Dersom man blir totalt avholden fra alkohol...

[Anonym bruker]

Hvordan vil du/dere reagere dersom ei god venninne slutter å drikke i sosiale settinger av personlige grunner?

La oss si at denne venninna som regel har vært veldig glad i en fest og ofte er festens midtpunkt.

Vil dere respektere hennes valg? Vil dere kreve å få vite mer om hvorfor?

Det har egentlig ingenting å si (prater om meg selv da så klart), jeg har tatt valget allerede, men jeg er nysgjerrig på hvilke reaksjoner jeg kan forvente fra venner. Noen vet jeg kommer til å forstå uten å stille spørsmål til hvorfor, mens andre igjen vil mest sannsynlig le eller forsøke å dra meg vekk fra det jeg nå har bestemt meg for.

 

Jeg har etter 10 år med alkohol som problemløsning/periodedranker, endelig innsett at jeg ikke kan leve med alkohol som en av "mine nærmeste allierte", da jeg ikke tåler alkohol, og kjenner mer hvor sliten jeg blir og hvor tappet det gjør meg i fht tidligere, jeg blir dessuten stresset, sugen på mer, gretten og deprimert av å drikke. Dessuten drikker jeg mer enn de fleste mannfolk jeg kjenner når jeg først er på fest, så det nytter nok ikke med moderat bruk her. Alkohol har ført meg i tidvis farlige og gjentatte ganger ukritiske situasjoner som jeg har ledd av tidligere og feiet bort som "fylla har skylda".

 

Jeg har mistet min store kjærlighet, faren til barna mine og ødelagt familien min på grunn av alkoholforbruket mitt og jeg har vært utrolig selvdestruktiv uten å ta ansvar for det egentlig problemet, fordi "alle drikker jo til alle andledninger idag". Jeg må leve med skammen og sorgen over dette. Jeg er storforbruker av alkohol og uærlighet når barna er hos far, drikker eller "bare 1-2 glass vin eller 2-4 øl om kveldene når barna er hos meg, etter de har lagt seg. Jeg er per definisjon en velfungerende alkoholiker (wow, der kom det skumle ordet!) med en god jobb, høyt ansett blant venner og familie (kun eksen min som så hva jeg slet med og hva det gjorde mot meg og de nærmeste rundt meg).

 

Jeg må uansett bare kutte helt, tåler tydligvis ikke alkohol. Ingen av mine venner vet eller ser at jeg sliter med alkoholmisbruk, og jeg er ikke den som prater om mine innerste tanker eller problemer med noen. Jeg har for første gang på over 3 år (drakk absolutt ingenting ved mine 2 graviditeter eller barnas første 5 levemnd), gått 1 uke sammenhengende uten en eneste "kosepils".

Jeg er nå 28 år og ser nå at denne trøstedrikkingen startet da jeg var 18 år, etter jeg opplevde vold i daværende forhold, ble deretter voldtatt av en tidligere nær kamerat, paralelt med at min beste venninne tok livet sitt. Dette føles som en enorm seier å endelig ha funnet grunnen til denne tomheten og lave selverdet jeg har kjent på i alle år...og nå begynte jeg faktisk å gråte rett og slett.

 

Har ikke følt meg så rolig i kroppen, eller så mye som "meg selv" eller selvbevisst siden jeg var 18 år.

 

Jeg vil ikke miste halve vennegjengen min, men orker ikke å måtte forklare meg til alle om hvorfor jeg nå har blitt avholds. Jeg gjør det for meg selv og for barna mine og jeg er stolt over et valg jeg har tatt og over hvor mye mer energi og livsglede jeg nå har til å dele med det mest dyrebare jeg har; ungene.

 

Anonymous poster hash: b6688...e88

[Anonym bruker]

Jeg drakk ikke på et år fordi jeg ble så dårlig og drikkepresset er stort!!! Jeg ville nok ha latt deg være, men det kan være greit å ha en unnskyldning klar. Fyllesjuke, tabletter, blir dårlig når du drikker etc.

