Voksen stesønn flytter inn

[Anonym bruker]

Det er da virkelig ikke det samme å ha barn annen hver helg. En sønn trenger en far mer og mer ettersom han blir eldre. Egentlig bør alle gutter bo hos far etter 13-14-årsalderen. Og det kan jeg si selv om jeg er skilt og mor til to gutter selv. De trenger noe helt annet enn jeg kan gi når de kommer til ungdomsskolealder.

 

Anonymous poster hash: 1e5ed...e3f

Men vi har hatt åpen dør hele veien,og gutten har kunnet kommet hit når han ville etter at han ble så stort at han kom seg mellom alene. Far har også vært den som har tatt ansvar for gutten når det har vært trøbbel på skole,med mor,skulking,faglige vansker ol. Gutten ringer far når han har det vanskelig,og de har en nær relasjon. Han har altså i perioder vært her mer enn vanlig samvær, og i enkelte perioder mindre når han har hatt mye andre prosjektet(venner,kjærester ol).

Synes det blir vel drøyt å si at mor har hatt han alene i 19 år før,så nå får far overta ansvaret! I tillegg er det jo fælt for gutten at mor(som han har bodd sammen mesteparten av tiden) plutselig hiver han ut!! Hennes ansvar er jo ikke over selv om hun har hatt han mest de tidligere årene....

 

Anonymous poster hash: 6d54f...ab6

[Anonym bruker]

Hvorfor trenger en sønn en far i ungdomsårene? Sånn de kan snakke om damer og sage ved sammen?

 

Hi sier også at gutten har hatt en stefar hele oppveksten, da er vel han mer far enn far uansett, siden mor og far aldri har bodd sammen.

 

Anonymous poster hash: 12db5...e68

Fordi samme hvor god mor jeg er, så kan jeg bare være mor. Jeg kan ikke vise en gutt hvordan han skal være mann. Og de som tror fullt og fast på at det ikke har noe å si hvilket kjønn omsorgsgiveren har, de er bare dårlig informerte.

 

Anonymous poster hash: 1e5ed...e3f

[Anonym bruker]

Men vi har hatt åpen dør hele veien,og gutten har kunnet kommet hit når han ville etter at han ble så stort at han kom seg mellom alene. Far har også vært den som har tatt ansvar for gutten når det har vært trøbbel på skole,med mor,skulking,faglige vansker ol. Gutten ringer far når han har det vanskelig,og de har en nær relasjon. Han har altså i perioder vært her mer enn vanlig samvær, og i enkelte perioder mindre når han har hatt mye andre prosjektet(venner,kjærester ol).

Synes det blir vel drøyt å si at mor har hatt han alene i 19 år før,så nå får far overta ansvaret! I tillegg er det jo fælt for gutten at mor(som han har bodd sammen mesteparten av tiden) plutselig hiver han ut!! Hennes ansvar er jo ikke over selv om hun har hatt han mest de tidligere årene....

 

Anonymous poster hash: 6d54f...ab6

Slutt på åpen dør nå, skjønner jeg, når det blir alvor.

 

Anonymous poster hash: 1e5ed...e3f

[Anonym bruker]

Slutt på åpen dør nå, skjønner jeg, når det blir alvor.

 

Anonymous poster hash: 1e5ed...e3f

Du var da et meget ubehagelig menneske! Kom med noe konstruktivt eller la vær! God kveld til deg!

 

Anonymous poster hash: 6d54f...ab6

[Anonym bruker]

Ser du får noen småfrekke svar. Tenker dere må ta tiden litt til hjelp. Prat litt med han, hva ønsker han å gjøre(uten at det virker som om dere vil ha han ut).Prat generelt om nåtid og fremtid. Hans drømmer og ønsker. Han har sikkert noen tanker om dette selv. Ha et lite familiemøte, der dere blir enige om rutiner og regler slik at det ikke blir noen misforståelser. La han få ha en trygg havn og gjør han trygg nok til at han ønsker å flytte for seg selv. Er han avvist av mor trenger han sikkert far nært og kanskje er han redd for å bli "alene" dersom han flytter for seg selv.

 

Anonymous poster hash: 6b060...28c

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere andre som har gitt gode innspill! Jeg og mannen har snakket mye om dette,men synes der er litt vanskelig å bestemme oss for hvordan vi skal angripe situasjonen.Spesielt siden den liksom "falt i fanget vårt" for en liten stund siden. Ønsker ikke at han skal føle at ting er kjipt her også.Han har nok å forholde seg til med mor og situasjonen der. Samtidig er dette vanskelig siden han er såpass voksen,og har et eget voksent liv!

