Mannen får masse gjenpartsbrev i posten

[Anonym bruker]

Jeg synes han plutselig har litt mer penger mellom fingrene enn det som er vanlig.

 

Til bursdagen min fikk jeg have til 10.000 kr blandt annet. Han har et lavtlønnet yrke.

Har tidligere slitt med spillemani. Dette var i tenårene.

 

For to uker siden kom det et brev i posten fra en nettbank. Typisk konfelutt som inneholder lånepapirer. Jeg la den på kjøkkenbenken og tenkte jeg skulle spørre han om den senere.

Da jeg kom hjem og spurte hva det var, sa han det var reklame. Jeg sa jeg var redd det var forbrukslån og spurte igjen. Ba han være ærlig, men han stod på sitt og sa det bare var reklame. Han hadde kasta det så jeg fikk aldri sett om det stemte, men valgte å tro på han inntil videre.

 

Han sliter med depresjon og i helgen hadde vi en krangel om en bagatell, hvor han da valgte å reise på hytta og der er han enda. Har ikke ville snakke med meg.

 

Mens han har vært på hytta, har jeg tatt inn posten, og ja jeg har åpnet noe av det. Det har kommet 7 gjenpartsbrev fra ulike nettbanker som tilbyr forbrukslån. Lav risiko og ingen betalingsanmerkning står d på de. Og jeg ser jo i nettbanken at regninger blir betalt som normalt.

 

Nå skjønner jeg jo at han løy om det første brevet som kom som han sa bare var reklame.

 

Men så tenker jeg litt på hva han skal med disse lånene og hvorfor har han søkt så mange? Virker ikke som om han har problemer med å betale regninger osv.

 

Hvis han har søkt lån til å feks kjøpe ny bil eller noe sånt, ville det vel ha vært naturlig å fortelle meg om det, når jeg spurte han om han hadde søkt om lån? Istedenfor å juge?

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det Ann. Klarer ikke å forstå hva han skal med lånene og hvorfor han har søkt i så mange banker. Hvorfor lyver han om det?

 

Føler jeg må få stoppa det før det sklir helt ut. Har snakka med faren hans og ble enige om å vente litt med å konfrontere han med det. Men hvordan skal jeg ta det opp uten at han tar d som et angrep og lyver?

Han har en lei tendens til å ta alt som angrep og jeg har ingen tro på at han kommer til å være ærlig om det uansett, nå som han allerede har løyet.

 

råd og innspill? Hva tror dere han driver med?

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

[Anonym bruker]

Sokker på at han er deprimert og ikke bipolar?

 

Får virkelig frysninger på ryggen av det du skriver, jeg har nemlig vokst opp med en bipolar pappa.

 

I perioder nede og deprimert, i andre perioder full av planer og prosjekter. Brukte penger over evne, tok opp lån osv også gikk der til helvete når neste depressive periode kom

 

Anonymous poster hash: 2e4cb...ba7

[Anonym bruker]

Sokker på at han er deprimert og ikke bipolar?

 

Får virkelig frysninger på ryggen av det du skriver, jeg har nemlig vokst opp med en bipolar pappa.

 

I perioder nede og deprimert, i andre perioder full av planer og prosjekter. Brukte penger over evne, tok opp lån osv også gikk der til helvete når neste depressive periode kom

 

Anonymous poster hash: 2e4cb...ba7

Aner ikke hva som er galt med han, men noe er det. Jeg føler det er en eller annen personlighetsforstyrrelse. Han går alltid til angrep om man tar opp ting, uansett hvor ydmykt og pent man gjør det. Han klarer alltid å vinkle ting over til at det er min feil.

 

Eks: han kommer ikke hjem fra jobb etter nattevakt som han pleier . Jeg sitter hjemme og har ikke hørt noe fra han. Han tar ikke tlf og svarer ikke på meld. Dukker opp 6 timer senere. Har da sovet på jobben og ikke gitt beskjed. Jeg sier at det hadde vært fint om han sendte en meld å sa i fra i d minste. Han blir sur og sier det er mitt problem at jeg sliter med katastrofetanker og at det er noe jeg må ta tak i isåfall.

 

Sånne situasjoner dukker stadig opp.

 

Han tar aldri ansvar for hva han selv sier og gjør. Det er alltid noen andres feil.

 

Det er min feil feks at han ikke gjør husarbeid fordi han mener jeg maser når jeg ber om litt hjelp her. Han orker ingen verdens ting. Orker ikke å være sammen med ungene sine eller hjelpe meg her hjemme. Selv ikke da han var i permisjon og jeg jobbet gjorde han noe. Var bare hjemme og lå på sofaen å trykka på tlf.

Det er faren hans sin skyld at han ikke besøker sin syke farmor fordi han maser om det osv.

 

Tar null ansvar for noe rett og slett.

Dette har blitt gradvis verre og verre. Han er mer ned enn han er oppe. Har aldri perioder med energi.

Han er fryktelig egoistisk og prioriterer seg selv og sine hobbyer foran ungene og familien generelt.

 

Han forstår ikke at det han gjør ikke er OK, selv etter at jeg har forklart han at han ikke kan prioritere hobbyen sin fremfor fotballkamper til ungene osv.

 

Han har ikke fått noen spesifikk diagnose eller blitt utredet for noe. Han mener selv at det ikke er noe feil med han bortsett fra litt depresjon.

Det var jeg som bestilte legetime til han og dro han med dit. Han fikk antidepressive og en henvisning til psykolog i hånda. Thats it. Han klarte ikke å skaffe seg noen psykolog, så jeg måtte ringe rundt å fikk ordnet time til han.

 

Ja vi har prøvd parterapi. Det fungerte ikke. Han klarer ikke å kommunisere eller svare på spm og sitter da å stirrer i gulvet uten å svare eller si noe mens jeg og terapeuten venter og venter. Alle timene ble brukt på å vente på at han skulle gi respons. Helt håpløst. Sånn er han hjemme også. Bare ignorerer meg om jeg prøver å ordne opp etter en diskusjon/krangel. Er som en sur 14 åring. Bare går rundt å later som jeg ikke eksisterer og når jeg prøver å ordne opp fordi situasjonen er uholdbar for alle så bare snur han seg og ignorer meg slik at jeg kommer ikke igjennom sånn som nå hvor han bare reiser og nekter å ta tlf eller svare på meldinger.

Han har bevegelsestics som han aldri har vært til lege med. Hatt siden barndommen visstnok.

