Jeg knytter meg lett til rare ting

[Anonym bruker]

F.eks ulldresser, ytterdresser, luer, møbler... Er jeg unormal? Har det noe med oppveksten min å gjøre? Noen ganger synes jeg det er trist å selge ting jeg har hatt. F.eks babydress.. stuebord.. Er det noe gærent? 

Anonymous poster hash: f124d...39b

[Anonym bruker]

Jeg er stikk motsatt. Knytter meg ikke til noe materielt.

 

Anonymous poster hash: a4e34...679

[Anonym bruker]

Jeg også..!

 

Anonymous poster hash: 69b1b...26c

[Anonym bruker]

Jeg er også sånn! Snur huset opp og ned om ikke finner luer, votter eller leppestift f.eks

 

Anonymous poster hash: a7dd3...033

[Anonym bruker]

Jeg også. Til og med gamle klær og undertøy som det er knyttet minner til.

 

Jeg vet hvorfor jeg er sånn da... jeg flyttet 14 ganger i min barndom, og følte (føler fortsatt ikke) meg hjemme noen plass. Så da blir 'ting' mine faste knytepunkter.

Jobber bevisst med det da, har harde kasterunder. Møbler har blitt lettere å kvitte seg med, men klær og gjenstander sliter jeg fortsatt med.

 

Anonymous poster hash: ae9f5...67a

[Anonym bruker]

Sånn er jeg også! Har også flyttet mange ganger i oppveksten, men ikke tenkt over at det kunne være en sammenheng. Mye mulig... Har i hvert fall vært sånn siden barndommen.

 

Det er slitsomt å være sånn. Jeg har tre store boder fulle av ting og tang. Prøver å rydde og kaste, men det gjør vondt.

 

Er enkelte ting jeg angrer på at jeg kvittet meg med, og tenker at jeg var dum som gjorde det...

 

Anonymous poster hash: 72e66...dc1

[Anonym bruker]

Jeg måtte tørke en tåre da det første babybilsetet ble kastet.

Guttungen gråt da han måtte kaste en sokk med hull i...da fikk han jo aldri se den igjen.

 

Anonymous poster hash: 8c394...39c

[Anonym bruker]

Sånn er jeg også. Flyttet mye i barndommen jeg også.

 

Anonymous poster hash: 28bc2...34f

[Anonym bruker]

Jeg har også alltid vært sånn. Og har flyttet mye i oppveksten. Har aldri tenkt over sammenhengen faktisk :/

 

Anonymous poster hash: 29bf9...53f

[Anonym bruker]

Jeg også. Til og med gamle klær og undertøy som det er knyttet minner til.

 

Jeg vet hvorfor jeg er sånn da... jeg flyttet 14 ganger i min barndom, og følte (føler fortsatt ikke) meg hjemme noen plass. Så da blir 'ting' mine faste knytepunkter.

Jobber bevisst med det da, har harde kasterunder. Møbler har blitt lettere å kvitte seg med, men klær og gjenstander sliter jeg fortsatt med.

 

Anonymous poster hash: ae9f5...67a

 

Jeg også! Skilte foreldre og mye farting frem og tilbake og en del flytting utenom dette også.

Jeg har lurt på om det er vanskeligere med klær, småting og bøker fordi dette var ting som jeg kunne ta med meg. Møbler er greiere for de var jo ikke mine, så jeg knyttet meg ikke til dem.

 

Anonymous poster hash: 3c864...0d1

[Anonym bruker]

Hi her

 

Kun flyttet 1 gang, og det var som voksen

Anonymous poster hash: f124d...39b

[Anonym bruker]

Er også sånn, flyttet ikke en eneste gang som ung. Barnerommet mitt hjemme står som det var også.

 

Anonymous poster hash: 5314e...389

[Anonym bruker]

Sånn er jeg også. Lider av et ubrukelig samlergen fra min mors side. Ikke på hordernivå, men nok til å irritere min minimalistiske ektefelle.

 

Anonymous poster hash: a2713...09a

[Anonym bruker]

Jeg er sånn, har flyttet veldig mye i livet. Mannen er stikk motsatt, kaster alt han ikke gidder å ha lengre, han har bodd i et hus hele livet (frem til han møtte meg). 

Anonymous poster hash: 4a2b9...564

[Anonym bruker]

Ser ikke ut som det er så uvanlig. Glad du startet denne tråden hi. Er fint å se at vi er flere som er slik. Tror nok ikke det er unormalt eller noe galt med oss

 

Jeg lurer litt på om det kan ha sammenheng med bl.a om man har søsken? Jeg var enebarn og fikk ha tingene mine for meg selv. Jeg tror det har vært lettere å få et personlig forhold til tingene mine på grunn av det. Min mann har søsken i nær alder, og de har delt på leker og ting. Han er stikk motsatt av meg. Ting betyr ikke noe spesielt, de er bare ting. For meg er ting minner og følelser.

 

Hvordan har dette vært for dere? Har dere måtte dele, eller fått hatt tingene for dere selv?

 

Anonymous poster hash: 72e66...dc1

[Anonym bruker]

Ser ikke ut som det er så uvanlig. Glad du startet denne tråden hi. Er fint å se at vi er flere som er slik. Tror nok ikke det er unormalt eller noe galt med oss

 

Jeg lurer litt på om det kan ha sammenheng med bl.a om man har søsken? Jeg var enebarn og fikk ha tingene mine for meg selv. Jeg tror det har vært lettere å få et personlig forhold til tingene mine på grunn av det. Min mann har søsken i nær alder, og de har delt på leker og ting. Han er stikk motsatt av meg. Ting betyr ikke noe spesielt, de er bare ting. For meg er ting minner og følelser.

 

Hvordan har dette vært for dere? Har dere måtte dele, eller fått hatt tingene for dere selv?

