Får så mange kommentarer på at jeg er tynn

[Anonym bruker]

Jeg er 172 høy og veier 64 kg. Ifølge BMI-kalkulator er jeg normalvektig og ikke en gang i nedre sjikt av normalvekt. Likevel får jeg stadig kommentarer om at jeg er så tynn. Er det slik at normalen har flytta seg i folks øyne?

 

Jeg liker ikke disse kommentarene i det hele tatt. Når folk føler for å påpeke det så tenker jeg at det må være påfallende synlig, og jeg vil rett og slett ikke være tynn. Jeg slet med spiseforstyrrelser i tenårene, og jeg blir så redd hver gang noen sier jeg er tynn. Spiseforstyrrelsene mine, som har kommet tilbake i perioder, kommer veldig snikende på meg. Jeg prøver ikke å gå ned i vekt, men hvis jeg har mye å tenke på og sliter litt psykisk så har jeg bare ikke matlyst. Jeg veide en gang 45 kg, men jeg så det ikke i det hele tatt. Jeg vil ikke dit igjen, og alle kommentarene på vekta mi gjør at jeg er redd jeg er syk igjen.

 

Måtte bare lufte tankene litt...

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

[Anonym bruker]

Da svarer du bare tilbake. Det er ikke din feil at de er ubetenksomme, men det går jo åpenbart utover deg. Hvor tøff og hvilke vinkel, det får du velge selv. Noen forslag

 

Og du er ....eeehhhh frodig? Eller kaller du det lubben? eller feit? (eller noe lignende)

 

Tusen takk! Det der hjalp virkelig å få høre siden jeg har hatt en spiseforstyrrelse!

 

Du - jeg er faktisk normalvektig. Hva med deg?

 

Helt håpløst tenker jeg at du skal få slike kommentarer.

Anonymous poster hash: a87ca...0f8

[Anonym bruker]

Det er utrolig frekt og utidig å kommentere folks kropp uansett! Med mindre kommentaren er "så fin du er" eller "du er pen på håret" eller lignende.

Om du har guts kan du jo si noe sånt som: nå er det vel rimelig uhøflig å kommentere andre folks kropper, eller hva?

 

Det skal holde folk fra å si slikt.

 

Anonymous poster hash: 211e4...440

[Anonym bruker]

Da svarer du bare tilbake. Det er ikke din feil at de er ubetenksomme, men det går jo åpenbart utover deg. Hvor tøff og hvilke vinkel, det får du velge selv. Noen forslag Og du er ....eeehhhh frodig? Eller kaller du det lubben? eller feit? (eller noe lignende) Tusen takk! Det der hjalp virkelig å få høre siden jeg har hatt en spiseforstyrrelse! Du - jeg er faktisk normalvektig. Hva med deg? Helt håpløst tenker jeg at du skal få slike kommentarer. Anonymous poster hash: a87ca...0f8

Takk for svar! Var redd jeg skulle bli halshugd...

 

Jeg tror nok ikke jeg vil kommentere vekt tilbake, selv om det frister. Det rare er at de fleste som sier sånn ser helt ut som meg i mine øyne. Slanke jenter/damer liksom, men kanskje de ikke ser seg selv slik. Det er rart hvordan det med å kommentere folks vekt bare er regna som uhøflig ene veien. Jeg ser jo at jeg er slank, men når folk sier tynn og skinny så føler jeg at jeg ser ut som et beinrangel. Jeg har brede skuldre og hofter, men smal midje. Kanskje det er fasongen min som gjør det så synlig? Argh... Hater at jeg tenker på dette, jeg vil ikke være utseendefiksert.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

[Anonym bruker]

Det er utrolig frekt og utidig å kommentere folks kropp uansett! Med mindre kommentaren er "så fin du er" eller "du er pen på håret" eller lignende.

Om du har guts kan du jo si noe sånt som: nå er det vel rimelig uhøflig å kommentere andre folks kropper, eller hva?

Det skal holde folk fra å si slikt. Anonymous poster hash: 211e4...440

Haff, ja, jeg må vel kvinne meg opp og si noe tilbake.

 

I tillegg til kommentarene jeg får så ser jeg at mange kvinner studerer meg opp og ned. Jeg syns det er trist at mange er så fokusert på vekt og utseende. Jeg vet ikke om blikkene er positivt ment, sjalusi eller hat. Føles som det siste...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg så godt. Har også hatt anorexia som ung,- og når jeg hører "har du slanket deg", eller så tynn du er blitt,- så klarer jeg ikke ta det annet enn negativt. Mange år i livet mitt så var jo dette noe negativt,- eller rettere sagt, folk som var bekymret for meg.

