Når vet man at man har prøvd nok i forholdet...

[Anonym bruker]

Tidligere i år satte vi for første gang skikkelig ord på forholdet vårt og at vi ikke har det bra. Vi ble nå enige om å prøve se og jobbe med forholdet frem mot sommeren. Ikke noe spesielt skjedde. Ferien har vært den kjipeste noen sinne. Jeg på tå hev og han fornøyd når han fikk gjøre det han selv ville. Vi pratet om det en gang til, men det skjer ikke noe.

 

Jeg kjeder meg i forholdet, jeg har lyst til å reise på konserter, dra på ulike kulturelle tilbud. Men vi har totalt forskjellige interesser. Han trives best i eget selskap, jeg er ikke supersosial, men liker å være med andre i større grad enn han hvertfall. Han har ikke lyst, derfor blir ikke han med. Kunne sikkert dratt alene, men det blir nå ikke til det da, ensomt det ser jeg for meg.

 

Vi prater ikke, ingen kjærtegn, han har ikke sagt at han er glad i meg på evigheter. Ikke engang på direkte forespørsel greier han å si det. Han sier at følelsene har dabbet av og at man ikke kan forvente at alt skal være på topp etter så mange år. Det er vanskelig å finne den store entusiasmen lengre sier han. Han er også lei av meg og det faktum at jeg har vært mye engstelig og redd i det siste, pga terror og frykt for ulike ting.

 

Han har også chattet med ei jeg kjenner. Utgangspunktet var greit nok, de har en felles erfaring, så jeg bekymrer meg ikke sånn sjalusimessig. Dvs jeg bryr meg ikke. Men det var likevel trasig å få høre det, for det bekreftet bare enda mer hvor langt vi er fra hverandre, for han er absolutt ingen venn av hun jeg referer til her.

 

Vi har 3 barn sammen, vi kan nok få 5-700 000 hver om vi selger, så jeg skal kunne ha en grei egenkapital til ny bolig dersom det skulle skje at vi går fra hverandre. Kanskje til og med mere.

 

Jeg er også lei, lei av å kjede meg, lei av å være for meg selv og å være ensom i tosomhet. Selvsagt er det ikke som i starten av forholdet etter å ha vært i lag i så mange år, det er jeg inneforstått med. Jeg har mindre sexlyst enn han, og summen av alt dette er at nå orker jeg ikke i det hele tatt. Det hjelper ikke på forholdet for å si det sånn. Jeg har ingen lyst til å gjøre det "trivelig" for oss her hjemme. Det vil si, det er ryddig og rent, klærne er vasket, men jeg har ikke lyst til å gjøre "det lille ekstra" på noe som helst vis. Hverken pynt, middager eller annen kos. For jeg blir jo bare sittende alene tilslutt likevel.

 

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvorfor skal jeg gidde når han ikke gidder, er det tapt eller ikke...

 

Er nå ingen her som kan sitte med fasiten for mitt liv, men det er nå et sted å lufte tankene, som jeg ikke har noen å prate med alt dette om. Er så innmari skummelt å bruke ordene "jeg vil avslutte forholdet og flytte for meg selv". Ungene merker selvsagt at noe er galt. Jeg vet at 2 av de vil ta det veldig tungt. Den ene til og med verre enn den andre. Er redd for å ødelegge for de, særlig den ene, som det kan få veldig store konsekvenser for, følelsesmessig sett.

 

Jeg skal ikke svartmale han helt her, for han gjør masse bra også. Det er så mye, det er så komplekst, vi drar hverandre ned, og smitter hverandre med dårlig humør. Den ene dagen meg, den andre dagen han. Ingen latter eller glede, ingenting har vi å prate om.

 

FML - var det ikke et tv-program som het det for en stund siden?

Anonymous poster hash: 9a07b...270

[Anonym bruker]

Les boken kvinner er fra venus - menn fra mars. Da kan dere lære å kommunisere bedre. Synes spesielt kjærlighetsbrevet er et godt tips, og har brukt det mye.

