Det er sikkert jævlig å være kronisk syk, men det er JAMMEN jævlig å være pårørende også!

[Anonym bruker]

Føler meg glemt, ikke sett, lite verdsatt, tatt for gitt, får aldri komplimenter, har nesten aldri sex lenger.

 

Ja, jeg synes synd på mannen min, jeg elsker han og gjør alt jeg kan for at han skal ha det bra, for at familien skal ha det bra. Jeg er så lei av hans dårlige humør, klagingen, blir direkte dårlig av hvor hyggelig han er mot alle andre(venner, familie), men jeg får gjennomgå. Vet ikke hvordan jeg skal takle dette lenger. Man går liksom ikke fra en som er syk, men jeg vantrives i forholdet. Jeg er 35 år, jeg vil være glad, føle meg tiltrekkende, ha deilig sex!

 

Vet ikke hva jeg vil med dette, føler bare at pårørende blir glemt og tatt for gitt.

 

Anonymous poster hash: 275da...7b8

[Anonym bruker]

Hvilken sykdom har han da?

 

Kanskje han burde gå i noen form for terapi eller støttegruppe så han kan lære seg å akseptere situasjonen på en bedre måte? Og det finnes kanskje grupper for pårørende også?

 

Anonymous poster hash: e813a...4ec

[Anonym bruker]

Hvilken sykdom har han da?

 

Kanskje han burde gå i noen form for terapi eller støttegruppe så han kan lære seg å akseptere situasjonen på en bedre måte? Og det finnes kanskje grupper for pårørende også?

 

Anonymous poster hash: e813a...4ec

Det kan jeg ikke si. Han vil ikke det. Jeg har forsøkt. Spørsmålet er om jeg burde gå i en slik gruppe, trenger seriøst å vite at jeg ikke er alene om disse tankene og frustrasjonen

 

Anonymous poster hash: 275da...7b8

[Anonym bruker]

Føler meg glemt, ikke sett, lite verdsatt, tatt for gitt, får aldri komplimenter, har nesten aldri sex lenger.

 

Ja, jeg synes synd på mannen min, jeg elsker han og gjør alt jeg kan for at han skal ha det bra, for at familien skal ha det bra. Jeg er så lei av hans dårlige humør, klagingen, blir direkte dårlig av hvor hyggelig han er mot alle andre(venner, familie), men jeg får gjennomgå. Vet ikke hvordan jeg skal takle dette lenger. Man går liksom ikke fra en som er syk, men jeg vantrives i forholdet. Jeg er 35 år, jeg vil være glad, føle meg tiltrekkende, ha deilig sex!

 

Vet ikke hva jeg vil med dette, føler bare at pårørende blir glemt og tatt for gitt.

 

Anonymous poster hash: 275da...7b8

Jeg er også 35 og står i samme situasjon...

Er møkk lei sykdom, og når han i tillegg blir 20 ganger sykere enn resten av familien ved forkjølelse osv, da mister jeg tålmodigheten litt....

 

Er dette liksom livet? Ensom, sliten og lei av å være alenemor med stor unge i tillegg..

 

Anonymous poster hash: 160f1...cfc

[Anonym bruker]

Forstår deg så godt! Jeg er selv blitt kronisk syk og fy søren å dårlig samvittighet jeg har for mannen. Det blir så sjeldent noe igjen til han etter at alt annet har fått det jeg klarer gi 😔 Har han vært syk lenge? En mager trøst kan være at ettersom årene går blir man flinkere til å leve med sykdommen og man får perioder der man nesten er som før Bli med i en pårørende gruppe og sørg for all avlastning du kan få! Vaskehjelp, robotklipper osv Er mannen din veldig syk (og lite hjelpsom) kan han ja rett på personlig brukerstyrt assistent som feks kan ta hans del av innkjøp, følge til barnehage osv. På den måten blir kanskje ikke problemene så altfor mange

Klem

 

Anonymous poster hash: 5603d...79e

[Anonym bruker]

Dette skjønner jeg godt. Jeg følte veldig med mannen i innlegget 'klikket for mannen i natt'. Jeg har selv levd med kronisk syk mann, og det gikk ikke. De havner i en boble hvor alt handler om de, og tar man det opp med de blir de selvmedlidne. De går til behandling, men de glemmer helt sine nærmeste. Man blir etterhvert en slags coach, psykolog, organisator for den syke. Er man selv forbigående syk er det jo ikke synd på oss, de er jo syke hele tiden. Det blir snevert. Det er slitsomt å komme hjem til noen som har gjort 'ingenting' hver dag, eller i høyden vært til behandling. Jeg orket ikke mer tilslutt jeg.