 

Jeg er nå 180 høy og rundt 77kg (litt opp og litt ned i perioder), trener en del (har kontorjobb, så må røre meg for å klare å ha en kropp som fungerer noenlunde) og om jeg går litt ned,- og noen ser det,- så blir jeg nesten litt redd. For å si det sånn,- det er ekkelt. Jeg har heller aldri vært langt under 75 kilo siden jeg ble "voksen",- mamma og (vil jeg si selv) 100% rehabilitert fra sykdommen. Men i perioder har jeg fått høre jeg er "for tynn",- og andre gang har det nok ikke blitt sagt hverken med bekymring eller i negatvi forstand,- bare vært jeg som har tolket det dithen.

 

En annen ting som gjør at folk jeg VET ikke vet om min "slankehistorie" kan komme med at jeg er "for tynn",- er at jeg mister fort vekt i ansiktet og brystkasse. Ribbeina vises og krageben stikker ut og ansiktet blir veldig "dradd" og jeg får fort 5-6 år "ekstra"..... Dette har vært i periode jeg har løpt ekstra mye pga mosjonsløp jeg har vært litt nervøs for,- og ved lengre tids influensa/magesjau.....

 

Man må prøve å skille mellom normalt høflig (????) " så tynn/slank du er blitt",- og de bekymringsfulle,- disse får man ta til seg på en positiv måte,- de som sier det for å bare være " du er så tynn at det ikke er fint lenger,- og derfor skal du ikke tro du er noe...." de får man bare overhøre Men å lære å skille mellom disse,-det er ikke alltid enkelt. Lykke til

Anonymous poster hash: ef700...c15

[Gjest Antarctica]

Normalen har flytta seg.

Jeg er samme høyde som du, og var 64 kg da jeg var yngre. IKKE tynn, men normal/slank.

 

Nå veier jeg mer, men opplever at marginen for normal (på min høyde) er opp til 10 kg mer, i alle fall. Kanskje mer.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg så godt. Har også hatt anorexia som ung,- og når jeg hører "har du slanket deg", eller så tynn du er blitt,- så klarer jeg ikke ta det annet enn negativt. Mange år i livet mitt så var jo dette noe negativt,- eller rettere sagt, folk som var bekymret for meg. Jeg er nå 180 høy og rundt 77kg (litt opp og litt ned i perioder), trener en del (har kontorjobb, så må røre meg for å klare å ha en kropp som fungerer noenlunde) og om jeg går litt ned,- og noen ser det,- så blir jeg nesten litt redd. For å si det sånn,- det er ekkelt. Jeg har heller aldri vært langt under 75 kilo siden jeg ble "voksen",- mamma og (vil jeg si selv) 100% rehabilitert fra sykdommen. Men i perioder har jeg fått høre jeg er "for tynn",- og andre gang har det nok ikke blitt sagt hverken med bekymring eller i negatvi forstand,- bare vært jeg som har tolket det dithen. En annen ting som gjør at folk jeg VET ikke vet om min "slankehistorie" kan komme med at jeg er "for tynn",- er at jeg mister fort vekt i ansiktet og brystkasse. Ribbeina vises og krageben stikker ut og ansiktet blir veldig "dradd" og jeg får fort 5-6 år "ekstra"..... Dette har vært i periode jeg har løpt ekstra mye pga mosjonsløp jeg har vært litt nervøs for,- og ved lengre tids influensa/magesjau..... Man må prøve å skille mellom normalt høflig (????) " så tynn/slank du er blitt",- og de bekymringsfulle,- disse får man ta til seg på en positiv måte,- de som sier det for å bare være " du er så tynn at det ikke er fint lenger,- og derfor skal du ikke tro du er noe...." de får man bare overhøre Men å lære å skille mellom disse,-det er ikke alltid enkelt. Lykke til Anonymous poster hash: ef700...c15

Jeg også ser tynn ut i ansiktet, og er nok penere/søtere med litt bollekinn enn uten - men å kommentere det?? Hadde jeg aldri gjort med andre. Jeg mister også vekt på overkroppen, har oftest flat mage og kragebein stikker litt ut. Jeg er bare bygd sånn, og ser kanskje tynnere ut enn jeg er pga det.

