Kan en helsesøster holde på sånn slik hun gjør mot meg? 😧

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å formulere meg så godt jeg kan, skal også prøve å skrive så kort jeg kan.

- saken er slik:

jeg er alenemamma til 2 vakkre barn, jeg er ikke ung men heller ikke gammel gammel. Har to tette barn, minste er snart 4 mnd. Helt siden fødsel har det vært utfordringer med dette barnet, blant annet har barnet medfødt hjertefeil. Ble også tidig født! Barnet var innlagt på intensivavdelingen i nesten 3 uker, etter utskriving har det vært veing på helsestasjonen hver uke, barnet har legger på seg alt fra 30 gram til 150 i uken. Det meste barnet har lagt på seg er 300 g på 2 uker.

Vi har også vært en del inn på sykehuset etter fødsel pga barnet legge på seg så lite og drikker dårlig med melk.

Jeg som mor gjør mitt beste for at barnet mitt skal få den næringen h•n trenger: favoritt stillingen til barnet er er å drikke mens barnet ligger i seng/vogn/sofa

Jeg prøver så klart å ha barnet i armene for å gjøre måltidene hyggelig. Men siden vektoppgangen er så dårlig siden fødsel så føler jeg at det er viktig at barnet får måltidet sitt på ett eller annet vis, om det er i vogn eller seng eller sofa er ikke så viktig. Jeg har prøvd utallige flaske og tuter, kopp, skje. Amme gikk ikke i det hele tatt siden barnet var så sugesvak i begynnelsen.

 

Jeg hadde et flott svangerskap, gledet meg veldig til barnet, selve fødslen var ganske dramatisk. Barnet var livløs og hadde litt mangel på surstoff. Barnet ble tatt med hastekeisersnitt.

Så ble det oppdaget etter fødsel, at det en medfødt hjertefeil (hull i hjertet)

 

Etter vi kom hjem hadde vi helsesøster på hjemmebesøk, siden jeg har ett barn fra før så antok jeg at det var samme helsesøster til første barnet, også litt fordi hun ringte meg mens jeg var på sykehuset og gratulerte meg med barnet å sa at det ville komme en hjemmebesøk. Dette var 3 dager etter fødsel, jeg var forsatt i sjokk etter fødselen og sa noe som at det ikke var nødvendig med hjemmebesøk men at jeg skulle kontakte helsestasjonen nå vi ble utskrevet. Noe jeg gjorde, en helsesøster kom hjem til meg og barna, hadde også min mor tilstede. Etter dette var veing hver uke på helsestasjonen, hver gang jeg kom på helsestasjonen så går vi alltid inn til

HS kontor for å snakke.

en gang fikk jeg en skjema jeg skulle fylle, HS syns at det var litt rart at jeg var så positiv i følge sjema og spør meg blir du ikke lei deg eller stressa fordi barnet ditt ikke drikker bra nok? : jo sier jeg, men det var vel ikke det skjema handlet om.

Føler at hun prøvde å få meg til å si at jeg har en depresjon eller lignende. Noe jeg ikke har. Men ja jeg blir trist og lei meg fordi barnet mitt legger på seg som andre barn.

En annen gang sier hun dette/ jeg tror du legger barnet ditt mye alene hjemme mens du er ute å farter, uten å ha noe fakta.

Da var det nok, sa at jeg ønske å bytte helsesøster. Fikk da en ny som har begge barna mine. Så kom den verste dagen i mitt liv, barnet mitt ble litt slapp en helg og drakk utrolig lite kontaktet sykehuset, fikk komme inn de sjekket barnet for alt mulig. Alt var vel borsett om mistanke til en liten infeksjon pga omgangssyke i huset. Barnet drikker greit mens vi er på sykehuset slik det også har vært hjemme. Under oppholdet så uflaks som jeg har så er det to sykepleiere som har prøvd seg som hobbypsykolog og mener de har obersvert at barnet og jeg har dårlig samspill, at jeg ikke tar barnet opp fra senga. Noe det ikke stemmer, sykepleierne var innom bare med melk, var bare tilfeldigher at de ikke har sett med barnet på bryster og mens jeg byssa. Legen mener han må ta dette på alvor og sender oss til BUP spedbarns teamet. Helt greit. Vært på en time der og møtte på en hyggelig psykolog som kunne se at jeg og barnet har fint samspill og har kontakt med hverandre. Men at jeg ikke måtte stresse så mye med og bekymre meg for barnet. Spurte hva de kunne gjøre for å hjelpe meg for barnet skulle drikke mer nei det var f.eks å få meg til å stresse mindre. Jeg sa slik det var, største stresset er vel fra helsestasjonen de maser så mye om den vekten, synes at det er flott at vi blir iverattt men at de går over grensa. Hun sa at bup var frivillig og at jeg kunne tenke over dette å at jeg måtte ringe hvis det var noe. Nye helsesøster har vært veldig opptatt av om jeg har vært på timen på

Bup, blir spurt hver gang jeg er for å veie barnet.

Nye helsesøster er ikke noe bedre enn forrige. Hver gang jeg går ut av kontoret hennes føler jeg meg som elendig mamma fordi hun nettopp for meg til å føle meg sånn når jeg er der hos henne pga alle de spm hun stiller meg.

Føler hun trakassere meg, har blitt spurt når jeg var der med begge barna hver for seg om jeg noen gang blir sint, hvem jeg bor med, hvorfor jeg bor der jeg bor, hvor jeg har bodd før, hvor lenge jeg har bodd i byen. Hvem som hjelper meg? Når jeg sier foreldrene mine så sier hun jobber ikke de? Jeg vet at de gjør jobben sin, men synes mine helsesøstrere har gått over streken for lenge siden. Føler de er ute etter å ta meg, jeg blir mistenkeliggjort. Jeg er bare en vanlig mor som er i en uvant sitajson. Første barnet mitt hadde aldri noe problemer med næring, alle barn er ikke like. Vi vet også at barn med medfødt hjertefeil har dårlig vektskurve og sugesvak. Men føler hun er ute etter å finne feil hos meg. Hun fokuserer på feil ting. Hver gang jeg er der så føler jeg som jeg er i en avhørt eller i en rettsak.

