Kan en helsesøster holde på sånn slik hun gjør mot meg? 😧

[nasse nøffen]

Min jordmor spurte meg på første kontroll: Har du vært rusmisbruker? Jeg holdt på å svime av. Jeg ser aldeles ikke ut som det. Eeeeeee nei sa jeg, jeg har ikke røyket engang.

 

ÅÅÅÅÅ nei, så du hadde tatt så mange ulike blodprøver se var svaret. Halloooo...

 

Og det værste, dette spurte også helsesøster om... Har du et rusproblem? Hjelpes... Mener du pga blodprøvene? Jaaaa, var det da. Jeg var til utredning den perioden, hvor de mistenkte at jeg hadde en tarmsykdom... Men det er skummelt hvordan ting kan bli

[Anonym bruker]

Du kan be om å få oppfølging hos fastlegen og droppe helsestasjonen. Helsestasjonen er et frivillig tilbud, men hvis du dropper dem er det et krav at barnet får tilsvarende helsetilbud andre plasser, da er fastlegen løsningen.

 

Jeg har også helsesøster opp i halsen, jeg samsover og ammer for mye må vite. Har sendt mannen på kontroller og han gir ikke ved dørene når det gjelder informasjon om privatlivet («hun sover godt» var alt han sa om og om igjen når hun maste om sovingen haha), det har vært løsningen på helsesøsterproblemet for oss.

 

Anonymous poster hash: 20ca9...9a4

[Anonym bruker]

Her ble jeg mistenkeliggjort med første fordi hun var for stor ... Hver gruppe og kontroll maste de om at jeg ikke måtte gi ungen kaker,is, sukker generelt og at hun ikke skulle spise mer enn hver 3 time. Hadde da aldri gitt ungen dette. Forklarte gjentatte ganger at jeg var stor som baby og det samme var mannen(nesten 5 kg når han ble født) Selv er jeg 172 h og 69 kg... Så er normalvektig. Tok til og med meg bilder av meg selv som viste meg som 4 mnd og 2 åring... Var faktisk større He he... Kun for å vise at dette var genetisk og at jeg ikke gav ungen sjokolademelk på flasken, men mme. Jeg fortalte hva ungen fikk å spise og var ekstremt nøye... Er fortsatt det.. Men er store unger i slekta her.

 

Ble mistenkeliggjort for å mate ungen unødig med masse drit... På 2 års kontrollen orket jeg ikke mer og sendte gubben. Han spurte helsesøstra rett ut om hun ønsket at vi skulle slanke 2 åringen? Om hun mente vi skulle slutte å gi ungen 1 skive grovbrød til frokost og starte rett på nutrilett shake? Da ble det tyst. Skal sies at hun var nyutdannet.

 

Med barn nr 2 fikk jeg en annen helsesøster og hun har vært helt super. Fikk selvfølgelig en stor unge denne gangen også, men hun maser ikke med det. Hun tror på meg når jeg sier at ungen får riktig mat og mengde. Videre sier hun at de ikke stresser med dette før de nærmer seg skolealder... Var som natt og dag.!  

Anonymous poster hash: 4968c...de4

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest de andre trådene dine, Hi, så jeg vet ikke mer enn det du skriver i denne tråden. Jeg føler jeg ikke helt får tak i alt du skriver, men får inntrykk av at du har kommet i en veldig fastlåst situasjon som du føler blir feil uansett hva du gjør og sier.

 

Om det er helsepersonell som har gjort seg opp meninger om deg uten godt nok grunnlag eller om de ser ting som er grunn for reell bekymring, det føler jeg at jeg ikke kan uttale meg om i akkurat ditt tilfelle. Begge deler skjer jo. Jeg er selv i det som har vært og er en langvarig utredning via sykehus. I aller første sykehustime ble det journalført flere store feil, ikke én eller to, men mange og alvorlige feil. Legen hadde misforstått. Men det var greit, for historien er komplisert med masse frem og tilbake i sykdomsprosessen og det som er gjort for å forsøke å behandle. Derfor skrev jeg ned rettelsene og ga legen dette skriftlig ved neste time. Han tok det fint, gjorde nytt journalnotat hvor han skrev inn at det var rettelser, og la ved min skriftlige redegjørelse i journalen. Dessverre byttet han jobb og jeg måtte etter det til helt andre leger. Tre år etterpå sliter jeg med at alle legene jeg har vært til på alle ulike avdelinger har lest det aller første journalnotatet, fordi det regnes å være den korrekte anamnesen. Dermed konkluderer de gang på gang feil, tror jeg dikter opp ting fordi jeg forteller dem er det motsatte av det som står skrevet i det første notatet. Er bare får måneder siden jeg så siste journalnotat fra sykehuset - også der var det rene faktafeil som helt klart er hentet ut fra det aller første som er skrevet. Jeg har hatt en normalreaksjon på min sykdomstilstand og de enorme livsendringene som følger et så stort funksjonstap, men ikke psykisk sykdom. Men jeg har vært ærlig om at barndom ikke har vært av de enkleste, fortalt at jeg har gått til psykolog til dette og føler dette ikke er noe problem lenger. Og dermed så legger de det sammen med det de da mener er "feilinformasjon" og kverrulering fra min side med at jeg er fortvilt over å ikke komme noen vei - og dermed har jeg måttet gå gjennom to psykiske utredninger fordi de da plutselig mente at jeg kun hadde psykiske problemer, og overså glatt at blodprøvene er patologiske. Jeg har stilt opp og fulgt opp alle utredningene for min psyke, for jeg forstod at nekter jeg det så vil også det bli brukt mot meg.