 

Anonymous poster hash: 53b07...c3f

[Anonym bruker]

Jeg er kronisk syk, og er veldig klar over at det er en belastning for familien. Jeg sliter med konstant dårlig samvittighet fordi mann og barn må ta hensyn til meg, at fritid og ferie må legges opp etter min helse at min uføretrygd er så mye lavere enn den lønnen jeg hadde hatt om jeg var i full jobb osv

 

Har ikke syke menn disse tankene?

 

Jeg gjør ihvertfall alt jeg kan for at mannen min skal føle seg verdsatt. Jeg tyner meg selv max for å kunne glede han, gjøre ting for han, vise han at jeg elsker han og er veldig takknemlig for at han holder ut.

 

Synes der høres rart ut at mannen din skal bruke deg som klagemur og la deg få all dritten. Han høres rett og slett veldig egoistisk ut?

 

Man kan oppføre seg anstendig selv om man er syk altså

 

Anonymous poster hash: 45612...a63

[Gjest]

Dobbelpost.

 

- Moderator K. Taylor

[Anonym bruker]

Syns du skal ta det opp med mannen jeg. Høres ut som du er på vei ut av forholdet (med treig sneglefart riktignok), så da syns jeg det hadde vært rettferdig å dele hvordan du har set mens det enda er rikelig med tid til å gjøre endringer.

 

Anonymous poster hash: c9f92...4c8

[Anonym bruker]

Jeg er også 35 og står i samme situasjon...

Er møkk lei sykdom, og når han i tillegg blir 20 ganger sykere enn resten av familien ved forkjølelse osv, da mister jeg tålmodigheten litt....

 

Er dette liksom livet? Ensom, sliten og lei av å være alenemor med stor unge i tillegg..

 

Anonymous poster hash: 160f1...cfc

Nesten så jeg har lyst til å ta kontakt med deg. Nesten litt desperat etter å få kontakt med andre i samme situasjon. Man føler ser lett så innmari alene

 

Anonymous poster hash: 275da...7b8

[Anonym bruker]

Forstår deg så godt! Jeg er selv blitt kronisk syk og fy søren å dårlig samvittighet jeg har for mannen. Det blir så sjeldent noe igjen til han etter at alt annet har fått det jeg klarer gi 😔 Har han vært syk lenge? En mager trøst kan være at ettersom årene går blir man flinkere til å leve med sykdommen og man får perioder der man nesten er som før Bli med i en pårørende gruppe og sørg for all avlastning du kan få! Vaskehjelp, robotklipper osv Er mannen din veldig syk (og lite hjelpsom) kan han ja rett på personlig brukerstyrt assistent som feks kan ta hans del av innkjøp, følge til barnehage osv. På den måten blir kanskje ikke problemene så altfor mange

Klem

 

Anonymous poster hash: 5603d...79e

Han er ikke så syk at han ikke kan jobbe, men blir til gjengjeld sinnsykt sur og grinete, jeg gjør alt hjemme og går på nåler. Går greit med husarbeidet nå når jeg er hjemme med barn, men når jeg begynner å jobbe ser jer ikke hvordan jeg skal ta vare på alt og alle på samme måte.

 

Anonymous poster hash: 275da...7b8

[Anonym bruker]

Dette skjønner jeg godt. Jeg følte veldig med mannen i innlegget 'klikket for mannen i natt'. Jeg har selv levd med kronisk syk mann, og det gikk ikke. De havner i en boble hvor alt handler om de, og tar man det opp med de blir de selvmedlidne. De går til behandling, men de glemmer helt sine nærmeste. Man blir etterhvert en slags coach, psykolog, organisator for den syke. Er man selv forbigående syk er det jo ikke synd på oss, de er jo syke hele tiden. Det blir snevert. Det er slitsomt å komme hjem til noen som har gjort 'ingenting' hver dag, eller i høyden vært til behandling. Jeg orket ikke mer tilslutt jeg.