 

Jeg skjønner at han ikke er frisk, men vet ikke hvordan jeg kan hjelpe han når han ikke skjønner det selv? Jeg har jo et håp om at dette kan løses bare han får riktig hjelp.

 

Føler meg så alene om dette da andre som ikke bor sammen med han ser det, men folk blir helt satt ut når jeg forteller om det.

 

Og nå kom altså disse gjenpartsbrevene. Eller det kan godt hende at det har kommer tidligere å. Det var først nå jeg oppdaget d. Jeg er helt stressa for ettersom regninger blir betalt og han ikke har noen betalingsanmerkninger så kan jeg ikke forstå at han kan ha rota det til økonomisk. Hva skal han med disse lånene liksom?

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

[Anonym bruker]

Vi svarte deg i den andre tråden, hi. Du har gjort alt som kan forventes for å redde dette ekteskapet. Dette kommer ikke til å bli bedre fordi mannen din ikke vil endre seg. Jeg tror det er bedre for deg å komme deg ut.

 

Anonymous poster hash: 54948...afc

[Anonym bruker]

Aner ikke hva som er galt med han, men noe er det. Jeg føler det er en eller annen personlighetsforstyrrelse. Han går alltid til angrep om man tar opp ting, uansett hvor ydmykt og pent man gjør det. Han klarer alltid å vinkle ting over til at det er min feil.

 

Eks: han kommer ikke hjem fra jobb etter nattevakt som han pleier . Jeg sitter hjemme og har ikke hørt noe fra han. Han tar ikke tlf og svarer ikke på meld. Dukker opp 6 timer senere. Har da sovet på jobben og ikke gitt beskjed. Jeg sier at det hadde vært fint om han sendte en meld å sa i fra i d minste. Han blir sur og sier det er mitt problem at jeg sliter med katastrofetanker og at det er noe jeg må ta tak i isåfall.

 

Sånne situasjoner dukker stadig opp.

 

Han tar aldri ansvar for hva han selv sier og gjør. Det er alltid noen andres feil.

 

Det er min feil feks at han ikke gjør husarbeid fordi han mener jeg maser når jeg ber om litt hjelp her. Han orker ingen verdens ting. Orker ikke å være sammen med ungene sine eller hjelpe meg her hjemme. Selv ikke da han var i permisjon og jeg jobbet gjorde han noe. Var bare hjemme og lå på sofaen å trykka på tlf.

Det er faren hans sin skyld at han ikke besøker sin syke farmor fordi han maser om det osv.

 

Tar null ansvar for noe rett og slett.

Dette har blitt gradvis verre og verre. Han er mer ned enn han er oppe. Har aldri perioder med energi.

Han er fryktelig egoistisk og prioriterer seg selv og sine hobbyer foran ungene og familien generelt.

 

Han forstår ikke at det han gjør ikke er OK, selv etter at jeg har forklart han at han ikke kan prioritere hobbyen sin fremfor fotballkamper til ungene osv.

 

Han har ikke fått noen spesifikk diagnose eller blitt utredet for noe. Han mener selv at det ikke er noe feil med han bortsett fra litt depresjon.

Det var jeg som bestilte legetime til han og dro han med dit. Han fikk antidepressive og en henvisning til psykolog i hånda. Thats it. Han klarte ikke å skaffe seg noen psykolog, så jeg måtte ringe rundt å fikk ordnet time til han.

 

Ja vi har prøvd parterapi. Det fungerte ikke. Han klarer ikke å kommunisere eller svare på spm og sitter da å stirrer i gulvet uten å svare eller si noe mens jeg og terapeuten venter og venter. Alle timene ble brukt på å vente på at han skulle gi respons. Helt håpløst. Sånn er han hjemme også. Bare ignorerer meg om jeg prøver å ordne opp etter en diskusjon/krangel. Er som en sur 14 åring. Bare går rundt å later som jeg ikke eksisterer og når jeg prøver å ordne opp fordi situasjonen er uholdbar for alle så bare snur han seg og ignorer meg slik at jeg kommer ikke igjennom sånn som nå hvor han bare reiser og nekter å ta tlf eller svare på meldinger.

Han har bevegelsestics som han aldri har vært til lege med. Hatt siden barndommen visstnok.

 

Jeg skjønner at han ikke er frisk, men vet ikke hvordan jeg kan hjelpe han når han ikke skjønner det selv? Jeg har jo et håp om at dette kan løses bare han får riktig hjelp.

 

Føler meg så alene om dette da andre som ikke bor sammen med han ser det, men folk blir helt satt ut når jeg forteller om det.

 

Og nå kom altså disse gjenpartsbrevene. Eller det kan godt hende at det har kommer tidligere å. Det var først nå jeg oppdaget d. Jeg er helt stressa for ettersom regninger blir betalt og han ikke har noen betalingsanmerkninger så kan jeg ikke forstå at han kan ha rota det til økonomisk. Hva skal han med disse lånene liksom?

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

Uff, her var det veldig mange likhetstrekk til min far altså....

 

Pappa nekter medisinering, for det er ikke han det er noe galt med. Om noen har problemer med han får de oppsøke hjelp selv da. Han nektet familierådgivning, han sa bare at om mamma hadde så store problemer så fikk hun oppsøke psykolog da, han hadde ingen problemer.

 

Han er ekstremt selvsentrert, og skygger bare unna alt som er vanskelig eller ubehagelig. Han lar rett og slett bare være å ta tak i ting eller ordne/gjøre ting han synes er vanskelig. Om det så er alvorlig sykdom hos nærmeste familie så bare lar han være å ringe, lar være å komme, lar være å hjelpe, for det føles ubehagelig for han.

 

Mamma gikk fra han da jeg var 20 år, hun orket ikke mer.

 

Anonymous poster hash: 2e4cb...ba7

[Anonym bruker]

Du skjønner sikkert selv at du ikke kan hjelpe noen som ikke VIL ha hjelp.

 

Jeg hadde pakket tingene og flyttet. Hadde rett og slett ikke orket. Når han lyver og ikke innser at han ikke har respekt for verken deg eller ungene, hva skal du med ham da? 

Anonymous poster hash: f70bd...d0e

[Anonym bruker]

Sokker på at han er deprimert og ikke bipolar?

 

Får virkelig frysninger på ryggen av det du skriver, jeg har nemlig vokst opp med en bipolar pappa.

