Være med 5 åring i bursdag

[Anonym bruker]

Min 5 åring er veldig knyttet til meg og vil ikke være steder uten meg. Han er invitert i bursdag til en fra barnehagen.

Jeg har tidligere vært med, men fikk Nå vite at foreldre ikke fikk være med. Er ikke det litt rart. Er vel mange barn som vil ha foreldre med

 

Anonymous poster hash: 96fd6...914

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn og har vært i mange bursdager, men aldri opplevd at en femåring vil ha med foreldre. Så det er ikke vanlig nei. Men det lar seg sikkert løse hvis du tar kontakt og forklarer situasjonen.

 

Anonymous poster hash: af8b4...de2

[Tipp topp]

Når de er 5 år er det ikke lenger mange som har behov for å ha med foreldrene i bursdag. Men har du fått beskjed om at foreldre ikke trenger å være med eller at de ikke får lov. Vi inviterte kun barna når de bar så store, men var det noen som hadde behov for å ha foreldrene der så fikk de jo det. Samtidig bør du nok for hennes egen del venne henne til å være litt uten deg når hun er så gammmel.

[Anonym bruker]

Av 5-åringer er det vel neppe så mange som vil ha med foreldrene, men å nekte foreldrene til de som evt vil/må ha følge er veldig rart. Vi holdt nylig 8-års bursdag, og da hadde ett barn følge. Kan jo være mange grunner til at de har med seg følge, men om det "bare" er det at barnet er svært knyttet til deg, så er det kanskje på tide å prøve og løse opp litt? Hva med å avtale med foreldrene at de kan ringe deg hvis barnet ditt ser ut til å ha det trasig der alene uten deg? Avtal at du kommer 15 min tidligere og henter, slik at du kan se på ham/henne siste del av selskapet? Kan jo være at foreldrene har liten plass i ikke kan ha type 15 barn og voksne i selskapet?

 

Anonymous poster hash: 12cff...d72

[Anonym bruker]

Det er rart!

Ring foreldrene og spør om det er greit at du blir..

Jeg har en på 5 selv og jobber litt for å kunne gå når jeg har levert i bursdag. Det er gått bra et par ganger nå... etter mye snakk om det i forveien, hva barnet er engstelig for og trygger på at det går bra. Forsøker også å si at det ikke er andre foreldre der (kanskje foreldre til en på 4...) etc.

Det er skjedd mye på 1. år.. for 1. år siden var barnet svært engstelig/utrygg (mange endringer - samlivsbrudd/flytting og ny avdeling i barnehagen etc).

 

Anonymous poster hash: 034a3...990

[Anonym bruker]

Tydeligvis store forskjeller, for her er det helt vanlig at 5-åringer har med en forelder i bursdag. Er vel bortimot halvparten som har det, så nesten like vanlig som å ikke ha med noen. Hadde aldri fått min 5-åring til å gå inn til noen fremmede alene. Men som regel kan jeg gå når vi har vært der et kvarters tid.

 

Hos bestevennen går det jo greit for der har han vært mange ganger før og kjenner foreldre og søsken.

Anonymous poster hash: db7ea...58e

[Anonym bruker]

Her er ingen foreldre med, ikke i fjor da de var 4 og ikke nå som 5 åringer. Det går veldig fint her. Synes det virker rart å være med 5 åringen i bursdag, her er de iallefall for store til å ha med mamma og pappa.

Anonymous poster hash: d9872...b2f

[Anonym bruker]

Her har noen med foreldre og noen ikke. Jeg syns det er hyggelig om foreldrene også kommer😊

 

Anonymous poster hash: 24ceb...f8f

[Anonym bruker]

Det er helt greit med foreldre i bursdagen, såfremt de ikke er slike "ungen er så knyttet til meg"-mødre. Unga deres blir nemlig så utrolig furtete i nærheten av mødrene. Vil ikke ha en femåring sittende hos de voksne gele tiden.

 

Anonymous poster hash: fc439...fad

[Anonym bruker]

En 5-åring som tar med foreldrene i bursdag? Har aldri opplevd det.  

Men hvis han er vant til at dere holder ham mye i hånda, så blir han vel nervøs for å være steder alene  

Anonymous poster hash: b1dce...b23

[Anonym bruker]

 

En 5-åring som tar med foreldrene i bursdag? Har aldri opplevd det.

Men hvis han er vant til at dere holder ham mye i hånda, så blir han vel nervøs for å være steder alene

 

Anonymous poster hash: b1dce...b23

Jeg holder da han i hånden om han trenger det. Jeg vil ikke avvise min egen sønn, så han får det han trenger av meg.