 

Det kan se fryktelig mørkt ut, men det finnes håp. Har dere hatt det bra og følelsene har vært sterke, så er det mulig å komme dit igjen. Faktisk raskere enn du tror

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: c44e6...be3

[Anonym bruker]

Hi, du skrev i begynnelsen at dere tidligere i år snakket om forholdet og at dere skulle prøve frem til sommeren. Men det virker på det du skriver som om dere egentlig bare fortsatte frem til sommeren uten at dere gjorde noe anderledes?

 

Jeg tror at når man har gått seg inn i et så dårlig mønster som dere synes å ha gjort, da krever det mye å få snudd det. Det krever vilje, det krever mot fra begges side, og det krever masse raushet. Og jeg tror det krever en plan og kanskje hjelp utenfra.

 

Har dere vurdert familievernkontoret? Eller kanskje til og med en sexolog?

 

Nr. to gir gode råd. Hva om du og mannen setter dere ned og lager en plan. F.eks. at begge to skal innen neste fredag ha skrevet et brev til den andre, fortell hva dere falt for ved den andre, hvorfor dere valgte hverandre, fortell partneren om de gode sidene og hva dere savner å gjøre i forholdet?

Videre kan dere neste helg sammen ta den testen for "kjærlighetens fem språk" - dere finner den på nettet. Les dere litt opp om det også, da vil dere trolig få noen aha-opplevelser både om dere selv, partneren og hva det er dere gjør feil i forholdet - og ikke minst hva dere med lette grep kan endre for at begge skal få det bedre.

Minn hverandre på alle godene ved familien, alle drømmene dere hadde sammen. Og minn hverandre på at det er verdt å kjempe for - men da må dere gå aktivt inn for å redde forholdet. Begge to må forplikte seg.

 

Se om dere kan sette opp en liste over ting som ikke fungerer i forholdet av praktiske ting, hold dere kun til det praktiske, og sett opp en plan for hvordan dere kan endre dette. F.eks. husarbeid, økonomi, reparasjoner, middagslaging, følge opp barna med lekser og fritidsaktiviteter, egen trening. Sett også opp en liste over ting som faktisk fungerer. Prøv å ikke kritisere hverandre, bare bli enige i hvem som gjør hva og når - og forplikt dere til å gjøre det begge to, for det er en del av planen "redde oss".

 

Ulik sexlyst går det også an å komme til kompromiss med. Men sexlysten blir ikke bedre av et forhold som ikke fungerer.

Jeg tror parterapi og/eller sexolog kan hjelpe dere der - men dere er i god gang om dere skriver kjærlighetsbrev til hverandre og blir kjent med dere egne og hverandres behov i et forhold gjennom Kjærlighetens fem språk.

Se om dere kan finne mulighet til litt kjærestetid sammen. Gjør noe dere begge likte da dere ble sammen. Vær fysisk nær, masser hverandre - det øker tilknytningshormonene i kroppen og kan gi dere ekstra drahjelp til å finne sammen. Trenger ikke være sex, bare vær nær hverandre, stryk på hverandre, gi en klem, masser hverandre osv.

 

Jeg ville sammen med mannen satt en ny frist - f.eks. utgangen av februar - og så bli enige om at neste halvår skal dere søke hjelp og dere skal lage en plan som dere skal følge. Et halvt år uten å endre noe er ingen vits, så dere må lage planer og forplikte dere til dem. Om det likevel ikke fungerer så vet dere at dere virkelig har prøvd. Men husk at begge må legge nok energi i dette om det skal fungere.

Anonymous poster hash: a4ca0...597

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd begge to, skal se om vi kan ta disse til etterretning. Det er så fint å lese noen som kan sette andre ord på et samliv/ forhold enn det jeg selv greier akkurat nå. Dere er snille, som orker å sette dere ned og bruke så masse tid på en fremmed person! Tusen takk igjen!

Anonymous poster hash: 9a07b...270