 

I perioder nede og deprimert, i andre perioder full av planer og prosjekter. Brukte penger over evne, tok opp lån osv også gikk der til helvete når neste depressive periode kom

 

Anonymous poster hash: 2e4cb...ba7

 

Det er sikkert fordi du har en bipolar pappa at du har mye lettere for å tro det.

 

Det er en rekke årsaker til økonomisk rot, og 90% med det er ikke bipolare.

I dette tilfellet så høres det ut som HI's mann bruker mer penger på noe når han er deprimert (for å forsøke å føle seg bedre av det han kjøper eller å i det minste ikke bekymre seg for regninger i tillegg?), eller at han muligens har et spilleproblem?

 

 

Anonymous poster hash: 46327...695

[Anonym bruker]

Aner ikke hva som er galt med han, men noe er det. Jeg føler det er en eller annen personlighetsforstyrrelse. Han går alltid til angrep om man tar opp ting, uansett hvor ydmykt og pent man gjør det. Han klarer alltid å vinkle ting over til at det er min feil.

 

Eks: han kommer ikke hjem fra jobb etter nattevakt som han pleier . Jeg sitter hjemme og har ikke hørt noe fra han. Han tar ikke tlf og svarer ikke på meld. Dukker opp 6 timer senere. Har da sovet på jobben og ikke gitt beskjed. Jeg sier at det hadde vært fint om han sendte en meld å sa i fra i d minste. Han blir sur og sier det er mitt problem at jeg sliter med katastrofetanker og at det er noe jeg må ta tak i isåfall.

 

Sånne situasjoner dukker stadig opp.

 

Han tar aldri ansvar for hva han selv sier og gjør. Det er alltid noen andres feil.

 

Det er min feil feks at han ikke gjør husarbeid fordi han mener jeg maser når jeg ber om litt hjelp her. Han orker ingen verdens ting. Orker ikke å være sammen med ungene sine eller hjelpe meg her hjemme. Selv ikke da han var i permisjon og jeg jobbet gjorde han noe. Var bare hjemme og lå på sofaen å trykka på tlf.

Det er faren hans sin skyld at han ikke besøker sin syke farmor fordi han maser om det osv.

 

Tar null ansvar for noe rett og slett.

Dette har blitt gradvis verre og verre. Han er mer ned enn han er oppe. Har aldri perioder med energi.

Han er fryktelig egoistisk og prioriterer seg selv og sine hobbyer foran ungene og familien generelt.

 

Han forstår ikke at det han gjør ikke er OK, selv etter at jeg har forklart han at han ikke kan prioritere hobbyen sin fremfor fotballkamper til ungene osv.

 

Han har ikke fått noen spesifikk diagnose eller blitt utredet for noe. Han mener selv at det ikke er noe feil med han bortsett fra litt depresjon.

Det var jeg som bestilte legetime til han og dro han med dit. Han fikk antidepressive og en henvisning til psykolog i hånda. Thats it. Han klarte ikke å skaffe seg noen psykolog, så jeg måtte ringe rundt å fikk ordnet time til han.

 

Ja vi har prøvd parterapi. Det fungerte ikke. Han klarer ikke å kommunisere eller svare på spm og sitter da å stirrer i gulvet uten å svare eller si noe mens jeg og terapeuten venter og venter. Alle timene ble brukt på å vente på at han skulle gi respons. Helt håpløst. Sånn er han hjemme også. Bare ignorerer meg om jeg prøver å ordne opp etter en diskusjon/krangel. Er som en sur 14 åring. Bare går rundt å later som jeg ikke eksisterer og når jeg prøver å ordne opp fordi situasjonen er uholdbar for alle så bare snur han seg og ignorer meg slik at jeg kommer ikke igjennom sånn som nå hvor han bare reiser og nekter å ta tlf eller svare på meldinger.

Han har bevegelsestics som han aldri har vært til lege med. Hatt siden barndommen visstnok.

 

Jeg skjønner at han ikke er frisk, men vet ikke hvordan jeg kan hjelpe han når han ikke skjønner det selv? Jeg har jo et håp om at dette kan løses bare han får riktig hjelp.

 

Føler meg så alene om dette da andre som ikke bor sammen med han ser det, men folk blir helt satt ut når jeg forteller om det.

 

Og nå kom altså disse gjenpartsbrevene. Eller det kan godt hende at det har kommer tidligere å. Det var først nå jeg oppdaget d. Jeg er helt stressa for ettersom regninger blir betalt og han ikke har noen betalingsanmerkninger så kan jeg ikke forstå at han kan ha rota det til økonomisk. Hva skal han med disse lånene liksom?

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

 

Han høres veldig deprimert ut... Jobber han eller har eget firma?

Du sier han har ticks, har han også problemer med impulskontroll?

 

 

Anonymous poster hash: 46327...695

[Anonym bruker]

Kjære deg, HI, dette mener jeg virkelig: LØP!!!!!!!

Anonymous poster hash: 82837...072

[Anonym bruker]

...er du sammen med typen min? For dette...dette var skremmende kjent! 

Anonymous poster hash: d441c...b10

[Anonym bruker]

 

...er du sammen med typen min? For dette...dette var skremmende kjent!

 

Anonymous poster hash: d441c...b10

Ikke noe særlig å lese at det er flere som har menn som er som min.

 

Jeg vet det er en mulighet å gå og jeg har sagt til han at han ikke gir meg noen grunn til å være sammen med han, annet enn barna når han holder på sånn som han gjør.

Det som skjedde da jeg sa dette, var at han ikke hørte på det jeg faktisk sa og deretter begynte å gjøre noe med det, men han hørte bare sine egne følelser. Han ble såra og sint på meg fordi jeg kunne si noe sånt til han. Igjen endte det med at jeg måtte be om unnskyldning for det jeg sa, bare for å få det ute av verden.

 

Jeg har prøvd å gå fra han, da rabla det helt og han involverte ungene våre som da var veldig små, de ble usikre og redde. Han krevde 50/50 deling og ville ikke gi seg uansett hvor mye hans advokat prøvde å fortelle han at det ville ikke skje i rettet mtp alt han da hadde sagt og gjort.