 

Anonymous poster hash: 53b07...c3f

Nei, sant som du sier, det er aldri synd på meg. Jeg kan aldri klage. Har jeg hatt en tøff natt med minste er det nesten ikke lov til å si noe for han sier alltid at han har sover verre. Tror ikke han ser hvor selvsentrert han er. Tror heller ikke han ser hva jeg ofrer for åvære i et forhold med han og holde familien samlet.

 

Anonymous poster hash: 275da...7b8

[Anonym bruker]

Jeg er kronisk syk, og er veldig klar over at det er en belastning for familien. Jeg sliter med konstant dårlig samvittighet fordi mann og barn må ta hensyn til meg, at fritid og ferie må legges opp etter min helse at min uføretrygd er så mye lavere enn den lønnen jeg hadde hatt om jeg var i full jobb osv

 

Har ikke syke menn disse tankene?

 

Jeg gjør ihvertfall alt jeg kan for at mannen min skal føle seg verdsatt. Jeg tyner meg selv max for å kunne glede han, gjøre ting for han, vise han at jeg elsker han og er veldig takknemlig for at han holder ut.

 

Synes der høres rart ut at mannen din skal bruke deg som klagemur og la deg få all dritten. Han høres rett og slett veldig egoistisk ut?

 

Man kan oppføre seg anstendig selv om man er syk altså

 

Anonymous poster hash: 45612...a63

Har ikke inntrykk av at min mann har se tankene. Jeg hadde tenkt slik du gjør. Derfor føler jeg meg tatt for gitt og alt dette andre. Når er det noen skal se meg.

 

Jeg har tatt opp dette før, ender stort sett med et beklager, men at jeg må skjønne at han har det jævlig, at han har mye vondt osv.

 

Anonymous poster hash: 275da...7b8

[Anonym bruker]

Jeg er kronisk syk og er delvis ufør. Selvsagt er lunta mi litt kort av og til, det er den jo for de fleste.

MEN det er ingen unnskyldning for slik oppførsel som du beskriver.

For meg er det viktig å skulle være en god partner, god mor, god venn, god kollega osv.

I sosiale sammenhenger trer jeg nok på meg litt ekstra godt humør og ramler litt sammen etterpå.

Det lar jeg imidlertid ikke gå utover familien. Når jeg er for sliten til å gjøre noe, så sier jeg i fra, men ellers så tar jeg hovedbyrden her hjemme når jeg har en bedre periode. Jeg tenker slik at jeg gjør mitt når jeg kan, når jeg ikke kan, får mannen min en ekstra byrde.

 

Jeg synes du skal ta en alvorlig prat med ham ifht hvordan han tenker at han ønsker samlivet.

 

Jeg for min del følger "fjellvettreglene" - Jeg sier i fra hvordan formen er uten å gjøre noe stort nummer ut av det.

Anonymous poster hash: 469e2...430

[Mostly Harmless]

Det er klart man blir sur av å gå med smerter og ha dårlig søvn, men det gir ham ikke rett til å være drittsekk. Hvis han er i jobb, burde det finnes et potensiale for å fungere bedre, enten ved å gå ned i stilling eller bli delvis ufør. Vil han ikke se på løsninger, bør han i større grad lide i stillhet. Dere kan ikke ha det sånn at han bruker opp alt overskudd og humør på jobb, og tar ut all frustrasjonen på familien etterpå.

[Anonym bruker]

Har ikke inntrykk av at min mann har se tankene. Jeg hadde tenkt slik du gjør. Derfor føler jeg meg tatt for gitt og alt dette andre. Når er det noen skal se meg.

 

Jeg har tatt opp dette før, ender stort sett med et beklager, men at jeg må skjønne at han har det jævlig, at han har mye vondt osv.

 

Anonymous poster hash: 275da...7b8

Det er veldig utmattende å gå med smerter, men løsningen er ikke å ta det ut over sin partner

 

Jeg blir fulgt opp av spesialist på sykehuset og dette er de veldig klare på. Trenger man noen å klage til og snakke med så skal man oppsøke hjelp, trenger man behandling, fysioterapi, sterkere medisiner osv er det legen man skal snakke med. De er klare i sine råd om å la helsevesenet ta den byrden/jobben fra deg, ikke partneren.