Ellers så synes jeg du har vært kjempeflink!!!! Det første skrittet er å vite hvorfor di drikker og akseptere at du ikke går gjort noe med disse tingene som hendte deg.

Stå på videre og masse lykke til!!!

 

Anonymous poster hash: df9ac...990

[Mamma_til_2]

Du er flink, og man skal ikke være nødt til og forklare hvorfor man ikke drikker!, men når det er sakt så vill du få de spm og da er det beste og bare være ærlig på ett vis, si t du har bestemt deg for og ikke drikke på ett år feks.

Viss dine venner ikke kan nøye seg med det så ikke dra ut sammen med de, men møtes til kaffe ol.

[Ikkesåallerværst]

Dette er jo så utrolig bra! For et viktig valg du har gjort, det står det stor respekt av. Jeg hadde selv aldri reagert om en venninne hadde sluttet å drikke alkohol. Uansett grunn. Jeg drikker lite selv og syns ikke det er så stas. Mye bedre å være i fin form dagen etter, billigere (slipper taxi) og sunnere (altså kan jeg spise mere kake 😜). Men mange reagerer og det er drikkepress. Jeg opplever det ikke som så sterkt selv, sikkert fordi jeg uansett ser flere fordeler ved å la være enn å gjøre det. Kommer jo også an på hva man selv har for grunn ikke å drikke. Dette har jo folk egentlig ikke noe med, men kanskje er det flere enn du tror som har tenkt at du har et problem? Slik at de ikke vil spørre så mye mer? Ofte er det jo også sin egen "skam" eller hva man skal si, som tyter ut når andre er avholdende. Alkohol er jo ikke sunt (det vinglasset er hauset VELDIG opp, ta to ruter mørk sjokolade i stede), du blir uopplagt, du sløver sansene, det er dyrt, fult av kalorier og ikke minst ødelegger det livene til tusenvis av enkeltmennesker og familier, ikke minst barn.

 

Du har gjort det beste du noensinne kommer til å gjøre for barna dine og deg selv. Tenk på det når du står med brusen din, og ta et ekstra stykke kake 😊.

[soleia]

Så flott at du har bestemt deg for dette!  Dei som kjenner deg best vil nok bli glad på dine vegne, om dei har sett korleis dette har vore eit problem for deg.  Du treng ikkje å forklare deg for folk, berre sei at dette er noko du har bestemt deg for, fordi det er best for deg.  Men du vil gjerne møte litt smålatter og "mobbing", så det må du vere sterk å stå i.  Hadde nok unngått dei verste fyllefestane om eg var deg.  - noko eg forsåvidt er, sidan eg og er avholds.  Får igrunn ikkje så mykje spørsmål rundt det, fordi folk er vant til at slik er eg.

Endret 9. september 2016 av soleia

[Ziva]

Hvis noen av mine venninner reagerer på at jeg slutter å drikke, så ville jeg vel egentlig lurt på hvordan venninner jeg har.

 

Flott at du nå gjør noe med problemet ditt. Du skal være stolt av deg selv.

[Anonym bruker]

Så utrolig sterk du er! Og for en selvinnsikt. Gratulerer med et godt valg!

 

Det er jo vanskelig å si om du får spm. Jeg er aldri på fest med venninner lengre, men ute å spiser og tar et par glass vin noen ganger. Hadde ikke reagert hvis de plutselig valgte alkoholfritt da i alle fall.

 

Anonymous poster hash: a1b63...c65

[Anonym bruker]

Jeg drikker ikke alkohol, har ikke gjort det på mange år

 

Drikkepresser er i mange settinger veldig stort, men folk venner seg til at du takker nei og til slutt gir det seg

 

Jeg har bare sagt at jeg ikke tåler det noe greit lenger, at jeg blir svimmel uvel og fyllesyk av selv små mengder. Kroppen blir alkoholforgiftet og jeg føler meg syk, så jeg lar heller være.