 

Du har nok rett i at jeg må skille mellom intensjonene med kommentarene. Når folk sier tynn og skinny i stedet for slank eller noe positivt lada som fin f eks, så tolker jeg det nok i verste mening. Spiseforstyrrelsene mine ble aldri "oppdaga", dvs mange sa jeg var så tynn, men ingen tok tak. Jeg var livredd for å bli oppdaga, så kanskje det henger igjen. Mange mener nok sikkert at det er positivt - veldig mange streber jo etter å være tynn for tida. De går kanskje automatisk ut fra at jeg også gjør det siden jeg er jente. Jeg blir bare så oppgitt...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

[Anonym bruker]

Normalen har flytta seg.

Jeg er samme høyde som du, og var 64 kg da jeg var yngre. IKKE tynn, men normal/slank.

Nå veier jeg mer, men opplever at marginen for normal (på min høyde) er opp til 10 kg mer, i alle fall. Kanskje mer.

Det er veldig rart det der. Eller, kanskje ikke, dersom det er sant at vi er mer overvektige enn før. Det man ser mest av blir jo på en måte normalt. Jeg er helt for at definisjonen av normal skal utvides, det jeg ikke syns er så greit er at den skal flyttes på slik at de som før var normale ikke lenger er det. Det er like trang normal, bare at den ligger et annet sted.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

[Anonym bruker]

Normalen har nok flyttet seg litt ja, men bygning har nok en del å si. Jeg er bygget som deg HI og fikk kommentarer på det samme da jeg var 55 kg, er bare 1.60 høy men ser jo at ansiktet blir tynt når jeg går under 60 kg. Jeg tipper kommentarene kommer fra jenter som sammenlikner seg med deg. Jeg tror faktisk at jeg hadde sagt i fra om at kommentarene trigger tanker i deg som du ikke vil ha. Jeg har gjort det selv. Var lubben hele oppveksten, men når jeg endelig ble normalvektig var ikke det godt nok heller. Husker spesielt en absurd dag der noen kommenterte at jeg var tynn, like etter prøvde en slektning å selge meg slankepulver. Neste som åpnet munnen fikk en skyllebøtte uten like kom å kommentere andre sine kropper. 

Anonymous poster hash: 30070...3f0

[Gjest Antarctica]

Det er veldig rart det der. Eller, kanskje ikke, dersom det er sant at vi er mer overvektige enn før. Det man ser mest av blir jo på en måte normalt. Jeg er helt for at definisjonen av normal skal utvides, det jeg ikke syns er så greit er at den skal flyttes på slik at de som før var normale ikke lenger er det. Det er like trang normal, bare at den ligger et annet sted.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

Enig.

[Anonym bruker]

Normalen har nok flyttet seg litt ja, men bygning har nok en del å si. Jeg er bygget som deg HI og fikk kommentarer på det samme da jeg var 55 kg, er bare 1.60 høy men ser jo at ansiktet blir tynt når jeg går under 60 kg. Jeg tipper kommentarene kommer fra jenter som sammenlikner seg med deg. Jeg tror faktisk at jeg hadde sagt i fra om at kommentarene trigger tanker i deg som du ikke vil ha. Jeg har gjort det selv. Var lubben hele oppveksten, men når jeg endelig ble normalvektig var ikke det godt nok heller. Husker spesielt en absurd dag der noen kommenterte at jeg var tynn, like etter prøvde en slektning å selge meg slankepulver. Neste som åpnet munnen fikk en skyllebøtte uten like kom å kommentere andre sine kropper.  Anonymous poster hash: 30070...3f0

Priceless den historien din! Helt vanvittig at folk syns det er legitimt å kommentere slik. Ikke rart mange sliter med selvbildet, vi mennesker er helt avhengige av andre for å speiles, anerkjennes, bekreftes osv. Når man får så mange motstridende tilbakemeldinger, blir det jo kjempevanskelig å tolke. Man må jo nærmest være superhelt for å klare å bare være fornøyd og ikke fokusere på det ytre når man er omringa av idioter som tvinger en til å tenke på vekt og utseende.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

[Gemini77]

Jeg opplever det samme som deg. Snart 40 år, 180 cm høy og 64 kg. Det er liksom ikke "lov" å ha samme kropp når man har barn og er eldre som man hadde da man var ung. Derfor må det kommenteres hele tiden. Jeg opplever mer kommentarene som at det er urettferdig at jeg har den kroppen jeg har sammenlignet med de. Men hvorfor er det urettferdig? Det er vel ikke et visst antall per kroppstype slik at jeg har brukt opp en plass i kategorien for slanke.

[Luksusdyret]

Jeg er 172 høy og veier 64 kg. Ifølge BMI-kalkulator er jeg normalvektig og ikke en gang i nedre sjikt av normalvekt. Likevel får jeg stadig kommentarer om at jeg er så tynn. Er det slik at normalen har flytta seg i folks øyne?