 

 

Anonymous poster hash: 96fd6...914

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn og har vært i mange bursdager, men aldri opplevd at en femåring vil ha med foreldre. Så det er ikke vanlig nei. Men det lar seg sikkert løse hvis du tar kontakt og forklarer situasjonen.

 

Anonymous poster hash: af8b4...de2

Det er HELT vanlig der jeg bor. Var vitne til en pappa som dro fra jenta si som ikke ville være alene. Jeg var med min 5-åring som ikke ville være alene. Den jenta hadde det ikke bra og greide ikke kose seg på bursdagen.

 

Hi: du får jo ikke gjort noe med at voksne ikke kunne være med, vertskapet bestemmer. Kan jo hende de har liten plass?

 

 

 

Anonymous poster hash: 95a35...e15

[nasse nøffen]

Stakkars gutt og stakkars deg. Har han ikke vært i barnehage heller?

 

Jeg mener det er trist når en 5 åring ikke kan være uten mamma i 2 timer. Her har du bomma ett eller annet sted. Hvordan skal han takle det når han begynner på skolen? Det er vår jobb som foreldre å lære barna å bli trygge, og klare være vekk fra oss.

 

Denne bursdagen bør være en begynnelse på dette, se på det som trening.

[Anonym bruker]

Dattera mi har vært i flere 4 års dager i år. Ingen foreldre er med. Men rart å si ingen foreldre får lov?! Hvis barnet ditt trenger deg der må du få bli... Ser ikke problemer. Snakk med forelerene

 

Anonymous poster hash: 69162...edb

[Anonym bruker]

En femåring kan nok ha behov for å ha med mamma, men når barnet er fem, så bør man virkelig trene på å ikke måtte ha med mamma. Viktig å gjøre barna selvstendige, å bli holdt i hånda og pakka inn i bomull er ikke bra.

 

Anonymous poster hash: b2e24...5f7

[Anonym bruker]

Å kjære vene! Det er hverken synd i HI eller sønnen.. Kjære deg HI, dette er like normalt som det er unormalt. Noen barn bruker lengre tid på å bli trygge i enkelte situasjoner..

 

Anonymous poster hash: de65a...255

[Anonym bruker]

Unger er forskjellige, så vi må nesten tilpasse oss de. Selv har jeg måtte være med eldste i bursdag etter hun startet på skolen. Hun måtte ha meg i nærheten, hun trengte ikke se meg heller men jeg måtte være der. Sendte moren en mld og det var bare hyggelig jeg ble med. Hjalp litt med å rydde av bordet osv, litt kjedelig å bare sitte der syns jeg. Men veldig bevist på at jeg ikke skulle engasjere meg i mitt barn. Nå var hun i bursdag og måtte dermed utfordre seg selv selv om jeg var der.

 

Lillesøster har jeg aldri vært med i bursdager til, hun har sagt hadebra såfort hun ser ballonger og barn. Hun er veldig ulik storesøster, men det morsomme er at lillesøster ikke vil overnatte hos noen mens det vil storesøster. Og det er helt uvesentlig om det er familie eller venner.

 

Så send en mld til moren og si hvordan det er. Snakk med barnet ditt og si du kan være der, men prøve å ta en tur i butikken eller noe slikt. Veldig lurt å prøve å venne ungene til å være uten deg under trygge rammer. Så inngå ett kompromiss.

 

Anonymous poster hash: 1fc25...74b

[Anonym bruker]

Kanskje du skal jobbe litt med at han er steder uten deg? Det er ikke normalt at en 5 åring skal være så knyttet til mor. Han går jo i barnehage?

 

Ofte er det mødrene som ikke vil barnet skal være alene og ikke barnet.

 

Er han aldri med kompiser hjem fra barnehagen?

 

Hva med å si at nå er han blandt de eldste i barnehagen og nå går man alene i bursdag. Forbered han og kom tidlig for å hente han. Han kjenner vel de fleste barna fra barnehagen?

 

Anonymous poster hash: e7d36...2af

[Anonym bruker]

Å lære å gå alene i bursdag er faktisk en viktig ting å lære!

Så sant barnet ikke har problemer utenom det vanlige, selvfølgelig!

 

Nå har jeg tre barn selv, på 16 år, 11 år og 4 år.

Det aldri slått feil, noen bare må være med ungen kun for sin egen del! Unnskyldningene er mange! Jeg har gjort det selv!

 

Nå har det seg sånn at jeg har jobbet i barnehagen da de to eldste gikk der og er mye med på turer osv nå. De ansatte i barnehagen er mine venner og ungene deres blir bedt i våre selskap. Så barna som blir bedt til oss har mange voksne de kjenner + alle barna de går i barnehagen med. (+ da 2-4 unger de ikke kjenner, som er barna til de ansatte som bor andre steder.) Alikevel bare må disse foreldrene være med.