Det skal jo ikke være sånn? Jeg møter opp til alle timer, spør hvis det er noe jeg bekymrer meg for om barnet. Tar barnet med til manuelterpaut, kiropraktor, offte undersøker av hjertet på sykehuset. Følger alt opp med barna forstår ikke hva hun er ute etter! Sist møte klarte jeg ikke holde meg og sa som at du kan ikke være mer bekymra enn meg som er mor til barnet og har bært barne ti 9 'mnd. Sa at det var veldig vanskelig og tøfft for meg å se barnet ikke vokse ontlig som normale barn. Jeg ble veldig trist og gråt litt mens jeg snakket om dette, jeg sa også at jeg er ikke lege men det er en stor sannsynlighet for at det er pga hjertet eller bare at barnet ikke skal kanskje bli så stor? Og at jeg har godtat barnet som det er og synes at h•n perfekt slik h•n er. Hun sa legen for finne ut det medisinske min jobb er å finne ut om vi har oversett noe (vil tro da hun mener meg) jeg går rundt og tenker på hva er det egentlig hun tror om meg? Jeg har sagt ut dirkete bare spør om det er noe du lurer på. Hun var også skuffet virket det som at BUP ikke var "etter" meg og gravde og gravde hva vi har blitt enig om. Hun sa rett ut at ville ringe og snakke, å ville ha navnet til psykologen. Fortslte at jeg ikke husket navnet.

Jeg ser at dette ble forferdelig langt, jeg vet ikke hva jeg vil fram med dette på ett annonym forum. Men jeg blir psykisk sliten og fysikalsk sliten av hele dama og hele Helsestajsonen. Jeg har nevnt dette for legen før han sa jeg måtte prøve å gi sjangse hvis ikke så kunne fastlegen hjelp meg med å bytte. Men er redd for at siden jeg har byttet to ganger å bytter en gang til at kanskje HS vil sende ut noe bekymringsmelding til bv.

Sa faktisk til helsesøster at siden du var så

Opptatt av om bup skulle på hjemmebesøk at hun kunne ta med seg alle HS og hele bup kunne komme hjem til meg for å se hjemmefoholdene. Jeg har jo ingenting å skjule, men de får meg til å bli gal i hodet og belaster meg for stress som jeg ikke trenger en gang. Hun sa vi er ikke ute etter å ta deg men for å hjelpe meg til å bli en bedre mor, bare den setningen såret meg fælt. Det er hun som får meg til å føle meg og får meg til å tvile på meg om jeg er god mor! Noe jeg er, jeg er en god mor

Når jeg var der med eldste så sa hun: føler meg litt tryggere på deg når jeg ser hvordan du er med eldste kontra minste

Herre min hatt, jeg holdt på å spy der og da..

Kunne ha skrevet enda mer men tror det for holde med dette.

 

Kan dere hjelpe meg noen råd før jeg blir helt koko av dette?

 

 

Anonymous poster hash: 78479...ec3

[Anonym bruker]

Ingen råd. Noen helsesøstre er bare helt på bærtur. Mulig du har sagt eller gjort noe som gjør henne mistenksom.

Jeg hadde også en sånn helsesøster. Som spurte og gravde og skulle ha barnet på veiing to ganger pr uke. Tilslutt sa jeg bare ja og ha til alt hun sa. Og fortalte null og niks personlig. Barnet er i dag en stor og velfungerende skolegutt. Vi sluttet med alle kontrollene når ungen var rundt året.

Så eneste jeg kan si er, si minst mulig. Ja han sover. Ja han spiser. Ja alt går bra.

 

Anonymous poster hash: e69a2...6da

[Anonym bruker]

Huff! Har vært ute for en slik heksejakt jeg også, hadde også sykt barn. Kjempetøft mens det står på, ødela masse for meg og. Ikke bare hadde jeg problemer med at barnet ikke spiste, men jeg ble i tillegg mistenkeliggjort. Tror det beste du kan gjøre, er å fortsette å være samarbeidsvillig. Har du først fått en arm inn i maskineriet, slipper de deg ikke før du har vært gjennom med hele deg. Trøst deg med at kontrollene blir færre etter hvert og at det blir bedre. Bare ikke gjør det verre med å protestere. Tror ikke det hjelper å bytte hs, første har sikkert journalført noe som gjør neste mistenksom. Du kan evt be om utskrift av journalen, men antakelig finner du ikke så mye der. De formulerer seg "rundt", men bruker stammespråk slik at de innvidde skjønner at her er det noe som ikke er bra.

 

Lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: 4d3c9...a12

[hol(L)y COW]

Du har skrevet mange tråder her nå.

 

Prøv å lytt til helsesøster og helsepersonell. De vil deg ikke vondt - de vil det beste for barnet ditt.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Det er frivillig å gå på helsestasjon. Ta heller kontrollene hos fastlegen.

[Anonym bruker]

Har barna en far? Er du sammen med han?

 

Jeg forstår godt om de er bekymret dersom du er alene med to små barn der den ene har så store utfordringer. Det er jo en enorm belastning for deg.

 

Jeg vil tro de mener det godt, men at de ikke kommuniserer bra med deg. Håper dere finner ut av det.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2f3cc...2c6

[Anonym bruker]

Jeg foreslår at du prøver å ikke legge så mye i hva helsesøster sier/tror/mener. Gå på kontrollene og gjør det du skal. Hadde jeg vært deg ville jeg ikke "lettet mitt hjertet" til helsesøster. F.eks om jeg opplever noen bekymringer med babyen min, men de tar jeg med mannen og bruker ikke HS som psykologen min. Hadde HS hørt meg hver gang jeg lempet mine bekymringer over på mannen hadde hun nok trodd jeg var gal. Man skal selvfølgelig snakke om det medisinske, fysiske og psykiske til barnet. Det jeg mener er at kanskje HS har oppfattet det som om du trenger støtte til å bli en bedre mor, mtp at du faktisk har sittet der og grått mens du har snakket med henne. 

Eller så må du bare prøve å leve livet ditt og fokusere på deg og barna dine. Ikke på HS. Ikke legg mer i det enn det er. Ingen er nok ute etter "å ta deg". 

Anonymous poster hash: 9fa3f...26f

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å formulere meg så godt jeg kan, skal også prøve å skrive så kort jeg kan.