 

Jeg liker ikke disse kommentarene i det hele tatt. Når folk føler for å påpeke det så tenker jeg at det må være påfallende synlig, og jeg vil rett og slett ikke være tynn. Jeg slet med spiseforstyrrelser i tenårene, og jeg blir så redd hver gang noen sier jeg er tynn. Spiseforstyrrelsene mine, som har kommet tilbake i perioder, kommer veldig snikende på meg. Jeg prøver ikke å gå ned i vekt, men hvis jeg har mye å tenke på og sliter litt psykisk så har jeg bare ikke matlyst. Jeg veide en gang 45 kg, men jeg så det ikke i det hele tatt. Jeg vil ikke dit igjen, og alle kommentarene på vekta mi gjør at jeg er redd jeg er syk igjen.

 

Måtte bare lufte tankene litt...

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

 

 

Da svarer du like frekt tilbake at å herregud, de har jo blitt skikkelig feite! Spør om de trener og spiser sunt, har vurdert lavkarbo eller 5:2-dietten, for nå har de virkelig lagt seg ut! Hvis de blir sure og sier at du er uhøflig, si at du bare ville vise hvordan det var å kommentere andre sine kropper, og at kommentarer om at man er for tynn oppleves like fælt som kommentarer om at man er feit og bør slanke seg.

[Anonym bruker]

Jeg opplever det samme som deg. Snart 40 år, 180 cm høy og 64 kg. Det er liksom ikke "lov" å ha samme kropp når man har barn og er eldre som man hadde da man var ung. Derfor må det kommenteres hele tiden. Jeg opplever mer kommentarene som at det er urettferdig at jeg har den kroppen jeg har sammenlignet med de. Men hvorfor er det urettferdig? Det er vel ikke et visst antall per kroppstype slik at jeg har brukt opp en plass i kategorien for slanke.

Jeg tror mange opplever det som urettferdig, ikke fordi det er din feil men fordi mange slanke fordømmer oss som ikke er det (det er jo bare å gjøre som meg). Jeg syns faktisk det er litt urettferdig at jeg må leve på streng kallorirestriksjon og trene en del for å ikke legge på meg mer (er 10 kg for tung) mens venninna mi med samme høyde veier 2o kg mindre og aldri trener, lever helt bekymringsløst og spiser det hun har lyst i relativt store mengder uten å legge på seg et gram. Vekten har definert store deler av livet mitt, den har gjort at jeg fra jeg var svært liten ikke følte meg som et vanlig menneske men noe mindreverdig. Gutter og menn har brutt med meg eller holdt meg hemmelig, ikke fordi de ikke ville ha meg men fordi de var flaue over vekten min. Tenårene var fulle av sammenligninger "Du må ikke kjøpe deg magetopper som er så inn nå selv om Trine bruker det". Etc, etc. etc.

 

Generelt sett vil jeg si at alle må slutte å sammenlikne og kommentere andre sine kropper, men det er noe annet å bli sett ned på gjennom et helt liv enn å få misunnelige kommentarer på at en er tynn. Begge deler kan være vondt og trigge skadelige tanker likevel. Det er ikke greit, men det er likevel også en forskjell.

 

 

Anonymous poster hash: 30070...3f0

[Anonym bruker]

Jeg tror mange opplever det som urettferdig, ikke fordi det er din feil men fordi mange slanke fordømmer oss som ikke er det (det er jo bare å gjøre som meg). Jeg syns faktisk det er litt urettferdig at jeg må leve på streng kallorirestriksjon og trene en del for å ikke legge på meg mer (er 10 kg for tung) mens venninna mi med samme høyde veier 2o kg mindre og aldri trener, lever helt bekymringsløst og spiser det hun har lyst i relativt store mengder uten å legge på seg et gram. Vekten har definert store deler av livet mitt, den har gjort at jeg fra jeg var svært liten ikke følte meg som et vanlig menneske men noe mindreverdig. Gutter og menn har brutt med meg eller holdt meg hemmelig, ikke fordi de ikke ville ha meg men fordi de var flaue over vekten min. Tenårene var fulle av sammenligninger "Du må ikke kjøpe deg magetopper som er så inn nå selv om Trine bruker det". Etc, etc. etc. Generelt sett vil jeg si at alle må slutte å sammenlikne og kommentere andre sine kropper, men det er noe annet å bli sett ned på gjennom et helt liv enn å få misunnelige kommentarer på at en er tynn. Begge deler kan være vondt og trigge skadelige tanker likevel. Det er ikke greit, men det er likevel også en forskjell.  Anonymous poster hash: 30070...3f0

 

Klart det er en forskjell, men det betyr ikke at det ene er mye verre enn det andre. Trist at du har opplevd det som strevsomt å være overvektig, men jeg har opplevd det strevsomt med det motsatte. Misunnelse fra andre høres kanskje fint ut for deg, men det er ikke det - det er nettopp mis-unnelse i betydningen "jeg unner ikke deg dette". Det er slitsomt når man prøver å fokusere på indre kvaliteter og livskvalitet at så mange tvinger en til å rette fokuset not utseendet på kroppen.

