Det er sikkert jævlig å være kronisk syk, men det er JAMMEN jævlig å være pårørende også!

[Anonym bruker]

Syns det er ganske tankeløst å sette alle kronikere i samme bås. Jeg er ikke sånn i det hele tatt, ikke de jeg kjenner heller.

 

Anonymous poster hash: 6eb95...068

 

Enig i dette. Mannen min er heller ikke sånn selv om han må ta sterke smertestillende for å komme seg gjennom dagene. Han klager aldri, men prøver heller å skjule at han er plaget, for han er stolt og skal ikke være til bry. Som en annen her skrev så gjør han en del husarbeid på gode dager. På dårlige dager får han dårlig samvittighet for å overlate alt til meg og viser på alle måter at han setter pris på det jeg gjør. (Kanskje ikke akkurat der og da, når han har nok med å overleve, men han tar det igjen etterpå.)

 

Han sier heller ikke noe på at jeg klager over vond nakke om jeg har sovet skeivt en natt, og han lar meg ta igjen tapt søvn om barnet vårt holder meg våken, uten å påpeke at han selv sover dårlig hver eneste natt.

 

Grunnen til at jeg faktisk vet hvor plaget han er er at jeg spør, for han klager aldri. Det største problemet er at jeg faktisk ikke klarer å få han til å forstå at det er greit å fortelle hvordan han har det og når han trenger at vi tar ekstra hensyn til ham, for det er vanskelig for meg å vite det helt av meg selv.

 

Jeg kunne ikke hatt en bedre mann, syk eller ei. For meg er det på ingen måte "jævlig" å være pårørende.

 

Anonymous poster hash: 6fd2d...026