 

Det er helt samt også, jeg har en mild grad av ME og reagerer negativt på alkohol

 

Anonymous poster hash: a7488...069

[Anonym bruker]

Du har tatt ett godt valg, berømmer deg for det og ønsker deg lykke til!

 

Jeg sluttet å drikke for mange, mange år siden. Jeg syns ikke jeg fikk noe ut av det, ble bare mer rolig og stille og ble også dårlig til slutt. I flere år latet jeg som jeg drakk på fest. Startet med en drink på hjemmefest elelr på byen, alltid blank i farge, og byttet ut med bare Sprite eller vann utover kvelden. Mest fordi jeg på det tidspunktet hadde nok personer som maste om jeg var gravid fordi jeg og samboer hadde vært sammen lenge allerede da og fordi jeg hadde lagt på meg.. Ingen merka noe av at jeg ikke drakk, de var uansett vant med at jeg var en som tok litt ansvar på slutten av kvelden og fikk alle med på nattbussen etc  

 

Jeg er nå 32 snart og det har blitt mindre kommentarer etterhvert. Når jeg møter nye personer på fest så ser jeg at de lurer litt, men masingen og drikkepresset er borte.

Anonymous poster hash: 2375d...338

[Anonym bruker]

Jeg synes det er et klokt valg.

Min mann har en jobb der det er en del middager på kunder/forretningsforbindelser. Når jeg er med på disse har jeg gjort et bevisst valg om å ikke drikke. Jeg har opplevd at det at jeg sier nei til alkohol (min mann er i en sjefsstilling) gjør det lettere for andre å si nei. Jeg reagerte nemlig på det jeg opplevde som drikkepress.

Jeg har også lært at jeg ikke må ha en grunn til å si nei. Nei er tilstrekkelig i seg selv. Nå er ikke jeg totalt avholds, men drikker kanskje 1-2 enheter per måned.

 

Det var leit å høre at alkoholforbruket ditt har fått så triste konsekvenser, men utrolig bra at du nå vil endre det og tar grep. De vennene som vil deg godt vil støtte deg. De som ikke støtter deg, vel de er det kanskje like greit å bli kvitt...?

 

Jeg ønsker deg riktig lykke til med valget ditt. Til slutt vil jeg bare skyte inn at dersom du synes dette blir vanskelig så be om hjelp! Det er ingen skam å be om hjelp når man trenger det.

 

Anonymous poster hash: ef297...fb3

[Anonym bruker]

Det skal ikke være nødvendig å forklare noen som helst. Dine nærmeste skjønner antagelig årsaken likevel.

Jeg var i et typisk "fyllemiljø" som tenåring (fra jeg var 14). Jeg drakk selv ikke alkohol. Etter et par forsøk på å få meg til å drikke, var det ingen som brydde seg i det hele tatt.

 

Nei takk bør være mer enn godt nok for alle!

 

Lykke til!

 

 

Anonymous poster hash: df440...755

[Anonym bruker]

Først og fremst så vil jeg si at jeg heier på deg med alt jeg har. Det var som å lese litt om seg selv, og jeg skulle ønske du visste hvor lite du kommer til å savne alkohol etterhvert.

 

Du er allerede godt i gang, nå gjelder det bare å holde fokus, og ikke la deg friste til å drikke igjen. Som jeg ser det så er hva dine venner vil si, ditt minste problem akkurat nå, antageligvis så aner de at du har et usunt drikkemønster allerede. Det er kanskje heller ikke lurt å sette deg i slike situasjoner en stund framover, da tenker jeg på settinger der drikking og alkohol er naturlig. Jeg sier bare at jeg ikke drikker lengre, får noen rare blikk, og kanskje et par stk som har spurt igjen, men jeg har bare holdt på det. Noen få har jeg fortalt litt mer til, men det er kun fordi jeg ønsker det. Utrolig hvor fort folk aksepterer at du nå er edru på fest.