 

Poenget er at det ikke alltid må være noe feil med den pasienten som blir sett på som vrang og vanskelig.

Om man er så uheldig at flere slike uheldige formuleringer eller oppfatninger oppstår, da vil det lett forfølge en videre i systemet.

Men når man opplever dette når man står i det som er en ekstremsituasjon som det å få et barn med hjertefeil og problemer med ernæringer, da er det trolig enda vanskeligere, fordi bekymringene blir så mye større. Dermed tror jeg det er lett å havne i en vond sirkel. Jo mer man argumenterer jo mer risikerer man at helsepersonellet ser på en som vanskelig og blir blendet av det en over beskrev som bekreftelsesbias. De ser det de vil se.

 

Uansett - ingen av oss på forumet kan si om det er slik eller slik i din situasjon, HI.

Men det er helt klart at du er svært fortvilet over situasjonen og det du trenger da er å finne noe som kan bedre kommunikasjonen til helsepersonell fremover.

Jeg vet ikke om alle muligheter som finnes, men jeg tenker at det er en del ting du kan gjøre.

 

Om jeg var deg ville jeg sett på timene på bup som en fordel for deg selv.

Jeg skrev over at jeg måtte gjennom to psykiske utredninger. For meg var det veldig provoserende fordi det ikke var gode nok indikasjoner for det. Jeg fant ut at jeg hadde et valg, jeg kunne motsette meg det, jeg kunne nekte. Eller jeg kunne velge å se på det som føltes som et overtramp til min fordel. Jeg fant ut at om jeg "spilte mine kort rett" i utredningen, samarbeidet og var helt ærlig og saklig så ville utredningene trolig vise det jeg hele tiden hevdet, nemlig at jeg ikke har større psykiske problemer. Og det ble også konklusjonen av begge utredningene.

Det kan være nyttig for deg å tenke på samme måten når det gjelder bup, Hi. De er der for å lytte til deg, de er der for å bli kjent med deg, de er der for å finne ut hvordan du egentlig fungerer selv og sammen med barna. Så møt opp, forbered deg til timene. Når du er alene som du er i denne situasjonen med så mye stress, da er det lett for at tankene blir uryddige og svevende. Da uttrykker man seg også mer utydelig. Så forbered deg. Tenk gjennom hvordan du kan presentere situasjonen på en enklere og mer oversiktlig situasjon.

 

Så synes jeg du skal bestille en time til fastlegen din og diskutere situasjonen med denne. Igjen, forbered deg, forklar situasjonen så tydelig og presist som du kan, og si at du føler situasjonen er kommet på helt feil spor og at du nå bruker masse krefter unødvendig pga. dette for å prøve å klargjøre situasjonen. Forklar at du føler kommunikasjonen ikke er god, at du blir misforstått, at de henger seg opp i ting som ikke er viktige for barnet ditt nå. Og spør legen hva han/hun kan gjøre for å hjelpe deg og hvilke hjelpetiltak som ev. finnes i kommunen du bor i.

 

Videre synes jeg du skal prøve å få snakke med legen som følger opp barnet ditt på sykehuset. Igjen, vær tydelig når du fremstiller saken og si at du trenger hjelp til å kommunisere med helsestasjon.