Vi har snakket litt med han,og han synes det høres greit ut å flytte,men samtidig gjør han ingenting for å finne et sted/avtale visninger ol. Vi må kanskje hjelpe litt med det.... Eller iallfall snakke mer med han om at han faktisk synes det er OK!

 

Godt å høre at flere ser at det kan være litt problematisk,føler meg som en kjip stemor som blir sliten av at han er her!

Er jo egentlig ikke gutten i seg selv,men det å plutselig få en voksen til med et eget liv inn i huset. Flyttet selv da jeg var 18,for da var huset hjemme for lite for 3 voksne😂 Ser for meg at der kan bli likt med mine egne når den tid kommer!

 

Anonymous poster hash: 6d54f...ab6

[Anonym bruker]

Du var da et meget ubehagelig menneske! Kom med noe konstruktivt eller la vær! God kveld til deg!

 

Anonymous poster hash: 6d54f...ab6

Det konstruktive kommer her:

Innimellom handler ikke ting om Deg. Dette er en av de gangene.

 

Anonymous poster hash: 1e5ed...e3f

[Anonym bruker]

Det konstruktive kommer her:

Innimellom handler ikke ting om Deg. Dette er en av de gangene.

 

Anonymous poster hash: 1e5ed...e3f

Hadde vært enig om han var 12.Men han er 19,har fast jobb med grei inntekt,fast kjæreste,egen bil,venner og et fullverdig voksent liv. Det må da være rom for å kunne diskutere saken sett fra alle vinkler! Er jo nettopp derfor det er vanskelig,fordi der ikke bare handler om meg. Der handler om oss alle!

 

Anonymous poster hash: 6d54f...ab6

[Anonym bruker]

Det konstruktive kommer her:

Innimellom handler ikke ting om Deg. Dette er en av de gangene.

 

Anonymous poster hash: 1e5ed...e3f

Nei, det handler om en hel familie.

 

 

Anonymous poster hash: 6b060...28c

[Anonym bruker]

Kommer du til å oppfordre dine egne barn til å flytte ut når de blir 19?

 

Noe dritt med disse barna når de blir voksne altså...

 

Anonymous poster hash: f954c...4c9

[Anonym bruker]

Kommer du til å oppfordre dine egne barn til å flytte ut når de blir 19?

 

Noe dritt med disse barna når de blir voksne altså...

 

Anonymous poster hash: f954c...4c9

Om man er i full jobb så er det vel ikke så vanlig å bli boende hjemme når man er 19? Jeg kan kun komme på en av mine tidligere venner og klassekamerater som har gjort noe lignende.

 

Anonymous poster hash: 2da88...360

[Anonym bruker]

Kommer du til å oppfordre dine egne barn til å flytte ut når de blir 19?

 

Noe dritt med disse barna når de blir voksne altså...

 

Anonymous poster hash: f954c...4c9

Herre verden, er vel ikke dritt med voksne barn! Men det er i min verden en naturlig del av utviklingen mot et selvstendig voksent individ,at man flytter for seg selv når man har mulighet til det.

Kommer ikke til å kaste de ut,og det gjør jeg heller ikke med stesønnen, men tror nok jeg kommer til å oppfordre til flytting om de jobber og ellers klarer seg fint. Hvor lenge tenker du man skal la dem bo hjemme da?

 

 

Anonymous poster hash: 6d54f...ab6

[Anonym bruker]

Det er da vel helt normalt å bo hjemme når man er 19. Det er faktisk enklere å flytte ut om man er stundent enn om man er i jobb da mange er studentner i den alderen og har en døgnrytme som ikke passer med 8 - 16 jobb. Det kan være vanskelig for han å få til jobb om han ikke har dere der som hjelper med disse grensene. Og hvor mye tjener han? Det er vel bedre at han får leve litt uten forpliktelser og spare litt til eventuell bolig senere. 

Det er ikke det om man har jobb som sier om man er moden nok til å klare seg selv. Noen vil i den alderen synes det er skummelt å skulle flytte ut og skulle klare seg selv (mennesker er flokkdyr), mens andre er mer enn klar nok for friheten og ansvaret allerede. Ettersom stesønnen din treger på det å flytte ut er han nok ikke helt klar for det heller. 

Forstår heller ikke fokuset på at det forstyrre yngre søsken. Det må jo være fint for småsøsken å få bedre tid med storebror. Det vil styrke søskenbåndene om dere (og han) klarer å legge tilrette for det. 