 

Anonymous poster hash: 72e66...dc1

Jeg flyttet aldri i barndommen, men fikk aldri noen nær vennekrets da mine foreldre og jeg ønsket ulike omgangskretser for meg. Har søken og er vant med å dele. Min mann har stor omgangskrets, aldri flyttet og har søsken. Tror det er mangw faktorer som spiller inn her, både genetiske, erfarte opplevelser, personlighet og miljø. Sikkert andre faktorer også.

 

Anonymous poster hash: a2713...09a

[Anonym bruker]

Jeg har flyttet mye, og er svært nostalgisk av meg når det gjelder låter jeg er glad i, bilder og andre ting med stor affeksjonsverdi, men jeg er generelt lite knyttet til materielle ting. Like etter jeg flyttet som barn for femte gang, hadde fått nye steforeldre og byttet skole, så husker jeg derimot at jeg hadde ett år hvor jeg var ekstremt opptatt av at alt materielt skulle være som det var (grensen for hvor mange forandringer jeg klarte var nådd for en stund...).

 

Min datter har alltid vært utrolig knyttet til absolutt alt av både små og store materielle ting helt fra hun var tre- fire år, og vi flyttet ikke før hun var over sju år. Til tross for hyl og skrik har jeg byttet ut noen møbler og gitt bort både litt gamle leker og klær. Etter at det har blitt gjort, så har hun akseptert det raskt (selv om hun sier hun savner noe av det gamle enda) og hun har blitt veldig glad i de nye møblene. Vi har flyttet etter dette, men det ser nesten ut som det har gjort at hun takler forandringer bedre enn før (at hun har forstått at forandring ikke er farlig, men kan være positivt)

 

Anonymous poster hash: add80...afb

[Anonym bruker]

Jeg knytter meg også til ting og spesielt ting fra barndommen. Flyttet da jeg var seks, noe jeg absolutt ikke ville. Flyttet tilbake da jeg ble ferdig med skolen. Det er noe spesielt med det jeg hadde før flyttingen. Nå kjøpte jeg til og med huset etter min morfar fordi jeg er så sterkt knyttet til det. Bruker det som hytte.

 

Anonymous poster hash: d68c7...ff3

[Anonym bruker]

Ser ikke ut som det er så uvanlig. Glad du startet denne tråden hi. Er fint å se at vi er flere som er slik. Tror nok ikke det er unormalt eller noe galt med oss

 

Jeg lurer litt på om det kan ha sammenheng med bl.a om man har søsken? Jeg var enebarn og fikk ha tingene mine for meg selv. Jeg tror det har vært lettere å få et personlig forhold til tingene mine på grunn av det. Min mann har søsken i nær alder, og de har delt på leker og ting. Han er stikk motsatt av meg. Ting betyr ikke noe spesielt, de er bare ting. For meg er ting minner og følelser.

 

Hvordan har dette vært for dere? Har dere måtte dele, eller fått hatt tingene for dere selv?

 

Anonymous poster hash: 72e66...dc1

Jeg har 5 søsken,bare flyttet som voksen.Jeg har endelig klart å slutte å samle på kvitteringer og "suvernier" Jeg er høysensitiv. Kanskje det er derfor

 

Anonymous poster hash: 0c6ca...59c

[Anonym bruker]

Jeg har 5 søsken,bare flyttet som voksen.Jeg har endelig klart å slutte å samle på kvitteringer og "suvernier" Jeg er høysensitiv. Kanskje det er derfor

 

Anonymous poster hash: 0c6ca...59c

Jeg er også høysensitiv.

 

Anonymous poster hash: d68c7...ff3

[Anonym bruker]

Jeg er også høysensitiv og knytter meg ikke til noe materielt. Har en avdød bestemor jeg var enormt glad i, men har ikke behov for å ha noe fysisk etter henne.

 

Jeg er ellers ganske tenkende, emosjonell, lettrørt, glad i mennesker (men ting betyr lite..)

 

Om man knytter seg til ting eller ikke har ingenting med om man har søsken eller ikke.

 

Anonymous poster hash: a4e34...679

[Anonym bruker]

Jeg er også høysensitiv og knytter meg ikke til noe materielt. Har en avdød bestemor jeg var enormt glad i, men har ikke behov for å ha noe fysisk etter henne.

 

Jeg er ellers ganske tenkende, emosjonell, lettrørt, glad i mennesker (men ting betyr lite..)

 

Om man knytter seg til ting eller ikke har ingenting med om man har søsken eller ikke.

 

Anonymous poster hash: a4e34...679

Ser ikke slik ut nei, men er jo litt gøy å spekulere og undre. Det er muligens bare et alminnelig personlighetstrekk da

 

Anonymous poster hash: 72e66...dc1

[Anonym bruker]

Jeg er og sånn, men i motsetning til de fleste andre her så har jeg aldri flyttet i barndommen, har kun flyttet 3 ganger etter at jeg flyttet hjemmefra. Men jeg mistet tidlig min pappa og ble seksuelt misbrukt som barn av noen jeg burde virkelig kunne stolt på. Så jeg knytter meg til ting i stedet for til personer

Anonymous poster hash: d0c30...a94

[Anonym bruker]

Jeg er også sånn, det har som dere sier med minner å gjøre, og også at det markerer at et kapittel er slutt - noe som igjen får meg til å tenke på at årene går og tiden med dem... (skikkelig melankolsk på grensen til depressiv)

Jeg har også problemer med avskjeder av samme grunn, noe tar slutt og kommer aldri igjen.

 

Anonymous poster hash: fcb3b...dc4

[Anonym bruker]

Jeg også, alt fra en kopp til et klesplagg

 

Anonymous poster hash: 7db2b...ff6