 

Jeg har vært edru i snart 14 mnd, og brukte 1 år før det på flere sprekker, før jeg endelig skjønte at avhold var det eneste for meg. Jeg har hatt jobb hele tiden, og var vel det du kaller en fungerende alkoholiker, men pass deg, for det kan gå fort utfor etterhvert. Jeg endte også opp med å bli separert fra min mann, og bodde alene, og drakk heftig når jeg ikke hadde ungene. Akkurat sånn som deg så holdt jeg meg ok når jeg hadde dem, og drakk "bare" 3-4 øl pr. kveld. Jeg var deprimert, hadde angst, og klarte etterhvert ikke å holde meg til kvelden. Begynte å reparere litt tidlig om morgenen mens de andre sov pga angsten, og klarte ikke lenger å skjule problemet for ungene og nærmeste familie. Dette hadde utviklet seg over mange mange år med usunt drikkemønster, fra såkalt normal helgadrikking til alkohol så godt som hver dag.

 

Mitt livs tøffeste avgjørelse var den dagen jeg gikk til fastlegen og la kortene på bordet. Det var en torsdag, og jeg hadde ligget i fosterstilling med en angst herfra til helvete siden søndag. Jeg skalv fremdeles når jeg kom inn døren til legekontoret. For første gang så kom jeg meg ikke på jobb, og jeg var nådd min bunn tror jeg. Legen tok meg alvorlig, og henviste meg til en rådgiver, og påla meg blodprøver hver uke en god stund. Klarte jeg ikke dem, så kom han til å ta førerkortet. Som sagt så tok det ett helt år før jeg endelig klarte å bli helt edru, jeg hadde flere sprekker og de ble styggere og styggere etterhvert.

 

Når du slutter å drikke, så vil sikkert mye av det fæle du har opplevd, bli råere, og komme til overflaten igjen. Det må du ha noen verktøy til å håndtere! Derfor anbefaler jeg deg sterkt at du går til legen og ber om hjelp. De har taushetsplikt, og de håndterer nok slike situasjoner oftere enn du tror. Legen kan enten følge deg opp selv eller aller helst henvise deg til en rådgiver. Her i min kommune er dette et gratis tilbud gjennom kommunen. Det er viktig at du har noen å prate med under denne prosessen.

 

Jeg virker kanskje litt dramatisk, men dette er egentlig akkurat det, og jeg skulle så gjerne ønske at du visste hvordan livet ditt kan bli uten alkohol. Samtidig med at jeg begynte i rådgivning, så begynte jeg å løpe, og litt over 1 år etterpå, så har jeg løpt mange halvmaraton, og en helmaraton samt flere andre løp. Løping har vært som meditasjon for meg, og jeg har både rast og grått meg gjennom mange løpeturer.

Jeg våkner uthvilt, jeg har mye mer tålmodighet og tilstedeværelse med ungene, jeg gleder meg plutselig over naturen. Jeg har oppdaget gleden over å reise igjen, og elsker å kombinere løp med reiser. Plutselig så SER jeg faktisk nye steder, nye kulturer. Jeg har gått ned 14 kg, jeg er i bedre form både fysisk og psykisk enn noen gang før, og jeg har presset meg ut av min komforsone mange ganger, fordi jeg har bedre selvfølelse og selvtillit enn før. Jeg og mannen er sammen igjen, og vi har det bedre sammen enn noen gang. Jeg går rundt med rakere rygg, jeg ser folk i øynene, og jeg lever igjen. Jeg har fremdeles rusk igjen å bearbeide, som jeg tidligere gjemte bort med alkohol, men nå har jeg verktøyene til å gjøre det.