Overgangen fra småbarn til småbarn og tenåring er nok stor, men mange nittenåringer er barn som må få lov til å bo hjemme. Dere må så klart sette grenser og gi oppgaver. Dette vil hjelpe både dere (dere får hjelp) og gutten (da han forberedes bedre på voksenlivet). Jeg kommer aldri i verden til å kaste ut mine barn når de er 19 selv om de har fått seg jobb. De fleste barn flytter ut når de er klare for det. Det er bare helt spesielle situasjoner der barn over et par og tyve bor hjemme.  

Anonymous poster hash: fd333...a1c

[Anonym bruker]

Herre verden, er vel ikke dritt med voksne barn! Men det er i min verden en naturlig del av utviklingen mot et selvstendig voksent individ,at man flytter for seg selv når man har mulighet til det.

Kommer ikke til å kaste de ut,og det gjør jeg heller ikke med stesønnen, men tror nok jeg kommer til å oppfordre til flytting om de jobber og ellers klarer seg fint. Hvor lenge tenker du man skal la dem bo hjemme da?

 

 

Anonymous poster hash: 6d54f...ab6

Her har 19 åringen nettopp flyttet til en annen by for å gå på skole. Selv om det er normalt og naturlig er det også en stor sorg at en så stor epoke er over. Om hun hadde valgt annerledes mtp utdanning hadde jeg ikke oppfordret til å flytte før hun selv var klar, om det selvsagt var innenfor rimlighetens grenser.

 

Jeg skjønner meg ikke på de som ser frem til at barna skal flytte ut!

 

Anonymous poster hash: 5bd74...cca

[Anonym bruker]

Synes også det høres rart ut at en "voksen mann" med jobb vil bo hos foreldre og småsøsken. Du må tenke på de små barna også, hvirdan vil de reagere på at en voksen stebror de ikke har sett så ofte nå skal bo hos dere fast?

 

Ville bedt han se etter hybel, si at om han vil bo hos dere regner dere han som en voksen, med leiepris, dele kostnader innkjøp mat, faste plikter, ikke fester og høylytte kjærestebesøk osv

 

Anonymous poster hash: 12db5...e68

 

 

Dette er jo bror til barna, ikke en fremmed. Kaster du ut dine egne barn når de er 19? Gutten har jobb og inntekt, så bra! Hadde vært verre om han sov og spilte pc hele dagene.

 

En 19 åring har lite sjans å komme seg inn på boligmarkedet. Ta leie av han og sett på konto som han kan få tilbake når han kjøper hus! Uten at han vet dette.

 

Regler må man ha i et hus, og man må ta hensyn til små søsken. Men gutten må jo få ha kompiser/kjæreste på besøk. Gutten er må få føle at han hører til i et hjem. Han ble kastet ut av moren sin (hvorfor?), hva vil han føle om ikke far vil ha han heller?

 

Jeg skulle likt å sett at problemstillingen var at far kastet ut sønnen og sønnen ville nå bo hos mor med ny samboer. Den nye samboer til mor vil ikke ha han i hus og mener han skal flytte på hybel som 19 åring. Hvordan hadde du tenkt dette med din sønn?

 

Hva med å tenke positivt på det? Hjelp han å spar penger til egen bolig. Sett opp regler og plikter for alle i familien. Har han fått eget rom der han kan ha besøk evt få bruke kjellerstue osv? Kan dere lage det greit til slik at han kanskje ønsker å være der på kveldene enn å sitte med dere?

 

Mine barn skal alltid ha et rom med seng i mitt hus. Om de så er 29 og får behov så kan de ALLTID komme hjem. Det gjelder både sønner og døtre!

 

Vårt hus er VÅRT hjem, både barn og voksne. Det skal være en trygg havn og her skal de få bo nesten så lenge de vil. Men selvsagt under forutsetning at de feks har jobb og ikke sover vekk dagene og tror de bor på hotell.

 

Anonymous poster hash: e1421...8c3

[Anonym bruker]

Hva med å tenke på han som en ekstra voksen som kan hjelpe dere med dette hektiske småbarnslivet ?

 

Kan han lage middag en dag eller to i uken (kan han ikke lage mat må dere lære han dette før han kastes ut)

 

Kan han hente i barnehagen en fast dag? Følge lillebror på fotballtreningene? Være barnevakt slik dere kommer dere ut?

 

Bruk han og vis han at han er en ressursperson!

 

Anonymous poster hash: e1421...8c3

[Anonym bruker]

Kjenner svært få som enda bodde hjemme da de var 19/20 år, da reiste folk bort for å studere eller jobbe. Kan hende standarden i hybelen ikke var lik hjemme, men det var en del av friheten og sjarmen.