Ikke missforstå, for meg er det bare hyggelig å bli kjent med foreldrene og jeg trives med besøk.

Men for ungene sin del!

De sutrer, sitter mye med de voksne i klarer ikke finne sin plass i gjengen. Det er så trist å se!

Sist bursdag hentet jeg hele hurven i barnehagen (vi bor like ved og de er vant med å komme til oss i barnehagetiden, da vi har stor hage og mye skog på tomta, med bålplass, jungelløype osv). Det var da 15 barn som skulle være med.

4 av foreldrene kom!

Vi hadde hentet de 30 minutter før så ped.leder ble med hit, siden hun sluttet på jobb da og gjerne ville bli med (passet best siden ungene var ute osv.) Foreldrene visste at 3 av de ansatte skulle hit.

Samtlige av de 4 barna forandret seg totalt da foreldrene kom! I 30 minutter hadde de lekt og koset seg og i det foreldrene kom, sluttet de å leke, sutret og klengte. Hørte foreldrene prøvde å få de til å leke igjen, men det nyttet ikke... Måtte sitte ved siden av mamma når de spiste, måtte ha maten slik og sånn, sutret og pep.

Mye styr med bord, da vi hadde laget bursdagsbord til antall unger, men nå måtte 4 voksne sitte der også, ellers ville ikke ungene sitte der. Endte med at bursdagsbarnet og to av de andre ikke fikk sitte.

Utdeling av gaver og skattejakt ble en utfordring da foreldrene snakket med hverandre og pushet sine unger til å være med, så høyt og så mye, at det forstyrret de andre ungene slik at de måtte "hentes inn" i hytt og pine.

Altså, ungene hadde det morro (de andre som var i bursdagen) og det var en fin bursdag (har fått masse tilbakemeldinger på det), men for ett ekstra styr det ble pga disse foreldrene!

 

Vår eldste ble med hvem som helst, hvor som helst, så han "teller ikke" helt, hehe.

Men de to neste har helst villet krype inn i meg på nytt til tider. Sjenerte og skikkelig mamma-dalter.

Nellomste ble jeg med da hun var 3 år og brukte de neste to åra på å gå selv. Hun fant seg fort tilrette når jeg hadde gått, men bare måtte lage ett lite helvete før jeg gikk i nesten to år... Fram til hun var 8-9 år likte hun ikke å gå i bursdager..

 

Minsta er drøpp lik på alle måter, men her hørte jeg på alle råd, forklarte fra første stund at barnebursdager er for barn. Den første bursdagen sto hun med tårer i øynene da jeg gikk, hadde ikke spist noenting, men hadde lekt. Neste bursdag måtte hun ha en ekstra klem før jeg dro, men ikke noen tårer, hadde heller ikke spist, men hadde lekt og koset seg. Tredje bursdagen løsnet det, da hadde hun spist og vært i 100.

Nå har hun vært i masse bursdager (har blitt 4 år) og gleder seg til hver gang ..og jeg takker i mitt stille indre for at jeg sto imot mine egne følelser om å "ikke avvise" barnet mitt. Man avviser dem ikke, man lar dem utvikle seg og bli store!

Forklar dem hva som skal skje og sett fokus på det positive og gjennomfør det dere har planlagt. Hos oss forklarte jeg at jeg blir med inn, tar av jakke og sko, så får du gaven du skal gi til "Mari" og så jeg en klem og går. Ferdig. I bilen på veien snakket vi om nye ting hun hadde lært og hvor stor hun var og at jeg synes at det var så herlig at hun hadde blitt så stor at hun gikk i bursdag alene. Selvtillit-boost, hehe. Da vi hentet henne og satter oss i bilen var det "heia deg!" og "så stor og flink du er!" osv, alle hørte på henne fortelle og søsken heiet på. Så stolt som hun var! Tårene rant, for det hadde vært litt skummelt, mens hun lo, for hun hadde klart det og det hadde jo gått bra osv. Tror nesten mamma'n måtte felle en liten gledeståre fordi hun var så stolt også, hehe.

 

Så ja, jeg vet hvor vanskelig det kan være, men jeg vet også hvor viktig det er! Det er ikke alt som er like gøy i læringperioden, men det er så utrolig viktig for utviklingen videre og selvtilliten!

 

Barna bør få lære seg å gå i bursdager alene. ...og jeg forstår godt de som skal ha bursdag og ikke vil ha foreldre med!