- saken er slik:

jeg er alenemamma til 2 vakkre barn, jeg er ikke ung men heller ikke gammel gammel. Har to tette barn, minste er snart 4 mnd. Helt siden fødsel har det vært utfordringer med dette barnet, blant annet har barnet medfødt hjertefeil. Ble også tidig født! Barnet var innlagt på intensivavdelingen i nesten 3 uker, etter utskriving har det vært veing på helsestasjonen hver uke, barnet har legger på seg alt fra 30 gram til 150 i uken. Det meste barnet har lagt på seg er 300 g på 2 uker.

Vi har også vært en del inn på sykehuset etter fødsel pga barnet legge på seg så lite og drikker dårlig med melk.

Jeg som mor gjør mitt beste for at barnet mitt skal få den næringen h•n trenger: favoritt stillingen til barnet er er å drikke mens barnet ligger i seng/vogn/sofa

Jeg prøver så klart å ha barnet i armene for å gjøre måltidene hyggelig. Men siden vektoppgangen er så dårlig siden fødsel så føler jeg at det er viktig at barnet får måltidet sitt på ett eller annet vis, om det er i vogn eller seng eller sofa er ikke så viktig. Jeg har prøvd utallige flaske og tuter, kopp, skje. Amme gikk ikke i det hele tatt siden barnet var så sugesvak i begynnelsen.

 

Jeg hadde et flott svangerskap, gledet meg veldig til barnet, selve fødslen var ganske dramatisk. Barnet var livløs og hadde litt mangel på surstoff. Barnet ble tatt med hastekeisersnitt.

Så ble det oppdaget etter fødsel, at det en medfødt hjertefeil (hull i hjertet)

 

Etter vi kom hjem hadde vi helsesøster på hjemmebesøk, siden jeg har ett barn fra før så antok jeg at det var samme helsesøster til første barnet, også litt fordi hun ringte meg mens jeg var på sykehuset og gratulerte meg med barnet å sa at det ville komme en hjemmebesøk. Dette var 3 dager etter fødsel, jeg var forsatt i sjokk etter fødselen og sa noe som at det ikke var nødvendig med hjemmebesøk men at jeg skulle kontakte helsestasjonen nå vi ble utskrevet. Noe jeg gjorde, en helsesøster kom hjem til meg og barna, hadde også min mor tilstede. Etter dette var veing hver uke på helsestasjonen, hver gang jeg kom på helsestasjonen så går vi alltid inn til

HS kontor for å snakke.

en gang fikk jeg en skjema jeg skulle fylle, HS syns at det var litt rart at jeg var så positiv i følge sjema og spør meg blir du ikke lei deg eller stressa fordi barnet ditt ikke drikker bra nok? : jo sier jeg, men det var vel ikke det skjema handlet om.

Føler at hun prøvde å få meg til å si at jeg har en depresjon eller lignende. Noe jeg ikke har. Men ja jeg blir trist og lei meg fordi barnet mitt legger på seg som andre barn.

En annen gang sier hun dette/ jeg tror du legger barnet ditt mye alene hjemme mens du er ute å farter, uten å ha noe fakta.

Da var det nok, sa at jeg ønske å bytte helsesøster. Fikk da en ny som har begge barna mine. Så kom den verste dagen i mitt liv, barnet mitt ble litt slapp en helg og drakk utrolig lite kontaktet sykehuset, fikk komme inn de sjekket barnet for alt mulig. Alt var vel borsett om mistanke til en liten infeksjon pga omgangssyke i huset. Barnet drikker greit mens vi er på sykehuset slik det også har vært hjemme. Under oppholdet så uflaks som jeg har så er det to sykepleiere som har prøvd seg som hobbypsykolog og mener de har obersvert at barnet og jeg har dårlig samspill, at jeg ikke tar barnet opp fra senga. Noe det ikke stemmer, sykepleierne var innom bare med melk, var bare tilfeldigher at de ikke har sett med barnet på bryster og mens jeg byssa. Legen mener han må ta dette på alvor og sender oss til BUP spedbarns teamet. Helt greit. Vært på en time der og møtte på en hyggelig psykolog som kunne se at jeg og barnet har fint samspill og har kontakt med hverandre. Men at jeg ikke måtte stresse så mye med og bekymre meg for barnet. Spurte hva de kunne gjøre for å hjelpe meg for barnet skulle drikke mer nei det var f.eks å få meg til å stresse mindre. Jeg sa slik det var, største stresset er vel fra helsestasjonen de maser så mye om den vekten, synes at det er flott at vi blir iverattt men at de går over grensa. Hun sa at bup var frivillig og at jeg kunne tenke over dette å at jeg måtte ringe hvis det var noe. Nye helsesøster har vært veldig opptatt av om jeg har vært på timen på

Bup, blir spurt hver gang jeg er for å veie barnet.

Nye helsesøster er ikke noe bedre enn forrige. Hver gang jeg går ut av kontoret hennes føler jeg meg som elendig mamma fordi hun nettopp for meg til å føle meg sånn når jeg er der hos henne pga alle de spm hun stiller meg.

Føler hun trakassere meg, har blitt spurt når jeg var der med begge barna hver for seg om jeg noen gang blir sint, hvem jeg bor med, hvorfor jeg bor der jeg bor, hvor jeg har bodd før, hvor lenge jeg har bodd i byen. Hvem som hjelper meg? Når jeg sier foreldrene mine så sier hun jobber ikke de? Jeg vet at de gjør jobben sin, men synes mine helsesøstrere har gått over streken for lenge siden. Føler de er ute etter å ta meg, jeg blir mistenkeliggjort. Jeg er bare en vanlig mor som er i en uvant sitajson. Første barnet mitt hadde aldri noe problemer med næring, alle barn er ikke like. Vi vet også at barn med medfødt hjertefeil har dårlig vektskurve og sugesvak. Men føler hun er ute etter å finne feil hos meg. Hun fokuserer på feil ting. Hver gang jeg er der så føler jeg som jeg er i en avhørt eller i en rettsak.