 

Om han har jobb som han skal ha fremover og ikke studere (yrkeslært) ,tjener lønn som en voksen,og bor hjemme er det jo ingenting å strekke seg etter. Folk bor gjerne hjemme i en trang periode eller mens de studerer med lite penger, men om han tjener godt i fast jobb har han vel ingen motivasjon for å flytte

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 12db5...e68

[Anonym bruker]

Hva med å tenke på han som en ekstra voksen som kan hjelpe dere med dette hektiske småbarnslivet ?

 

Kan han lage middag en dag eller to i uken (kan han ikke lage mat må dere lære han dette før han kastes ut)

 

Kan han hente i barnehagen en fast dag? Følge lillebror på fotballtreningene? Være barnevakt slik dere kommer dere ut?

 

Bruk han og vis han at han er en ressursperson!

 

Anonymous poster hash: e1421...8c3

 

Da går det nok ikke så lenge før han flytter ut heller - vinn vinn.

 

Anonymous poster hash: 495f4...3c4

[Anonym bruker]

Det eneste jeg fåt utav det du prøver å si er: deg, deg, deg og deg. Du er et veldig egoistisk menneske hi. Har du hørt det før kanskje? Det er jo på tide at far trår til her. Nå må du virkelig gå inn i deg selv og endre på prioriteringer.

 

Anonymous poster hash: f296b...39d

[Anonym bruker]

Dere damer..Jeg regner med at dere jobba da dere var 19 år,men flyttet dere alle sammen hjemmefra da? Han er 19 år! Det er faren hans. Enkelt.Vis litt medmenneskelighet da

 

Anonymous poster hash: 6ebac...3b6

[Anonym bruker]

Det handler litt om tilhørighet... Vet ikke hvor raskt denne utkastelsen skjedde, men kan tenke meg det føles veldig ensomt å "plutselig" komme til stengt dør hos mor. Han ønsker vel å være en del av familien. Ha en base.

 

Gi det litt tid og still litt krav Han kan hjelpe til med småsøsken, husarbeid og siden han jobber kan han betale litt hjemme. Han vil etterhvert ville flytte ut og da kan dere være litt behjelpelig med hybel, eventuelt kjøpe litt møbler til han på finn. 

 

Se heller på han som en ressurs enn en plage. Er en gylden mulighet til å bli ordentlig kjent med han og kanskje knytte noen vennskapsbånd?

 

 

Anonymous poster hash: cc2a1...182

[Anonym bruker]

Hadde vært enig om han var 12.Men han er 19,har fast jobb med grei inntekt,fast kjæreste,egen bil,venner og et fullverdig voksent liv. Det må da være rom for å kunne diskutere saken sett fra alle vinkler! Er jo nettopp derfor det er vanskelig,fordi der ikke bare handler om meg. Der handler om oss alle!

 

Anonymous poster hash: 6d54f...ab6

Å være 19 er også en følsom periode. SPESIELT hvis den andre familien regelrett hev han ut. Dere gjør det samme, bare høfligere.

 

 

Anonymous poster hash: 1e5ed...e3f

[Anonym bruker]

Det eneste jeg fåt utav det du prøver å si er: deg, deg, deg og deg. Du er et veldig egoistisk menneske hi. Har du hørt det før kanskje? Det er jo på tide at far trår til her. Nå må du virkelig gå inn i deg selv og endre på prioriteringer.

 

Anonymous poster hash: f296b...39d

Egentlig ikke! Du er faktisk den første som sier det! Og det iutifra noen setninger om en sak jeg ønsker å diskutere på nett,for å få litt innspill!!

Far har vært involvert hele veien, jeg har også stilt opp med en god mengde kjøring,levering,samtaler når han har hatt det vanskelig, gjort ting sammen med han, alltid tatt godt i mot han osv osv! Vi kan god snakke sammen om hans problemer uten far tilstede. Det eneste jeg ønsker med å skrive her,er innspill på hvordan vi kan løse situasjonen(til det beste for alle parter)og om hvor vidt det er vanlig å flytte i den alderen eller ei, og hva man kan kreve av han.

Jeg kommer ALDRI til å hive han ut,be far hive han ut eller på andre måter være kjip.

Jeg sier heller ikke til han:jeg blir sliten av at det stadig renner andre ungdommer rundt i huset, at han sosiale liv tar mye plass og foregår til ugunstige tider på døgnet) at jeg blir lei av å plukke skitne klær rundt om, at jeg blir irritert når jeg har gitt beskjeder mange ganger om ting,og det likevel ikke følges opp osv osv...