 

Anonymous poster hash: ce181...be7

[Anonym bruker]

Her har jeg opplevd at både 6/7 åringer har med moren sin. Ikke fordi de har spesielle behov, men bare fordi de er altfor knyttet? til mor. Spesielt.

 

Anonymous poster hash: 1ba69...37a

[Blondzilla]

Å lære å gå alene i bursdag er faktisk en viktig ting å lære!

Så sant barnet ikke har problemer utenom det vanlige, selvfølgelig!

 

Nå har jeg tre barn selv, på 16 år, 11 år og 4 år.

Det aldri slått feil, noen bare må være med ungen kun for sin egen del! Unnskyldningene er mange! Jeg har gjort det selv!

 

Nå har det seg sånn at jeg har jobbet i barnehagen da de to eldste gikk der og er mye med på turer osv nå. De ansatte i barnehagen er mine venner og ungene deres blir bedt i våre selskap. Så barna som blir bedt til oss har mange voksne de kjenner + alle barna de går i barnehagen med. (+ da 2-4 unger de ikke kjenner, som er barna til de ansatte som bor andre steder.) Alikevel bare må disse foreldrene være med.

Ikke missforstå, for meg er det bare hyggelig å bli kjent med foreldrene og jeg trives med besøk.

Men for ungene sin del!

De sutrer, sitter mye med de voksne i klarer ikke finne sin plass i gjengen. Det er så trist å se!

Sist bursdag hentet jeg hele hurven i barnehagen (vi bor like ved og de er vant med å komme til oss i barnehagetiden, da vi har stor hage og mye skog på tomta, med bålplass, jungelløype osv). Det var da 15 barn som skulle være med.

4 av foreldrene kom!

Vi hadde hentet de 30 minutter før så ped.leder ble med hit, siden hun sluttet på jobb da og gjerne ville bli med (passet best siden ungene var ute osv.) Foreldrene visste at 3 av de ansatte skulle hit.

Samtlige av de 4 barna forandret seg totalt da foreldrene kom! I 30 minutter hadde de lekt og koset seg og i det foreldrene kom, sluttet de å leke, sutret og klengte. Hørte foreldrene prøvde å få de til å leke igjen, men det nyttet ikke... Måtte sitte ved siden av mamma når de spiste, måtte ha maten slik og sånn, sutret og pep.

Mye styr med bord, da vi hadde laget bursdagsbord til antall unger, men nå måtte 4 voksne sitte der også, ellers ville ikke ungene sitte der. Endte med at bursdagsbarnet og to av de andre ikke fikk sitte.

Utdeling av gaver og skattejakt ble en utfordring da foreldrene snakket med hverandre og pushet sine unger til å være med, så høyt og så mye, at det forstyrret de andre ungene slik at de måtte "hentes inn" i hytt og pine.

Altså, ungene hadde det morro (de andre som var i bursdagen) og det var en fin bursdag (har fått masse tilbakemeldinger på det), men for ett ekstra styr det ble pga disse foreldrene!

 

Vår eldste ble med hvem som helst, hvor som helst, så han "teller ikke" helt, hehe.

Men de to neste har helst villet krype inn i meg på nytt til tider. Sjenerte og skikkelig mamma-dalter.

Nellomste ble jeg med da hun var 3 år og brukte de neste to åra på å gå selv. Hun fant seg fort tilrette når jeg hadde gått, men bare måtte lage ett lite helvete før jeg gikk i nesten to år... Fram til hun var 8-9 år likte hun ikke å gå i bursdager..

 

Minsta er drøpp lik på alle måter, men her hørte jeg på alle råd, forklarte fra første stund at barnebursdager er for barn. Den første bursdagen sto hun med tårer i øynene da jeg gikk, hadde ikke spist noenting, men hadde lekt. Neste bursdag måtte hun ha en ekstra klem før jeg dro, men ikke noen tårer, hadde heller ikke spist, men hadde lekt og koset seg. Tredje bursdagen løsnet det, da hadde hun spist og vært i 100.

Nå har hun vært i masse bursdager (har blitt 4 år) og gleder seg til hver gang ..og jeg takker i mitt stille indre for at jeg sto imot mine egne følelser om å "ikke avvise" barnet mitt. Man avviser dem ikke, man lar dem utvikle seg og bli store!