 

En partner skal selvfølgelig være en støtte i tunge dager, men en partner skal ikke være din pleier, terapeut e.l for da ryker gjerne forholdet pga belastningen.

 

Mannen din må ta ansvar, sørge for så god smertelindring og hjelp som han kan få fra helsevesen. I perioder hvor belastningen blir for stor for han så nå han heller be om en gradert sykemelding enn å la det gå så til de grader utover familien at han ender opp med å miste den...

 

Anonymous poster hash: 45612...a63

[Gjest Sommerfuggel]

Nesten så jeg har lyst til å ta kontakt med deg. Nesten litt desperat etter å få kontakt med andre i samme situasjon. Man føler ser lett så innmari alene

 

Anonymous poster hash: 275da...7b8

Hei!

Hvis dere ønsker å fortsette praten på pm, men ikke ønsker å legge ut nick her, send meg gjerne en pm så skal jeg sette dere i kontakt med hverandre

 

Sommerfuggel

[Anonym bruker]

Når fikk han diagnosen? Det tar ofte en god stund for folk å forsone seg med at de har fått en kronisk sykdom og det er mange som kan bli deprimerte når de innser at de blir aldri "friske" igjen. Hvis dette har foregått veldig lenge er det viktig at han får hjelp. Jeg har selv en kronisk sykdom og det kan være innmari frustrerende, jeg ser helt normal ut og jeg synes ofte det blir det motsatte for min del, omgivelsene tar ikke hensyn til meg, fordi jeg ser frisk/normal ut og akuttfasen er over, så folk "glemmer" at jeg har en sykdom og er redusert og har ikke kapasiteten til en som er frisk. Jeg har gode perioder hvor jeg føler meg helt frisk og har masse energi, men jeg har også perioder hvor jeg er helt ufattelig sliten hele tiden og har vondt i hele kroppen og da kan jeg bli ganske amper. Jeg prøver allikevel så godt jeg kan å ikke ta det ut på omgivelsene og i hverfall ikke min mann.

 

Anonymous poster hash: 25a16...af0

[Anonym bruker]

Hei!

Hvis dere ønsker å fortsette praten på pm, men ikke ønsker å legge ut nick her, send meg gjerne en pm så skal jeg sette dere i kontakt med hverandre

 

Sommerfuggel

For en fin gest 🙂. Fint å se at moderator kan være hyggelig og ☺

 

Anonymous poster hash: c484e...dbd

[Anonym bruker]

Den som er syk fortjener selvfølgelig hjelp og støtte.  Men den som er syk har et ansvar for å ta tak i egen situasjon, følge råd fra helsevesenet, gjennomføre de tiltakene som KAN forbedre egen situasjon og en plikt til å bidra etter beste evne i forhold til partner, barn og hjem.  

 

Jeg VAR gift med en psykisk syk mann.  Det var ingen grenser for selvmedlidenheten hans, ingen grenser for hvor mye hensyn jeg og barna skulle ta og i tillegg ingenting han kunne bidra med hjemme.  Heldigvis var han utro og dumpet meg.  

 

Nå har jeg 100% omsorg for to barn, og jeg blomstrer.  Hverdagen min har blitt forutsigbar og jeg slipper å ha et gigantisk energisluk liggende på sofaen.  

 

Jeg forstår at det er krevende å være kronisk syk.  Og at det oppfattes som fryktelig urettferdig.  Men, med fare for å fornærme noen så er det tross alt ikke alle syke som har sterke, kroniske smerter og er helt ute av stand til å gjennomføre normale aktiviteter.  Både jeg og min manns behandler anbefalte ham å lage en "timeplan" for dagene sine, med fysisk aktivitet, hvile, husarbeid osv.  På den måten ville han hatt en plan, forutsigbarhet og ivaretatt helsen sin.  Han ville også bidratt til å gjøre mitt liv enklere.  Men han valgte sofa, tv og dataspill.  Og lot meg komme sliten hjem fra jobb til skitne truser på gulvet og frokostrester på kjøkkenbordet.  