Dette er mine tanker og følelser, og jeg synes det må være lov å kjenne litt på dette når man plutselig får en voksen i hus uten å ha blitt spurt,fått et forvarsel eller på annen måte blitt involvert(og det er ikke fars eller gutten skyld,bare situasjonen)...

 

Anonymous poster hash: 6d54f...ab6

[Anonym bruker]

Egentlig ikke! Du er faktisk den første som sier det! Og det iutifra noen setninger om en sak jeg ønsker å diskutere på nett,for å få litt innspill!!

Far har vært involvert hele veien, jeg har også stilt opp med en god mengde kjøring,levering,samtaler når han har hatt det vanskelig, gjort ting sammen med han, alltid tatt godt i mot han osv osv! Vi kan god snakke sammen om hans problemer uten far tilstede. Det eneste jeg ønsker med å skrive her,er innspill på hvordan vi kan løse situasjonen(til det beste for alle parter)og om hvor vidt det er vanlig å flytte i den alderen eller ei, og hva man kan kreve av han.

Jeg kommer ALDRI til å hive han ut,be far hive han ut eller på andre måter være kjip.

Jeg sier heller ikke til han:jeg blir sliten av at det stadig renner andre ungdommer rundt i huset, at han sosiale liv tar mye plass og foregår til ugunstige tider på døgnet) at jeg blir lei av å plukke skitne klær rundt om, at jeg blir irritert når jeg har gitt beskjeder mange ganger om ting,og det likevel ikke følges opp osv osv...

Dette er mine tanker og følelser, og jeg synes det må være lov å kjenne litt på dette når man plutselig får en voksen i hus uten å ha blitt spurt,fått et forvarsel eller på annen måte blitt involvert(og det er ikke fars eller gutten skyld,bare situasjonen)...

 

Anonymous poster hash: 6d54f...ab6

 

Det med at ungdommer renner ned huset til alle døgnets sider, kan dere sette begrensing for. Det gjorde mine foreldre med meg og ;)De synes det var veldig slitsomt med å ha huset fullt av ungdommer til sent på kveld, tramping og klamping osv. De satte regler.... Så flyttet jeg ut innen rimelig tid, he he. Du kan få dem til å være hos hverandre mer på rundgang. I tillegg til å sette krav. Vet ikke hvor lenge han har bodd hos dere enda, men er det kun noen måneder, så er det fortsatt en innkjøringsfase. Tenåringer/unge voksne er noe ganske annet enn småbarn. Slik blir småbarna en gang og...   Hør med han om han kunne tenkt seg å flytte for seg selv... Dersom han ikke ønsker det, kan det hende han har det veldig slapt og deilig hos dere.

 

Han kan betale hjemme også, hjelpe med søsken, dra å handle, sette på vask osc. Stille etter 23(eller den tiden det passer, grunnet småsøsken) , Lære han å ta hensyn.

 

Anonymous poster hash: cc2a1...182

[Anonym bruker]

Jeg har lest de aller fleste innspillene her inne nå, og selv om de som er "mot" Hi ordlegger seg krasst så er det de jeg må si meg enig med.

 

Hvis et menneske, barn eller ei, hadde stått på døra mi, da liker jeg å tro at jeg hadde hatt et åpent hjerte og et åpent hus og sagt at selvfølgelig - selvfølgelig - er du velkommen her. Så lenge det må til. Å bli avvist av sin egen mor er så stort og omfattende at jeg ville hatt forståelse for at det ville tatt tid. Og så ville jeg forsøkt å hjelpe han med alle andre ting 19-åringer trenger hjelp med. Oversikt over praktiske ting, orden på livet og nogenlunde sunne rutiner. Hvis han fortsatt hadde bodd hos oss som 24/25-åring hadde det vært på tide å gå videre, men som 19-åring? Det synes jeg faktisk er ganske hardt og kaldt å forvente at en 19-åring skal klare seg på egenhånd helt alene. Noen 19-åringer gleder seg til å flytte ut, og det kan være fint, men for andre kan det å flytte ut være en veldig ensom affære som de kanskje ikke egentlig ønsker seg.

 

Dere kan "oppmuntre han" eller "hjelpe" han til å flytte ut, men helt ærlig, det er da bare en fancy måte å skyve han ut på, og for meg... Nei, det synes jeg er kaldt. Og ja, egoistisk.

 

Anonymous poster hash: 1a1e2...c9d