Tar barn skade av at mor brøler sint til dem?

[Anonym bruker]

Jeg bor hos en venninne nå noen dager pga en vannlekkasje i min leilighet. Hun er alene denne uka med sine tre barn siden mannen er på reise med jobben. Vet ikke om det er pga at jeg er her eller fordi mannen er borte, eller om det bare er sånn, men hun blir så sint på barna innimellom. Aldri sett henne slik før.

 

Ved legging i dag tullet 5 åringen litt og prøvde å dra ut tida og etter at hun hadde prøvd å snakke med ham så ble hun sintere og sintere til hun til slutt brølte til ungen. Jeg var i etasjen under og syntes det var fælt! Er ikke dette sånn man ikke skal gjøre? Burde jeg si noe? Tar ungene skade av det? Ikke første gangen heller, så hun rykket tak i armen på treåringen og brølte til ham også tidligere i dag. Hun kaller dem slemme og mumlet drittunger...

 

Får så vondt av både ungene og henne, og drar hjem i morgen i tilfelle det er mitt nærvær som forårsaker dette. Tar inn på hotell, uten å si det til henne. Men burde jeg gjøre noe? Mtp barna? Er dette skadelig for dem? De er noen apekatter da, så kan jo skjønne behovet av og til, men sånn brøling?

 

Barna er veldig mammadalter, hadde de vært det om de var "redd" moren eller tok skade av det? Ikke sikkert hn pleier være sånn...?

 

Anonymous poster hash: cfc77...83c

[Anonym bruker]

Jeg bor hos en venninne nå noen dager pga en vannlekkasje i min leilighet. Hun er alene denne uka med sine tre barn siden mannen er på reise med jobben. Vet ikke om det er pga at jeg er her eller fordi mannen er borte, eller om det bare er sånn, men hun blir så sint på barna innimellom. Aldri sett henne slik før.

 

Ved legging i dag tullet 5 åringen litt og prøvde å dra ut tida og etter at hun hadde prøvd å snakke med ham så ble hun sintere og sintere til hun til slutt brølte til ungen. Jeg var i etasjen under og syntes det var fælt! Er ikke dette sånn man ikke skal gjøre? Burde jeg si noe? Tar ungene skade av det? Ikke første gangen heller, så hun rykket tak i armen på treåringen og brølte til ham også tidligere i dag. Hun kaller dem slemme og mumlet drittunger...

 

Får så vondt av både ungene og henne, og drar hjem i morgen i tilfelle det er mitt nærvær som forårsaker dette. Tar inn på hotell, uten å si det til henne. Men burde jeg gjøre noe? Mtp barna? Er dette skadelig for dem? De er noen apekatter da, så kan jo skjønne behovet av og til, men sånn brøling?

 

Barna er veldig mammadalter, hadde de vært det om de var "redd" moren eller tok skade av det? Ikke sikkert hn pleier være sånn...?

 

Anonymous poster hash: cfc77...83c

 

Jeg vet ikke svaret på det meste du spør om, men må bare kommentere siste setning. Jeg så et videoklipp en gang av en mor som dengte løs på barnet sitt. Barnet var sikkert i underkant av 1 år gammelt og gråt sårt og prøvde gang på gang å krabbe bort til moren, strakte armene mot henne for å få trøst selv om hun bare kastet ham vekk og fortsatte å slå.

 

Så ja... barn vil nok søke til foreldrene sine og være glade i dem nesten uansett...

 

(Ikke at jeg mener dette var sammenlignbart med det du beskriver. Bare viser hvor ekstremt lojale barn kan være.)

 

Anonymous poster hash: a29f0...a4a

[Anonym bruker]

Ja, barn kan tar skade av det.  Jeg vokste opp med mye kjefting for alt og ingenting og for lite av den omsorgen og kjærligheten jeg trengte..  Hadde e skikkelig hjem og greie foreldre, men de bomma litt på det område..
Skapte store problemer for meg psykisk i tenårene. 

Anonymous poster hash: 0380e...fdf

[Nyttårs barn]

Forskjell på om det skjer en sjelden gang og om det er daglig brøling i stedet for prat.

Venninnen din er nok frustrert og lei. Hva skal man egentlig gjøre når barna ikke hører?

Merker selv at jeg på eller annet sted blir såpass sint at jeg hever stemmen.

[CatGarden]

For en kjip situasjon å være i. 