Alle har hørt div. historier om helsesøstre, noen er fantastisk gode, andre dessverre det stikk motsatte. Jeg tror imidlertid at de aller fleste i utgangspunktet egentlig ønsker å gjøre en best mulig jobb. Noen har kanskje misforstått hva som går inn i det å gjøre den gode jobben. Når de får ansvar for et hjertesykt barn så er det godt mulig ditt barn er det første - eller i hvert fall et av svært få - hjertesyke barnet de har hatt med å gjøre. Om det stemmer i ditt tilfelle, så kan den voldsomt tette oppfølgingen som du føler som en invasjon og overkjøring og mistenkeliggjøring egentlig et uttrykk for at de selv er redde for å ikke fange opp viktige signaler. Da kan de rett og slett bli blinde for det faktum at alle barn er forskjellig, ingen følger en bestemt mal, og diagnosebarn i mye mindre grad enn friske barn. Dermed er det godt mulig at de overser det faktum at det som hos andre mødre kunne vært noe man kunne blitt litt bekymret for i ditt tilfelle er det riktige (f.eks. det at barnet ditt får i seg mer næring når det får ligge i vogn/sofa/seng når det spiser).

Kanskje kan det være en idé å snakke med legen på sykehuset slik at helsesøster kan få en dialog med sykehuset når det kommer til akkurat ditt barn og diagnosen barnet har. Det kan være lege, sykepleier, til og med fysioterapeut på avdelingen som kan snakke med helsesøster og gjøre det klarere at hovedprioriteringen er å få i nok næring og at selve matingssituasjonen er mindre viktig hvordan den organiseres. Så lenge du og barnet har god kontakt i andre situasjoner og barnet får nok nærhet ellers så er det ikke viktig om det ligger "for seg selv" når det mates. Med premature og diagnosebarn som sliter med å få i seg nok mat, da er nok hovedfokus, hvordan er underordnet så lenge det er humant og fungerer bra for alle. Så får man heller ta igjen kontakt og nærhet utenom måltidene. Og dette er noe sykehuset kan veilede helsesøster på.

 

Sykehusene har ofte en sosionom, kanskje dette også kan være en person som kan være behjelpelig med kontakten mellom sykehuset, deg og helsestasjonen? Jeg vet ikke, men spør på avdelingen på sykehuset.

 

Videre synes jeg du skal være åpen for all den hjelpen du selv kan få. Kommunene har som regel psykiatriske sykepleiere som kan være gode å snakke med. Dette kan du snakke med legen din om, det er som regel ikke lang ventetid for å få en time der, og du vil trolig være en som blir prioritert siden du er alene i den situasjonen du er i.

Det du går gjennom nå er tøft! Du har så veldig mye å forholde deg til - reaksjon og aksept av minstemanns sykdom, omstilling av livet for å tilpasse det til minstes behov, ansvaret for eldste, passe på alle måltider, planlegging og gjennomføring for at barnet får i seg mest mulig mat, sette seg inn i barnets sykdom og hvordan fremtiden blir, følge opp alle legetimer osv. osv. Og nå har du på toppen fått en fastlåst situasjon med helsestasjon og andre helsepersonell som gjør at du bruker enormt med unødvendige krefter. Så kun for din egen del kan det være lurt å få noen å snakke med om dette. En psykiatrisk sykepleier kan trolig også være med deg på helsestasjonen, noe som vil være en fordel, for det vil virke skjerpende på helsesøster da psykiatrisk sykepleier er en fagperson hun må ta hensyn til. Dermed kan det være du får en bedre behandling av helsesøster.

Kanskje kan også psykiatrisk sykepleier se hvor du "låser" deg i samtalene med helsesøster, og dermed komme med gode råd til hvordan du kan unngå dette.

 

Det kan også være at du skal vurdere å søke om å få litt hjelp innimellom eller en form for avlastning. Kan familien din stille opp? Eller kanskje du kan få noe hjelp gjennom HomeStart eller lignende?

 

Dette ble veldig langt, men kortere oppsummert:

- Det du trenger nå, Hi, er å bli konstruktiv og tydelig i din kommunikasjon.

- Du må ta dette opp med de som kan hjelpe deg.

- I morgen - ring fastlegen din og bestill time for deg selv - når du får time forklar situasjonen. Be da også om å bli henvist til psykiatrisk sykepleier (for din egen del, å ha en å lufte situasjonen med, og ev. også for å bli med på helsestasjonen).

- I morgen - ta kontakt med sykehuset. Forklar situasjonen på en enkel og tydelig måte og be om hjelp til kommunikasjon med helsestasjonen, hør om noen på avdelingen som kjenner ditt barn kan hjelpe til med det, ev. en sykehussosionom.

