I hvilke tilfeller ha dere "dumpet" venninner? Og hva hadde dere gjort i mitt tilfelle?

[Anonym bruker]

I det store og hele så bør jo balansen være "gi og ta" også i venninneforhold. Og ingen er absolutte feilfrie. Men jeg har ei venninne(vi er 40 år og ses sjeldnere og sjeldnere), og hun kommer veldig sjelden med noe positivt til meg. Hun har dårlig selvtillit og det er tydelig at hun plages av misunnelse. Det er jo leit, men hvor mye skal jeg finne meg i? Jeg har mine ting å slite med, så er absolutt ikke feilfri. Men en positivt ladet tilbakemelding en gang i skuddåret hadde vært fint..

 

Er det normalt å aldri gi fine tilbakemeldinger til venninner? Aldri gi kred for noe man får til? NOen som kjenner seg igjen? Svelger dere haugevis med kameler, eller "dumper" dere slike venner?

Anonymous poster hash: 6a2ea...fb8

[Anonym bruker]

Jeg skulle ha hatt VELDIG gode grunner for å beholde en venninne på tross av sånn atferd. Livet er for kort til å la det fylles av negativitet.

 

Hvis jeg var veldig glad i henne fra gamle dager av, og hvis jeg visste at hun f eks var i sorg, eller led av en depresjon, og ikke kunne gi noe særlig i en periode, da ville jeg holde ut en god stund.

 

Men hvis dette er den hun ER - nei. Permanent energityveri har jeg ikke råd til.

 

Anonymous poster hash: 04c29...0db

[Anonym bruker]

Jeg skulle ha hatt VELDIG gode grunner for å beholde en venninne på tross av sånn atferd. Livet er for kort til å la det fylles av negativitet.

 

Hvis jeg var veldig glad i henne fra gamle dager av, og hvis jeg visste at hun f eks var i sorg, eller led av en depresjon, og ikke kunne gi noe særlig i en periode, da ville jeg holde ut en god stund.

 

Men hvis dette er den hun ER - nei. Permanent energityveri har jeg ikke råd til.

 

Anonymous poster hash: 04c29...0db

 

Takk for svar.

Hun har vært slik alltid, men det er som godt voksen jeg er blitt så bevisst det.

2 eksempler siste par mnd.:

- på jentejulebord så fikk jeg mye skryt av ny kjole fra de andre. Hun bare studerte meg fra topp til tå og sa ikke et pip.

- tok en kaffe med henne i helga. Jeg snakket om 2-3 ting jeg skal bake til jul fordi "jeg er så glad i det" sa jeg. Da sa hun bare "åh, jeg liker ikke det, jeg"

 

Høres ut som filleting, men det har begynt å irritere meg at det er så lite positivt å spore, så derfor jeg lufter meg her. 

 

hi

 

Anonymous poster hash: 32ba6...d14

[Østerdølen]

Som venninne så sier du vel kanskje i fra,gjør du ikke?I stede for å bare dumpe henne.

[Anonym bruker]

Som venninne så sier du vel kanskje i fra,gjør du ikke?I stede for å bare dumpe henne.

 

Jeg burde vel det, men er ganske konfliktsky. Dessverre. 

 

hi

 

Anonymous poster hash: 32ba6...d14

[Superdolly]

Jeg hadde en venninne som var slik. Hver gang jeg hadde vært sammen med henne var jeg litt mer misfornøyd med livet mitt, følte meg litt mer mislykket. Alle de negative tilbakemeldingene ødela meg litt. Og det handlet om alt, meg selv, barna mine, mannen min, huset mitt, livet mitt, jobben min... Hver bemerkning var egentlig liten, men til sammen ble det så stort og så mye. Hun kommenterte heller aldri noe positivt om noe som helst.

 

Det er ikke alle det nytter å si fra til. Jeg prøvde som tenåring, flere ganger, men kom aldri noen vei. Jeg valgte å dumpe henne og jeg kan ærlig si at livet mitt ble bedre etterpå.

 

Jeg tok aldri praten med henne. Jeg bare lot vennskapet dø ut. Jeg sluttet å ta initiativ, og gjorde meg litt mindre tilgjengelig. Jeg oppdaget samtidig at det hadde vært jeg som sto for mye av kontakten oss i mellom, og når jeg sluttet å ta kontakt døde vennskapet sakte ut.

