Å leve med en mor som har narsissistiske trekk...

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive her. Men jeg må få luftet noen tanker.

 

Min mor har hatt, og delvis har et ustabilt liv. Jeg vet at hun har en diagnose på seg, men ikke helt hvilken, av diverse årsaker.

Nå er jeg voksen, og det er lenge siden jeg endelig fikk flyttet ut, og etterhvert skapt min egen stabile familie.

 

Jeg klarer ikke å ha noe kontakt med min mor lengre. Denne teksten skulle egentlig vært mye lengre, men det ble veldig rotete.

 

I korte trekk:

- vanskelig for å akseptere at jeg er voksen

- klarer ikke holde på jobber

- klager alltid på hjelp hun ikke får (men som vi har tilbydd oss å gjøre)

- klager på at hun aldri får noe hjelp overhode

- alt er alle andre sin feil

- jeg er alltid, uten unntak, syndebukken i familien, eller førstemistenkt om det er noe

 

Vi er fire søsken, og jeg er eldst.

Jeg synes min mor er sterk, faglig smart og kan være omsorgsfull.

Men det er for eksempel vanskelig å ta i mot tjenester/ting når vi kan være 80% sikre på å få noe dritt tilbake om episoden senere....

 

Hadde jeg visst hvilken diagnose hun faktisk har, hadde det nok vært "enklere" å sette oppførselen i en bås, og kanskje leve med det. Det nærmeste jeg kan komme etter intens googling lander jeg på narsissistiske trekk/bipolar.

 

Så jeg lurer på om det er noen som vil komme med sin historie?

Har du kontakt med din mor?

Eller hvordan holder du ut...?

 

Ser at denne teksten også bare ble rot, men jeg trenger virkelig noen å snakke med.

 

Mvh

 

Anonymous poster hash: 27305...3eb

[Anonym bruker]

Hei.

Dette minnet veldig om min mor. Hun har vært "syk" hele livet, men aldri vært åpen om det til barna, så vi har aldri visst hva det er, bare at NOE er galt. Barna har tatt ansvaret når mors sykdom har tatt overhånd, og hun har lagt tunge bører på oss, uten å klare å se at det er feil.

Hun har derfor mistet kontakten med flere av barna, etter uttallige sjanser. Hun er også, som du skriver, både smart, sosial og sterk, men hun har null selvinnsikt, og i 30 år har jeg snakket til en glassvegg, når jeg har prøvd å fortelle henne hvordan jeg opplever henne. Full benektelse, noe som er utrolig sårende og slitsomt.

Det endte med at hun mistet kontakt med de siste barna også, og barnebarna, i en periode.

Etter en stund virket det som hun skjønte at hun måtte endre seg for å ha noen i livet sitt. Per i dag ser hun barn/barnebarn i meget kort tid, ca ukentlig,men jeg deler ingenting med henne lenger, fordi jeg ikke stoler på henne, og har ingen gode følelser for henne lenger. Det er kun plikt og samvittighet.

Som din mor, sutret hun mye over å ikke få besøk/ hjelp, selv om hun fikk tilbud, og faktisk nektet oss å komme på besøk. Hver gang vi hadde gjort noe hyggelig, fikk jeg melding i etterkant, med anklager om at jeg hadde svart surt på et spm, eller lignende. Da hadde hun analysert hele møtet, og funnet masse ting hun kunne "ta" meg på, og anklage meg for. Veldig slitsomt.

Hun tar heller ikke ansvar for eget liv, men skylder på alle andre for at hun har det fælt/ er blakk osv.

Alle andre er også idioter, dårlige mennesker eller psykopater, hvis de ikke mener og gjør som henne.

Jeg tror det beste man kan gjøre er å holde en sunn avstand hvis man klarer. Jeg var selv dypt deprimert gjennom oppveksten pga dette, men skjønte ikke hvor mye det skadet meg før jeg ble "fri" som 30-åring. Nå har jeg det kjempefint, men merker selvfølgelig at jeg sliter med visse relasjoner pga henne. Det er synd, men jeg er ihvertfall bevisst det, og unngår lignende mennesker, som minner om henne. 

Hun har også flere diagnoser,men jeg vet ikke hvilke. Forundrer meg ikke om narsissisme og  bipolar er noen av de.

Ha kun den kontakten du føler at du klarer, er mitt tips, selv om samvittigheten sier at du bør ha kontakt. Man brytes ned av sånne mennesker. Hvorfor skal hun få lov til å ødelegge deg? 

Ble litt rotete svar men.. :-)

Klem til deg

Anonymous poster hash: 461ef...31a

[Anonym bruker]

 

Hei.

Dette minnet veldig om min mor. Hun har vært "syk" hele livet, men aldri vært åpen om det til barna, så vi har aldri visst hva det er, bare at NOE er galt. Barna har tatt ansvaret når mors sykdom har tatt overhånd, og hun har lagt tunge bører på oss, uten å klare å se at det er feil.