Forklar dem hva som skal skje og sett fokus på det positive og gjennomfør det dere har planlagt. Hos oss forklarte jeg at jeg blir med inn, tar av jakke og sko, så får du gaven du skal gi til "Mari" og så jeg en klem og går. Ferdig. I bilen på veien snakket vi om nye ting hun hadde lært og hvor stor hun var og at jeg synes at det var så herlig at hun hadde blitt så stor at hun gikk i bursdag alene. Selvtillit-boost, hehe. Da vi hentet henne og satter oss i bilen var det "heia deg!" og "så stor og flink du er!" osv, alle hørte på henne fortelle og søsken heiet på. Så stolt som hun var! Tårene rant, for det hadde vært litt skummelt, mens hun lo, for hun hadde klart det og det hadde jo gått bra osv. Tror nesten mamma'n måtte felle en liten gledeståre fordi hun var så stolt også, hehe.

 

Så ja, jeg vet hvor vanskelig det kan være, men jeg vet også hvor viktig det er! Det er ikke alt som er like gøy i læringperioden, men det er så utrolig viktig for utviklingen videre og selvtilliten!

 

Barna bør få lære seg å gå i bursdager alene. ...og jeg forstår godt de som skal ha bursdag og ikke vil ha foreldre med!

 

Anonymous poster hash: ce181...be7

Dette!

[Blondzilla]

Sønnen din går vel i barnehagen alene? Da klarer han fint å gå i bursdag alene også. Dette er uansett en ypperlig anledning å øve på. Det er ikke vanlig at 5-åringer har med mamma i bursdag. Jeg har faktisk aldri opplevd det. Med mindre det er noe helt spesielt foretrekker jeg at barna kommer alene. Barn som gar med seg foreldrene blir klengete og sutrete og deltar ikke på lik linje med de andre. En annen ting er at jeg ikke gidder å varte opp en haug med voksne. De må jo også ha mat pg kaker og kaffe. Før bodde vi på Sthanshaugen ig for de aller fleste der ville det ha vært svært problematisk om foreldre dukket opp i barnebursdager, da der rett og slett ikke er plass til 16 barn med følge i en 3 roms leilighet.

[Anonym bruker]

Jeg er høysensitiv. Jeg elsket å være på ferie /besøk uten foreldrene mine hehe.var ikke knyttet til mamma i det hele tatt,men alene i bursdag da jeg var 5-6 år var helt forferdelig for meg. Var ikke snakk om at foreldrene skulle bli med,eller at det var en mulighet å være hjemme. Husker alle de bursdagene med angst fortsatt. Selvom jeg kjente alle som dro dit 🙈

 

Eneste tipset må være å gradvis trappe ned på å bli med kanskje? Men gruer ungen seg ihjel,syns jeg det er slemt å bare dra fra han også. Ungen er viktigere enn å tenke på hva andre syns.

 

Anonymous poster hash: 5e759...8e3

[Anonym bruker]

Sønnen din går vel i barnehagen alene? Da klarer han fint å gå i bursdag alene også. Dette er uansett en ypperlig anledning å øve på. Det er ikke vanlig at 5-åringer har med mamma i bursdag. Jeg har faktisk aldri opplevd det. Med mindre det er noe helt spesielt foretrekker jeg at barna kommer alene. Barn som gar med seg foreldrene blir klengete og sutrete og deltar ikke på lik linje med de andre. En annen ting er at jeg ikke gidder å varte opp en haug med voksne. De må jo også ha mat pg kaker og kaffe. Før bodde vi på Sthanshaugen ig for de aller fleste der ville det ha vært svært problematisk om foreldre dukket opp i barnebursdager, da der rett og slett ikke er plass til 16 barn med følge i en 3 roms leilighet.

 

Det var da voldsomt generaliserende. Min 5-åring blir umiddelbart opptatt med de andre barna og enser meg ikke engang, så lenge han vet at jeg er der hvis det skulle være noe. Jeg holder meg i bakgrunnen, evt spør om jeg skal hjelpe til med noe med mindre det ser ut som det er mer enn nok hender fra før.

Ja han går i barnehagen alene, men der er han kjent. Også i barnehagen er det vanlig med tilvenning, selv om barnet f.eks. bytter barnehage når det er 5 år.

 

At det ikke er plass til alle foreldrene er uvesentlig da det er et mindretall som har behov for det.

 

Anonymous poster hash: db7ea...58e

[Anonym bruker]

Det er helt vanlig her vi bor at foreldre er med 5 åringer i bursdager. Sønnen min er 6 år og jeg har vært med på alle bursdager. Han hadde helt sikkert klart seg bra uten at jeg var der. Men å sende han til barn og foreldre jeg ikke kjenner har jeg ikke lyst til. Så jeg har stått i bakgrunnen mens han har lekt med de andre. Jeg synes å sende han til fremmede alene hadde vært helt uforsvarlig.

Anonymous poster hash: 5ebc0...7c2