Det skal jo ikke være sånn? Jeg møter opp til alle timer, spør hvis det er noe jeg bekymrer meg for om barnet. Tar barnet med til manuelterpaut, kiropraktor, offte undersøker av hjertet på sykehuset. Følger alt opp med barna forstår ikke hva hun er ute etter! Sist møte klarte jeg ikke holde meg og sa som at du kan ikke være mer bekymra enn meg som er mor til barnet og har bært barne ti 9 'mnd. Sa at det var veldig vanskelig og tøfft for meg å se barnet ikke vokse ontlig som normale barn. Jeg ble veldig trist og gråt litt mens jeg snakket om dette, jeg sa også at jeg er ikke lege men det er en stor sannsynlighet for at det er pga hjertet eller bare at barnet ikke skal kanskje bli så stor? Og at jeg har godtat barnet som det er og synes at h•n perfekt slik h•n er. Hun sa legen for finne ut det medisinske min jobb er å finne ut om vi har oversett noe (vil tro da hun mener meg) jeg går rundt og tenker på hva er det egentlig hun tror om meg? Jeg har sagt ut dirkete bare spør om det er noe du lurer på. Hun var også skuffet virket det som at BUP ikke var "etter" meg og gravde og gravde hva vi har blitt enig om. Hun sa rett ut at ville ringe og snakke, å ville ha navnet til psykologen. Fortslte at jeg ikke husket navnet.

Jeg ser at dette ble forferdelig langt, jeg vet ikke hva jeg vil fram med dette på ett annonym forum. Men jeg blir psykisk sliten og fysikalsk sliten av hele dama og hele Helsestajsonen. Jeg har nevnt dette for legen før han sa jeg måtte prøve å gi sjangse hvis ikke så kunne fastlegen hjelp meg med å bytte. Men er redd for at siden jeg har byttet to ganger å bytter en gang til at kanskje HS vil sende ut noe bekymringsmelding til bv.

Sa faktisk til helsesøster at siden du var så

Opptatt av om bup skulle på hjemmebesøk at hun kunne ta med seg alle HS og hele bup kunne komme hjem til meg for å se hjemmefoholdene. Jeg har jo ingenting å skjule, men de får meg til å bli gal i hodet og belaster meg for stress som jeg ikke trenger en gang. Hun sa vi er ikke ute etter å ta deg men for å hjelpe meg til å bli en bedre mor, bare den setningen såret meg fælt. Det er hun som får meg til å føle meg og får meg til å tvile på meg om jeg er god mor! Noe jeg er, jeg er en god mor

Når jeg var der med eldste så sa hun: føler meg litt tryggere på deg når jeg ser hvordan du er med eldste kontra minste

Herre min hatt, jeg holdt på å spy der og da..

Kunne ha skrevet enda mer men tror det for holde med dette.

 

Kan dere hjelpe meg noen råd før jeg blir helt koko av dette?

 

 

Anonymous poster hash: 78479...ec3

Min jordmor spurte meg da jeg var gravid om jeg røyka eller drakk alkohol. "Nei, jeg slutta med røyk da jeg prøvde å bli gravid, alkohol har jeg ikke drukket siden jeg fikk mitt første barn. Det er 12 år siden"

 

Det sier de alle, fikk jeg til svar.

 

Ble helt satt ut!

 

Helsesøster er også på heksejakt her.

 

En eldre dame som var vikar sjekka tennene på eldste 😂

 

Aldri opplevd med noen av de andre fire barna.

 

Anonymous poster hash: ff11a...a09

[Anonym bruker]

Du har skrevet mange tråder her nå.

 

Prøv å lytt til helsesøster og helsepersonell. De vil deg ikke vondt - de vil det beste for barnet ditt.

Nå er jeg helsepersonell selv så er antakelig inhabil.

 

Jeg synes ikke hi blir behandlet med respekt. Hjelp som ikke hjelper er bare unødig stress.

 

Hi, jeg ville tatt i mot tilbudet fra BUP og bedt om hjelp fra psykologen om problemet med helsestasjon. Det kan hende helsesøstee trenger å få litt veiledning om å stresse deg mindre.

 

Jeg har også hatt to helsesøstre. Den ene fikk meg til å føle meg verre hvis jeg tok opp ting som bekymret meg, mens den andre rommet meg og fikk meg til å gå ut litt lettere til sinns. Med hun første fant jeg ut at minst mulig snakking var best. Og for å Være ærlig så begynte jeg å lyve om amming (som var det jeg opplevde hun bare stresset meg med).

 

Men igjen.. Hvis du har noen timer på BUP har du en helt legitim grunn til å snakke mindre med helsesøster. Psykologen hørtes mer vettug ut enn helsesøster..

 

Anonymous poster hash: 1ab29...64c

[Anonym bruker]

Jeg har også opplevd å ha det sånn.

 

Jeg hadde en depresjon i forbindelse med ufrivillig barnløshet og utredningen i forhold til dette. Var sykemeldt noen mnd og gikk til samtaler hos psykolog.

1,5 år etter dette ble jeg omsider gravid og da jeg endelig fikk barnet mitt var lykken komplett.

 

På barsel begynte det. Vi hadde familierom så var mye alene. Alt gikk strålende. Babyen var rolig og ammingen gikk supert.

En barselpleier kom innom å ville snakke om depresjonen jeg hadde hatt to år tidligere. Jeg sa at den dreide seg om ufrivilligbarnløshet og at det ikke var noe problem lenger. Hun maste en del om dette, før hun gikk igjen.

 

Kvelden før vi skulle reise satt jeg på besøksrommet å ammet mens jeg hadde besøk av et vennepar. Dette er noen år siden og da var det ikke lov å ha besøk inne på barsel pga svineinfluensa.

I det en barselpleier gikk forbi, sier hun "åh det var godt jeg så deg amme nå før jeg skulle gå hjem, vi har vært så redd for at du ikke gir han mat"

 

Selvfølgelig får barnet mitt mat sa jeg! Ble helt sjokkert. Her var det ingen som gadd å ta seg bryet med å komme innom rommet vårt, også satt de å spekulerte i om barnet fikk mat på bakrommet liksom??!

Han ble veid dagen etter da vi skulle hjem. 3 døgn etter fødsel. Han hadde gått ned bare 80 gram... så håper hun som sa det, skammet seg litt. Melka kom fort den gangen og jeg hadde mye melk.

 

Så var helsesøster på hjemmebesøk. Det gikk greit. Var ei eldre helsesøster.