 

Du har opplevd å bli dumpa og holdt hemmelig av kjærester, jeg har opplevd å bli utestengt fordi visse jenter har fått det for seg at jeg vil stjele kjærestene deres fordi de tåler ikke at kjæresten ser på meg. Ikke kult noen av delene, og det er i grunn egentlig det samme problemet: kulturen vår er helt fanatisk opptatt av vekt og utseendet spesielt på damer. Ut fra det oppstår det dårlig selvbilde, mobbing, utestengelse, sjalusi, og overfokus på disse tingene.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

[Anonym bruker]

Jeg tror mange opplever det som urettferdig, ikke fordi det er din feil men fordi mange slanke fordømmer oss som ikke er det (det er jo bare å gjøre som meg). Jeg syns faktisk det er litt urettferdig at jeg må leve på streng kallorirestriksjon og trene en del for å ikke legge på meg mer (er 10 kg for tung) mens venninna mi med samme høyde veier 2o kg mindre og aldri trener, lever helt bekymringsløst og spiser det hun har lyst i relativt store mengder uten å legge på seg et gram. Vekten har definert store deler av livet mitt, den har gjort at jeg fra jeg var svært liten ikke følte meg som et vanlig menneske men noe mindreverdig. Gutter og menn har brutt med meg eller holdt meg hemmelig, ikke fordi de ikke ville ha meg men fordi de var flaue over vekten min. Tenårene var fulle av sammenligninger "Du må ikke kjøpe deg magetopper som er så inn nå selv om Trine bruker det". Etc, etc. etc. Generelt sett vil jeg si at alle må slutte å sammenlikne og kommentere andre sine kropper, men det er noe annet å bli sett ned på gjennom et helt liv enn å få misunnelige kommentarer på at en er tynn. Begge deler kan være vondt og trigge skadelige tanker likevel. Det er ikke greit, men det er likevel også en forskjell.  Anonymous poster hash: 30070...3f0

 

I tillegg så blir man faktisk sett ned på når man er tynn også. Folk dømmer deg, tror du ikke klarer å nyte livet, at du er konstant på slanker'n, at du er opptatt av å være tynn og dermed overfladisk.

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

[Anonym bruker]

Klart det er en forskjell, men det betyr ikke at det ene er mye verre enn det andre. Trist at du har opplevd det som strevsomt å være overvektig, men jeg har opplevd det strevsomt med det motsatte. Misunnelse fra andre høres kanskje fint ut for deg, men det er ikke det - det er nettopp mis-unnelse i betydningen "jeg unner ikke deg dette". Det er slitsomt når man prøver å fokusere på indre kvaliteter og livskvalitet at så mange tvinger en til å rette fokuset not utseendet på kroppen.

 

Du har opplevd å bli dumpa og holdt hemmelig av kjærester, jeg har opplevd å bli utestengt fordi visse jenter har fått det for seg at jeg vil stjele kjærestene deres fordi de tåler ikke at kjæresten ser på meg. Ikke kult noen av delene, og det er i grunn egentlig det samme problemet: kulturen vår er helt fanatisk opptatt av vekt og utseendet spesielt på damer. Ut fra det oppstår det dårlig selvbilde, mobbing, utestengelse, sjalusi, og overfokus på disse tingene.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

 

 

I tillegg så blir man faktisk sett ned på når man er tynn også. Folk dømmer deg, tror du ikke klarer å nyte livet, at du er konstant på slanker'n, at du er opptatt av å være tynn og dermed overfladisk.

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

Jeg hevder på ingen måte at en ikke opplever negative ting knyttet til det å være tynn og derfor i samfunnets øyne attraktiv. Forskjellen ligger likevel her, for som tynn vil en også finne mye støtte i positive fremstillinger av en kropp som ligner ens egen og overrepresentasjonen av tynne mennesker i media, film og tv-serier. Som overvektig får en ikke det, med mindre temaet for fremstillingen er "nå skal vi vise at tjukk er ok folkens". 