 

Men vi er ikke uvenner, og det er ikke "slutt mellom oss". Hvis hun kommer på døra mi i morgen, koker jeg kaffe og smiler pent. Men jeg har sluttet å bry meg.

[Anonym bruker]

Jeg hadde en venninne som var slik. Hver gang jeg hadde vært sammen med henne var jeg litt mer misfornøyd med livet mitt, følte meg litt mer mislykket. Alle de negative tilbakemeldingene ødela meg litt. Og det handlet om alt, meg selv, barna mine, mannen min, huset mitt, livet mitt, jobben min... Hver bemerkning var egentlig liten, men til sammen ble det så stort og så mye. Hun kommenterte heller aldri noe positivt om noe som helst.

 

Det er ikke alle det nytter å si fra til. Jeg prøvde som tenåring, flere ganger, men kom aldri noen vei. Jeg valgte å dumpe henne og jeg kan ærlig si at livet mitt ble bedre etterpå.

 

Jeg tok aldri praten med henne. Jeg bare lot vennskapet dø ut. Jeg sluttet å ta initiativ, og gjorde meg litt mindre tilgjengelig. Jeg oppdaget samtidig at det hadde vært jeg som sto for mye av kontakten oss i mellom, og når jeg sluttet å ta kontakt døde vennskapet sakte ut.

 

Men vi er ikke uvenner, og det er ikke "slutt mellom oss". Hvis hun kommer på døra mi i morgen, koker jeg kaffe og smiler pent. Men jeg har sluttet å bry meg.

 

Takk for at du delte dette.

Leit at slik skjer, men ubalanse i vennskap er vel ganske vanlig. For meg som er ei godt voksen dame, så er tid med venninner dyrbar og det bør helst gi meg energi. Ikke la meg sitte igjen med spørsmål om hvorfor denne venninnen aldri kan si noe positivt og ikke minst virker som hun ikke unner meg medgang i livet.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 32ba6...d14

[Anonym bruker]

Hi, kan det være sånn at du har litt mye "medgang" i livet mens hun har lite?

Føler hun seg mindreverdig på noe måte?

 

Anonymous poster hash: 941f5...03b

[Anonym bruker]

Hi, kan det være sånn at du har litt mye "medgang" i livet mens hun har lite?

Føler hun seg mindreverdig på noe måte?

 

Anonymous poster hash: 941f5...03b

 

Nei, jeg har ikke hatt mye medgang. Har opplevd mye vondt og vanskelig, og dette vet hun. Men jeg er ganske flink til å reise meg igjen.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 32ba6...d14

[Superdolly]

 

Takk for at du delte dette.

Leit at slik skjer, men ubalanse i vennskap er vel ganske vanlig. For meg som er ei godt voksen dame, så er tid med venninner dyrbar og det bør helst gi meg energi. Ikke la meg sitte igjen med spørsmål om hvorfor denne venninnen aldri kan si noe positivt og ikke minst virker som hun ikke unner meg medgang i livet.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 32ba6...d14

 

En eller annen i denne tråden nevnte ordet energityv. Det er slik det føles med disse menneskene. De gjør oss slitne, lei oss og misfornøyde. Og jeg fikk det bedre uten den energityven. Jeg er sikker på at du også får det bedre uten din "venninne".

[Anonym bruker]

 

Nei, jeg har ikke hatt mye medgang. Har opplevd mye vondt og vanskelig, og dette vet hun. Men jeg er ganske flink til å reise meg igjen.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 32ba6...d14

Det var leit og høre😕. Men kanskje du har mer enn henne av materialistiske ting? Bedre økonomi osv? Mann?

Føler at hun er misunnelig på deg en måte?

Kanskje hun ikke tenker over selv hvordan hun "behandler" deg ?

Visst det er en god venninne ville jeg definitivt først forsøkt å tatt det opp med henne på en pen måte .

 

 

Anonymous poster hash: 941f5...03b

[Anonym bruker]

Høres vel fælt ut men jeg har dumpet to venninner fordi de var for psykisk syke, begge to krevde alt for mye av meg av energi. De var så negative til alt og veldig selvsentrerte. Det var ikke så nøye med meg og mitt liv, bare de fikk oppmerksomhet. Jeg sa i fra til de at jeg ikke klarte mer, jeg har mine problemer og er ikke frisk selv (somatisk) så trenger ikke slike venner. Ta dette opp med henne.

