1 klassing, nekter å gå på skolen. Fortvilet.

[Anonym bruker]

Har ei jente som ble år i sommer, hUn vil ikke gå på skolen.

Sier hun vil være hjemme. Jeg må bære henne fra bilen, og inn i klasserommet. Jeg sitter på en stol bakerst i klasserommet.

Hun gråter hver morgen og kveld.

Jeg og lærere er helt rådløs.

Sist uke holdt de henne fast, også dro jeg

Da gråt hum hele dagen, og prøvde å rømme. Hylte og skrek i timesvis, rasende. Hun fungerte fint i barnehagen, kjenner kun 3 jenter i klassen .

Jeg burde vært på jobb, men har fått ulønnet permisjon grunnet dette.

 

Noen med lignende erfaringer ?

 

Anonymous poster hash: be289...103

[Anonym bruker]

Har hun sagt hvorfor? Har hun venner? Hva med å invitere jentene hjem?

 

Anonymous poster hash: 32d9c...d83

[Anonym bruker]

Uff.. stakkars barn, stakkars deg. Her burde vell skolen kunne tilrettelegge? Har de assistent i klassen?

 

Anonymous poster hash: 06ec3...c18

[Majamortil2]

Stakkars jenta di, og stakkars deg ❤️

Min jente fikk skolevegring fra første skoledag. Det ble en lang kamp for oss, som endte med en Aspergers diagnose i 4. klasse.

Jeg mener ikke at dette er tilfelle med jenta di, men jeg har gjennom disse årene lært endel om skolevegring.

Dere må ALDRI bruke tvang eller holde henne igjen med makt! Det er veldig viktig at dere ikke gjør da det kun forverrer situasjonen!

Du er nødt til å ta kontakt med helsesøster på skolen, kanskje hun har mer kompetanse på dette enn læreren.

Kontakt også PPT.

De vil kunne hjelpe med råd og veiledning.

[Anonym bruker]

Høres ut som en forferdelig situasjon, men det viker ikke som en god idé å holde henne fast. Ta kontakt med ppt på flekken og få hjelp. Dette går nok over, men det er lurt å få litt hjelp så det ikke blir verre.

 

Anonymous poster hash: 865bb...04d

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke at de skulle holde henne og jeg skulle gå. Men jeg ble litt overkjørt, var 3 lærere som mente at de viste Best og jeg måtte gå .

Angrer veldig på at jeg gikk.

Nå sitter jeg på skolen, helt til hun sier det er greit jeg går.

 

Skal lese litt om asberger, har tenkt tanken selv. Hun fungerer ikke sa bra med andre barn, blir lett konflikter i lek. Hun leser ikke de andre så bra. Leker bra med søsken, men blir lett kluss om andre er med. Fikk besøk av ei fra klassen, som ville prøve å bli kjent med henne i går. Det gikk ikke så bra, hun ble veldig girer. Sprang bare rundt i hagen, klarte ikke å finne noe ro.

 

Jeg har så dårlig samvittighet, føler jeg har gjort noe feil. Hun har 2 eldre brødre, de leker fint sammen.

 

Takk for svar.

 

Anonymous poster hash: be289...103

[Anonym bruker]

Dette var som å lese om jenta mi som også begynte i første kl nå. Ikke like ille her, men min også gruer seg til SFO og jeg har en sterk følelse av at hun ikke trives. Det er vondt å sende henne av gårde hver morgen, men vi har ikke noe valg.

 

Min har litt vansker med nye situasjoner og kan bli utagerende, enten på SFO eller mot oss hjemme etterpå. Veldig vanskelig.

 

Anonymous poster hash: de9c4...2a2

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke at de skulle holde henne og jeg skulle gå. Men jeg ble litt overkjørt, var 3 lærere som mente at de viste Best og jeg måtte gå .

Angrer veldig på at jeg gikk.

Nå sitter jeg på skolen, helt til hun sier det er greit jeg går.

Skal lese litt om asberger, har tenkt tanken selv. Hun fungerer ikke sa bra med andre barn, blir lett konflikter i lek. Hun leser ikke de andre så bra. Leker bra med søsken, men blir lett kluss om andre er med. Fikk besøk av ei fra klassen, som ville prøve å bli kjent med henne i går. Det gikk ikke så bra, hun ble veldig girer. Sprang bare rundt i hagen, klarte ikke å finne noe ro.

Jeg har så dårlig samvittighet, føler jeg har gjort noe feil. Hun har 2 eldre brødre, de leker fint sammen.