Han nektet meg å kjøpe han ut av huset og nektet å selge det. For å få orden på det praktiske så måtte det bli begjært tvangssalg, og det tar lang tid. I mellomtiden måtte jeg prøve å samarbeide med han om barna. Noe som ikke fungerte fordi han truet med at jeg aldri skulle få se de igjen mens ungene hørte på hver gang han var sur osv. De ble selvsagt redde. Etter en hel sommer med kaos hvor det enda ikke var orden på verken samvær eller bolig. (Jeg ønsket å beholde huset mtp ungene. Ville ikke flytte på dem, ettersom de hadde begynt å danne røtter her) Jeg klarte ikke å skåne de fra han sånn situasjonen var og jeg så ingen annen utvei enn å bare kaste inn håndkle og prøve å få det til å fungere. Skape ro og trygghet rundt barna igjen. Vi bestemte oss for å prøve på nytt. Lovte selvsagt gull og grønne skoger osv. Barna ble raskt trygge og harmoniske barn igjen og for meg så er det viktigste at de har det bra.

 

Han kan ikke ta vare på barna. Han er ikke interessert i å være sammen med de, følger ikke opp noe, har aldri kjøpt så mye som en sokk til dem osv. Han ville ha så mye samvær fordi han visste at barna var mitt svake punkt. Aldri i livet om jeg sender de til han over lengre perioder enn en helg i slengen. Jeg er alltid sammen med barna og overlater aldri ansvaret til han mer enn noen timer, Max et døgn en sjelden gang.

 

Jeg vil heller bo sammen med han å vite at barna får alt de trenger av stabilitet, kos og kjærlighet, oppmerksomhet, varme klær, oppfølging og støtte. Enn å sende de til han som jeg vet ikke GIDDER å løfte en finger for å være en far.

 

Han hadde vært borte på jobb hele helgen og reiste rett på hytta for å furte og ble der til idag. Dvs at barna ikke har sett han på 5 dager. Ingen av de har spurt etter han, ingen av de viste glede over å se han igjen. De var likegyldige til at han hadde kommet hjem. Jeg ønsker IKKE at de skal måtte dra til han over flere dager, når jeg ser hvor lite han bryr seg om dem.

 

Et annet problem er at jeg fortiden går i ulønnet permisjon og får derfor ikke lån til å kunne kjøpe meg et nytt sted å bo akkurat nå.

Jeg har en tanke i hodet mitt. Har en del kapital i annen eiendom som jeg vurderer å selge etterhvert og deretter kjøpe oss et nytt hus og bare flytte uten å si noe før det praktiske er i boks. Jeg kan ikke la han lage et helvete for barna som han gjorde sist en gang til. Hadde helst sett at barna var litt større og ikke så avhengige før det hadde blitt aktuelt i forhold til samvær.

 

Mannen er stabil i det daglige. Merker ikke stort til han. Han sier ikke stort og bare ligger der på sofaen når han er her.

 

Jeg kunne ønske at barna slapp å forholde seg til han overhodet. Tror ikke de vil få det særlig godt på samvær hos han når ikke jeg er der. Og de har i såfall ikke valgt å bli kasteballer mellom oss.

 

Jeg skulle hjelpe moren min med noe en kveld, og 6 åringen min begynte å gråte da jeg skulle gå selvom det var rett før han skulle legge seg. Ville ikke at jeg skulle dra.

 

Føler at situasjonen er så håpløs fordi han ikke ruser seg, ikke misbruker han eller mishandler ungene eller noe som gjør at jeg har rett til å holde tilbake samvær. Ser for meg at jeg må sende unger som gråter og ikke vil på samvær osv, hadde følt meg helt forferdelig i såfall. Og hadde jeg holdt igjen samværet hadde det blitt full rettsak igjen hvor det at jeg ikke samarbeider hadde blitt brukt mot meg. Han kommer aldri til å gi seg. Jeg er i en litt sårbar situasjon nå økonomisk også som gjør at jeg ikke har muligheten til å skape trygghet for barna før tidligst neste år hvor jeg har mulighet til å selge eiendom. (Kan tidligst selges til sommeren pga skatteregler som sier jeg må ha eid eiendommen i mer enn 5 år)

 

Er så i tvil om hva som er best for barna ettersom de har vært igjennom det de gikk igjennom sist også vet jeg at det ihvertfall ikke blir noe bedre for de denne gangen mtp at han er så dårlig psykisk fra før.

Så skal de i tillegg måtte bli send av gårde mot sin vilje støtt og stadig, mens jeg slipper unna. Føler meg egoistisk samtidig som jeg vet at det ikke er idellt som det er nå også. Har selvsagt et håp om at det finnes hjelp der ute slik at han kan bli normal hvis jeg kan si det slik.

 

Han har ikke alltid vært så håpløs. Det har blitt gradvis verre etter at barna kom til. Tror ikke han er moden for det ansvaret som følger med rett og slett. Det var i hvertfall ikke denne mannen jeg forelsket meg i.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

[Anonym bruker]

Hvorfor er du i ulønnet permisjon? 

Du burde jobbe slik at du har større mulighet til å gå fra han.

Anonymous poster hash: a7f92...672

[Anonym bruker]

 

Hvorfor er du i ulønnet permisjon?

Du burde jobbe slik at du har større mulighet til å gå fra han.

 

Anonymous poster hash: a7f92...672

Fordi vi ikke har BHG plass til minsten og hadde blitt enige om at han skulle begynne til høsten. Jeg får kontantstøtte og barnetrygd som dekker min del av utgiftene her hjemme. Jeg har fremdeles ikke mulighet til å flytte før jeg har fått solgt eiendom i løpet av neste sommer. Jeg tørr ikke å ta sjansen på å si noe før alt det praktiske er i boks fordi jeg da vet hva som skjer. (Vet det er en stygg måte å gjøre det på, men når man har prøvd å gjøre det riktig tidligere og det har gått fryktelig dårlig så har man ikke så mange valg)

 

Jeg ble uplanlagt gravid med siste barnet, og klarte ikke å gjennomføre abort selvom jeg vet at det kanskje hadde vært til det beste i forhold til situasjonen som allerede på det tidspunktet ikke var den beste.

 

Jeg innser jo at jeg ikke kommer til å holde ut for evig om det ikke skjer et mirakel med denne mannen, men det vrenger seg i meg å skulle utsette barna for et samlivsbrudd som jeg vet ikke kommer til å bli skånsomt.