Hun har derfor mistet kontakten med flere av barna, etter uttallige sjanser. Hun er også, som du skriver, både smart, sosial og sterk, men hun har null selvinnsikt, og i 30 år har jeg snakket til en glassvegg, når jeg har prøvd å fortelle henne hvordan jeg opplever henne. Full benektelse, noe som er utrolig sårende og slitsomt.

Det endte med at hun mistet kontakt med de siste barna også, og barnebarna, i en periode.

Etter en stund virket det som hun skjønte at hun måtte endre seg for å ha noen i livet sitt. Per i dag ser hun barn/barnebarn i meget kort tid, ca ukentlig,men jeg deler ingenting med henne lenger, fordi jeg ikke stoler på henne, og har ingen gode følelser for henne lenger. Det er kun plikt og samvittighet.

Som din mor, sutret hun mye over å ikke få besøk/ hjelp, selv om hun fikk tilbud, og faktisk nektet oss å komme på besøk. Hver gang vi hadde gjort noe hyggelig, fikk jeg melding i etterkant, med anklager om at jeg hadde svart surt på et spm, eller lignende. Da hadde hun analysert hele møtet, og funnet masse ting hun kunne "ta" meg på, og anklage meg for. Veldig slitsomt.

Hun tar heller ikke ansvar for eget liv, men skylder på alle andre for at hun har det fælt/ er blakk osv.

Alle andre er også idioter, dårlige mennesker eller psykopater, hvis de ikke mener og gjør som henne.

Jeg tror det beste man kan gjøre er å holde en sunn avstand hvis man klarer. Jeg var selv dypt deprimert gjennom oppveksten pga dette, men skjønte ikke hvor mye det skadet meg før jeg ble "fri" som 30-åring. Nå har jeg det kjempefint, men merker selvfølgelig at jeg sliter med visse relasjoner pga henne. Det er synd, men jeg er ihvertfall bevisst det, og unngår lignende mennesker, som minner om henne.

Hun har også flere diagnoser,men jeg vet ikke hvilke. Forundrer meg ikke om narsissisme og bipolar er noen av de.

Ha kun den kontakten du føler at du klarer, er mitt tips, selv om samvittigheten sier at du bør ha kontakt. Man brytes ned av sånne mennesker. Hvorfor skal hun få lov til å ødelegge deg?

Ble litt rotete svar men.. :-)

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 461ef...31a

Tusen, tusen takk for svar!

 

Du fortjener en klem tilbake.

 

 

Jeg har prøvd å begrense kontakt en stund, altså at vi ikke møtes så ofte. Men med en gang får jeg "plikter" ifht mine yngre søsken (fordi deres fedre ikke stiller opp).

Det er så vondt. Hun kan ha fine stunder, og her om dagen beklaget hun til og med for sin telefonterror. Men hun ler det som oftest bort, og forteller at hennes familie var lik da hun var ung.

Men da må vel hun også vite at det å bli kaldt ubrukelig, samtidig som det ventes å stille opp (fordi andre voksne mennesker ikke tar ansvar), føles helt jævlig?

Jeg klarer ikke å samle tankene, ta mot til meg og kutte kontakt. Det irriterer meg at samvittigheten er så stor, til tross for all dritten jeg og noen ganger samboer får.

Føler meg bare feig og svak.

 

 

Anonymous poster hash: 27305...3eb

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av dette. Men det er min svigermor, ikke min egen mor. Min mann klarer ikke mer av dette og har nå kuttet kontakten med sin mor. Endelig har vi fått mer ro, og vi slipper å gå på nåler for noen som bare leter med lys og lykter etter feil uansett hva man gjør.

 

Anonymous poster hash: 7a7e9...53c

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av dette. Men det er min svigermor, ikke min egen mor. Min mann klarer ikke mer av dette og har nå kuttet kontakten med sin mor. Endelig har vi fått mer ro, og vi slipper å gå på nåler for noen som bare leter med lys og lykter etter feil uansett hva man gjør.

 

Anonymous poster hash: 7a7e9...53c

Så bra at dere har klart det! Det må være godt å få leve sitt eget liv i fred.

 

 

Anonymous poster hash: 27305...3eb

[Anonym bruker]

Så bra at dere har klart det! Det må være godt å få leve sitt eget liv i fred.

 

 

Anonymous poster hash: 27305...3eb

Fred blir det aldri, men mengden drama har minket betydelig, ja.

 

Anonymous poster hash: 7a7e9...53c

[Anonym bruker]

Fred blir det aldri, men mengden drama har minket betydelig, ja.

 

Anonymous poster hash: 7a7e9...53c

Det er nok sant...

 

 

 

Anonymous poster hash: 27305...3eb