Takk for svar. Anonymous poster hash: be289...103

Dette er ikke din feil! Det høres ut som du gjør det rette og at du er en god mor. Lærerne hørs kanskje ikke ut som de håndterer dette bra, så det er lurt av den grunn å kontakte ppt, så de kan forstå hvordan de skal håndtere situasjonen og barnets behov.

 

Anonymous poster hash: 865bb...04d

[Anonym bruker]

Hvordan gjøre det med tanke på jobb, kan ikke gå i ukesvis uten inntekt. Tror ikke dette er noe som løser seg over natten. Skolen sier de kan holde henne fast, så jeg får kjørt.+ passe på at hun ikke stikker av. Mammahjertet mitt skriker nei til en slik behandling, tror det bare vil forsterke problemet. Noe jeg kan søke på hoss nav? Sikkert vansklig uten wn diagnose, og en eventuell diagnose vil nok ta flere år å få.

Mulig hun bør få en diagnose, hadde ingen nære venner i barnehage. Er en ensom ulv på en måte, selv om hun er med andre barn. Så slite hun med å omgåes de.

 

Takker for alle svar .

 

Anonymous poster hash: be289...103

[Anonym bruker]

Lærer mener hun må brytes ned, så hun forstår at skolen må hun på. At det ikke er et valg, for hun sier hun vil være hjemme og ikke på skolen. Hjn klarer ikke uttrykke helt, h a som er dumt med å gå på skolen. Jeg prøver å si at hele greien med å gå på skole, skremmer henne. At det er voldsomt for henne å ta så mye innover seg. Men blir ikke hørt. Desverre langt til nærmeste privatskole.

 

Anonymous poster hash: be289...103

[Anonym bruker]

Lærer mener hun må brytes ned, så hun forstår at skolen må hun på. At det ikke er et valg, for hun sier hun vil være hjemme og ikke på skolen. Hjn klarer ikke uttrykke helt, h a som er dumt med å gå på skolen. Jeg prøver å si at hele greien med å gå på skole, skremmer henne. At det er voldsomt for henne å ta så mye innover seg. Men blir ikke hørt. Desverre langt til nærmeste privatskole.

 

Anonymous poster hash: be289...103

 

Stakkar liten, skjønner godt at hun ikke vil bli overlatt til en sånn lærer...

 

Anonymous poster hash: 28139...7be

[Anonym bruker]

Huff, dette er nok ikke ålreit for noen av dere.

Kan du spørre henne, hva som skal til for at hun skal være på skolen da? (med svar som ikke innebærer å bli hjemme)

Hunn vet hva barnehage var, så hva med barnehagen gjorde det fint, er det noe som kan videreføres derfra og til skolen?

Håper du får kontakt med helsesøster/ppt og hjelp raskt. Om de ikke hører deg, så krev det! Dette er viktig å få gjort noe med nå før det blir enda verre.

Anonymous poster hash: 5f9b6...0ce

[Yellow Brick Road]

Læreren mener at hun må"brytes ned" ??? I alle dager, for noe tull.  De skal bygges opp og trygges og skjønne at skolen må de gå på, men å bryte ned unger - nei, det er bare tull.  Det stemmer ikke at man aldri skal holde igjen barna heller, for noen barn er det en helt grei måte å gjøre det på.  Men ikke foran hele klassen eller med mange andre rundt.  Det må gjøres i en trygg setting, gjerne bare med barnet, forelderen og en fast voksen (godt opplært assistent, spesialpedagog eller annen voksne som barnet vet hvem er og fort lærer seg hva som kommer til å skje) og barnet bør ha denne faste voksne som "sin" voksenperson rundt seg så lenge det trengs.

 

Jeg har jobbet med flere barn med skolevegring hos oss og det er en langvarig prosess.  Når vi får slike tilfeller, kobler vi inn "teamet" bestående av en assistent, en spesielpedagog, sosiallærer og ppt dersom det er mer enn kortvarig "Jeg vil ikke på skolen, det er mer gøy hjemme". Læreren er selvfølgelig også med. Vi prøver først med en forsiktig "tilvenning" med en forelder tilstede, først i klasserommet, deretter tilbringer den voksne som følger barnet litt tid på gangen, gjør seg noen små "ærend" som å gå på do, hente seg et glass vann osv osv.  Alt avtales med barnet på forhånd, men barnet får ikke lov til å ta kontrollen, det er viktig.  Det heter ikke "er det ok at mamma går nå..." - det er "jeg må gå på do / på torsdag kommer jeg til å sitte på gangen når dere .. og så kommer jeg inn igjen etterpå" To skritt fram og ett tilbake, og noen ganger omvendt.  Når barnet er trygg på den voksne (ofte assistenten) kan det godt være en ide å bestemme en dag hvor mor / far må gå tilbake på jobb, om det så betyr at forelderen forlater et gråtende barn hos den voksne, på et grupperom, på kontoret eller en annen plass hvor man kan oppholde seg til situasjonen er roet ned.  For skolevegring er alvorlig, men det er ikke til å komme fra at det i noen tilfeller også dreier seg om en maktkamp mellom barn og voksne.  Man snakker selvfølgelig også om at det er ok at det er vondt når mamma går, det er viktig å anerkjenne barnets følelser, det finnes det gode systemer til i tillegg til samtaler og trygghet.  Og så er det så viktig at når forelderen forlater skolen, er fremdeles den andre voksne tilstede for barnet, så tett som det er nødvendig, og så får den etterhvert begynne å trekke seg forsiktig unna, omtrent på samme måte som forelderen.