 

Jeg vet jeg og ungene kommer til å få det bedre uten han. Men jeg vet også at ungene ikke kommer til å få det særlig bra den tiden de et på samvær hos han hvor jeg ikke kan være der. Kunne ønske de var gamle nok til at de kunne blitt hørt i en rettsak. Men så lenge kan jeg som sagt ikke holde ut tror jeg. Ihvertfall ikke nå som jeg ikke seg noen bedring. Kun det motsatte. Regner med at innen et år så er det praktiske løst og vi kan flytte så får jeg stålsette meg og forberede meg på det som kommer. Prøve å skåne barna så mye jeg kan. Samtidig så har jeg litt vondt av han som åpenbart sliter veldig psykisk og ikke har det bra. Føler meg råtten om jeg skal flytte og liksom sparke han når han allerede ligger nede. Det er ikke det han trenger for å si det sånn 😩

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

[Anonym bruker]

Jo lengre barna må bo fulltid med en far som er slik du beskriver, jo verre er det. De ser også at du godtar alt - og dermed lærer du dem til at en komplett dysfunksjonell familie er det normale.

 

Du sier at dere ikke lever med mishandling. Men du og barna gjør jo det, men det er en snedig form for psykisk mishandling. Å vokse opp på full tid med en far som er så syk som han er, det er verre enn å ev. en periode måtte på samvær innimellom.

Når han knapt er i stand til å ta seg av seg selv, så kommer han ikke til å greie å ha samvær heller.

Når du går bør du også koble inn barnevernet siden han med all tydelighet er for syk til å ta ansvar for barna og også at han omtrent aldri har gjort noe med barna tidligere.

 

Hverken du eller barna kan fortsette å bo sammen med en slik mann. Er dere gift er det galskap å utsette å snakke med ham om de forbrukerlånene han nå ev. prøver å ta opp, og du bør ikke høre på hans far som sier at dere skal vente med å ta det opp. Det er jo greit for hans far å si dette, det er jo ikke han som blir ansvarlig for 50 % av lånet.... det er det du som blir om dere er gift.

 

Om jeg ikke tar feil er dette tredje tråden din på en ukes tid om denne mannen. Bare det burde si deg at frustrasjonsnivået er så stort at du ikke kan fortsette å leve med det! Du har forsøkt alt du kan, men mannen VIL IKKE eller greier ikke å endre seg, skaffe seg hjelp. Han vil eller kan ikke. Og du og barna kan da ikke leve med ham.

 

Ta opp det med lånene slik at du ikke risikerer å sitte i større gjeld når dere går fra hverandre.

Ta kontakt med familievernkontoret for din egen del og få noen å prate med.

Begynn å planlegge et liv uten mannen. Jo lengre tid som går, jo verre blir det, så få det gjort.

Begynn å skrive en "dagbok" fra det som har skjedd i det siste og i tiden fremover. Lagre den et sted han ikke kan finne den (i din personlige mail eller annet sted på nett, eller en nedlåst bok e.l.). Skriv dato og hva som skjer av ting som er helt urimelige, at han ikke tar ansvar for barna. Tar han noe som helst ansvar for barna, skriv ned det lille han gjør, slik at du kan dokumentere alt han gjør. Skriv ned alle tegn han viser deg og barna i hverdagen på sin psykiske sykdom, større og mindre hendelser. Skriv ned ev. økonomiske uansvarligheter osv. osv. Det kan komme til nytte senere.

 

Men du vet det selv - du kan ikke fortsette å la barna dine leve sammen med en så syk og ustabil mann på heltid. Du må flytte fra ham. Så syk som han er så tror jeg ikke han kommer til å greie å ha samvær.

Anonymous poster hash: 8efb8...ff9

[Anonym bruker]

Fordi vi ikke har BHG plass til minsten og hadde blitt enige om at han skulle begynne til høsten. Jeg får kontantstøtte og barnetrygd som dekker min del av utgiftene her hjemme. Jeg har fremdeles ikke mulighet til å flytte før jeg har fått solgt eiendom i løpet av neste sommer. Jeg tørr ikke å ta sjansen på å si noe før alt det praktiske er i boks fordi jeg da vet hva som skjer. (Vet det er en stygg måte å gjøre det på, men når man har prøvd å gjøre det riktig tidligere og det har gått fryktelig dårlig så har man ikke så mange valg)

 

Jeg ble uplanlagt gravid med siste barnet, og klarte ikke å gjennomføre abort selvom jeg vet at det kanskje hadde vært til det beste i forhold til situasjonen som allerede på det tidspunktet ikke var den beste.

 

Jeg innser jo at jeg ikke kommer til å holde ut for evig om det ikke skjer et mirakel med denne mannen, men det vrenger seg i meg å skulle utsette barna for et samlivsbrudd som jeg vet ikke kommer til å bli skånsomt.

 

Jeg vet jeg og ungene kommer til å få det bedre uten han. Men jeg vet også at ungene ikke kommer til å få det særlig bra den tiden de et på samvær hos han hvor jeg ikke kan være der. Kunne ønske de var gamle nok til at de kunne blitt hørt i en rettsak. Men så lenge kan jeg som sagt ikke holde ut tror jeg. Ihvertfall ikke nå som jeg ikke seg noen bedring. Kun det motsatte. Regner med at innen et år så er det praktiske løst og vi kan flytte så får jeg stålsette meg og forberede meg på det som kommer. Prøve å skåne barna så mye jeg kan. Samtidig så har jeg litt vondt av han som åpenbart sliter veldig psykisk og ikke har det bra. Føler meg råtten om jeg skal flytte og liksom sparke han når han allerede ligger nede. Det er ikke det han trenger for å si det sånn

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

La det gå til rettsak, da kommer det sakkyndige inn i bildet.

 

Har en venninne som akkurat har vært gjennom det samme, psykisk sykdom. Sakkyndig var på flere hjemmebesøk i begge hjem, observerte samspill og rutiner, rett og slett hvordan barnet hadde det på begge steder.

 

Retten dømte full omsorg til den friske forelderen mens den psykisk syke (som plutselig var helt frisk ifølge egne utsagn i retten) fikk annenhver fredag til mandag. Det var overhodet ikke tvil om hvor barnet hadde det best.

 

Anonymous poster hash: 2e4cb...ba7

[Anonym bruker]

 

Jo lengre barna må bo fulltid med en far som er slik du beskriver, jo verre er det. De ser også at du godtar alt - og dermed lærer du dem til at en komplett dysfunksjonell familie er det normale.

 

Du sier at dere ikke lever med mishandling. Men du og barna gjør jo det, men det er en snedig form for psykisk mishandling. Å vokse opp på full tid med en far som er så syk som han er, det er verre enn å ev. en periode måtte på samvær innimellom.

Når han knapt er i stand til å ta seg av seg selv, så kommer han ikke til å greie å ha samvær heller.