 

Sååååå....beklager overivrig svar:)  Men jeg blir så trist når jeg ser og hører om folk som har det slik, for jeg vet hvor tungt det er. Du skal vite at jeg synes du er kjempeflink, og du har allerede skrevet det store ordet (alkoholiker) og erkjent ditt problem. Da har du kommet langt, og bare gled deg til fremtiden...det vil føles som om du endelig er fri!  Lykke lykke til!!

Anonymous poster hash: 80652...df5

[Anonym bruker]

Er da lov å være avholds! Så flink du er 💜 Jeg er selv avholds fordi alkohol ikke passer med flere medisiner jeg må gå på for kroniske sykdommer. I tillegg så passer den ene sykdommen ikke med alkohol. Jeg gidder ikke legge ut til folk så mye om det fordi da begynner de å spørre og grave om diagnoser og medisiner og på en fest så vil jeg ikke tenke på det. Så jeg sier bare at jeg liker å være edru og ikke fyllesjuk neste dag nå som jeg er mamma. Kan forsåvidt ikke huske sist jeg var på fest

 

Anonymous poster hash: 9c6c9...5b6

[Anonym bruker]

Bravo til deg! Du har nok tatt et riktig valg.

 

Når det gjelder spørsmålet ditt..så skal jeg være ærlig og si at mange hadde nok reagert med spørsmål i min vennegjeng.

 

Hvis jeg var deg ville jeg løyet på meg en bivirkning av alkoholen. Roscea feks, dvs at du blir knallrød i ansiktet av alkohol.

 

Og Vær forberedt på at alle tror du er gravid...

 

Anonymous poster hash: 12df3...a09

[Snilloggrei]

Jeg hadde tenkt at venninna mi var klok og fornuftig. Jeg hadde støttet henne så godt jeg kunne. You go, girl

[Anonym bruker]

Jeg synes det er uting i Norge at man skal bli utsatt for drikkepress og må forklare hvorfor man IKKE drikker. Alkohol er et rusmiddel, og det skal da virkelig ikke være normalen å bruke et rusmiddel jevnlig.

Anonymous poster hash: 74b58...bf7

[TPK]

Du trenger ikke å si mer enn du vil, men folk kommer nok til å spørre ja. Kan du ikke være (delvis) ærlig og si at det har blitt for mye alkohol i det siste og at du skal ha f.eks ett år uten?

[Anonym bruker]

Du trenger ikke å si mer enn du vil, men folk kommer nok til å spørre ja. Kan du ikke være (delvis) ærlig og si at det har blitt for mye alkohol i det siste og at du skal ha f.eks ett år uten?

Ja, eller bare si "Jeg tåler ikke alkohol lenger", ferdig snakka?

 

Anonymous poster hash: c92c2...8a0

[Anonym bruker]

Hvordan vil du/dere reagere dersom ei god venninne slutter å drikke i sosiale settinger av personlige grunner?

La oss si at denne venninna som regel har vært veldig glad i en fest og ofte er festens midtpunkt.

Vil dere respektere hennes valg? Vil dere kreve å få vite mer om hvorfor?

Det har egentlig ingenting å si (prater om meg selv da så klart), jeg har tatt valget allerede, men jeg er nysgjerrig på hvilke reaksjoner jeg kan forvente fra venner. Noen vet jeg kommer til å forstå uten å stille spørsmål til hvorfor, mens andre igjen vil mest sannsynlig le eller forsøke å dra meg vekk fra det jeg nå har bestemt meg for.

 

Jeg har etter 10 år med alkohol som problemløsning/periodedranker, endelig innsett at jeg ikke kan leve med alkohol som en av "mine nærmeste allierte", da jeg ikke tåler alkohol, og kjenner mer hvor sliten jeg blir og hvor tappet det gjør meg i fht tidligere, jeg blir dessuten stresset, sugen på mer, gretten og deprimert av å drikke. Dessuten drikker jeg mer enn de fleste mannfolk jeg kjenner når jeg først er på fest, så det nytter nok ikke med moderat bruk her. Alkohol har ført meg i tidvis farlige og gjentatte ganger ukritiske situasjoner som jeg har ledd av tidligere og feiet bort som "fylla har skylda".

