siden dette, men prøver likevel. 

Jeg er litt i samme situasjon som flere beskriver her. At mamma og pappa er psykisk syke. Og på mamma sin side går det dessverre i arv. Mamma kuttet kontakten med sin pappa. 

Det de forlanger er å få se barnebarnet sitt. For da hadde alt vært bra mener de. Mitt eneste barn, men siden de (spesielt mamma) slenger drit om min samboer og om hvordan jeg lever livet mitt så har je valgt at de ikke får ha så mye kontakt. Min mamma forlangte hvor jeg skulle bo, og at min samboer ikke var bra nok. Jeg har alltid hørt på mine foreldre, spurt de om råd og hatt et ganske tett bånd. Men når jeg begynte å stå på egne bein så virket det litt som det var galt. 

Jeg synes jo selvsagt at det er vondt at barnet mitt ikke har de som besteforeldre, men hva godt gjør de i livet hans når de bare klager på meg og min samboer? 

Det går veldig i perioder. Å når vi ikke har hatt kontakt en stund senker jeg skuldrene og slapper av og har møtt de, men ikke alltid det har gått like bra. Mamma har en tendens til å avslutte møtet med å komme med en bemerkning om hva jeg bør gjøre. Hvor jeg bør bo og hva jeg bør gjøre for min sønn. 

Hun hadde ingenting i mot min samboer når vi først ble sammen, men når han sa i mot henne (støttet meg) under en krangel, så ble alt bare verre. 

Nå har de begynt å gå på barnets far. Vi har en åpen og ærlig kontakt. Han vet alt om mine foreldre. Nå mener de jeg har satt han opp mot de også. 

Min mamma har også mistet de fleste av sine venninner pga sin oppførsel. 

Hva mener dere jeg bør gjøre? Bør jeg bite tennene sammen og la de få ha barnebarnet sitt? Eller bør je kutte kontakten og slappe av? 

 

 

Anonymkode: 74a2d...aa4

Hvilken sykdom har de?

Får de behandling?

Anonymkode: edcf7...272

[Anonym bruker]

De lider av angst/depresjon og går på tabletter pga det. Og mamma går hos psykolog. 

Anonymkode: 74a2d...aa4

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

De lider av angst/depresjon og går på tabletter pga det. Og mamma går hos psykolog. 

Anonymkode: 74a2d...aa4

Det er jo lidelser man ofte blir frisk, eller i det minste symptomer av etter en tid. Hvis det bare er sykdommen som gjør dem ufordragelige er det jo håp om bedring. Da er det kanskje synd å avskrive dem fullstendig.

Det går jo også Ann å både være syk og drittsekk. Da er håpet om et bedre forhold lite.

Hva med å skrive et brev til psykologen om hvordan ståa er i forholdet til deg. Du vil nok ikke kunne få noe svar, men psykologen kan kanskje hjelpe til med å få moren din til å forstå hva hun gjør likevel.

Anonymkode: edcf7...272

[Anonym bruker]

Ja det går jo. Takk for svar. 😊 jeg har prøvd å forklare at jeg ikke gjør dette for å holde sønnen min unna. Eller gjøre det for å være drittsekk. Men for at de skal forstå at det er ikke like enkelt når de oppfører seg slik. 

Jeg har prøvd å hatt samtaler m de og prøvd å sett ting fra deres side, men de nekter å se på ting fra min side. De har til og med sagt at de vil ta livet sitt pga meg. Å det er vondt å høre. 

Det er nok dessverre ingen diagnose som går over. Men jeg hadde jo håpet at det ikke gikk så langt at vi måtte kutte all kontakt. Men slik det er nå så tappes jeg så for energi at jeg vet ikke hva jeg selv skal gjøre. 

Anonymkode: 74a2d...aa4

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ja det går jo. Takk for svar. 😊 jeg har prøvd å forklare at jeg ikke gjør dette for å holde sønnen min unna. Eller gjøre det for å være drittsekk. Men for at de skal forstå at det er ikke like enkelt når de oppfører seg slik. 

Jeg har prøvd å hatt samtaler m de og prøvd å sett ting fra deres side, men de nekter å se på ting fra min side. De har til og med sagt at de vil ta livet sitt pga meg. Å det er vondt å høre. 

Det er nok dessverre ingen diagnose som går over. Men jeg hadde jo håpet at det ikke gikk så langt at vi måtte kutte all kontakt. Men slik det er nå så tappes jeg så for energi at jeg vet ikke hva jeg selv skal gjøre. 

Anonymkode: 74a2d...aa4

Det er synd sykdommen har blitt langvarig for dine foreldre, men vit at de fleste som får angst eller depresjon blir helt fine igjen. Med god hjelp og hard jobbing fra den syke ordner det seg for de fleste. (Bare i tilfelle du skulle komme borti sykdomer selv eller hos andre. Ikke tro det er håpløst.)

Anonymkode: edcf7...272

[Voksent barn]

Jeg er voksent barn av en psykisk syk og alkoholisert far og en passiv mor. Har du hørt om ACA, voksne-barngrupper? Mange byer i Norge har det. Jeg går i voksne barn-gruppe i min nærmeste by. Og det har forandret livet mitt<3 Prøv det! Gå i minst 6 møter før du bestemmer deg om det er noe for deg. Lykke til uansett<3

[Anonym bruker]

Mine foreldre var psykisk syke - hovedsakelig min mor. Min far var (og er) vel primært svært emosjonelt umoden, og reagerte med å trekke seg unna og ikke ta sitt ansvar for barna. Vi ble dermed utsatt for til dels grov omsorgssvikt, og har selv endt opp med psykiske lidelser som en følge av dette. Slik er det jo ofte; sosial arv som begrep er der for en grunn.

Forskjellen på meg og min mor er at jeg har søkt hjelp for å bearbeide min barndom og konsekvensene av den. Det anbefaler jeg. Jeg har kontakt med mine foreldre, men svært begrenset. De bor på andre siden av landet, vi sees tre-fire ganger i året. Det har tatt meg mange år i terapi å ikke lenger være sint eller bitter på dem, nå er jeg mest likegyldig og føler en grad av medynk.

Anonymkode: 327ae...3a9