 

For noen år siden var jeg sykemeldt et års tid på grunn av sykdom og behandling av en diagnose som i følge legen gir invalidiserende smerter.  Målet mitt var at sykdommen ikke skulle gå utover barna.  "Arbeidsdagen" min besto i å hvile, diverse avtaler i spesialisthelsetjenesten og det jeg definerte som "avlastning for mannen".  Noen dager besto det i å ta en pakke kjøttdeig ut av fryseboksen, andre dager klarte jeg å vaske klær, rydde, vaske osv.  Det jeg prioriterte høyest var å fremstå som normal foran ungene, si hei med et smil, leke med dem (gjerne ligge på gulvet med et puslespill) osv.  Lesing på sengekanten.  Jeg var ikke i stand til sykkelturer eller lignende men vred hjernen for å finne på aktiviteter jeg kunne gjennomføre.  Og jeg fortalte stadig vekk min mann at jeg satt pris på at han bidro med det jeg ikke klarte.    

Anonymous poster hash: e5f19...968

[Anonym bruker]

Det er så godt å lese at jeg ikke er alene om disse tankene. Det gikk Ok frem til intimiteten sakte men sikkert forsvant. Nå har jeg sluttet å prøve-gitt opp. Han tar aldri initiativet. Jeg elsker jo mannen og ønsker faktisk at vi skal få det til, men uten intimitet og med alt det andre virker det umulig.

 

Å snakke med denne mannen er nesten håpløst, som sagt, han er så full av selvmedlidenhet at det er ingen andre som har lov til å "lide". Lurer på on han kkke er redd for å miste meg. Han kan ikke være så attraktiv på singelmarkedet slik han er nå. Hadde aldri gått inn i et forhold med en som er så plaget, galskap.

 

Anonymous poster hash: 275da...7b8

[Mamma til 2 søte]

Det høres virkelig ut som at det er helt andre problemer enn kronisk sykdom...

[Anonym bruker]

Dette skjønner jeg godt. Jeg følte veldig med mannen i innlegget 'klikket for mannen i natt'. Jeg har selv levd med kronisk syk mann, og det gikk ikke. De havner i en boble hvor alt handler om de, og tar man det opp med de blir de selvmedlidne. De går til behandling, men de glemmer helt sine nærmeste. Man blir etterhvert en slags coach, psykolog, organisator for den syke. Er man selv forbigående syk er det jo ikke synd på oss, de er jo syke hele tiden. Det blir snevert. Det er slitsomt å komme hjem til noen som har gjort 'ingenting' hver dag, eller i høyden vært til behandling. Jeg orket ikke mer tilslutt jeg.

 

Anonymous poster hash: 53b07...c3f

Syns det er ganske tankeløst å sette alle kronikere i samme bås. Jeg er ikke sånn i det hele tatt, ikke de jeg kjenner heller.

 

Anonymous poster hash: 6eb95...068

[Anonym bruker]

Syns det er ganske tankeløst å sette alle kronikere i samme bås. Jeg er ikke sånn i det hele tatt, ikke de jeg kjenner heller.

 

Anonymous poster hash: 6eb95...068

 

Enig! Høres ut som alle kronikere er uføre og sengeliggende omtrent..

Jeg har 3 kroniske sykdommer, 2 av de merker jeg knapt med rett medisinerling, mens den 3 gir en del plager i hverdagen. Men likevel er jeg i full joblomst, med studier og barn i tillegg. I dårlige perioder gjør nok mannen min mer enn meg i hjemmet og intimitet er ikke topp prioritert. Men jeg er da tydelig takknemlig for det han gjør. Og i gode perioder legger jeg inn litt ekstra innsats, og gir han mer frihet til sine prosjekter.

 

Kronikere er akkurat like forskjellige som "friske". Det finnes friske latsabber også men man kommer langt med kommunikasjon!

 

 

Anonymous poster hash: 374f2...a80

[Anonym bruker]

Det høres virkelig ut som at det er helt andre problemer enn kronisk sykdom...

Hva baserer du det på? Hadde ingen problemer før han ble syk. Mangel på intimitet skyldes i følge han smerter og lite overskudd.

 

Anonymous poster hash: 275da...7b8