 

Anonymous poster hash: f2ad8...8ea

[Anonym bruker]

Hadde ei barndomsvenninne som alltid hadde rakket ned på meg på sin måte, uansett hva jeg gjorde var det liksom ikke bra nok og det var et veldig ujevnt vennskapsforhold selv om vi hadde mye kontakt. Jeg ble veldig underlegen selv om jeg hadde oppnådd betraktelig mer i livet enn henne. Hun rakket ned på alle kjærester, leiligheten jeg kjøpte meg, utdanningen min, vennene mine og jobben min. Tilslutt fikk jeg nok da hun ba meg velge mellom henne og en kompis, jeg valgte kompisen selv om vårt vennskap var betraktelig kortere. Det ble bare en enkel utvei for meg. Kuttet henne helt ut, har aldri snakket med henne etterpå. Det har gjort underverker! Selvtilliten min og livsgleden er større, jeg er mye tryggere som menneske og har betraktelig mindre bekymringer nå som jeg er kvitt henne. Har ikke snakket med henne på 5-6 år og ikke savnet henne ett sekund. 

Anonymous poster hash: 75c54...9e3

[Anonym bruker]

Pussig at denne tråden kom akkurat nå som jeg har grublet mye om samme tema.

 

I helgen traff jeg en barndomsvenn. Og har kommet frem til at vennskapet vårt er over nå.

 

Han er også en energityv. Vi har hatt det veldig morsomt sammen, men særlig de siste årene er kynismen og negativiteten blitt for fremtredende. Det er stadig stikk, som hver for seg ikke er så alvorlige, men summen er for stor. Småkommentarer om leilighet (dere skal vel flytte snart?), om min mann (han ser mye eldre ut nå ja), om meg (ja...blitt litt større ja). Og aller minst tilgivelig, halvnegative kommentarer om datteren min.

 

Jeg trodde han ville bli bedre når han fikk kjæreste og ble etter hvert gift. Men selv om han nok er lykkeligere nå er han fortsatt ironiserende og lite støttende ovenfor meg.

 

Jeg kommer til å la vennskapet vårt dø ut sakte men sikkert...

 

Anonymous poster hash: 18403...6e8

[Anonym bruker]

Jeg har dumpet en venninne og angrer ikke. Leit det ble slik, hun kan være søt også men for det meste ga hun meg dårlig samvittighet, utrolig selvsentrert, negativ, synes så synd i seg selv, dramatisk, skulle alltid bli inkludert i ALT. Jeg Kunne ikke møte andre venninner uten at det ble en stor sak og drama ut av det, nei vi er ikke 15 år men 35. Selv avlyste hun ofte i siste liten osv men ble skikkelig fornærma hvis jeg ikke kunne møte henne. Følte jeg ble stresset av å være rundt henne og stresset av de forventingene og presset hun hadde om hvordan jeg skulle være overfor henne. I sosiale sammenhenger ble det alltid noe drama. Som småbarnsmor vil jeg ha det gøy hvis jeg først er ute av huset, ikke negativ stemning. Jeg er også konfliktsky så prøvde først å fade ut..Men dramatisk som hun er lot hun meg ikke gå så lett. Til slutt hadde vi en krangel og forsto begge at nå "var det over". 1 år siden nå og det er så deilig, godt å ha en så stor negativ påvirkning ute av livet, men gruer meg til den dagen vi plutselig møtes, har felles venner og byen er ikke såå stor.

 

Anonymous poster hash: 9d3e1...0ca

[Anonym bruker]

Setter pris på tilbakemeldingene deres. Leit å høre at dere har opplevd det samme, men slik er vel endel relasjoner. Man kan jo kutte dårlige parforhold, men vennskap er kanskje litt vanskeligere.

 

Men; jeg er 40 nå og livet er for kort til å tappes energi og fylle hodet med frustrasjon.

Gode venner støtter hverandre i gode og dårlige dager, og de kan jammen komme med noen positive ord og oppløftende tilbakemeldinger også!
 

hi

Anonymous poster hash: 32ba6...d14