Fosterungdom som skulker skolen, konsekvens?

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dere vet alt for lite om traumesensitiv omsorg og synes det er skremmende at dere er fosterforeldre. Det er vel en grunn til at han er fosterbarn? Har dere ikke gått noen kurs om traumesensitiv omsorg? Barn og unge som har opplevd traumer skal ikke ha konsekvenser og straff. Dere skal kun ha fokus på å bygge en god relasjon, fordi det er det han trenger. En god relasjon bygger du med masse kjærlighet, forståelse, kroppskontakt og gode samtaler. Overse det negative! Kanskje er det ikke mulig for han å gå på skolen hvis han har det vondt inni seg? Dårlig oppførsel har alltid en årsak. Det er din jobb å finne denne årsaken, ikke kjøre på med straff og konsekvenser.

 

Vær så snill å snu, før det går galt!

 

 

Anonymous poster hash: 427a7...6cc

Traumesensitiv omsorg.. En 15 åring trenger rammer og masse kjærlighet og ærlighet. Det er viktig at gutten følger opp skolen og at fosterforeldrene legger opp til god dialog.

 

Anonymous poster hash: 9bb6b...bdc

[amandine]

 

Vårt inntrykk er at mandag og tirsdager er tøffere, fordi han er trøtt etter å ha lagt seg noe senere på fredag og lørdager. Han legger seg allerede ganske tidlig, og utifra skoleplanen kan jeg ikke se noe som tilsier at han bør grue seg til det. Han sier han trives på skolen sosialt, og det er samme melding fra læreren. Han får ikke karakterer på skolen i år heller.

 

Ja, vi har flere barn i skolepliktig alder, en som er 1.5 år yngre enn han blant annet. Vi ønsker å behandle han mest mulig likt som dem, selv om de forstår at enkelte ting ikke blir likt både pga alder og situasjon.

 

Vi har forsøkt å begrense skjermtiden hans, men valgt å ikke følge opp den kampen fordi det virker til å være hans flukt i hverdagen. Han sitter foran skjerm fra etter skoletid, ca 14.30 tiden og hele kvelden frem til legging. Han er uten skjerm når han spiser middag, kveldsmat, dusjer og er på fotball 3-4 økter i uka. I helgene er han endel sammen med venner, men der driver de også med skjerm. Han kommer aldri ut til fellesskapet på eget intiativ med mindre han vil noe, men vi sørger for å sette oss ned med han under kveldsmaten når de andre barna enten er på trening eller har lagt seg for å få egentid. Har også forsøkt å ta han med på aktiviteter uten andre barn, men har kun fått til det 2 ganger da han stort sett takker nei.

 

Har får tilbud hver uke om å delta på aktiviteter med oss, eller å finne på ting- men han velger foreløpig å takke nei til det meste utenom fotball og noen andre ting han har forsøkt seg på et par ganger.

 

Tilbakemeldingene fra forrige bosted er at han var veldig mye for seg selv på rommet, men at han er en våken og interessert gutt når han først er ute av rommet sitt. Er jo veldig tenåringsfakter som vi ser igjen på den eldste vår også, men da i tillegg til kulturell ballast som oppleves som ekstra vanskelig.

 

Han har telefonen sin på rommet sitt, men vi sjekker han hver kveld etter å ha sagt god natt, og han sover som en stein- har tatt nettet i helgene tilfelle han våkner til og vil sitte oppe da.

 

Hvor gammelt er eller var fosterbarnet deres?

 

HI

 

Anonymous poster hash: a6107...fdf

Ser du skrev det siste svaret ditt mens jeg spekulerte på det jeg skrev, så da gikk det litt om hverandre. Jeg har vært her så lenge at jeg vil ikke gå for detaljert inn på familiedetaljer🙂 men vi har møtt litt av det samme som dere om enn med annet utgangspunkt.

[Iiiiik]

Vil bare tipse om at det sjelden er gavnlig å bruke forbud mot trening som konsekvens. En femtenåring trenger definitivt å få brukt opp en del av den unyttige hormon-energien sin på fysisk aktivitet, om ikke det skal bli til et problem i seg selv.

Jeg er enig. For mine egne unger praktiserer jeg samme regel som amandine skisserer, men ungdom som strever med mestring og tilhørighet på positive arenaer, bør ikke miste det som fungerer. Det øker nok ikke sjansen for flere treninger, det bare øker nettbruken.

 

Når det gjelder lommepenger, ville jeg ikke innført inndragelse av allerede opptjente penger. Det fører fort til at dere ikke har virkemidler. Ville i stedet delt opp slik at han får noe for å holde rommet i orden, og noe dersom han følger viktige regler som leggetid og skoleoppmøte.

