Når du gikk opp til alteret...

[Anonym bruker]

Gikk faren din sammen med deg? Hvorfor/hvorfor ikke?

Hvor stammer egentlig denne tradisjonen fra?

Jeg ser at Julianne Nygaard (pilotfrue.blogg.no) gikk alene opp til alteret og det skapte litt blest.

 

Anonymous poster hash: 50366...ab3

[stratosku]

Jeg gikk sammen med mamma. Pappa har vært ganske fraværende, så følte det ble mer riktig at hun gikk sammen med meg. Pappa var i bryllupet, men av ulike årsaker følte jeg ikke det ble riktig at han skulle få det ærefulle oppdraget.

[Anonym bruker]

Nei, min mann gikk sammen meg og barna var brudepiker. Var for gammel til å gis bort... 😊

 

Anonymous poster hash: 88db1...f95

[Anonym bruker]

Ærefullt oppdrag...?

 

Altså, tradisjonen er jo at paret går opp sammen. De som skal "overleveres" fra far til brudgom må ha sett for mange filmer.

 

Anonymous poster hash: 2a962...878

[Superdolly]

Faren min gikk sammen med meg. Jeg følte aldri at han "ga meg bort". Jeg har aldri vært hans eiendom. Mannen min og jeg hadde vært samboere noen år før vi giftet oss.

 

Jeg syntes da, og synes fortsatt, at det var en hyggelig tradisjon og jeg vet at han var stolt over å gjøre det. Jeg er glad for at han gjorde det. Vi har alltid hatt et godt forhold og for meg var det riktig å gjøre det slik.

 

Jeg hadde gjort det samme igjen.

[Anonym bruker]

Jeg har ingen far, eller noen som har vært der for meg. (Annet enn svigerfar, men det blir kanskje litt rart, og han har egne døtre)

 

Her var alltid planen å gå opp alene, men siden ting tar tid, så tror jeg kanskje at de to eldste guttene skal få følge meg opp.

Anonymous poster hash: d8c21...79b

[Anonym bruker]

Min far falt bort før jeg giftet meg så jeg gikk opp alene

Anonymous poster hash: 3e348...768

[Mamma`n til Will& Ailo]

Min mor fulgte meg opp til alteret. Min far døde 4 år før jeg giftet meg.

[Anonym bruker]

Faren min gikk sammen med meg. Jeg følte aldri at han "ga meg bort". Jeg har aldri vært hans eiendom. Mannen min og jeg hadde vært samboere noen år før vi giftet oss.

 

Jeg syntes da, og synes fortsatt, at det var en hyggelig tradisjon og jeg vet at han var stolt over å gjøre det. Jeg er glad for at han gjorde det. Vi har alltid hatt et godt forhold og for meg var det riktig å gjøre det slik.

 

Jeg hadde gjort det samme igjen.

Sikkert et flott bryllup uansett, men dette er vel omtrent like "tradisjonelt" som å feire Thanksgiving Day i Norge.

 

Anonymous poster hash: 2a962...878

[Giss]

Min far fulgte meg - men for oss var det litt en lek. Noe vi gjorde sammen. Jeg spurte ham om han ville og hadde han sagt nei hadde jeg gått alene.

Går man langt nok tilbake i tid var ikke jenter/damer myndige personer med samme rettigheter som menn. De var en manns ansvar og ved bryllupet flyttet de fra sin far til sin mann. Det er vel noe slikt skikken symboliserer - men i dag er det et rent skuespill siden kvinder blir myndige på samme måte som menn og kvinner i dag kan greie seg fint og forsørge seg selv uten en manns beskyttelse.

[Anonym bruker]

Dette med at far følger opp til alteret er moderne og en amerikansk tradisjon som først kom til norge på 70- tallet. Viss dere begynner å spør besteforeldre og oldeforeldre så vil de som regel kunne fortelle at de gikk opp sammen.

