Noen her som har erfaring med å miste barna til barnevernet?

[Anonym bruker]

Noen her som har erfaring om å miste barna til barnevernet,også få ett nytt barn noen år senare?

En vennine meg har mistet 2 unger til barnevernet for ca 5 år siden.

Hun har etter det jobbet i 2 år i barnehage der de er veldig fornøyd med henne å skryter over at hun har hatt veldig stor fremgang å at hun er blitt en tydlig voksen.Dette var noe barnevernet savnet når hun hadde sine egne barn.

Nå har hun vært dum nok til å bli gravid igjen med vilje å har termin om 2 månender.

Vil hun da få en sjanse til å vise at hun takler mammarollen bedre denne gangen?

Eller vil de ta barnet ved fødselen?

Hun bor nå i en annen kommune å bor ca 8 timer unna der hun bodde før.

Anonymous poster hash: 9c909...1b4

[Anonym bruker]

Jeg har ikke mistet omsorgen for mine barn, men har jobbet en del år i barneverntjenesten.

 

Det er ingen automatikk i at venninnen din vil miste omsorgen for det nye barnet sitt, men det vil sannsynligvis meldes bekymring når barnet blir født. Hun vurderes da på nytt, samspill og foreldreferdigheter.

 

Hvis jeg var din venninne ville jeg kontaktet bvt selv, fortalt at jeg er gravid, ønsker å få det til denne gangen, og spille på lag med saksbehandlerne. Det gir et mye bedre inntrykk enn en bekymringsmelding fra f.eks. helsesøster etter fødsel.

 

Anonymous poster hash: 14de4...ad1

[Teddi]

Av ren nysgjerrighet; hvis du først har mistet barnet ditt/barna dine til barnevernet, får du dem aldri tilbake? Hvis jeg hadde vært i denne situasjonen, er jeg ganske sikker på at jeg hadde prøvd å få tilbake barna mine før jeg hadde fått nye barn. Dette er ikke ment som kritikk til din venninne. Jeg kjenner ikke hennes historie, så jeg har heller ingen rett til å mene noe om den. Spør bare fordi jeg ikke vet svaret selv.

 

Regner forresten med at de ser an skikketheten hennes på nytt før de eventuelt foretar seg noe med den nye babyen.

[Anonym bruker]

En venninne av meg mistet omsorgen for sine barn for 10 år siden. I dag er hun mamma til ei jente på 2 år, og det går utrolig bra. 10 år gjør mye med et menneske, og denne gangen har hun beholdt omsorgen, og er en kjempegod mamma

Anonymous poster hash: a1a7c...f91

[Anonym bruker]

Jeg har ikke mistet omsorgen for mine barn, men har jobbet en del år i barneverntjenesten.

 

Det er ingen automatikk i at venninnen din vil miste omsorgen for det nye barnet sitt, men det vil sannsynligvis meldes bekymring når barnet blir født. Hun vurderes da på nytt, samspill og foreldreferdigheter.

 

Hvis jeg var din venninne ville jeg kontaktet bvt selv, fortalt at jeg er gravid, ønsker å få det til denne gangen, og spille på lag med saksbehandlerne. Det gir et mye bedre inntrykk enn en bekymringsmelding fra f.eks. helsesøster etter fødsel.

 

Anonymous poster hash: 14de4...ad1

Ja tabben hun har gjort før er å ikke ville høre på andre sine meninger å veldig lite samarbeidsvillig.

Men tror hun har blitt litt mer voksen å lært at det ikke var noe lurt.

Hun er 35 år så hun er jo godt voksen men har ikke har ikke alltid tatt så smarte valg.

Hun var veldig omsorgsfull med barna å satt alltid barna først,men grensesetting var hun veldig dårlig på.

Men etter 2 år i barnehage der hun har jobbet hver dag så tror jeg hun har lært hvor viktig det er å være en tydlig voksen som tør å sette grenser,å som tør å ta upoplære avgjørelser.

 

Anonymous poster hash: 9c909...1b4

[Anonym bruker]

Av ren nysgjerrighet; hvis du først har mistet barnet ditt/barna dine til barnevernet, får du dem aldri tilbake? Hvis jeg hadde vært i denne situasjonen, er jeg ganske sikker på at jeg hadde prøvd å få tilbake barna mine før jeg hadde fått nye barn. Dette er ikke ment som kritikk til din venninne. Jeg kjenner ikke hennes historie, så jeg har heller ingen rett til å mene noe om den. Spør bare fordi jeg ikke vet svaret selv.