 

Så fint at dere er fosterhjem for en ungdom! Får dere noe veiledning fra kommunen?

[Iiiiik]

Jeg tenker at dere vet alt for lite om traumesensitiv omsorg og synes det er skremmende at dere er fosterforeldre. Det er vel en grunn til at han er fosterbarn? Har dere ikke gått noen kurs om traumesensitiv omsorg? Barn og unge som har opplevd traumer skal ikke ha konsekvenser og straff. Dere skal kun ha fokus på å bygge en god relasjon, fordi det er det han trenger. En god relasjon bygger du med masse kjærlighet, forståelse, kroppskontakt og gode samtaler. Overse det negative! Kanskje er det ikke mulig for han å gå på skolen hvis han har det vondt inni seg? Dårlig oppførsel har alltid en årsak. Det er din jobb å finne denne årsaken, ikke kjøre på med straff og konsekvenser.

 

Vær så snill å snu, før det går galt!

 

 

Anonymous poster hash: 427a7...6cc

 

Dette er jo et strålende eksempel på at man ikke skal gi opplæring til folk som ikke skjønner betydningen av det de har lært. Alle barn, også traumatiserte barn (kanskje særlig traumatiserte barn) trenger voksne som signaliserer hva som er ønsket og forventet av dem. En fosterhjemsplassert gutt som bare har vært i hjemmet noen måneder, har nok dessuten begrenset kapasitet til å ta imot masse kjærlighet, gode samtaler og kroppskontakt. Ser du antar at han er enslig mindreårig asylsøker, jeg vil tro han har vokst opp i en annen familiesetting, men nå er flyttet til HI. Altså er det slett ikke sikkert han er krigstraumatisert. Å bli flyttet fra hjemmet sitt er jo også et traume, men barnets lojalitet til opprinnelsesfamilien vil nok gjøre at han flykter inn på rommet sitt i enda større grad hvis HI blir for pågående med kjærligheten. 

 

Dessuten tenker jeg at denne polariseringen av kjærlighet på den ene siden og grensesetting på den andre siden er totalt misforstått. Grenser kan selvfølgelig håndheves på gal måte, men jeg vil faktisk påstå at det å oppdra barn uten grenser er å ikke utøve kjærlighet. Det betyr å overlate regulering av atferd og følelser til barnet selv, når barnet sannsynligvis har reguleringsvansker. 

[Anonym bruker]

Dette er jo et strålende eksempel på at man ikke skal gi opplæring til folk som ikke skjønner betydningen av det de har lært. Alle barn, også traumatiserte barn (kanskje særlig traumatiserte barn) trenger voksne som signaliserer hva som er ønsket og forventet av dem. En fosterhjemsplassert gutt som bare har vært i hjemmet noen måneder, har nok dessuten begrenset kapasitet til å ta imot masse kjærlighet, gode samtaler og kroppskontakt. Ser du antar at han er enslig mindreårig asylsøker, jeg vil tro han har vokst opp i en annen familiesetting, men nå er flyttet til HI. Altså er det slett ikke sikkert han er krigstraumatisert. Å bli flyttet fra hjemmet sitt er jo også et traume, men barnets lojalitet til opprinnelsesfamilien vil nok gjøre at han flykter inn på rommet sitt i enda større grad hvis HI blir for pågående med kjærligheten.

 

Dessuten tenker jeg at denne polariseringen av kjærlighet på den ene siden og grensesetting på den andre siden er totalt misforstått. Grenser kan selvfølgelig håndheves på gal måte, men jeg vil faktisk påstå at det å oppdra barn uten grenser er å ikke utøve kjærlighet. Det betyr å overlate regulering av atferd og følelser til barnet selv, når barnet sannsynligvis har reguleringsvansker.

Jeg skjønner godt hva jeg har lært. Jeg jobber med veiledning av fosterfamilier og har selv vært beredskapshjem og fostermor. Konsekvenser og den fiendtlige holdningen HI fremstår med her, hører ikke hjemme noe sted. Jeg mener ikke at han skal overøses med kjærtegn, men at de må møte ham der han er følelsesmessig. Trusler og konsekvenser skaper bare større avstand.

 

 

 

Anonymous poster hash: 427a7...6cc

[Iiiiik]

Jeg skjønner godt hva jeg har lært. Jeg jobber med veiledning av fosterfamilier og har selv vært beredskapshjem og fostermor. Konsekvenser og den fiendtlige holdningen HI fremstår med her, hører ikke hjemme noe sted. Jeg mener ikke at han skal overøses med kjærtegn, men at de må møte ham der han er følelsesmessig. Trusler og konsekvenser skaper bare større avstand.

