Gravid for første gang.. og hysterisk?

[Ásfríðr]

Jeg er gravid for første gang.. Aner ikke hvor langt på vei jeg er egentlig.. men sånn ca 8uker.. men jeg vet ikke helt hvordan man regner.. den legen som fant ut av jeg var gravid, sa da jeg var 6 uker på vei. Når jeg var til sjekk 2 uker etterpå pga blødning var jeg fortsatt bare 6 uker på vei.. Snakker man om gravidukene fra siste mensendag, eller i alder på babyen?

 

Uansett, det jeg lurer på er masse, og håper noen kan hjelpe meg med noen eller flere av spørsmålene.

 

Er redd for å være hysterisk og løpe til legen for ingenting. Har hatt noen småblødninger (og ble bekymret og dro til legen), ble da beroliget og fikk sett hjertet som slo. Men følte meg veldig teit etterpå, ettersom det er vanlig med litt småblødninger. Noe jeg ikke helt visste.

 

Nå har jeg derimot gått fra å være matvrak til å ikke ha lyst på mat, i tillegg til at jeg er sliten konstant, med lett hodepine. Gikk fjelltur forrige uke (pga mye klegg løp jeg vel nesten istedet for å gå), og det endte med at jeg besvimte oppe i fjellskråningen. Kom til meg selv, hadde i meg litt mat og fortsatte turen etterpå. Men føler liksom at formen ikke er på topp etter dette, jeg er helt tom for energi etter å ha vært på jobb, eller etter å ha vært i aktivitet. samtidig vet jeg ikke om dette er "vanlig" når man er gravid, at man blir fortere sliten både fysisk og mentalt. For kjenner jeg har liten lyst til å dra til legen igjen.. litt redd for å få stemplet på at man er hysterisk førstegangsfødende.

 

Og hvordan fortalte derer det til svigermor? Min familie skal det jo gå greit å si det til. Og svigermor er et fantastisk menneske, men jeg har ingen nær relasjon til henne, og aner ikke hvordan jeg skal si det. Han jeg bor med er av typen "hun finner ut det til slutt", mens jeg mener at familie og venner fortjener å få vite det før ryktet går på bygda.

 

Og hvordan v et dere at dere ble god emødre? jeg betviler ikke farsgenene til mannen min, han er fantastisk med barn. Men jeg har aldri vært "overglad" i barn. Har vært av typen som har syntes det har vært greit å levere de tilbake. Gleder meg veldig til å få et egent bard, det er både ønsket og velkommen.. men jeg skjønner ikke hvor mødre henter tolmodigheten og all energien fra.

[Pregers93]

Skjønner du ble bekymra for blødning jeg! Greit at det kan være normalt, men det kan jo også bety at det er fare på færde.. Så er jo greit å sjekke tenker jeg og du er ikke hysterisk av den grunn! Det er kjempe vanlig å bli sliten og trøtt når man er gravid, spesielt i 1.trimester. Du må høre på kroppen, ikke gjør mer enn du orker. Det er viktig å spise regelmessig da forbrenninga di har økt en del på grunn av graviditeten. Men det er jo ikke lett om mat overhodet ikke frister. Fram til du har vært på ultralyd og fått fastsatt termin tæregner man fra 1.dag av forrige mens.

Jeg er 6+2 nå, og blir mye fortere sliten enn jeg pleide, og har begynt å bli litt groggy, ikke direkte kjempekvalm og jeg kaster ikke opp, men er sånn småkvalm innimellom og brekker meg lettere, spesielt når jeg er sliten eller sulten. Jeg og blir sliten etter jobb, så jeg har rett og slett tatt meg en lur når jeg kommer hjem

[kami89]

Jeg hadde blødning rundt uke 6 og jeg dro til legen, der ble det tatt blodprøver for å se på hcg stigning i blodet med 1 ukes mellomrom. Jeg sa rett utt il legen min at "jeg er sikkert hysterisk i deres øyne, men jeg har aldri vært med på dette før og vet derfor ikke hva jeg skal forvente". Legen smilte og sa at det er lov å være bekymret

Jeg er mye sliten og trøtt og har vært det siden uke 5, har også hatt mye murringer i livmor området, ikke noe spesielt vondt, men kjenner at det er noe som skjer. Dette er jo også helt normalt og det er bare livmora som strekker seg for å lage plass til den lille babyen som skal vokse

Lytt til kroppen din, hvis kroppen sier halvveis stopp til fjellturer, kanskje gå noen roligere turer i mindre ulendt terreng, du får fortsatt rørt på deg og vært ute, men bruker ikke like mye energi (spesielt hvis du ikke får i deg nok mat i perioder).

Vi sendte bilde til svigermor, foreldrene våre fikk vite det veldig tidlig. Så vi sendte bilde av positiv test, lot samboeren få velge hvordan han ville fortelle det til sine foreldre, mens jeg fortalte det til mine. Syntes også det er greit å fortelle til familie før ryktene begynner å gå

 

I forhold til dette med om man vet hvilken type forelder man blir, er det veldig vanskelig å si på forhånd. Jeg er veldig glad i barn og har "alltid" hatt lyst på egne barn. Jeg har vært klar for å stifte familie for mange år siden, men det har rett og slett ikke passa før nå. Samboeren min er glad i barn, men var ganske bestemt i mange år på at han ikke skulle ha egne barn. Han mente han hadde nok med å låne onkelungene sine og kunne levere dem tilbake når de ble for mye. Men han endret seg sakte men sikkert, begynte å leke med tanken på egne barn, og til slutt satt han og spekulerte på hva vi må gjøre med huset før vi evt. får egne barn.

Ingen kan si på forhånd at de blir gode foreldre. Og selv om man har alle planer klar om at sånn og slik skal ting gjøres, så er det et lite individ man får i huset, man skal lære å kjenne den lille og man skal se den lille vokse opp. 

Svigermor gav oss et tips siden vi venter vår første:

Forvent at dette blir mye jobb, lange netter, skriking, og ikke tenk at det er SÅ koselig med baby i hus. Det er ikke bare koselig.

 

Hun vil bare at vi skal være realistiske, og hun hadde veldig mye jobb med sin første

[Ásfríðr]

Tusen takk for svar. Godt å høre hvordan det er hos andre. Føler meg veldig alene i det, ettersom vi har valgt å ikke si noe til omgangskrets, familie og venner. Og så prøver jeg å spare samboeren min for alle tankene og "vondtene", blir sikkert nok av de senere. Og han greier jo ikke svare på alt jeg lurer på heller.. ettersom han ikke er dame.

 

Får sende svigermor et bilde den 25 etter sjekken da. Holdt på å bestille meg legetime i dag, da jeg har blødd noen dager, men så føles det så dumt ut. Ettersom at jeg føler meg som "vanlig" ellers. Så spørs om jeg utsetter det til over helgen og ser an det hele litt.. selv om de på legekontoret er skikkelig hyggelige, føler jeg meg kjempehysterisk likevel..