 

Jeg kan illustrere med meg og en venninne fra oppveksten. Hun var tynn, veldig tynn men i likhet med meg pen. Vi fikk begge en del slengkommentarer, jeg flere enn henne. Hun opplevde at gutter var interessert likevel, jeg gjorde aldri det med mindre de helt tydelig prøvde å utnytte mitt dårlige selvbilde. Om det var uenighet med andre ungdommer fikk hun aldri beskjed om å holde den tynne kjeften sin, jeg visste at en hver konflikt jeg kom opp i ville føre til nedsettende kommentarer om kroppen min. Hun kom langt i flere internasjonale modellkonkurranser og fikk masse respons på utseendet sitt der, jeg kunne ikke akkurat melde meg på der;)

 

Forskjellen er at selv om hun var tynn og fikk høre det, så ble hun likevel sett på som en likeverdig og hun fikk positivie tilbakemeldinger også. Det nærmeste jeg kom var å få høre at jeg kunne vært søt om jeg var tynnere. Barn og ungdom er rett frem, men de lærer av det samfunnet de lever i.

 

Dere har rett på deres subjektive opplevelser, men det forskjell på synet på overvekt og undervekt. Begge kan oppleve kjipe kommentarer, men forakten for overvekt gjennomsyrer samfunnet vårt. Jeg har fått begge deler og det føltes definitivt både verre og mer definerende å få respons på overvekt. Da folk mente jeg var tynn ble jeg behandlet som en PERSON som var tynn, selv om mange gikk over streken da også. Da jeg var overvektig ble jeg ikke behandlet med samme respekt, da var jeg liksom bare  feit og måtte skjerpe meg om jeg ville bli tatt seriøst. 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 30070...3f0

[Anonym bruker]

Les denne om dere er interessert: 

 

http://everydayfeminism.com/2013/10/lets-talk-about-thin-privilege/

 

Beklager avsporingen, men saken er jo likevel at slike kommentarer aldri er OK.

Anonymous poster hash: 30070...3f0

[Anonym bruker]

Jeg er 171 og 62 kg, og får også slike kommentarer støtt og stadig. Ikkje skjønner jeg noe, foe jeg er ikke spesielt tynn, men helt normal. Blir også irritert på folk som skal kommentere hele tiden.

 

Anonymous poster hash: 812ba...9c6

[Anonym bruker]

Jeg er 176 cm høy, bruker normalt å ligge mellom 60 og 64 kilo når jeg er frisk. Da får jeg ofte kommentarer på hvor tynn jeg er. Men med den vekten er jeg ikke så tynn som de påstår. Jeg har imidlertid typisk timeglassfasong og er slankt bygd, alt på meg er smalt - bortsett fra bekkenet. Ser man på fettprosenten på min kropp (sjekket for morsomhet hos lege) så ligger jeg langt høyere enn folk ville trodd jeg gjorde.

Jeg har også kragebein som står ut, jeg har hofteben som er synlige, jeg er veldig smal rundt ryggen. Disse tingene endrer seg ikke særlig om jeg legger på meg - de er fremdeles synlige. Og dermed så synes folk tydeligvis at de kan kommentere min vekt, og påstå at jeg er for tynn, ser skrapa ut osv. Og det er både slankere og overvektige som sier det.

 

Jeg var overvektig for mange år siden, over 25 kg overvektig. De årene jeg var overvektig fikk jeg ikke én eneste negativ kommentar om kroppen. Det virket som om jeg var usynlig for de fleste. Da jeg såvidt begynte å gå ned fikk jeg umiddelbart masse kommentarer, om at jeg ikke måtte gå ned mer (jeg hadde gått ned fem kilo og var fremdeles 20 kg overvektig...), at jeg så syk ut osv. De fem kiloene hadde jeg gått ned over lang tid på fornuftig måte.

Jeg fant ut hvorfor jeg var overvektig, hva som var riktig kosthold for min kropp, og etter jeg nådde normalvekt så har vekten vært stabil i mange år. Men så mange kommentarer jeg har fått disse årene! Nå er jeg 68 kilo, disse få ekstra kiloene har kommet på pga. langvarig sykdom, men vekten holder seg der. Jeg stresser ikke med det selv, for jeg vet jeg går ned igjen til det som er min normalvekt når jeg blir frisk igjen og kan trene.