 

På 6 ukers kontrollen, måtte jeg også fylle ut skjemaet om depresjon. Jeg fylte det ut og hun fortsatte å gnåle om jeg ikke var sliten, om jeg ikke følte meg trist osv. Det gjorde jeg jo ikke. Jeg var selvsagt sliten til tider av søvnmangel, men trist var jeg da ikke.

 

Han la veldig godt på seg. Var en stor baby. Fikk kun morsmelk og da han var 3 mnd og veide 7,8 kg så ble det et problem. Da mente hun jeg burde begrense ammingen for nå var han for tung.

Da kjente jeg at jeg ble provosert. Jeg sa at det klarer han fint å regulere selv og jeg sulter ikke babyen min altså!

 

Da han var 4 mnd satt han på fanget mitt, lent inn mot magen min og da fikk jeg høre at det var skadelig for en baby å sitte sånn før de kunne sitte selv.

Da han var 5 mnd så fikk jeg kjeft fordi jeg holdt han mens han stod på fanget mitt. Det var farlig for så små var ikke sterke nok i bena til å stå sånn.

 

Det var ALLTID noe! Så flyttet vi til en annen kommune og vi fikk endelig ny helsesøster som var verdens søteste dame. Hun smilte da hun så han og sa han var en sunn og frisk baby som bare var i godt hold. Skrøt alltid av meg og var veldig støttende og god. Hadde henne til nr to også.

Nå har vi fått nr 3 og ny helsesøster. Hun er bare veldig stressa. Føler at hun vil bli raskest mulig ferdig med hver konsultasjon.

 

Sier hei og ser på barnet, setter vaksine og legger inn vekt og lengde i skjemaet på dataen og spør om jeg lurer på noe. "ikke det? da sees vi neste gang, morna!"

 

Hun kan også si noen litt tankeløse ting, som sist. Da satt sønnen min å lekte med noen leker på gulvet mens hun skulle legge inn vekt og lengde på dataen. Så skulle han ta vaksine og da sa hun, bare ta han på fanget og hold armene hans inntil kroppen. Jeg tok han opp, og han protesterte selvfølgelig fordi han var opptatt med nye og spennende leker. Da sier hun "vil du ikke sitte på fanget til mamma'n din du da"

 

Jeg bare flira å sa at det har han vel ikke tid til når det er så mye annet spennende å se på der.

 

Tenker at noen er bare på heksejakt og gjør sport i å lete etter feil å få "tatt noen".

Mens andre er hyggelige, men slenger ut av seg noen lite gjennomtenkte ting innimellom.

 

Jeg savner hun helsesøster nr to, hun var så flott.

 

Ville ikke sagt mer enn nødvendig var jeg deg, når du først har ei sånn helsesøster. Ikke prøv å desperat bevise at du er en god mamma ved å si at alle kan komme hjem til deg å se på hjemmeforholdene osv. Bare svar kort på det hun spør om, vær imøtekommende og hyggelig, men si minst mulig.

 

De vil bare fange opp de som trenger ekstra hjelp og oppfølging, men noen ganger så tar det vel litt av med mistenkeliggjøring.

 

Skjønner at du blir veldig stressa av alt maset og at det er en ekstra belastning mtp at barnet ditt krever litt ekstra.

 

Bit tenna sammen. Hun gir seg vel etterhvert. Blir jo ferre kontroller snart 🙂

 

Anonymous poster hash: de653...af3

[hol(L)y COW]

Nå er jeg helsepersonell selv så er antakelig inhabil.

 

Jeg synes ikke hi blir behandlet med respekt. Hjelp som ikke hjelper er bare unødig stress.

 

Hi, jeg ville tatt i mot tilbudet fra BUP og bedt om hjelp fra psykologen om problemet med helsestasjon. Det kan hende helsesøstee trenger å få litt veiledning om å stresse deg mindre.

 

Jeg har også hatt to helsesøstre. Den ene fikk meg til å føle meg verre hvis jeg tok opp ting som bekymret meg, mens den andre rommet meg og fikk meg til å gå ut litt lettere til sinns. Med hun første fant jeg ut at minst mulig snakking var best. Og for å Være ærlig så begynte jeg å lyve om amming (som var det jeg opplevde hun bare stresset meg med).

 

Men igjen.. Hvis du har noen timer på BUP har du en helt legitim grunn til å snakke mindre med helsesøster. Psykologen hørtes mer vettug ut enn helsesøster..

 

Anonymous poster hash: 1ab29...64c

Har du lest alle trådene hi har skrevet? Over flere måneder??

 

Når flere ulike helsesøstre samt leger og sykepleiere prøver å gi råd og veiledning, og uttrykker bekymring, da må man slutte å gå i forsvar og begynne å høre etter hva som blir sagt.

 

Det er hverken uvanlig eller bekymringsverdig å trenge råd og støtte når man har et barn med utfordringer. Det er straks verre om man tar alt som kritikk og nekter å innse at man kan ha behov for hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg må bare si at jeg ble også mistenkeliggjort da mitt barn hadde problemer med å ta til seg næring. Vi ble innlagt på sykehus fordi hun nektet å spise. Det ble da vridd om til at det handlet om meg. At jeg stresset for mye, samspill osv. Følte virkelig på at de mente det var min skyld. Hadde også BUP inne i bildet. Barnet mitt endte opp med diagnose refluks.

Har vært i kontakt om flere som har blitt mistenkeliggjort når barnet har hatt ernæringsproblemer.

 

Anonymous poster hash: 4fe04...a43

[Anonym bruker]

Ha med deg noen på kontrollene, din mor eller en god venninne ( helst ei som er litt opp i årene). Si minst mulig, fungerte best her. Smile og se på baby hele tide 😊

 

Aller beste kan kanskje å sende barnets far , eller ta han med.

 

Anonymous poster hash: 1271e...809

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å formulere meg så godt jeg kan, skal også prøve å skrive så kort jeg kan.

- saken er slik:

jeg er alenemamma til 2 vakkre barn, jeg er ikke ung men heller ikke gammel gammel. Har to tette barn, minste er snart 4 mnd. Helt siden fødsel har det vært utfordringer med dette barnet, blant annet har barnet medfødt hjertefeil. Ble også tidig født! Barnet var innlagt på intensivavdelingen i nesten 3 uker, etter utskriving har det vært veing på helsestasjonen hver uke, barnet har legger på seg alt fra 30 gram til 150 i uken. Det meste barnet har lagt på seg er 300 g på 2 uker.

