Når du gikk opp til alteret...

[Anonym bruker]

Mine foreldre er døde...jeg ble fulgt opp av min eldste sønn. De mindre barna kom bak oss

 

Anonymous poster hash: d8c09...ceb

[Anonym bruker]

Vi gikk opp sammen, og hadde med barna på tre og fire. Det koseligste med bryllup er når det gjøres personlig, og en av måtene å tilpasse på (om enn liten) er om en går alene, med sin kommende mann, med sin far eller med andre. Hvorfor skal noen reagere på andres valg?

 

Anonymous poster hash: 9ecc3...ec3

[Anonym bruker]

Vi gikk opp sammen, og hadde med barna på tre og fire. Det koseligste med bryllup er når det gjøres personlig, og en av måtene å tilpasse på (om enn liten) er om en går alene, med sin kommende mann, med sin far eller med andre. Hvorfor skal noen reagere på andres valg?

 

Anonymous poster hash: 9ecc3...ec3

Dette står forøvrig i Skikk og Bruk fra 1960

 

Anonymous poster hash: 9ecc3...ec3

[Anonym bruker]

Men det er jo ikke sant, for det første - kvinner var ikke mannens eiendom i norsk lov eller norsk tradisjon. Ikke engang i Gulatingsloven. De har alltid vært et eget rettssubjekt.

 

De har ofte måttet flytte til svigerfamiliens gård, det er sant, men det ble ikke gjort "symbolsk" i løpet av selve vielsen. Seremonien med å forlate familien og bli voksen og tatt opp i en annen familie, den fant sted på tredje dag av selve bryllupsfesten. Da var det at spillemannen framførte "flyttarslåtten", en melodi til jentas avskjed idet hun red ut av på tunet av foreldrenes gård, og videre med sin ektemann ut til svigerforeldrenes hjem. Da sto familien og hennes barndomsvenner og vinket eller fulgte henne et stykke. Det kunne nok være nostalgisk, for en av flyttarslåttene heter til og med "Brudegråten". Hun gråt over barndommen som nå skulle ta slutt og søsknene hun måtte ta farvel med.

 

Anonymous poster hash: 2a962...878

Jeg skriver ikke at hun var mannens eiendom - men hun var ikke myndig på lik linje med gutter. Arv, stemmerett, rettigheter i arbeidslivet osv var felter hvor det var forskjell. Faktum var at det var vanskelig den gangen å stå alene for en kvinne og mannen ble sett som familiens offisielle overhode. På en helt annen måte enn i dag. Det var ikke slik at kvinner var likeverdige mennesker i Norge mens de var annenrangs mennesker i resten av Europa. Holdningen og mange av reglene fantes her også - selvom der selvfølgelig var variasjoner og man kan alltid finne unntak.

I tillegg er dagens bryllupsskikker vel i liten grad bygget på den norske bondebryllupstradisjon. I dette som i så mye annet har borgerskapet kopiert overklasse/adelige/kongelige. Og der har det i flere hundre år vært slik at jentas bryllup var en måte å styrke allianser på. Det var praktisk politikk. Og jo, de jentene ble gitt bort i seremonien. Så selvom store deler av Norge hadde andre tradisjoner er det ikke slik at alle fulgte samme tradisjoner ved bryllup.

 

Anonymous poster hash: 06d66...fb1

[Giss]

Jeg skriver ikke at hun var mannens eiendom - men hun var ikke myndig på lik linje med gutter. Arv, stemmerett, rettigheter i arbeidslivet osv var felter hvor det var forskjell. Faktum var at det var vanskelig den gangen å stå alene for en kvinne og mannen ble sett som familiens offisielle overhode. På en helt annen måte enn i dag. Det var ikke slik at kvinner var likeverdige mennesker i Norge mens de var annenrangs mennesker i resten av Europa. Holdningen og mange av reglene fantes her også - selvom der selvfølgelig var variasjoner og man kan alltid finne unntak.

I tillegg er dagens bryllupsskikker vel i liten grad bygget på den norske bondebryllupstradisjon. I dette som i så mye annet har borgerskapet kopiert overklasse/adelige/kongelige. Og der har det i flere hundre år vært slik at jentas bryllup var en måte å styrke allianser på. Det var praktisk politikk. Og jo, de jentene ble gitt bort i seremonien. Så selvom store deler av Norge hadde andre tradisjoner er det ikke slik at alle fulgte samme tradisjoner ved bryllup.

 

Anonymous poster hash: 06d66...fb1

Beklager. Mente ikke å være Anonym. Dette var meg.

[Superdolly]

Alt står ikke på Google...

Bryllupsskikker var del av pensum da jeg studerte, fordi vi hadde obligatoriske emner innen folkloristikk, antropologi og kulturhistorie. Men hvilken av bøkene det sto i... dette var fag jeg tok i 1995-96, så det kan ha vært i noen av Bjarne Hodnes bøker, eller Thomas Hylland Eriksens. Husker virkelig ikke. Men norsk bryllupstradisjon har mye annet i seg - den hvite kjolen og bruden på pappas arm er rimelig nytt begge deler.