 

 

 

Anonymous poster hash: 427a7...6cc

 

Beklager, men det virker ikke som om du evner å heve blikket fra det du har lært. Ei heller å ta en sjekk med deg selv om det er fare for at du trekker for kjappe konklusjoner. Jeg leser på ingen måte HI som en med fiendtlige holdninger. Den eneste som er fiendtlig her er du - overfor HI. I den delen av landet hvor jeg bor, er det vanskelig å rekruttere fosterfamilier, særlig til ungdom. Da må det vel være bedre å møte en fostermor som spør med åpenhet og råd enn fordømmelse og kjappe antakelser? Omtrent som du råder henne til med andre ord. 

[Merdee]

 

Vi har snakket veldig mye med han om dette med skolen, fravær, og viktigheten med å ihvertfall forsøke å dra på skolen og heller gi beskjed utover dagen hvis formen ikke bedrer seg.Så kan vi heller hente han på skolen om han blir virkelig syk.  Vi snakker om dette hver eneste uke. Han viser god forståelse for det, men når det kommer til starten av uka og han er sliten etter helga så er vi tilbake i samme spor. (han legger seg før kl 22 på søndager) 

 

Vi forklarer han at det er helt greit å være syk når man er syk, men at ved svak hodepine og tett nese så må man faktisk stå opp og forsøke å komme seg gjennom dagen. Vi opplever at terskelen hans for sykdom eller uspesifikke vondter er veldig lav, det samme gjelder hans holdning til å ta ansvar på de fleste områder.  Bare det å trekke opp etter seg på do var et ork i starten. Han er en rolig og grei gutt i væremåte, men det er såklart et stort kultursjokk for han å være i Norge på generelt basis. Han er forøvrig vokst opp med fysisk arbeid i hjemlandet, og har vært vant til å ha mye mer plikter og ansvar enn han har idag.

 

Jeg har ikke lyst å bruke makt ved å ta telefonen hans, men heller begrense nettilgangen slik at det blir kjipt å være hjemme uten nett på pcn ifht filmer han ser, fordi telefonen hans er veldig privat og hans eneste kontakt med den andre kulturen hans. Ser heller ikke for meg å følge han inn i klasserommet da problemet er at han ikke står opp av senga og kler seg, skal vi dra han fysisk ut av senga? 

 

HI

 

Anonymous poster hash: a6107...fdf

 

 

 

​Jeg synes at Sug lut hadde mye fornuftig å si her, og er ikke sikker på at harde konsekvenser er helt veien å gå i det hele tatt.

Han er gammel nok til at dere kan ha en god dialog om dette, men da er det viktig at han har full tillit til dere.

 

Opplever han skolen som meningsfylt? Kan det tenkes at han sliter faglig eller sosialt? Kan det tenkes at han egentlig er svært faglig sterk, men på grunn av språkutfordringene får oppgaver som egentlig er under hans evnenivå?

Kan det tenkes at han i blant er dårlig tidlig på dagen, men pleier å bli bedre etter en stund, og da synes at det er det er flaut å dukke opp på sent på skolen at han heller blir hjemme?

Kan det tenkes at han har psykiske plager (mange barn i fosterhjem har dette, og særlig mindreårige asylsøkere (om han er dette).

Da må dere i tilfelle ta inn over dere at psykisk sykdom også er sykdom, og at det kan være vanskelig for ham å sette ord på dette og selv forstå.

[Anonym bruker]

Konsekvens en bør være tidligere (vanlig) leggetid i helgene. Det har en logisk sammenheng med problemet så det fremstår mer løsningsorientert enn vilkårlig straffing.

 

Anonymous poster hash: c165a...b9e

[Merdee]

Beklager, men det virker ikke som om du evner å heve blikket fra det du har lært. Ei heller å ta en sjekk med deg selv om det er fare for at du trekker for kjappe konklusjoner. Jeg leser på ingen måte HI som en med fiendtlige holdninger. Den eneste som er fiendtlig her er du - overfor HI. I den delen av landet hvor jeg bor, er det vanskelig å rekruttere fosterfamilier, særlig til ungdom. Da må det vel være bedre å møte en fostermor som spør med åpenhet og råd enn fordømmelse og kjappe antakelser? Omtrent som du råder henne til med andre ord. 

 

Jeg synes ikke hun er helt på viddene i det hun sier, og hun har tydeligvis utdannelse på området. Jeg oppfatter det slik at hun sier at det man ville ha brukt av oppdragelsesstrategi på en ordinær tenåring, den kan man ikke nødvendigvis bruke når det er snakk om de samme utfordringene med et fosterhjemsbarn, særlig når man kanskje ikke kjenner hele bakgrunnshistorien eller traumene barnet kan ha i bagasjen.