 

Man kan forresten ikke jobbe med skolevegring uten tillit mellom foreldre og de voksne på skolen. Og det er viktig at forelderen(e) ikke viser utrygghet overfor barnet.  Vi har hatt en mor som faktisk fikk sitt eget grupperom som hun kunne bruke til å samle seg på før hun gikk ut av skolen og møtte andre mennesker for hun syntes det var så tungt å gå. 

 

Det er ingen fasit på dette, unger er forskjellige, voksne er forskjellige, årsaker er forskjellige.  Men heldigvis, går det bra tilslutt, m en det kan ta tid - timer, dager, måneder, år...  og tårer, sinne, fortvilelse.  

 

Men å "bryte" ned noe, det gjør vi ikke.  Det dreier seg alltid om å bygge opp.

 

Forresten, ikke spør barnet for mye om hva som skal til, for det er det ikke alltid at de vet.  Spør heller hva hun er redd for, hva som er skummelt, ikke hvorfor, men hva og hvordan hun kjenner det.  Det er så viktig at de voksne har full kontroll over hva som skal skje, barnet har ikke ansvar for sin egen tilvenning, det ansvaret er det faktisk de voksne som skal ta.  Det skaper trygge barn. Ikke spør om du kan gå.  Men barnet kan få lov til å si at du kan gå, f eks "Jeg er veldig tørst, kan du si i fra når du er klar til at jeg kan gå å hente meg et glass vann"  Ikke spør om å få gå på do.  Hva om du virkelig må, og så sier barnet nei. Prøv også å unngå "hvorfor".

[Anonym bruker]

Takker for svar 😊😊

 

Er 2 til i klassen som sitter hylskrike/griner store deler av første time. Tror de påvirker hverandre endel, når de ser det er flere som ikke vil. Mi bruker ikke å gråte, hun går mer i vranglås. Lettere å trøste gråt, en ei som har gått i vranglås.

 

Skal lage en avtale med henne, om t jeg er bakerst i klasserommet . 1 time, også sitte I gangen nest. Hun sa det hørtes greit ut.

Og om hun følger denoe avtalen vil hun få stjerner på belønningsskjema jeg skal lage.

 

+ jeg skal kreve at assistenten følger henne opp i friminuttene. Da skal jeg sitte i bilen har jeg sagt til henne.

 

3 stjerner = liten premie.

(Kinder egg eller noe)

 

Takker for alle råd. Hun kan ikke holdes igjen av lærer. Hun får omtrent black out , blir ikke tilsnakkenes på lange tider

Og forverre skolevegring slik jeg ser det.

 

Har grublet i hele natt

 

Anonymous poster hash: be289...103

[Anonym bruker]

Nei, men herregud! For noen lærere! Dette er ikke pedagogisk ok på noen som helst måte! Dette er faktisk ganske horribel lesning. Kan dere ikke bytte skole? Ev. flytte? Dette er et sted hun skal være 8 timer om dagen i minst 7 år....

 

Anonymous poster hash: ad86f...8c1

[Anonym bruker]

Lærer mener hun må brytes ned, så hun forstår at skolen må hun på. At det ikke er et valg, for hun sier hun vil være hjemme og ikke på skolen. Hjn klarer ikke uttrykke helt, h a som er dumt med å gå på skolen. Jeg prøver å si at hele greien med å gå på skole, skremmer henne. At det er voldsomt for henne å ta så mye innover seg. Men blir ikke hørt. Desverre langt til nærmeste privatskole.