 

Anonymous poster hash: e3154...7a6

[Superdolly]

Sikkert et flott bryllup uansett, men dette er vel omtrent like "tradisjonelt" som å feire Thanksgiving Day i Norge.

 

Anonymous poster hash: 2a962...878

Jeg ser at dette stadig hevdes her inne, men det eneste jeg finner om saken er en Wikipediaartikkel der det står:

 

"Flere tradisjoner blir ofte fulgt i forbindelse med en ektevigsel. En tradisjon er at faren til bruden, eller en annen mannlig slektning hvis faren er fraværende, leier henne inn. Det kan også være slik at paret kommer gående inn sammen. Det er også vanlig at brudepiker og brudesvenner deltar. De har ofte på seg lignende klær som bruden og brudgommen."

 

Har du noen flere kilder, vil jeg gjerne lese dem. Eventuelt gi meg tips om hva jeg kan taste inn på Google, for jeg klarer ikke finne noe mer.

[Anonym bruker]

Det jeg vet med sikkerhet, er at både min mor og hennes søstre ble fulgt av min morfar til alters. Samme gjalt tante på farsiden. Dette var slutten av 70-tallet. Tviler på at noen av mine besteforeldre hoppet på en "nymotens" tradisjon, da de alle var ganske "konservative", og det ene paret svært religiøse.

 

Anonymous poster hash: 9ee83...c69

[Anonym bruker]

Vi hadde vært samboere i mange år før vi giftet oss og hadde blitt for dumt om pappa skulle fulgt "lillejenta" si opp alteret. Jeg var en voksen dame med egne bein og marsjerte fint opp alene

 

Anonymous poster hash: 9f550...480

[Anonym bruker]

Jeg min mann gikk opp sammen. Jeg var da 23 år.

 

Vi hadde da fått 2 barn og bodd sammen i 4 år. Så jeg var ikke noe å "gi bort" lengre.

 

Jeg føler at å gifte seg, det er noe vi gjør sammen. Så da var det for oss naturlig å gå opp sammen til alteret. Ikke at jeg skulle gå fra å være noens datter til å være noens kone.

 

Men jeg skjønner at andre synes det å bli fulgt opp av sin far er en fin tradisjon. Og at man ikke legger så altfor mye i det med at man blir gitt bort. Folk må velge det som føles rett

 

Anonymous poster hash: 8f7a9...849

[Anonym bruker]

DA jeg giftet meg gikk faren min sammen med meg. Han kjørte meg til kirken og ventet også utenfor sammen med meg (forsinkelse). Det var hyggelig, praktisk og en fin markering av at han bifalt bryllupet.

 

Anonymous poster hash: 5bf26...826

[dragonmom]

jeg og min mann gikk sammen. etter 15 år som kjærester og samboere i 11 og 2 barn ble det helt feil om jeg skulle følges av min far..... eldste datteren vår og alle niesene våre var brudepiker,

 

selv om man følges av sin far er det ikke å gis bort som det var i gamle, gamle tider der døtrene ble giftet inn i familie med masse penger, eiendom og.l.

 

føler og at det kommer an på hvor lenge man har vert sammen før man gifter seg, om man bor sammen, har barn og så videre, hva man føler er rett for sitt bryllup.

[Anonym bruker]

Faren min gikk sammen med meg. Jeg følte aldri at han "ga meg bort". Jeg har aldri vært hans eiendom. Mannen min og jeg hadde vært samboere noen år før vi giftet oss.

 

Jeg syntes da, og synes fortsatt, at det var en hyggelig tradisjon og jeg vet at han var stolt over å gjøre det. Jeg er glad for at han gjorde det. Vi har alltid hatt et godt forhold og for meg var det riktig å gjøre det slik.

 

Jeg hadde gjort det samme igjen.

Samme her.

 

Synes ikke det er noe rart ved dette. Jeg har aldri vært pappas eiendom, ei heller mannens. De er likefullt "mennene i mitt liv", og for meg var det godt å dele dette øyeblikket med begge to.