Vi har også vært en del inn på sykehuset etter fødsel pga barnet legge på seg så lite og drikker dårlig med melk.

Jeg som mor gjør mitt beste for at barnet mitt skal få den næringen h•n trenger: favoritt stillingen til barnet er er å drikke mens barnet ligger i seng/vogn/sofa

Jeg prøver så klart å ha barnet i armene for å gjøre måltidene hyggelig. Men siden vektoppgangen er så dårlig siden fødsel så føler jeg at det er viktig at barnet får måltidet sitt på ett eller annet vis, om det er i vogn eller seng eller sofa er ikke så viktig. Jeg har prøvd utallige flaske og tuter, kopp, skje. Amme gikk ikke i det hele tatt siden barnet var så sugesvak i begynnelsen.

 

Jeg hadde et flott svangerskap, gledet meg veldig til barnet, selve fødslen var ganske dramatisk. Barnet var livløs og hadde litt mangel på surstoff. Barnet ble tatt med hastekeisersnitt.

Så ble det oppdaget etter fødsel, at det en medfødt hjertefeil (hull i hjertet)

 

Etter vi kom hjem hadde vi helsesøster på hjemmebesøk, siden jeg har ett barn fra før så antok jeg at det var samme helsesøster til første barnet, også litt fordi hun ringte meg mens jeg var på sykehuset og gratulerte meg med barnet å sa at det ville komme en hjemmebesøk. Dette var 3 dager etter fødsel, jeg var forsatt i sjokk etter fødselen og sa noe som at det ikke var nødvendig med hjemmebesøk men at jeg skulle kontakte helsestasjonen nå vi ble utskrevet. Noe jeg gjorde, en helsesøster kom hjem til meg og barna, hadde også min mor tilstede. Etter dette var veing hver uke på helsestasjonen, hver gang jeg kom på helsestasjonen så går vi alltid inn til

HS kontor for å snakke.

en gang fikk jeg en skjema jeg skulle fylle, HS syns at det var litt rart at jeg var så positiv i følge sjema og spør meg blir du ikke lei deg eller stressa fordi barnet ditt ikke drikker bra nok? : jo sier jeg, men det var vel ikke det skjema handlet om.

Føler at hun prøvde å få meg til å si at jeg har en depresjon eller lignende. Noe jeg ikke har. Men ja jeg blir trist og lei meg fordi barnet mitt legger på seg som andre barn.

En annen gang sier hun dette/ jeg tror du legger barnet ditt mye alene hjemme mens du er ute å farter, uten å ha noe fakta.

Da var det nok, sa at jeg ønske å bytte helsesøster. Fikk da en ny som har begge barna mine. Så kom den verste dagen i mitt liv, barnet mitt ble litt slapp en helg og drakk utrolig lite kontaktet sykehuset, fikk komme inn de sjekket barnet for alt mulig. Alt var vel borsett om mistanke til en liten infeksjon pga omgangssyke i huset. Barnet drikker greit mens vi er på sykehuset slik det også har vært hjemme. Under oppholdet så uflaks som jeg har så er det to sykepleiere som har prøvd seg som hobbypsykolog og mener de har obersvert at barnet og jeg har dårlig samspill, at jeg ikke tar barnet opp fra senga. Noe det ikke stemmer, sykepleierne var innom bare med melk, var bare tilfeldigher at de ikke har sett med barnet på bryster og mens jeg byssa. Legen mener han må ta dette på alvor og sender oss til BUP spedbarns teamet. Helt greit. Vært på en time der og møtte på en hyggelig psykolog som kunne se at jeg og barnet har fint samspill og har kontakt med hverandre. Men at jeg ikke måtte stresse så mye med og bekymre meg for barnet. Spurte hva de kunne gjøre for å hjelpe meg for barnet skulle drikke mer nei det var f.eks å få meg til å stresse mindre. Jeg sa slik det var, største stresset er vel fra helsestasjonen de maser så mye om den vekten, synes at det er flott at vi blir iverattt men at de går over grensa. Hun sa at bup var frivillig og at jeg kunne tenke over dette å at jeg måtte ringe hvis det var noe. Nye helsesøster har vært veldig opptatt av om jeg har vært på timen på

Bup, blir spurt hver gang jeg er for å veie barnet.

Nye helsesøster er ikke noe bedre enn forrige. Hver gang jeg går ut av kontoret hennes føler jeg meg som elendig mamma fordi hun nettopp for meg til å føle meg sånn når jeg er der hos henne pga alle de spm hun stiller meg.

Føler hun trakassere meg, har blitt spurt når jeg var der med begge barna hver for seg om jeg noen gang blir sint, hvem jeg bor med, hvorfor jeg bor der jeg bor, hvor jeg har bodd før, hvor lenge jeg har bodd i byen. Hvem som hjelper meg? Når jeg sier foreldrene mine så sier hun jobber ikke de? Jeg vet at de gjør jobben sin, men synes mine helsesøstrere har gått over streken for lenge siden. Føler de er ute etter å ta meg, jeg blir mistenkeliggjort. Jeg er bare en vanlig mor som er i en uvant sitajson. Første barnet mitt hadde aldri noe problemer med næring, alle barn er ikke like. Vi vet også at barn med medfødt hjertefeil har dårlig vektskurve og sugesvak. Men føler hun er ute etter å finne feil hos meg. Hun fokuserer på feil ting. Hver gang jeg er der så føler jeg som jeg er i en avhørt eller i en rettsak.