 

Anonymous poster hash: be289...103

Det høres ikke ut som læreren takler situasjonen på en god måte. Hvordan i alle dager skal ungen noen gang kunne føle seg trygg på skolen, dersom lærerens mål er å bryte henne ned? Siden du har vært så mye på skolen antar jeg at dette utsagnet er noe du har fått muntlig? Jeg tror jeg ville begynt med å prøve å få noe skriftlig kommunikasjon med lærer, for å kunne ha noe konkret å vise til når jeg tok dette videre. Selv om jeg egentlig mener denne læreren er helt på jordet, hadde jeg ike uttrykt det i den første mailen, for da er jeg redd lærer hadde voktet sine ord i svaret. Derfor ville jeg heller ha fortalt hvor fortvilet jeg var over situasjonen, fortalt litt om hvordan jenta fungerer hjemme, og undret over hvordan man kan bedre situasjonen. Jeg ville spesifikt nevnt episoden der de holdt henne fast, stilt noen spørsmål omkring reaksjonen hennes den dagen, og spurt om lærer mente dette var en metode man burde bruke igjen. (Jeg hadde sikkert måttet lese gjennom denne delen mange ganger, for å luke ut formuleringer der det skinte gjennom hva jeg egentlig mente om saken). Videre hadde jeg spurt lærer om han/hun hadde noen råd til noe vi kunne gjøre hjemme for å bedre situasjonen.

 

Når svaret på mailen kom ville jeg hatt et konkret bevis på lærerens holdning, som jeg så kunne benytte når jeg tok saken videre, i første omgang til skoleledelsen, eventuelt senere også til kommunen. Det første jeg vile kreve var at det ble utarbeidet en plan for hvordan barnet skulle få en bedre skolehverdag. Barn har krav på å oppleve trygghet og sosial tillhørighet på skolen. Når læreren ønsker å løse problemet ved å bryte jenta ned, vil hun verken føle trygghet eller tillhørighet. Jeg hadde bedt om at skolen fattet et enkeltvedtak etter paragraf 9a-3 i opplæringsloven (denne paragrafen er vanligvis benyttet i mobbesaker, men kan brukes på alle saker som omfater det psykososiale miljøet på skolen, noe jeg mener saken din definitivt gjør). Jeg ville påpekt at jeg ikke opplevde at læreren skapte problemet, men at jeg mente at lærers måte å håndtere problemet på øker det, snarere enn å gjøre det bedre.

 

Samtidig ville jeg fortsatt å snakke med jenta. Jeg ville fokusert på å finne ut hva hun følte var vanskelig, fordi det da er lettere for voksne å finne løsninger på problemet. Hvis barnet på eget initiativ skulle komme med forslag til løsninger ville det selvsagt blitt applaudert, og så sant forslagene overhodet var mulig å gjennomføre ville jeg gjort hva som var i min makt for å bruke de. Men det er i utgangspunktet ikke barnets ansvar å finne løsninger, og for å unngå at jenta følte at jeg la det ansvaret over på henne, ville jeg ungått å spøre om hvordan ting kunne bli bedre, og heller fokusert på hva som var galt. Noen ganger er man nødt til å spørre seg fram når barn har det vanskelig, fordi de ikke alltid klarer å finne ordene til å beskrive problemet. Er det vanskelig at det er så mange nye barn? Er det vanskelig å konsentrere seg om det som skjer i timene? Er hun redd for noe? Har noen vært slem med henne? Blir det for mye nytt å ta inn over seg på en gang?

 

Som et strakstiltak påskolen ville jeg bedt om at det ble gjort tilgjengelig et område der hun kunne trekke seg tilbake og samle seg når hun følte behov for det. Dette kan f.eks. være et grupperom, eller et avskjermet område i klasserommet. Selv om dere foreløpig ikke vet nøyaktig hva som er vanskelig, er det jo tydelig at det er noe som er vanskelig. Hvis man ska "sitte i" det som er vanskelig en hel skoledag, så blir det fort uoverkommelig. Hvis jenta har et trygt sted å flykte til, kan det hende skolen ikke føles fult så skremmende.

 

Er det flere klasser på trinnet? Hvis jenta og læreren har fått en veldig dårlig start, kan det hende at det hjelper å få begynne på nytt i ny klasse med ny lærer? Jeg hadde eventuelt ventet litt med å foreslå dette, fordi et bytte også kan gjøre skolehverdagen enda mer forvirrende og uoversiktlig. Men hvis problemet fortsetter, og sammarbeidet med lærer er dårlig, hadde jeg kanskje vurdert det på et senere tidspunkt. I så fall er det vitig at byttet blir godt forberedt, og at alle de støttetiltakene dere ser for dere at er nødvendig, er på plass før byttet, så hun får en best mulig start i den nye klassen.