 

Regner forresten med at de ser an skikketheten hennes på nytt før de eventuelt foretar seg noe med den nye babyen.

Hun har prøvd utallig ganger å få barna tilbake å har så sent som i år fått enda ett avslag på å få barna tilbake.

Nå bruker de selvsagt også argumentet at barna er blitt så godt etablert i de nye hjemmene å at det hadde vært uheldig å ta barna ut fra deres trygge hjem der de går på skole og har vennene sine.

 

 

Anonymous poster hash: 9c909...1b4

[Anonym bruker]

En familie jeg kjenner ble fratatt alle barna. Hun og barnefar skilte seg og hun ble sammen med en annen, så ble hun gravid med han. Barnet ble tatt fra henne rett etter fødselen. Men jeg tror det hadde en del med at hennes nye kjæreste/barnefar hadde flere dommer på seg for vold, rus osv. Mulig hun hadde fått beholdt barnet om det var en oppegående far i bildet.

Anonymous poster hash: e603b...25f

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk en venninne som ble fratatt det yngste barnet, mens hun fikk beholde de tre eldste. Det har jeg aldri forstått. Ok, så er hun ikke helt A4, og huset er kanskje ikke tipp topp shinet til enhver tid, men hun er en god mor! Virkelig!

Men hun kler seg litt "white trash" og røyker inne.

Har lav utdannelse, jobber som renholder, men hun jobber ihvertfall 100% og har alltid gjort det. Ikke ruser hun seg og ikke går hun på byen. Så jeg vet ikke helt hva som skjedde der, og hvorfor de andre tre fikk bo igjen. Men hun har hvertfall god kontakt med fosterforeldrene, og er jevnlig på besøk der. Og nå har hun begynt å få ha minste på overnatting. Men tror ikke hun får barnet tilbake på enda noen år.

 

Anonymous poster hash: 6f1b6...334

[Anonym bruker]

Barnefaren har visst slitt med depresjoner noe barnevernet vet.

Han er også veldig barnslig og lite voksen av seg,å skjønner ikke det at du må sette barnets behov først.

Barnevernet ser garantert ikke på han som en ressurs

Anonymous poster hash: 9c909...1b4

[Anonym bruker]

Å det taler jo heller ikke hennes sak at hun har flyttet så langt unna sin egen familie og venner,de kunne vært gode støttespillere og hjelpet med avlastning.

Kjæresten har visst knapt venner og venninen min har visst ingen nære venner der oppe.

 

Anonymous poster hash: 9c909...1b4

[Anonym bruker]

 

Ja tabben hun har gjort før er å ikke ville høre på andre sine meninger å veldig lite samarbeidsvillig.

Men tror hun har blitt litt mer voksen å lært at det ikke var noe lurt.

Hun er 35 år så hun er jo godt voksen men har ikke har ikke alltid tatt så smarte valg.

Hun var veldig omsorgsfull med barna å satt alltid barna først,men grensesetting var hun veldig dårlig på.

Men etter 2 år i barnehage der hun har jobbet hver dag så tror jeg hun har lært hvor viktig det er å være en tydlig voksen som tør å sette grenser,å som tør å ta upoplære avgjørelser.

 

Anonymous poster hash: 9c909...1b4

 

 

Man mister da ikke barna fordi man ikke alltid er optimal på grensesetting?

Hvis det er tilfelle så har virkelig barnevernet for lite å gjøre. Men akkurat det kan man kanskje også få inntrykk av i blant; at de gransker unge mødre, eller andre som ikke er helt A4. med en lupe som ingen vil bli vurdert som gode mødre med. Barnevernet burde egentlig ha mer enn nok å gjøre med forelder som ruse seg, misbruker barn, er voldelige, ikke bryr seg om barna sine og asylbarn med traumer som stues inn på små rom på asylmottak og neppe kan sies å ha god omsorg og gode oppvekstvilkår.

 

Hva slags dårlige valg har hun tatt, ruset seg?

 

 

Anonymous poster hash: 763bc...e99

[Anonym bruker]

 

Barnefaren har visst slitt med depresjoner noe barnevernet vet.