- Vær positiv til utredningen på Bup, om du vet du gjør ting riktig så stol på deg selv og stol på at Bup ser det samme. Stol på deg selv, men vær også åpen og positive til eventuelle konstruktive forslag. Om det kommer forslag du ser blir feil for ditt barn, ikke gå i forsvar, bare vær saklig og si noe slikt som dette "jeg ser hvorfor du foreslår det, og normalt ville jeg synes det er et godt forslag, men grunnen til at det ikke fungerer for barnet mitt er.... og det som har fungert for barnet er.....". Da viser du at du lytter, at du er åpen for forslag, men også at du er gjennomtenkt i dine handlinger.

- Snakk med familien eller andre nær deg og spør om litt hjelp og avlastning der du trenger det. Sjekk også om HomeStart kanskje kan ha noe positivt å tilby deg.

 

Når du nå er så stresset som du er så må du rydde opp i tankene og bare bli konstruktiv på hvordan du kan løse dette. Skriv lister om du må. Ikke hiss deg opp, hold deg saklig og vær ryddig og konstruktiv og stol på at du da får frem det som er riktig og viktig.

 

Innlegget ditt bærer preg av at tankene dine går i spinn, så bare begynn å gjøre det du kan gjøre noe med nå. Start i morgen med å ta kontakt med de jeg har foreslått over. Da har du begynt å nøste opp i den floken du sitter i nå.

 

Stol på at dette vil ordne seg og at det bare er en periode av livet ditt. Masse lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: d8f8f...3cf

[Anonym bruker]

Jeg ville begynt å ta med meg noen på kontrollene på helsestasjonen. Og ikke gå i forsvar, men svar kort og greit på det de lurer på.

Hvis det ikke blir bedre ville jeg tatt kontrollene hos fastlegen istedet.

Siden du har god kjemi med bup, ville jeg fortsatt samtalene der. Det kan virke som at du ikke kommer så greit overens med så mange, så jeg tenker det kan være lurt å beholde kommer kontakten med de du har god kjEmil med.

 

Anonymous poster hash: 6cce0...fec

[Anonym bruker]

Min jordmor spurte meg på første kontroll: Har du vært rusmisbruker? Jeg holdt på å svime av. Jeg ser aldeles ikke ut som det. Eeeeeee nei sa jeg, jeg har ikke røyket engang.

 

ÅÅÅÅÅ nei, så du hadde tatt så mange ulike blodprøver se var svaret. Halloooo...

 

Og det værste, dette spurte også helsesøster om... Har du et rusproblem? Hjelpes... Mener du pga blodprøvene? Jaaaa, var det da. Jeg var til utredning den perioden, hvor de mistenkte at jeg hadde en tarmsykdom... Men det er skummelt hvordan ting kan bli

herrefred....hun gjorde jobben sin!!!

 

Anonymous poster hash: 5f4a1...167

[Anonym bruker]

Med unntak av at hun spurte om du lot barnet ligge hjemme mens du var ute og fartet, synes jeg vel egentlig ikke at det du beskriver rundt HS høres så urimelig ut? De skal jo spørre masse for å danne seg et bilde av familien, og alle er kanskje ikke like flinke til å formulere seg, men det er jo en del av jobben deres. Jeg synes kanskje du fremstår litt paranoid? Eller mangler du litt selvtillit som forelder, og tar deg litt ekstra nær av spørsmål rundt morsrollen? Innlegget ditt fremstår ganske kaotisk, og det har de tidligere innleggene dine også gjort. Hvis du fremstår på samme måte som person kan jeg forsåvidt også skjønne det dersom HS faktisk velger å spørre og grave litt ekstra.

 

Anonymous poster hash: c7b63...1ea

[Anonym bruker]

Med unntak av at hun spurte om du lot barnet ligge hjemme mens du var ute og fartet, synes jeg vel egentlig ikke at det du beskriver rundt HS høres så urimelig ut? De skal jo spørre masse for å danne seg et bilde av familien, og alle er kanskje ikke like flinke til å formulere seg, men det er jo en del av jobben deres. Jeg synes kanskje du fremstår litt paranoid? Eller mangler du litt selvtillit som forelder, og tar deg litt ekstra nær av spørsmål rundt morsrollen? Innlegget ditt fremstår ganske kaotisk, og det har de tidligere innleggene dine også gjort. Hvis du fremstår på samme måte som person kan jeg forsåvidt også skjønne det dersom HS faktisk velger å spørre og grave litt ekstra.

 

Anonymous poster hash: c7b63...1ea

Bare å komme på å stille et sånt spørsmål er mistenkeliggjøring. Og helt sykt!

 

Anonymous poster hash: 89f22...454