 

Om andre vil le av det, ja så bare le. Vi er alle ulike. Hva med at vi gjør det som passer oss best, og ikke bryr oss om hva alle andre tenker?

 

Anonymous poster hash: 0e3c9...d53

[Anonym bruker]

Ja, gikk med pappa. Koselig det😊

 

Anonymous poster hash: c6ed8...ad5

[Nullstress;)]

Jeg gikk alene. Begge foreldrene mine er døde.

[Anonym bruker]

Jeg gikk med pappa. Har alltid vært pappajente, så for meg var det en god opplevelse. For meg var det ikke et annet alternativ..

 

Anonymous poster hash: cbcd8...c4f

[Anonym bruker]

Pappa fulgte meg opp! 😍

 

Anonymous poster hash: dfc18...335

[Anonym bruker]

Jeg ser at dette stadig hevdes her inne, men det eneste jeg finner om saken er en Wikipediaartikkel der det står:

 

"Flere tradisjoner blir ofte fulgt i forbindelse med en ektevigsel. En tradisjon er at faren til bruden, eller en annen mannlig slektning hvis faren er fraværende, leier henne inn. Det kan også være slik at paret kommer gående inn sammen. Det er også vanlig at brudepiker og brudesvenner deltar. De har ofte på seg lignende klær som bruden og brudgommen."

 

Har du noen flere kilder, vil jeg gjerne lese dem. Eventuelt gi meg tips om hva jeg kan taste inn på Google, for jeg klarer ikke finne noe mer.

Alt står ikke på Google...

Bryllupsskikker var del av pensum da jeg studerte, fordi vi hadde obligatoriske emner innen folkloristikk, antropologi og kulturhistorie. Men hvilken av bøkene det sto i... dette var fag jeg tok i 1995-96, så det kan ha vært i noen av Bjarne Hodnes bøker, eller Thomas Hylland Eriksens. Husker virkelig ikke. Men norsk bryllupstradisjon har mye annet i seg - den hvite kjolen og bruden på pappas arm er rimelig nytt begge deler.

 

Anonymous poster hash: 2a962...878

[Anonym bruker]

Pappa gikk med meg fordi han insisterte. Jeg hadde tenkt å gå alene, men pappa insisterer sjeldent, så jeg forsto at for ham så var det veldig viktig.

 

Anonymous poster hash: acf0d...47a

[Anonym bruker]

Min far fulgte meg - men for oss var det litt en lek. Noe vi gjorde sammen. Jeg spurte ham om han ville og hadde han sagt nei hadde jeg gått alene.

Går man langt nok tilbake i tid var ikke jenter/damer myndige personer med samme rettigheter som menn. De var en manns ansvar og ved bryllupet flyttet de fra sin far til sin mann. Det er vel noe slikt skikken symboliserer - men i dag er det et rent skuespill siden kvinder blir myndige på samme måte som menn og kvinner i dag kan greie seg fint og forsørge seg selv uten en manns beskyttelse.

Men det er jo ikke sant, for det første - kvinner var ikke mannens eiendom i norsk lov eller norsk tradisjon. Ikke engang i Gulatingsloven. De har alltid vært et eget rettssubjekt.

 

De har ofte måttet flytte til svigerfamiliens gård, det er sant, men det ble ikke gjort "symbolsk" i løpet av selve vielsen. Seremonien med å forlate familien og bli voksen og tatt opp i en annen familie, den fant sted på tredje dag av selve bryllupsfesten. Da var det at spillemannen framførte "flyttarslåtten", en melodi til jentas avskjed idet hun red ut av på tunet av foreldrenes gård, og videre med sin ektemann ut til svigerforeldrenes hjem. Da sto familien og hennes barndomsvenner og vinket eller fulgte henne et stykke. Det kunne nok være nostalgisk, for en av flyttarslåttene heter til og med "Brudegråten". Hun gråt over barndommen som nå skulle ta slutt og søsknene hun måtte ta farvel med.

 

Anonymous poster hash: 2a962...878