Når du går bør du også koble inn barnevernet siden han med all tydelighet er for syk til å ta ansvar for barna og også at han omtrent aldri har gjort noe med barna tidligere.

 

Hverken du eller barna kan fortsette å bo sammen med en slik mann. Er dere gift er det galskap å utsette å snakke med ham om de forbrukerlånene han nå ev. prøver å ta opp, og du bør ikke høre på hans far som sier at dere skal vente med å ta det opp. Det er jo greit for hans far å si dette, det er jo ikke han som blir ansvarlig for 50 % av lånet.... det er det du som blir om dere er gift.

 

Om jeg ikke tar feil er dette tredje tråden din på en ukes tid om denne mannen. Bare det burde si deg at frustrasjonsnivået er så stort at du ikke kan fortsette å leve med det! Du har forsøkt alt du kan, men mannen VIL IKKE eller greier ikke å endre seg, skaffe seg hjelp. Han vil eller kan ikke. Og du og barna kan da ikke leve med ham.

 

Ta opp det med lånene slik at du ikke risikerer å sitte i større gjeld når dere går fra hverandre.

Ta kontakt med familievernkontoret for din egen del og få noen å prate med.

Begynn å planlegge et liv uten mannen. Jo lengre tid som går, jo verre blir det, så få det gjort.

Begynn å skrive en "dagbok" fra det som har skjedd i det siste og i tiden fremover. Lagre den et sted han ikke kan finne den (i din personlige mail eller annet sted på nett, eller en nedlåst bok e.l.). Skriv dato og hva som skjer av ting som er helt urimelige, at han ikke tar ansvar for barna. Tar han noe som helst ansvar for barna, skriv ned det lille han gjør, slik at du kan dokumentere alt han gjør. Skriv ned alle tegn han viser deg og barna i hverdagen på sin psykiske sykdom, større og mindre hendelser. Skriv ned ev. økonomiske uansvarligheter osv. osv. Det kan komme til nytte senere.

 

Men du vet det selv - du kan ikke fortsette å la barna dine leve sammen med en så syk og ustabil mann på heltid. Du må flytte fra ham. Så syk som han er så tror jeg ikke han kommer til å greie å ha samvær.

 

Anonymous poster hash: 8efb8...ff9

Jeg vet det er sant det du sier.

Jeg skal skrive ned alt som skjer her framover og planlegge et nytt liv for meg og barna.

 

du mener han ikke kommer til å klare å ha samvær, men jeg kjenner han, han kommer til å kreve det for å straffe meg fordi han vet at jeg kommer til å bekymre meg.

Han vet godt at grunnen til at jeg aldri reiser noe sted uten barna er fordi jeg ikke stoler på han. Han gjør absolutt ingenting med barna. Kanskje han serverer en brødskive om de maser lenge nok liksom.

 

Han har litt fri i ukedagene. Jeg tenkte jeg skulle prøve å jobbe litt når han hadde fri. Det gikk ikke. Han kom seg ikke opp om morgnen. Vi har kamera på minste barnet sitt rom som vi kan se på via mobilen. Jeg kikket innom når han pleier å sove dagluren sin. Jeg ser han sitter å gråter i senga. Prøver å ringe mannen flere ganger som ikke svarer. Jeg hadde ikke mulighet til å bare reise fra det og da. Etter en halvtime svarer han endelig. Jeg var rasende å sa at nå har han grått i senga si i en halvtime og Gud vet hvor lenge han hadde sittet der før jeg skrudde på kameraet. Ba han se til helvete å ta seg av barnet vårt.

 

Den påfølgende helgen ba jeg han stå opp med ungene en morgen for en gangs skyld. Jeg var helt utslitt og trengte å få en time ekstra på morgnen. Fikk han til slutt opp, men får ikke sove videre for minste barnet bare gråter og gråter. Står da opp for å se hva som skjer. Og da hadde han lagt han igjen! Så sier jeg: hvorfor legger du han? Han har jo akkurat stått opp etter 13 Timer med søvn!!!! Da svarer han at han var så grinete og bare skreik. Har han fått noe mat da sier jeg?? Nei, det hadde han ikke..

 

Jeg vet at han er kjempe sulten når han står opp og vil ha mat med en gang. Han er bare 1 år stakkars!

Så nå tørr jeg rett og slett verken å dra på jobb eller overlate noe ansvar til han. Skal jeg noe en sjelden gang så gjør jeg det etter at barna har lagt seg for kvelden. Handle osv kan jeg gjøre så lenge jeg vet at alle har fått mat og det de trenger.

 

Jeg vet at jeg må koble inn barnevernet i forhold til samvær.

Jeg tok kontakt med de i forhold til bruddet som var. De kunne ikke hjelpe meg på det tidspunktet. Rådet meg faktisk bare til å kontakte advokat. Håpløst.

 

Jeg kjenner at jeg kanskje lever i en boble og ikke helt klarer å begripe hvor ille det faktisk står til med han selv. En ting er sikkert og det er at jeg og ungene må flytte.

HI

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

[Anonym bruker]

Jeg vet det er sant det du sier.

Jeg skal skrive ned alt som skjer her framover og planlegge et nytt liv for meg og barna.

 

du mener han ikke kommer til å klare å ha samvær, men jeg kjenner han, han kommer til å kreve det for å straffe meg fordi han vet at jeg kommer til å bekymre meg.

Han vet godt at grunnen til at jeg aldri reiser noe sted uten barna er fordi jeg ikke stoler på han. Han gjør absolutt ingenting med barna. Kanskje han serverer en brødskive om de maser lenge nok liksom.

 

Han har litt fri i ukedagene. Jeg tenkte jeg skulle prøve å jobbe litt når han hadde fri. Det gikk ikke. Han kom seg ikke opp om morgnen. Vi har kamera på minste barnet sitt rom som vi kan se på via mobilen. Jeg kikket innom når han pleier å sove dagluren sin. Jeg ser han sitter å gråter i senga. Prøver å ringe mannen flere ganger som ikke svarer. Jeg hadde ikke mulighet til å bare reise fra det og da. Etter en halvtime svarer han endelig. Jeg var rasende å sa at nå har han grått i senga si i en halvtime og Gud vet hvor lenge han hadde sittet der før jeg skrudde på kameraet. Ba han se til helvete å ta seg av barnet vårt.