 

Anonymous poster hash: 2a962...878

Da lurer jeg på hvor lenge noe må gjøres før det er lov å kalle det en tradisjon.

Må alle tradisjoner stamme fra vikingtiden for å kunne kalles en tradisjon? Eller holder det med 1700-tallet? Hvor gammelt må det være?

 

i ditt første svar til meg, skrev du at å gå opp til alteret sammen med far er omtrent like tradisjonelt som å feire Thanksgiving i Norge. Det har jeg aldri opplevd at noen har gjort, men jeg har opplevd i hvert fall to generasjoner som har gått sammen med far når de skulle gifte seg.

 

Jeg vet med sikkerhet at min mor giftet seg  hvit kjole på begynnelsen av 1960-tallet. Jeg vet ikke akkurat når hvite kjoler ble vanlig her i Norge, men jeg har da sett bilder fra før krigen av kvinner i hvite brudekjoler. Da nærmer vi oss hundre år, og for meg er det lenge nok til at jeg kaller det en tradisjon.

[Anonym bruker]

Beklager. Mente ikke å være Anonym. Dette var meg.

Jeg viste til Skikk og Bruk litt lenger oppe, og kan legge til dette (denne utgaven er altså fra 1960): "Kvinner bør ikke gå alene oppover kirkegulvet, og en mannlig pårørende sørger derfor for å følge moren og kvinnelige pårørende opp til plassene i koret." Det står også at dersom brudens far ikke kan følge bruden skal hun følges av "sin eldste bror eller en annen mannlig slektning med sterk stilling i hennes familie."

 

Anonymous poster hash: 9ecc3...ec3

[Giss]

Jeg viste til Skikk og Bruk litt lenger oppe, og kan legge til dette (denne utgaven er altså fra 1960): "Kvinner bør ikke gå alene oppover kirkegulvet, og en mannlig pårørende sørger derfor for å følge moren og kvinnelige pårørende opp til plassene i koret." Det står også at dersom brudens far ikke kan følge bruden skal hun følges av "sin eldste bror eller en annen mannlig slektning med sterk stilling i hennes familie."

 

Anonymous poster hash: 9ecc3...ec3

Ja, det har vært vanlig lenge.

[Anonym bruker]

Alt står ikke på Google...

Bryllupsskikker var del av pensum da jeg studerte, fordi vi hadde obligatoriske emner innen folkloristikk, antropologi og kulturhistorie. Men hvilken av bøkene det sto i... dette var fag jeg tok i 1995-96, så det kan ha vært i noen av Bjarne Hodnes bøker, eller Thomas Hylland Eriksens. Husker virkelig ikke. Men norsk bryllupstradisjon har mye annet i seg - den hvite kjolen og bruden på pappas arm er rimelig nytt begge deler.

 

Anonymous poster hash: 2a962...878

Hvor lenge må noe være vanlig for å bli kalt tradisjon da? Jeg syns 40 år + er ganske lenge jeg og jeg vil anta at man kan etablere flere tradisjoner i det tidsrommet.

 

Anonymous poster hash: 1b0fc...f3d

[soleia]

Eg gjekk opp saman med mannen min, slik det har vore tradisjon for her i landet før Hollywood gjorde sitt inntog.  For meg er det litt snodig å skulle bli overlevert frå far min til mannen. Det er kanskje spesiellt sidan eg var blitt 35 år før eg gifta meg, men har uansett litt ambivalent feministisk syn på den greia der.

Eg forstår at andre berre ser på det som ein hyggeleg gest mot faren sin (eller ein annan valgt person), så heilt greit for meg at andre vel annleis enn eg gjorde.

[Anonym bruker]

Jeg gikk sammen med datteren min på 6 år. Symbolikken i å overleveres fra en mann til en annen skurrer veldig for meg. Dette var heller ikke et kirkelig bryllup, som også skurrer for meg.

 

Anonymous poster hash: f19ca...5ef

[Anonym bruker]

Nei,jeg trengte ikke å bli fulgt - jeg visste hvor jeg skulle. 

Anonymous poster hash: a9a3b...40c

[Anonym bruker]

Jeg giftet meg human etisk og gikk opp til vigsler sammen med mine to svogere som da var 10 og 12 år og hadde veldig lyst. Egentlig ville jeg ha med meg pappa opp, fordi han hadde likt å være en del av seremonien, men vigsler tillot det ikke av nettopp den grunnen at jeg ikke skulle gies bort fra en mann til en annen (det syns jeg også var litt tåpelig, da det ikke var noe av det som lå til grunne for ønsket hos meg, jeg har aldri vært noens eiendel). Men men, verken pappa eller jeg syns det var noen krise:) så må folk få gjøre det de vil, ikke sant!

 

Anonymous poster hash: 8d0bc...6ed