 

Men jeg tror nok at hun misforstår HI litt, jeg får også inntrykk av at HI oppriktig bryr seg og svært gjerne ønsker å finne den beste strategien. Samtidig er et generelt foreldreforum da kanskje ikke det rette stedet å spørre.

Endret 8. desember 2016 av Virginia!

[Iiiiik]

Jeg synes ikke hun er helt på viddene i det hun sier, og hun har tydeligvis utdannelse på området. Jeg oppfatter det slik at hun sier at det man ville ha brukt av oppdragelsesstrategi på en ordinær tenåring, den kan man ikke nødvendigvis bruke når det er snakk om de samme utfordringene med et fosterhjemsbarn, særlig når man kanskje ikke kjenner hele bakgrunnshistorien eller traumene barnet kan ha i bagasjen.

 

Men jeg tror nok at hun misforstår HI litt, jeg får også inntrykk av at HI oppriktig bryr seg og svært gjerne ønsker å finne den beste strategien. Samtidig er et generelt foreldreforum da kanskje ikke det rette stedet å spørre.

 

Vi er egentlig enige tror jeg - i at et fosterbarn ikke kan behandles som alle andre. Graden av utdannelse på området er jeg ikke sikker på, og måten å kommunisere på er ikke i samsvar med innholdet i budskapet. Man må nesten forutsette at HI kjenner ungdommens bakgrunnshistorie og hva han har i bagasjen, i hvert fall er det rart å tro at man skjønner denne bakgrunnen bedre så langt unna. 

[Anonym bruker]

Hvorfor spør du om dette på et nettforum? Det konstruktive ville vært å snakket med veilederen deres i barnevernet, ikke spørre mennesker på nett som mest sannsynlig ikke har grunnleggende kunnskaper innenfor temaet.

 

Anonymous poster hash: bd23e...13a

[Anonym bruker]

Jeg ville helt klart prøvd å finne ut grunnen til skulkingen. Du sier ha har bodd hos dere i 4 mnd? Det er jo ikke lenge når alt kommer til alt, kanskje er det nå han begynner å falle til ro men ikke er sikker på hvor trygg plassen hans er?

Ellers må jeg si at hjemme fra skolen - hjemme fra trening er knallhard praksis her i huset, er du for dårlig til skole er du for dårlig til sosialt etter skoletid. Da gjelder sofa og evt bok, ikke pad eller telefon ellerskjerm, men bok.

Og i den situasjonen dere er i hadde jeg nok bedt om sykt barn-dag, selv om det er uten lønn fordi han er så stor (med mindre du kan få det dekket?). Om ikke for noe annet så for å se til at det er en kjedelig syk-dag og ikke fotball som står på programmet. Han er stor nok til å skjønne tegninga.

Dette.

 

(Og masse kos, klem og hygge uansett dag - skulking har som regel en grunn!)

 

Anonymous poster hash: a1805...42d

[Merdee]

Vi er egentlig enige tror jeg - i at et fosterbarn ikke kan behandles som alle andre. Graden av utdannelse på området er jeg ikke sikker på, og måten å kommunisere på er ikke i samsvar med innholdet i budskapet. Man må nesten forutsette at HI kjenner ungdommens bakgrunnshistorie og hva han har i bagasjen, i hvert fall er det rart å tro at man skjønner denne bakgrunnen bedre så langt unna. 

 

Ja, jeg er enig i at det ble overdrevent generaliserende, og at HI er den her som kjenner bakgrunnen og barnet best.

Samtidig har jeg forstått det slik at mange fosterforeldre føler at de ikke vet nok om barnets bakgrunn, at de ikke har blitt godt nok forberedt på utfordringene som kan komme og at de ofte føler at de ikke får den oppfølgningen som fosterforeldre som de hadde sett for seg.

Endret 8. desember 2016 av Virginia!

[Iiiiik]

Ja, jeg er enig i at det ble overdrevent generaliserende, og at HI er den her som kjenner bakgrunnen og barnet best.

Samtidig har jeg forstått det slik at mange fosterforeldre føler at de ikke vet nok om barnets bakgrunn, at de ikke har blitt godt nok forberedt på utfordringene som kan komme og at de ofte føler at de ikke får den oppfølgningen som fosterforeldre som de hadde sett for seg.

 

Det stemmer dessverre at mange fosterforeldre får altfor lite oppfølging underveis, og for lite hjelp til å avklare forventninger i forkant av plasseringen.