 

Den påfølgende helgen ba jeg han stå opp med ungene en morgen for en gangs skyld. Jeg var helt utslitt og trengte å få en time ekstra på morgnen. Fikk han til slutt opp, men får ikke sove videre for minste barnet bare gråter og gråter. Står da opp for å se hva som skjer. Og da hadde han lagt han igjen! Så sier jeg: hvorfor legger du han? Han har jo akkurat stått opp etter 13 Timer med søvn!!!! Da svarer han at han var så grinete og bare skreik. Har han fått noe mat da sier jeg?? Nei, det hadde han ikke..

 

Jeg vet at han er kjempe sulten når han står opp og vil ha mat med en gang. Han er bare 1 år stakkars!

Så nå tørr jeg rett og slett verken å dra på jobb eller overlate noe ansvar til han. Skal jeg noe en sjelden gang så gjør jeg det etter at barna har lagt seg for kvelden. Handle osv kan jeg gjøre så lenge jeg vet at alle har fått mat og det de trenger.

 

Jeg vet at jeg må koble inn barnevernet i forhold til samvær.

Jeg tok kontakt med de i forhold til bruddet som var. De kunne ikke hjelpe meg på det tidspunktet. Rådet meg faktisk bare til å kontakte advokat. Håpløst.

 

Jeg kjenner at jeg kanskje lever i en boble og ikke helt klarer å begripe hvor ille det faktisk står til med han selv. En ting er sikkert og det er at jeg og ungene må flytte.

HI

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

Vi er gudskjelov ikke gift forresten.

 

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

[Anonym bruker]

 

La det gå til rettsak, da kommer det sakkyndige inn i bildet.

 

Har en venninne som akkurat har vært gjennom det samme, psykisk sykdom. Sakkyndig var på flere hjemmebesøk i begge hjem, observerte samspill og rutiner, rett og slett hvordan barnet hadde det på begge steder.

 

Retten dømte full omsorg til den friske forelderen mens den psykisk syke (som plutselig var helt frisk ifølge egne utsagn i retten) fikk annenhver fredag til mandag. Det var overhodet ikke tvil om hvor barnet hadde det best.

 

Anonymous poster hash: 2e4cb...ba7

Jeg er bare så innmari redd for at han klarer å lure de trill rundt. At de ikke gjennomskuer han. Han klarer å skjerpe seg når han må for korte perioder 🙄

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

[Anonym bruker]

 

Han høres veldig deprimert ut... Jobber han eller har eget firma?

Du sier han har ticks, har han også problemer med impulskontroll?

 

 

Anonymous poster hash: 46327...695

Han jobber. Har bevegelses Tics ja, og tidvis dårlig impulskontroll. Kan feks kjøpe svære ting uten å tenke gjennom det på forhånd. Bytter hobbyer støtt og stadig og får plutselig for seg at han skal begynne med et eller annet, kjøper masse dyrt utstyr for så å ikke bruke det mer enn et par ganger og deretter selge det før det dukker opp noe nytt han skal drive med.

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

[Anonym bruker]

Jeg vet det er sant det du sier.

Jeg skal skrive ned alt som skjer her framover og planlegge et nytt liv for meg og barna.

 

du mener han ikke kommer til å klare å ha samvær, men jeg kjenner han, han kommer til å kreve det for å straffe meg fordi han vet at jeg kommer til å bekymre meg.

Han vet godt at grunnen til at jeg aldri reiser noe sted uten barna er fordi jeg ikke stoler på han. Han gjør absolutt ingenting med barna. Kanskje han serverer en brødskive om de maser lenge nok liksom.

 

Han har litt fri i ukedagene. Jeg tenkte jeg skulle prøve å jobbe litt når han hadde fri. Det gikk ikke. Han kom seg ikke opp om morgnen. Vi har kamera på minste barnet sitt rom som vi kan se på via mobilen. Jeg kikket innom når han pleier å sove dagluren sin. Jeg ser han sitter å gråter i senga. Prøver å ringe mannen flere ganger som ikke svarer. Jeg hadde ikke mulighet til å bare reise fra det og da. Etter en halvtime svarer han endelig. Jeg var rasende å sa at nå har han grått i senga si i en halvtime og Gud vet hvor lenge han hadde sittet der før jeg skrudde på kameraet. Ba han se til helvete å ta seg av barnet vårt.

 

Den påfølgende helgen ba jeg han stå opp med ungene en morgen for en gangs skyld. Jeg var helt utslitt og trengte å få en time ekstra på morgnen. Fikk han til slutt opp, men får ikke sove videre for minste barnet bare gråter og gråter. Står da opp for å se hva som skjer. Og da hadde han lagt han igjen! Så sier jeg: hvorfor legger du han? Han har jo akkurat stått opp etter 13 Timer med søvn!!!! Da svarer han at han var så grinete og bare skreik. Har han fått noe mat da sier jeg?? Nei, det hadde han ikke..

 

Jeg vet at han er kjempe sulten når han står opp og vil ha mat med en gang. Han er bare 1 år stakkars!

Så nå tørr jeg rett og slett verken å dra på jobb eller overlate noe ansvar til han. Skal jeg noe en sjelden gang så gjør jeg det etter at barna har lagt seg for kvelden. Handle osv kan jeg gjøre så lenge jeg vet at alle har fått mat og det de trenger.

 

Jeg vet at jeg må koble inn barnevernet i forhold til samvær.

Jeg tok kontakt med de i forhold til bruddet som var. De kunne ikke hjelpe meg på det tidspunktet. Rådet meg faktisk bare til å kontakte advokat. Håpløst.

 

Jeg kjenner at jeg kanskje lever i en boble og ikke helt klarer å begripe hvor ille det faktisk står til med han selv. En ting er sikkert og det er at jeg og ungene må flytte.

HI

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

 

Det du skriver her er så ille at jeg synes du skal skaffe deg advokat først som sist om du har mulighet.

Hadde jeg vært deg ville jeg tatt opp slike episoder på lyd eller kamera. Jeg tror jeg rett og slett ville laget noen slike situasjoner igjen bare for å få beviser for det.

Jeg er fullstendig klar over at man ikke skal "bruke" barna slik, men jeg tror oppriktig at barna dine vil ta svært mye mindre skade av noen ytterst få slike episoder når du er i nærheten enn om han har dem alene etter brudd.

Det at han er så til de grader ansvarsløs må du bare få dokumentert!!!

 

Han bruker barna dine som gisler, og du er fullstendig klar over det, selv om du vet det er skadelig for barna dine.

De har den faren de har, det kan du ikke endre. Men du trenger ikke la barna bo sammen med ham hele tiden!