Det skal jo ikke være sånn? Jeg møter opp til alle timer, spør hvis det er noe jeg bekymrer meg for om barnet. Tar barnet med til manuelterpaut, kiropraktor, offte undersøker av hjertet på sykehuset. Følger alt opp med barna forstår ikke hva hun er ute etter! Sist møte klarte jeg ikke holde meg og sa som at du kan ikke være mer bekymra enn meg som er mor til barnet og har bært barne ti 9 'mnd. Sa at det var veldig vanskelig og tøfft for meg å se barnet ikke vokse ontlig som normale barn. Jeg ble veldig trist og gråt litt mens jeg snakket om dette, jeg sa også at jeg er ikke lege men det er en stor sannsynlighet for at det er pga hjertet eller bare at barnet ikke skal kanskje bli så stor? Og at jeg har godtat barnet som det er og synes at h•n perfekt slik h•n er. Hun sa legen for finne ut det medisinske min jobb er å finne ut om vi har oversett noe (vil tro da hun mener meg) jeg går rundt og tenker på hva er det egentlig hun tror om meg? Jeg har sagt ut dirkete bare spør om det er noe du lurer på. Hun var også skuffet virket det som at BUP ikke var "etter" meg og gravde og gravde hva vi har blitt enig om. Hun sa rett ut at ville ringe og snakke, å ville ha navnet til psykologen. Fortslte at jeg ikke husket navnet.

Jeg ser at dette ble forferdelig langt, jeg vet ikke hva jeg vil fram med dette på ett annonym forum. Men jeg blir psykisk sliten og fysikalsk sliten av hele dama og hele Helsestajsonen. Jeg har nevnt dette for legen før han sa jeg måtte prøve å gi sjangse hvis ikke så kunne fastlegen hjelp meg med å bytte. Men er redd for at siden jeg har byttet to ganger å bytter en gang til at kanskje HS vil sende ut noe bekymringsmelding til bv.

Sa faktisk til helsesøster at siden du var så

Opptatt av om bup skulle på hjemmebesøk at hun kunne ta med seg alle HS og hele bup kunne komme hjem til meg for å se hjemmefoholdene. Jeg har jo ingenting å skjule, men de får meg til å bli gal i hodet og belaster meg for stress som jeg ikke trenger en gang. Hun sa vi er ikke ute etter å ta deg men for å hjelpe meg til å bli en bedre mor, bare den setningen såret meg fælt. Det er hun som får meg til å føle meg og får meg til å tvile på meg om jeg er god mor! Noe jeg er, jeg er en god mor

Når jeg var der med eldste så sa hun: føler meg litt tryggere på deg når jeg ser hvordan du er med eldste kontra minste

Herre min hatt, jeg holdt på å spy der og da..

Kunne ha skrevet enda mer men tror det for holde med dette.

 

Kan dere hjelpe meg noen råd før jeg blir helt koko av dette?

 

 

Anonymous poster hash: 78479...ec3

 

Åh herregud, stakkars deg, ikke rart du blir stresset av dette! Jeg hadde selv følt meg mistenkeliggjort og nesten trakassert av slik oppførsel fra helsestasjonen.

 

Det virker nesten som om de er feilinformert på noe vis (f.eks. du oppfattet som en underlig kommentar om at du er "ute og farter"?!) og har lagd seg en eller annen negativ hypotese om at dette blir for vanskelig for deg, som de er skråsikre på at er riktig. Har de dannet seg en slik hypotese i hodet sitt, så vil de dessverre gjerne ubevisst lete etter tegn som de tror de bekrefter den, og ikke så lett huske andre ting.

 

Er det en mulighet å bytte helsestasjon? Eventuelt få en ny helsesøster som du har bedre kjemi med, og kan vise dette til?

 

 

 

Anonymous poster hash: e6a6e...b52

[Anonym bruker]

Jeg ble også mistenkeliggjort fordi jeg var utenlandsk. Det kom ganske klart frem av det helsesøster sa. Jeg fikk for eksempel spørsmål om hvorfor jeg var så tynn, om jeg var anorektisk (55 kilo fordelt på 168 cm er ikke spesielt tynt), hvorfor min eksmann var mye eldre enn meg, om jeg levde i et usunt forhold der mannen sjefet for mye og så videre. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde tenkt å slå barnet mitt siden ifølge HENNE (som aldri har vært i mitt hjemland eller hatt venner derfra) var det visst vanlig å slå barn i mitt hjemland. Hun gravde og spurte om jeg skulle gi barnet norsk kosthold med brød til alle måltider bortsett fra middag, potet og så videre, fordi mitt hjemlands kosthold (som hun heller ikke hadde peiling på) var dårlig. Jeg konkluderte etter hvert at hun var inkompetent rasistisk dritt, og ba om å bytte helsesøster. Har nå 4 barn og aldri opplevd sånn behandling fra andre helsesøstre. Det var ei som mente at fruktposene fra Nestle var fulle av tilsatt sukker, noe som tyder på at hun hadde null peiling på det hun snakket om, men ikke noe mer enn det. Har kun opplevd saklig behandling og profesjonalitet fra de andre helsesøstrene som jeg har hatt.

Anonymous poster hash: 2a8ed...83b

[Anonym bruker]

Har du lest alle trådene hi har skrevet? Over flere måneder??

 

Når flere ulike helsesøstre samt leger og sykepleiere prøver å gi råd og veiledning, og uttrykker bekymring, da må man slutte å gå i forsvar og begynne å høre etter hva som blir sagt.

 

Det er hverken uvanlig eller bekymringsverdig å trenge råd og støtte når man har et barn med utfordringer. Det er straks verre om man tar alt som kritikk og nekter å innse at man kan ha behov for hjelp.

Jeg har lest ja...og ristet på hodet over behandlingen hun har fått.

 

En hjelper må Være udmyk og ha tillit hos pasienten hvis veiledning skal være til hjelp. En god start hadde nok vært om noen hadde gitt støtte, fremfor evige råd.

 

Jeg er enig i at foreldre ofte får for mye ansvar for ernæringsvansker. Her feiler helsevesenet, da "hjelpen" som blir gitt til foreldre ofte oppleves som en tillegsbelastning.

 

Summa summarium...siden HI opplever at hjelpen hun får ikke er til hjelp, snarere tvert i mot, så ER det ikke riktig behandling. Det er ikke pasienter/foresatte som skal tilpasse seg for å passe hjelpen, men helsepersonell som skal gi riktig hjelp til riktig tid.

 

 

Anonymous poster hash: 1ab29...64c

[Anonym bruker]

Har du lest alle trådene hi har skrevet? Over flere måneder??

 

Når flere ulike helsesøstre samt leger og sykepleiere prøver å gi råd og veiledning, og uttrykker bekymring, da må man slutte å gå i forsvar og begynne å høre etter hva som blir sagt.