 

Siden du sier du har lurt på om hun kanskje har en diagnose ville jeg ha sørget for en utredning så fort som mulig. Det er jo noe som tar tid, og det kan derfor ikke løse det akutte problemet her og nå, men hvis jenta har en diagnose er det viktig å vite om den, så hun kan få riktig hjelp videre.

 

Angående spørsmålet ditt i forhold til nav vet jeg ikke omdet finnes noe du kan søke på, men hvis du tar en telefon til nav og forklarer problemet, så skal de kunne rettlede deg i forhold til hva du eventuelt har rett på.

 

Lykke til!

Masse lykke til!

 

 

Anonymous poster hash: cc313...ff9

[Anonym bruker]

Tre stykker som slår seg vrang og hylgråter? Hva slags skole er dette? Har hatt tre skolestartere, og aldri opplevd noe slikt. Det er alltid 1-2 som er triste og gråter litt i starten, men aldri slik du beskriver. Kan dere søke om utsatt skolestart et år? Kanskje hun er mer klar da? Men ærlig talt; når du snakker om å bryte ned mennesker får du jobbe i Forsvaret, ikke i skolen.

 

Anonymous poster hash: c3422...56c

[snille-nille]

Hvordan var hun ved levering i barnehagen da?

[Hjertefru]

Ser du har fått mange fine svar, vil bare sende deg en klem. Utrolig fæl situasjon.

Har hatt et barn med skolevegring i perioder jeg og, men det var større...

Så rart at hun som er vant til barnehage ikke takler skolen....den skal jo være en videreføring.

Høres ut som læreren takler det dårlig. Ekstern hjelp, og det fort!

Klart at du ikke kan gå uten inntekt i ukesvis. Ville hvertfall tatt en telefon til nav for å få råd, samt ha en åpen dialog med arbeidsgiver.

[Anonym bruker]

Går hun på sfo? Kan det feks hjelpe å bli levert til frokost der? Spesielt hvis hun er vant til å bli levert til frokost i barnehagen. Kanskje du kan avtale å være med henne på sfo før skolen, så sitte i gangen når skolen begynner. (Men du må selvfølgelig gjennomføre den avtalen dere har gjort nå en periode, så hun skjønner at du holdt avtalene dere gjør.)

 

Anonymous poster hash: f1aef...3dd

[Anonym bruker]

Hadde det bare vært frokost på sfo. Sfo her er1-3 klassinger som leker sammen på 2 klasserom.

Tror de blir tøffere for henne enn skolen egentlig.

Hun ble alltid levert til frokost i barnehagen .

 

Anonymous poster hash: be289...103

[Gjest Antarctica]

Huff. Dette høres fælt ut. Syns nesten hun burde få gå tilbake i barnehagen og få utsatt skolestart til neste år.

[MammantilNurket]

Dette høres veldig strevsomt ut for dere begge. Har helsesøster og/eller sosiallærer vært inne?

Det kan også være lurt, hvis dere ikke har gjort det alt, å få time hos fastlegen deres. Han/hun kan henvise videre til andre instanser som kanskje kan bistå.

Lykke til 😊

[Anonym bruker]

Først og fremst må du være ærlig mot deg selv; er datteren din ekstremt bortskjemt og vant til å bestemme alt? Hvis ja, så bør du og lærerne sette henne på plass! Ikke minst av hensyn til de andre ungene.

 

Er dette skolevegring, så er det viktig å få hjelp fra barnepsykolog for å finne ut hva som forårsaker angsten. Trenger ikke å være en diagnose.

 

Lykke til, uansett!

Anonymous poster hash: 0b3b5...8ba

[Anonym bruker]

Vil bare gi deg en klem først HI, for jeg forstår at du må være veldig sliten og fortvilt akkurat nå.

 

Du sier at du tidligere har tenkt tanken på at barnet kanskje kan ha Asperger, og det som skjer nå gjør at du bør sette i gang prosessen med utredning så raskt som mulig. Slike ting tar tid, og om/når hun får en diagnose, så er det mye lettere å finne den rette løsningen på dette problemet med skolevegring.

 

Det er nemlig stor forskjell på et "vanlig" barn som ikke vil på skolen, og et barn med Asperger som ikke vil. De er jo generelt mye mer rigide når de først har bestemt seg for noe (også noe de ikke vil), og særlig det å være påtvungen sosial interaksjon og det å ha mange nye folk rundt seg kan oppleves ekstremt stressende.

 

Ta kontakt med fastlegen på mandag og be om henvisning til BUP.

 

Hilsen lærer som har jobbet med mange barn med både Asperger og "vanlige" barn med skolevegring.

 

Anonymous poster hash: 2fcb5...25b