 

Jo raskere du går, jo bedre er det, for jo mindre samvær får han med minste barnet. Har du i tillegg fått en del beviser på hvor komplett ansvarsløs han er, så ligger han svært dårlig an til å få samvær. Han bruker samvær som en trussel mot deg. Javel, men da får du bruke de truslene mot ham på en saklig måte - vise de som skal vurdere saken at du kan bevise at han aldri har tatt ansvar for barna, at han ikke er i stand til å ta ansvar for barna (han er jo knapt i stand til å ta vare på seg selv!), og at han ikke kan ha samvær uten tilsyn. Jo mer beviser du skaffer, jo mer du kan dokumentere, jo mer saklig du blir, jo tydeligere blir det at han bruker barna som gisler for å ramme deg og ikke fordi han bryr seg om barna.

 

Be om å få sove ut en dag i helgen, men ikke sov. Se hva som skjer, film det. Om samme skjer nå som sist, ha på kamera på mobilen og ha mobilen i hånden når du står opp og konfronterer ham. Om kamera ikke kan gjøres uten at han oppdager det, bruk lydopptakeren. Dra fra når 1-åringen ligger i senga og snart skal stå opp og far skal passe på. Lagre det kameraet filmer på barnerommet.

 

Du kan vise til at mannen ikke tar ansvar for egen psykisk helse ved at han har oppsøkt lege, men ikke greier å følge opp behandling. Få nye timer til familievernkontoret igjen, selv om du vet det ikke vil fungere. Der vil det bli dokumentert hvordan mannen ikke greier å kommunisere med noen, det blir dokumentert hvordan han reagerer på episoder du tar opp. Ta der f.eks. opp det at han etter å ha sovet 13 timer ikke en gang gir 1-åringen frokost og er sur fordi 1-åringen gråter. Da får du dokumentert av fagfolk hvordan han responderer på dette. Vær saklig gjennom det hele så styrker det din sak. Ta opp det at du har sett på kameraet at han ikke tar 1-åringen når du ikke er hjemme. Ta opp også andre ting, at han ikke gjør noe annet med barna, at han ikke vet hva barna skal ha på seg, hva de spiser, hva de har av basalbehov. Ta opp at han ikke gjør noe annet i hjemmet. Alt dette vil være med på å styrke din sak siden han ikke kan eller vil kommunisere.

 

Ikke utsett det - bare sett i gang. Du kan begynne nå. Skriv ned det som har vært av slike episoder, du kan begynne i kveld. I morgen ringer du familievernkontoret og ber om nye timer til parterapi. Etterhvert kan du også be om timer der alene.

 

Anonymous poster hash: 8efb8...ff9

[Anonym bruker]

Er dette forholdet liv laga?!?

 

 

I så fall: HVORFOR????

 

Anonymous poster hash: 8c678...13c

[Anonym bruker]

Fordi vi ikke har BHG plass til minsten og hadde blitt enige om at han skulle begynne til høsten. Jeg får kontantstøtte og barnetrygd som dekker min del av utgiftene her hjemme. Jeg har fremdeles ikke mulighet til å flytte før jeg har fått solgt eiendom i løpet av neste sommer. Jeg tørr ikke å ta sjansen på å si noe før alt det praktiske er i boks fordi jeg da vet hva som skjer. (Vet det er en stygg måte å gjøre det på, men når man har prøvd å gjøre det riktig tidligere og det har gått fryktelig dårlig så har man ikke så mange valg)

 

Jeg ble uplanlagt gravid med siste barnet, og klarte ikke å gjennomføre abort selvom jeg vet at det kanskje hadde vært til det beste i forhold til situasjonen som allerede på det tidspunktet ikke var den beste.

 

Jeg innser jo at jeg ikke kommer til å holde ut for evig om det ikke skjer et mirakel med denne mannen, men det vrenger seg i meg å skulle utsette barna for et samlivsbrudd som jeg vet ikke kommer til å bli skånsomt.

 

Jeg vet jeg og ungene kommer til å få det bedre uten han. Men jeg vet også at ungene ikke kommer til å få det særlig bra den tiden de et på samvær hos han hvor jeg ikke kan være der. Kunne ønske de var gamle nok til at de kunne blitt hørt i en rettsak. Men så lenge kan jeg som sagt ikke holde ut tror jeg. Ihvertfall ikke nå som jeg ikke seg noen bedring. Kun det motsatte. Regner med at innen et år så er det praktiske løst og vi kan flytte så får jeg stålsette meg og forberede meg på det som kommer. Prøve å skåne barna så mye jeg kan. Samtidig så har jeg litt vondt av han som åpenbart sliter veldig psykisk og ikke har det bra. Føler meg råtten om jeg skal flytte og liksom sparke han når han allerede ligger nede. Det er ikke det han trenger for å si det sånn

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 021aa...890

 

Dere er gift?

I så fall har du full innsynsrett i hans økonomi og banken plikt til å gi deg opplysninger. Problemet vil være at du som gift er solidarisk ansvarlig for gjelden han pådrar seg nå og får halve gjelden ved skilsmisse.... Å utsette et brudd kan altså gjøre det langt verre, ikke bedre.

 

Anonymous poster hash: 46327...695

[Anonym bruker]

Tror faktisk jeg hadde flytta et godt stykke unna, plutselig bare vært borte en dag. Dere er ikke gift, det er bare å dra. Lei leilighet til du kan selge, og skaff en advokat som kan ta seg av kommunikasjon med det rasshølet.

Ville dratt nå, før minste er så stor at faren for samvær er større. Du får vel også OS, så du klarer deg fint økonomisk. Bare ha planlagt alt ifht flyttebil en dag han er på jobb, sånn at dine ting kommer med. Så får du advokat til å ordne med tvangssalg.

 

 

 

Anonymous poster hash: f70bd...d0e

[Anonym bruker]

Klarte ikke lese lenger enn til "konfelutt" jeg 😱😱😱

 

Anonymous poster hash: cb1cf...9eb

[Anonym bruker]

Klarte ikke lese lenger enn til "konfelutt" jeg

 

Anonymous poster hash: cb1cf...9eb

 

Og dermed mente du at du hadde noe fornuftig å komme med... ja, det sier jo mer om deg enn om Hi...

 

Hi har alvorlige problemer, da er et feilstavet ord helt uvesentlig. Men det er du tydeligvis for umoden til å forstå.

 

Anonymous poster hash: 8efb8...ff9