Litt aleine om babydrømmen

[Håpefull25]

I oktober sluttet jeg på ppillene jeg har gått på i ti år. Gjorde det klart for min mann i januar at jeg kom til å slutte i år (egentlig i mai, men pga utenlandstur og zika virus måtte det bli i oktober). Han var ikke helt enig, men ville heller ikke snakke særlig om det, så når oktober kom, sluttet jeg på pillen og sa ifra om det. Han hadde tullet litt til og fra en stund da om at han ville leve i sølibat når jeg sluttet, var ikke helt med på notene. Sølibat har vi ikke levd i, men det skal mye til før det blir noen baby av detta.

Jeg ville ikke lure meg til å bli gravid, og det gjør jeg jo heller ikke når han vet at jeg er av pillen. men jeg vil så fryktelig gjerne ha en baby. Jeg tenker knapt på annet. Jeg fikk en ny niese for fire måneder siden, og (jeg vet det høres fælt ut) jeg orker ikke å besøke henne, for mitt eget barneønske er så intenst sterkt. Blir lei meg når jeg møtet andre med baby, så fryktelig fryktelig sjalu. Og jeg vet det er fælt.

Mannen min sier han egentlig ikke vil ha baby enda. Han syns ikke det haster. Syns vi har det fint som vi har det nå, og lurer på om ikke jeg synes det. Også er han livredd for forandring.

Jeg på min side føler meg lurt, vi hadde en klar forståelse allerede i starten av forholdet vårt om at vi ville ha barn, og at vi ville ha barn litt tidlig, og nå syns han ikke lenher det er så farlig.

Vi er begge 25, ferdig utdannet, jobbet flere år i trygge jobber begge to, har faste 100% stillinger, god økonomi, hus, bil, katt. Vi har reist og nytt livet alene. Vært sammen i åtte år, gift i 4 av dem. I fjor tok jeg sertifikatet, da dette var et av hans kriterier for å starte familie.

Jeg begynner å bli deprimert nå, jeg har ønsket meg barn så lenge jeg kan huske, og jeg orker ikke vente lenger. Jeg forsøker å ta det opp, men han vil ikke snakke om det.

Nå har jeg lyst å foreslå ordentlig at vi prøver, eller iallefall at vi(han) slutter å være så forsiktig. Men jeg får ikke til å ta det opp med ham. Forrige gang vi hadde temaet oppetil diskusjon endte det i tårer og krangling.

Jeg veit han kommer til å elske det når jeg har den positive prøven i hånda, han er kjempeflink med unger og liker dem godt. Men jeg klarer ikke bli gravid aleine. Hva skal jeg gjøre? Slik jeg har det nå begynner å bli uutholdelig. Har forøvrig hatt første mens etter ppilleslutt nå, 1 mnd etter jeg sluttet, så har formodentlig hatt EL også.

[Anonym bruker]

Kan du ikke la det gå noen måneder å se hva som skjer? Han er jo nå inneforstått med at du kan bli gravid, og har ikke protestert på det så vidt jeg forstod. Ha det hyggelig sammen og kos dere med hverandre, gjør det å ha sex til en positiv og hyggelig ting - ikke et pressmiddel eller at han føler det blir er press. For alt du vet kan du bli gravid i løpet av de neste månedene dersom dere har sex jevnlig, du kan jo også prøve å tilpasse til EL uten å nødvendigvis proklamere det for han. Om du derimot ikke blir gravid med det første, eller at du føler det er nødvendig, så bør dere jo prate om det. Det ville jo være det beste at begge var med på hele prosessen, men kan jo være han trenger at naturen gjør valget for han 😊

 

Anonymous poster hash: 586cb...5ee

[holmenkoll2014]

HVis du ønsker å lese: http://www.kk.no/livsstil/n%C3%A5r-den-ene-ikke-er-klar-barn-27964

[Sofapute]

Altså.. Dere har vært sammen i hele 8 år, og jeg skjønner deg VELDIG godt! Noen menn er rett og slett livredde for å få barn, bare det å bestemme seg for det kan sitte langt inne. Hva med at du forklarer han at det kan ta flere mnd og kanskje år å faktisk få det til. Dere vet jo ikke enda om dere kan få barn sammen eg gang.? Kanskje du kan lufte det for han, at han forstår litt mer hvordan det fungerer, og hvorfor du føler deg stresset. Mulig du overanalyserer da du ikke får nøyaktig de svarene du ønsker fra ham? (jeg gjør ofte dette selv, og finner ut at vi er enige, men bare utrykker det på forskjellige måter).