 

Men det er merkelig hva man møter av holdninger omkring. Jeg har vært i masse utredning pga. sykdom siste par årene, og til og med hos leger møter jeg de rareste holdninger. Det som feiler meg gjør at også sultfølelsen er påvirket, jeg har ikke normal sultfølelse. Likevel spiser jeg normalt og sunt, fordi jeg egentlig er veldig glad i mat og også har et så sunt forhold til mat at jeg vet jeg må spise og blir dårligere om jeg ikke spiser. Dette greide nylig en lege å snu til at jeg har en spiseforstyrrelse. En annen lege jeg var hos for et år siden satt og så på dataskjermen sin da han spurte om min høyde og vekt. Jeg ga ham svaret, og da ble han helt stille før han sa "Jøss, da er du faktisk normalvektig og akkurat som du skal være, du er faktisk slank"... før han bedømte kroppen min fra hårfeste til føttene og opp igjen. Den dagen hadde jeg en litt stor, uformelig genser på meg, så mulig han trodde jeg var overvektig, ikke vet jeg. Han ble i hvert fall veldig overrasket over at jeg var slank.

 

Jeg har også opplevd ulike holdninger hos menn. Har møtt et par menn som har sagt at de ikke gidder være sammen med en dame som ikke spiser (disse mennene har aldri sett hvor mye jeg faktisk spiser). Andre blir så overrasket over at jeg spiser så mye som jeg gjør at de som regel kommenterer det, noen blir helt fascinert over at jeg så tydelig koser meg med mat. Har fått masse kommentarer på at det er deilig å se at jeg ikke pirker i maten.

 

Jeg har heldigvis kommet dit at jeg ikke tar kommentarer inn over meg. Jeg vet hvor kroppen min er når den er frisk. Det å ha en frisk og sterk kropp som er funksjonell er hundre ganger mer verdt enn noen få kilo til eller fra. Selv om jeg nå er noen få kilo mer enn det som er normalt for meg så anser jeg meg selv fremdeles som slank. Men en sunn kropp har jeg ikke for tiden. Til det har jeg for høy fettprosent ift. muskelmasse. Men det er noe jeg ikke sier til noen, for da får jeg slengt i meg at jeg har et sykt forhold til egen kropp. Nei, jeg har ikke det, jeg er tvert imot veldig realistisk mtp. egen kropp. Pga. langvarig sykdom har jeg minimalt med muskelmasse igjen, det er ikke sunt. Muskelmassen er omgjort til fett. Men jeg har ikke et problematisk forhold til hverken vekten min eller kroppen generelt nå. Jeg har fremdeles et godt forhold til egen kropp, men gleder meg til å bli frisk nok til å kunne trene igjen. Da vet jeg at kroppen min vil balansere seg selv, få opp igjen muskelmassen og dermed også gå ned de få kiloene som har kommet til. Men dette er noe som vil skje av seg selv, jeg kommer ikke til å slanke meg. Jeg kommer derimot til å trene kroppen min sterkere igjen. For det jeg er ute etter er en sterk, frisk og funksjonell kropp.

 

Og hva andre mener om kroppen min, det driter jeg faktisk i Det er jeg som skal leve med kroppen min, ikke alle disse synserne

 

 

Anonymous poster hash: eaf86...eaa

[Anonym bruker]

Les denne om dere er interessert:  http://everydayfeminism.com/2013/10/lets-talk-about-thin-privilege/ Beklager avsporingen, men saken er jo likevel at slike kommentarer aldri er OK. Anonymous poster hash: 30070...3f0

Interessant perspektiv, og jeg ser hva du mener! Men jeg tenker definitivt at de ikke får med alle perspektiver i artikkelen.

 

I tilfellet med venninna di og deg, så får nok hun helt sikkert sin andel av hets og det å ikke bli sett som likeverdig. Jeg føler i hvert fall på at jeg blir objektifisert og trakassert mye pga utseendet mitt (jeg er både tynn og pen), men det kan hende alle damer føler det sånn. Jeg må ofte bevise at jeg er mer enn bare fin å se på. Menn kan bli riktig så sinte og truende om man ikke "tar det som et kompliment" at de henger ut av en bil og tuter, sier slibrige ting på butikken, tar seg til rette på kroppen min osv. Jeg føler rett og slett at jeg får mye uønska oppmerksomhet (igjen, kanskje er det slik for alle kvinner). Overfor damer er det noen som føler seg trua av meg, som nevnt også. Om dette gjør meg til undertrykt, som det står i artikkelen at overvektige kvinner er, eller bare offer for idioter kan egentlig være det samme. Men det er ikke bare å riste av se alt, for dette møter jeg mye av i alle mulige situasjoner.