 

Jeg har mistet min store kjærlighet, faren til barna mine og ødelagt familien min på grunn av alkoholforbruket mitt og jeg har vært utrolig selvdestruktiv uten å ta ansvar for det egentlig problemet, fordi "alle drikker jo til alle andledninger idag". Jeg må leve med skammen og sorgen over dette. Jeg er storforbruker av alkohol og uærlighet når barna er hos far, drikker eller "bare 1-2 glass vin eller 2-4 øl om kveldene når barna er hos meg, etter de har lagt seg. Jeg er per definisjon en velfungerende alkoholiker (wow, der kom det skumle ordet!) med en god jobb, høyt ansett blant venner og familie (kun eksen min som så hva jeg slet med og hva det gjorde mot meg og de nærmeste rundt meg).

 

Jeg må uansett bare kutte helt, tåler tydligvis ikke alkohol. Ingen av mine venner vet eller ser at jeg sliter med alkoholmisbruk, og jeg er ikke den som prater om mine innerste tanker eller problemer med noen. Jeg har for første gang på over 3 år (drakk absolutt ingenting ved mine 2 graviditeter eller barnas første 5 levemnd), gått 1 uke sammenhengende uten en eneste "kosepils".

Jeg er nå 28 år og ser nå at denne trøstedrikkingen startet da jeg var 18 år, etter jeg opplevde vold i daværende forhold, ble deretter voldtatt av en tidligere nær kamerat, paralelt med at min beste venninne tok livet sitt. Dette føles som en enorm seier å endelig ha funnet grunnen til denne tomheten og lave selverdet jeg har kjent på i alle år...og nå begynte jeg faktisk å gråte rett og slett.

 

Har ikke følt meg så rolig i kroppen, eller så mye som "meg selv" eller selvbevisst siden jeg var 18 år.

 

Jeg vil ikke miste halve vennegjengen min, men orker ikke å måtte forklare meg til alle om hvorfor jeg nå har blitt avholds. Jeg gjør det for meg selv og for barna mine og jeg er stolt over et valg jeg har tatt og over hvor mye mer energi og livsglede jeg nå har til å dele med det mest dyrebare jeg har; ungene.

 

Anonymous poster hash: b6688...e88

Jeg har aldri hatt noe problemer med alkohol, aldri festet mye osv... Men det gikk plutselig opp for meg hvor unødvendig det faktisk er så jeg valgte å slutte. Mange som lurer på hvorfor, er visst ikke lov å slutte med noe uten grunn.

 

 

Anonymous poster hash: 5f182...491

[Twintipp og himmelblå]

Sier bare WOW og halleluja til deg👏🏻👏🏻👏🏻👏🏻👏🏻 Dette MÅ du endre på og så flott at du har innsett det selv.

De rundt deg har nok garantert merket noe til ditt problem, selv om du bagatelliserer det.

Gjør noe med det NÅ, før du ødelegger deg og dine ytterligere og fullstendig. Har sett utallige eksempler på dette og det er garantert ikke bare du som er dypt berørt av dette!

 

Jeg hadde støttet min venninne og rost henne opp i skyene for hennes valg!

Det er DU som bestemmer dette, ikke alle rundt deg.

 

Lykke til, dette klarer du!

[Anonym bruker]

Hadde ikke lagt meg borti det. Broren min har allerede gjort det, i tillegg til en av mine beste venner, og det er jo helt og holdent de selv som bestemmer hva de skal føre i seg.

 

Anonymous poster hash: 7cd73...ba1

[Anonym bruker]

Jeg drikker svært sjeldent, typ 2 ganger i året. Da er det fest.

I alle andre setninger der alkohol er vanlig drikker jeg brus/kaffe ol. Ingen bryr seg! De sparer jo alkohol også.