Han er også veldig barnslig og lite voksen av seg,å skjønner ikke det at du må sette barnets behov først.

Barnevernet ser garantert ikke på han som en ressurs

 

Anonymous poster hash: 9c909...1b4

 

 

Med tanke på at hun velger å få et nytt barn med en mann som er "veldig barnslig og lite voksen av seg, og ikke skjønner det at du må sette barnets behov først", det gir inntrykk av at selv om hun kanskje har vokst i rollen som assistent i barnehagen, så har hun ikke nødvendigvis vokst særlig mye når det kommer til personlige forhold.

 

At hun har valgt å flytte så langt unna barna sine at hun heller ikke kan møte dem noe særlig, det taler heller ikke for henne. Og om saken er så alvorlig at hun har lite/intet samvær med barna, da er det nok mer alvorlige årsaker til at hun mistet dem i utgangspunktet enn det hun har fortalt deg, Hi.

 

Man må jo bare håpe at hun virkelig har endret seg så mye at hun vil kunne være en god mor nå, men ut fra det du forteller så tviler jeg dessverre sterkt.

 

Enig med den over som sa at hun selv bør kontakte barnevernet før det nye barnet blir født, da vil hun vise at hun har har sett de begrensningene hun hadde og at hun vil være sikker på å gjøre ting riktig denne gangen.

 

Anonymous poster hash: 2ed96...0a3

[Anonym bruker]

 

Man mister da ikke barna fordi man ikke alltid er optimal på grensesetting?

Hvis det er tilfelle så har virkelig barnevernet for lite å gjøre. Men akkurat det kan man kanskje også få inntrykk av i blant; at de gransker unge mødre, eller andre som ikke er helt A4. med en lupe som ingen vil bli vurdert som gode mødre med. Barnevernet burde egentlig ha mer enn nok å gjøre med forelder som ruse seg, misbruker barn, er voldelige, ikke bryr seg om barna sine og asylbarn med traumer som stues inn på små rom på asylmottak og neppe kan sies å ha god omsorg og gode oppvekstvilkår.

 

Hva slags dårlige valg har hun tatt, ruset seg?

 

 

Anonymous poster hash: 763bc...e99

Tro du meg, barnevernet har mer en nok å gjøre. Du får spørre venninna di om du får lese alle sakens dokumenter. Jeg ser ukentlig foreldre som har utsatt barna sine for grove overgrep. De ser ut akuratt som deg og meg og de fleste er ikke ærlige med sine omgivelser om eget rusmisbruk, merker etter strykejern mm på ungene. Omgivelsene kjenner sjelden til årsakene som har ført til omsorgsovertakelse, ser på det som uforståelig og et overgrep fra barnevernet, selv om barna er fulle av merker. Du vil heller ikke tro hvilke historier en rusavhengig greier å hoste opp for å slippe å ta en rustest.

 

At damen i hovedinnlegget ikke får igjen barna sine fordi de er godt etablert, er ikke det en god ting? Skal alle barna fosterhjem ikke få starte på livet sitt, men bare vente på at foreldrene skikker seg? Eller vente en hel barndom på en bedring som aldri skjer? Sorry, men har du fått barn, så har du faktisk ikke så mange sjanser.

 

Det kan godt hende det ikke vil være noe problem for henne å ta seg av et barn nå, men å være barnehageassistent og mor er to ganske forskjellige ting. Håper likevel at hun klarer det denne gangen. Ikke for sin egen skyld egentlig, men for barnet hun har i magen.

 

 

Anonymous poster hash: edf5f...2b6

[Anonym bruker]

Herregud for noen kvinnfolk. Skaffe barn når man ikke evner å ta vare på dem, blir matt. Mannen som venninnen din skal ha barn med høres rett og slett tilbakestående ut. Har for så vidt heller ikke sansen for at en kvinne som ikke er skikket som omsorgsperson for sitt/sine barn jobber i Bhg. No no no!

 

Anonymous poster hash: 0b054...5cb

[Anonym bruker]

Kjenner ei som mista første, og fikk beholde andre. med bare 1,5 års mellomrom mellom unga. Der var far den som ødela for første. Mor har vokst mye på å miste den første, bl.a gått fra barnefar. Og jobbet hardt for å få beholde nr 2 som alenemor.

Anonymous poster hash: 29e12...0e8