 

Dette glir litt over i andre ting ser jeg, men interessant å diskutere likevel!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

[Anonym bruker]

Interessant perspektiv, og jeg ser hva du mener! Men jeg tenker definitivt at de ikke får med alle perspektiver i artikkelen.

 

I tilfellet med venninna di og deg, så får nok hun helt sikkert sin andel av hets og det å ikke bli sett som likeverdig. Jeg føler i hvert fall på at jeg blir objektifisert og trakassert mye pga utseendet mitt (jeg er både tynn og pen), men det kan hende alle damer føler det sånn. Jeg må ofte bevise at jeg er mer enn bare fin å se på. Menn kan bli riktig så sinte og truende om man ikke "tar det som et kompliment" at de henger ut av en bil og tuter, sier slibrige ting på butikken, tar seg til rette på kroppen min osv. Jeg føler rett og slett at jeg får mye uønska oppmerksomhet (igjen, kanskje er det slik for alle kvinner). Overfor damer er det noen som føler seg trua av meg, som nevnt også. Om dette gjør meg til undertrykt, som det står i artikkelen at overvektige kvinner er, eller bare offer for idioter kan egentlig være det samme. Men det er ikke bare å riste av se alt, for dette møter jeg mye av i alle mulige situasjoner.

 

Dette glir litt over i andre ting ser jeg, men interessant å diskutere likevel!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

Sexisme og fatphobia er to ulike ting. Du sier at du opplever at menn blir provosert over at du ikke bare er fin, hvor provosert tror du ikke de samme mennene blir av kvinner som ikke en gang oppfyller "plikten" de har til å være fin? Du har rett i at hun ikke har med alle perspektiv i denne artikkelen, noe hun selv kommenterer i en nyere artikkel på siden:

 

http://everydayfeminism.com/2015/06/thin-privilege-questions/.

 

Sexisme er et problem som i stor grad påvirker holdninger mot tykke kvinner, men det at en har opplevd sexisme som attraktiv og slank kvinne betyr ikke at en ikke har det hun kaller "thin privilege". På samme måte vil jeg påstå at tykke menn ikke opplever samfunnet likt som tykke kvinner fordi sexismen ikke rammer dem. De kan fremdeles møte fordommer for at de er tykke, men å være tykk kvinne er en mye større synd. 

 

Anonymous poster hash: 30070...3f0

[Anonym bruker]

Sexisme og fatphobia er to ulike ting. Du sier at du opplever at menn blir provosert over at du ikke bare er fin, hvor provosert tror du ikke de samme mennene blir av kvinner som ikke en gang oppfyller "plikten" de har til å være fin? Du har rett i at hun ikke har med alle perspektiv i denne artikkelen, noe hun selv kommenterer i en nyere artikkel på siden: http://everydayfeminism.com/2015/06/thin-privilege-questions/.  Sexisme er et problem som i stor grad påvirker holdninger mot tykke kvinner, men det at en har opplevd sexisme som attraktiv og slank kvinne betyr ikke at en ikke har det hun kaller "thin privilege". På samme måte vil jeg påstå at tykke menn ikke opplever samfunnet likt som tykke kvinner fordi sexismen ikke rammer dem. De kan fremdeles møte fordommer for at de er tykke, men å være tykk kvinne er en mye større synd.  Anonymous poster hash: 30070...3f0

De blir provosert av at man ikke syns det er herlig å bli trakassert fordi man er pen... Det at man som tynn ser bilder av kropper i media som ligner en selv er ikke bare en kilde til bekreftelse og komplimenter, men er nok også med på å forsterke objektifiseringen og selv-objektifiseringen som gjerne følger av det.

 

Men jeg ser at det er to ulike ting dette, og det er problematisk begge deler, om enn på ulike måter (og grader?). Jeg tror ikke vi egentlig er uenige.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

[Anonym bruker]

De blir provosert av at man ikke syns det er herlig å bli trakassert fordi man er pen... Det at man som tynn ser bilder av kropper i media som ligner en selv er ikke bare en kilde til bekreftelse og komplimenter, men er nok også med på å forsterke objektifiseringen og selv-objektifiseringen som gjerne følger av det.

 

Men jeg ser at det er to ulike ting dette, og det er problematisk begge deler, om enn på ulike måter (og grader?). Jeg tror ikke vi egentlig er uenige.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8d02d...688

Nei det tror ikke jeg heller, hovedpoenget er jo å akseptere og respektere at alle former for trakassering, undertrykkelse og diskriminering er vondt, kjipt og skremmende å oppleve. 

 

Anonymous poster hash: 30070...3f0