 

Det er hverken uvanlig eller bekymringsverdig å trenge råd og støtte når man har et barn med utfordringer. Det er straks verre om man tar alt som kritikk og nekter å innse at man kan ha behov for hjelp.

 

Det blir en kraftig overforenkling og medfører ikke nødvendigvis riktighet.

 

Det kan være så enkelt som at den første helsesøsteren eller noen andre har vært litt på jordet og fått ting for seg som hun har skrevet inn i journalen, og at disse gale antakelsene føres videre, og påvirker hvordan HI og barnet blir møtt.

 

Det er en ting å tilby helsehjelp og støtte til en mor og et barn med hjertefeil, men det virker ikke helt som om det er intensjonen her når det for eksempel henvises til BUP med et spedbarn. Som jeg har nevnt lengre opp, så vil en negativ forhåndshypotese dessuten påvirke hva som tenkes, legges merke til og ikke legges merke til av helsepersonellet. Det kalles for bekreftelses bias, vi leter etter bekreftelse på det vi allerede tror.

 

HI høres ut som hun har akseptert at hun har et barn med hjertefeil, og vet at det blir mye oppfølgning og bekymringer fremover. Det viktigste for dem akkurat nå er likevel ro til å etablere gode rutiner og tilknytning, og hun gjør allerede så godt hun kan med babyens mating.

 

Hun har funnet metoder som fungerer for seg og barnet, som kanskje ikke nødvendigvis er det helsestasjonen ser på som ideelt. Men dette er en ganske vanlig problemstilling for foreldre flest som sliter med amming eller annet; at det helsestasjonen preker ikke nødvendigvis fungerer så godt for dem. En kjent barnepsykolog utalte dessuten at man ikke skal undervurdere instinktet mødre har som gjør at de forstår hvordan deres eget barn fungerer, og at generelle retningslinjer derfor ikke bør ses på som en fasit.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e6a6e...b52

[Anonym bruker]

Smil å kun si posetive ting, dropp å si hvor du mater barnet bare si du gjør det i en kosekrok i sofaen osv.

 

Anonymous poster hash: 3a151...056

[Anonym bruker]

Jeg hadde altså selv et barn som behøvde ekstra oppfølgning på grunn av en komplisert fødsel og startvansker, og jeg opplevde en fullstendig annen behandling i helsevesenet enn det HI beskriver. Med noen få unntak, så var de fleste jeg møtte vennlige, åpne, kunnskapsrike og beroligende, og jeg visste at de var der om jeg hadde behov for å få svar på noe osv. Jeg hadde virkelig blitt stresset og bekymret om jeg hadde blitt møtt med slik behandling og rare spekulasjoner som HI har, i en slik situasjon!

Anonymous poster hash: e6a6e...b52

[Anonym bruker]

Hvilke andre tråder har hi skrevet?

 

 

Nå har alle saker to sider, vi har hørt hi sin. Men, som en annen sier, snakk med BUP og be de komme med redegjørelse for hva de har observert, og gi det til HS.

 

Anonymous poster hash: 5f4a1...167

[Anonym bruker]

Nå er jeg helsepersonell selv så er antakelig inhabil.

 

Jeg synes ikke hi blir behandlet med respekt. Hjelp som ikke hjelper er bare unødig stress.

 

Hi, jeg ville tatt i mot tilbudet fra BUP og bedt om hjelp fra psykologen om problemet med helsestasjon. Det kan hende helsesøstee trenger å få litt veiledning om å stresse deg mindre.

 

Jeg har også hatt to helsesøstre. Den ene fikk meg til å føle meg verre hvis jeg tok opp ting som bekymret meg, mens den andre rommet meg og fikk meg til å gå ut litt lettere til sinns. Med hun første fant jeg ut at minst mulig snakking var best. Og for å Være ærlig så begynte jeg å lyve om amming (som var det jeg opplevde hun bare stresset meg med).

 

Men igjen.. Hvis du har noen timer på BUP har du en helt legitim grunn til å snakke mindre med helsesøster. Psykologen hørtes mer vettug ut enn helsesøster..

 

Anonymous poster hash: 1ab29...64c

Enig med denne.

Og når de spør og graver, øv deg på å spørre tilbake. F eks når de vil vite om hvordan du bor osv, så svar med et spørsmål: "Altså, når du spør om dette, er det fordi du mener det har noen innvirkning på mitt barns utvikling?"

Svarer hun i så fall "nei, men ..." og kommer med en annen begrunnelse, så sier du bare "OK. Nå er det jo barnets utvikling dere skal følge. Så da holder vi oss til dét."

 

Anonymous poster hash: 89f22...454

[Anonym bruker]

Hi, nå er det ganske mange ulike mennesker i ulike profesjoner som alle ser at noe er galt, og som forsøker å hjelpe deg. Det er mer sannsynlig at du bør forsøke å lytte og ta dette til deg, enn at alle disse menneskene er på bærtur.

 

Anonymous poster hash: 7471c...4bf

[Anonym bruker]

Jeg mener ikke dette på en stygg måte, men du har en helt elendig fremstillingsevne og jeg tenker at det kanskje er en grunn til at de er såpass "på" som de er. Ta imot den hjelpen de tilbyr, ikke vær så redd for dem. Det kan tenkes at det kan være godt for deg og barnet.

 

Anonymous poster hash: 86532...b82

[Anonym bruker]

Du virker ikke helt frisk HI. Håper både du og barnet/barna for hjelp. Har lest mange av trådene dine og det sier litt når det er noe "galt" med alle andre enn deg selv. Håper de gjør noe aktivt snart for å få deg til å innse alvoret og få deg til å HØRE på råd og veiledning.

 

Anonymous poster hash: 953dd...cc7

[Anonym bruker]

Forstår godt at dette er stressende og vanskelig for deg. Likevel tror jeg det er mer til historien her. Eller mer enn du selv innser. Når flere helsesøstre,leger og sykepleiere ytrer bekymring uavhengig av hverandre så er det helt sikkert en grunn for det.

Når det er sagt synes jeg det er helt feil av helsestasjonen å holde på slik. Om de er bekymret for din omsorgsevne burde de melde fra til barnevernet. De har mye bedre forutsetninger for å hjelpe deg enn helsesøster.

 

Anonymous poster hash: 7fb6b...a57