Uansett, dere må prøve å prate om det på en positiv måte, slikt at hn ikke føler det som Et press eller ork - men la han samtidig få vite hvordan du føler om det.si ting rett ut. Vær ærlig. Lykke til ❤💙

[Håpefull25]

Takk for svar, fine mennesker

Jeg har tatt det opp med ham, men vi har alltid hatt vansker med å prate om viktie ting, jeg begynner å grine, han blir sur.

Har fortalt hvor viktig det er for meg (flere ganger), da hiver han seg på leksa om at det tydeligvis bare betyr noe hvor viktig det for meg.

Men på den andre siden tror jeg han skjønner at det er fordi han er redd.

Åååå, han er så mann (misforstå meg rett, veit at ikke alle menn er sånn). Det er klart detta er noe jeg alltid har drømt om, og sett for meg. For han har det nok alltid vært en fjern tnke.

Et annet problem er at detta faktisk gjør sex veldig kjipt for meg, for nå har det virkelig bare blitt om en ting, og jeg tror faktisk ikke det hadde vært sånn for meg hvis ikke han var så vanskelig (det verste er at han tror det er motsatt). Også driver han å hopper av i svingen, har han nesten aldri gjort før. (Sorry for tmi) vi hadde en samtale om dette for noen uker siden når vi var ute å spiste middag, der må ma iallefall oppføre seg Da sa han jo det, du skal fø en baby, før eller siden må du jo få det, det er bare at jeg vil det blir siden. Også har han iallefall ikke kjøpt seg kondomer, så det er da noe. Haha, må nesten bare le, hadde aldri trudd at det kom te å bli sånn. Vi får se nå i helga, kan vel prøve å få snakket litt ordentlig om det.

[Entil:)]

Hei Du er ikke alene om dette :/ har det sånn her hjemme jeg også😑 vi har vært sammen i 8år og vi har ei frøken på 6år som ikke var planlagt. Så vi har vært igjennom en del i forholdet. Jeg ønsker meg veldig et barn til, men han vil ikke, han mener han har fått prinsessa si. Jeg har ikke gått på ppiller på snart 3 år og det vet han, for jeg vil ikke lure han. Han hopper av i svingen han også og jeg blir så skuffet hver gang. For 3 år siden ble han sint når vi pratet om et barn til, men nå barer flirer han. Jeg føler jeg er litt nærmere nå en for 3år siden. Jeg har tatt opp emne gang på gang for å bearbeide han. Han ville sterilisere seg, men da sa jeg at jeg kom til å flytte og jeg har tenkt tanken at jeg skal gå ifra han siden vi ikke ønsker det samme, men jeg er her enda og lever i håpet at han vil snu en dag😊 du må være tålmodig for selv om man ønsker at ting skulle skjedd i går.

[Håpefull25]

Huff, det hørtes også leit ut! Det er så vondt å ønske seg noe så mye, også får man det ikke! Godt dere har ei lita ei da iallefall, sjølv om jeg forstår at ønsket om en til sikkert er like sterkt som mitt ønske om en! I det minste har han ikke gjort alvor av trusselen om å sterilisere seg da! Det er jaffal noe!

Her er det heldigvis ikke sånn at han ikke vil ha, for det vil han, vil bare drøye og drøye, uten å gi meg noe tidsaspekt. Hvis han ikke ville hatt, ja, da hadde vi rett og slett hatt et problem som ikke var overkommelig for meg.

Nå er han kanskje litt på gli, svarte sint her i går at javelda, så får jeg få en da, men jeg skulle bare være klar over at detta hadde jeg bestemt og hn var ikke enig! Så blei det ikke mer prat, vi furta på hver vår kant i 30 min også har han vært smørblid side. Jeg blir ikke klok på detta.

[Entil:)]

Nei, er ikke lett. Føler med deg Får håpe han slipper seg løs da😂😂