Hvis det har vært noen som har klaget er det faktisk nærmeste familie! Mine foreldre rister på hodet, og søsken himler med øynene. Og jeg må tåle en sleivkommentar av mannen. Han vil så gjerne at vi kan nyre en flaske vin sammen.

 

Ellers har aldri noen brydd seg

 

Man er voksen, hvorfor skal venninner bry seg om det?

 

Anonymous poster hash: 3a823...806

[Anonym bruker]

Jeg sprakk i dag og jeg er oppriktig i sjokk over dette!

F*** er det mulig?!

 

Jeg hadde stålkontroll etter at jeg skrev her inne, var helt avholds, nå er jeg tilbake til gamle synder...ground zero. Føler meg ikke helt liv laga rett og slett. Føler meg patetisk.

 

Mye stress på jobb og barnefar som fortsetter å plage meg og jage etter meg enda han var utro og fikk litt for mange sjanser til å bryte tilliten oss i mellom, drev med konstant sjikane og nedvurdering av meg som menneske, og brukte mye av sin fritid på å bryte meg ned som menneske. Nå har han fått seg dame, dette fikk jeg vite rett etter at han hentet barna i barnehagen i dag via sms... Hvorfor skulle jeg måtte få en sms om dette? Misforstå meg rett, jeg ønsker hverken han eller henne noe vondt og vil absolutt ikke være med ham noen gang i gjen, alikelvel...

Hun er totalt ulik meg, mye mer rølpete og jeg reagerer med å drikke på en forbanna tirsdag? Hjelp...hva gjør man videre? Fatter null av min egen atferd akkurat nå....

 

Trist Hi

 

Anonymous poster hash: b6688...e88

[Anonym bruker]

Har dessverre ingen gode råd å komme med, men ønsker å gi deg en trøsteklem, HI 

 

Du har vært kjempeflink så langt, og selv om du gikk på en smell nå betyr ikke det at du ikke kan klare deg. Les svaret til anonym nr 12 en gang til (håper hun også kan se dette og kanskje komme med noen oppmuntrende ord?), hun gikk på flere smeller før hun endelig klarte det. 

 

Jeg heier på deg videre!

Anonymous poster hash: 0a2d2...0f4

[Anonym bruker]

Jeg sprakk i dag og jeg er oppriktig i sjokk over dette!

F*** er det mulig?!

 

Jeg hadde stålkontroll etter at jeg skrev her inne, var helt avholds, nå er jeg tilbake til gamle synder...ground zero. Føler meg ikke helt liv laga rett og slett. Føler meg patetisk.

 

Mye stress på jobb og barnefar som fortsetter å plage meg og jage etter meg enda han var utro og fikk litt for mange sjanser til å bryte tilliten oss i mellom, drev med konstant sjikane og nedvurdering av meg som menneske, og brukte mye av sin fritid på å bryte meg ned som menneske. Nå har han fått seg dame, dette fikk jeg vite rett etter at han hentet barna i barnehagen i dag via sms... Hvorfor skulle jeg måtte få en sms om dette? Misforstå meg rett, jeg ønsker hverken han eller henne noe vondt og vil absolutt ikke være med ham noen gang i gjen, alikelvel...

Hun er totalt ulik meg, mye mer rølpete og jeg reagerer med å drikke på en forbanna tirsdag? Hjelp...hva gjør man videre? Fatter null av min egen atferd akkurat nå....

 

Trist Hi

 

Anonymous poster hash: b6688...e88

Vet du hva? Nå skal du ikke dytte deg selv ned fordi du sprakk. Tenk heller på så flink du har vært! Alle de gangene du ikke sprakk! Tilgi deg selv for denne glippen. Det har ikke ødelagt noe, du kan fortsette som avholds igjen.

 

Du har klart det før, du har vist hvor sterk du er. Men selv den sterkeste har svake øyeblikk. Du er ikke patetisk. Du er bare et menneske. Vær snill med deg selv <3

 

Anonymous poster hash: a6b8e...05a