Kanskje riktige fremgangsmetode ikke er å direkte si i fra. Det kan oppfattes på alle mulige måter. 

 

Kan det være en idè å si diskre at du ser at hun er stresset og kanskje du skal legge barna i kveld? Så kan du vise henne en litt mer øm og kjærlig måte å håndtere barna på.

 

Det endrer kanskje ikke så mye i det lange løp. Men muligens en start

[Anonym bruker]

Uff jeg synes dette var veldig vondt å lese og det er fordi jeg kan kjenne meg igjen i det. Har to viljesterke aktive barn som til tider har vært mer enn en håndfull og innrømmer at jeg har gått over streken noen ganger når det kommer til kjefting, skammer meg over det og heldigvis er det ikke normalen eller veldig mange ganger men ja likefullt har det skjedd. Unnskylder meg ikke men i mine tilfeller skjedde det da jeg var helt på randen av slitenhet. Jobber med meg selv og har snakket med samboer om det så det ikke skal skje flere ganger men bekymrer meg mye for at de har tatt skade av det

 

Anonymous poster hash: fafe2...854

[Anonym bruker]

Uff.. Føler jeg brøler til barna mine flere ganger hver dag jeg også. Lang ferie, mannen er borte og alle vi kjenner er alltid opptatt. Barna mine har mistet ørene sine helt og eldste er skikkelig frekk og ekkel for tiden

 

Anonymous poster hash: b012b...2ea

[Anonym bruker]

Bli noen dager til så du ser om dette var et engangstilfelle eller er gjentagende adferd.

 

Det er absolutt ikke bra dersom det forekommer ofte.

 

Anonymous poster hash: 1f220...2aa

[Anonym bruker]

Å flytte inn på hotell uten å si noe som helst til henne er vel ganske mye over gjennomsnittlig konfliktskyhet? Sikker på det ikke er du som er litt for tander og lite vant til følelser generelt...?

 

Anonymous poster hash: c0f77...b28

[Anonym bruker]

Uff jeg synes dette var veldig vondt å lese og det er fordi jeg kan kjenne meg igjen i det. Har to viljesterke aktive barn som til tider har vært mer enn en håndfull og innrømmer at jeg har gått over streken noen ganger når det kommer til kjefting, skammer meg over det og heldigvis er det ikke normalen eller veldig mange ganger men ja likefullt har det skjedd. Unnskylder meg ikke men i mine tilfeller skjedde det da jeg var helt på randen av slitenhet. Jobber med meg selv og har snakket med samboer om det så det ikke skal skje flere ganger men bekymrer meg mye for at de har tatt skade av det

 

Anonymous poster hash: fafe2...854

Sånn har jeg det også.

 

Når det har skjedd så passer jeg alltid på å snakke med barna etterpå, og si unnskyld for at jeg ble så sint. Jeg sier at jeg synes det er så vanskelig når de bare tuller og ikke hører etter, samtidig som jeg er tydelig på at det aldri er greit å bli så sint og at jeg burde håndtert det på et annet vis. 

 

Det er jo ikke deres skyld at jeg blir så sint, selv om det er det, om dere skjønner. Derfor prøver jeg å få dem til å forstå hvordan deres oppførsel påvirker meg, samtidig som jeg beklager at jeg gikk over streken.

 

Jeg tror ikke det er skadelig i mitt tilfelle, og det er vanskelig å si om det er skadelig for din venninnes barn. Jeg er ikke ekspert på sånt, men jeg vil jo tro det avhenger av hvor ofte det skjer og hvordan det blir håndtert i ettertid. Alle blir vel frustrerte over egne barn, men du har vel et inntrykk av om hun er en god mor eller ikke?

 

Anonymous poster hash: a0e92...fb2

[Anonym bruker]

Jeg bor hos en venninne nå noen dager pga en vannlekkasje i min leilighet. Hun er alene denne uka med sine tre barn siden mannen er på reise med jobben. Vet ikke om det er pga at jeg er her eller fordi mannen er borte, eller om det bare er sånn, men hun blir så sint på barna innimellom. Aldri sett henne slik før.

 

Ved legging i dag tullet 5 åringen litt og prøvde å dra ut tida og etter at hun hadde prøvd å snakke med ham så ble hun sintere og sintere til hun til slutt brølte til ungen. Jeg var i etasjen under og syntes det var fælt! Er ikke dette sånn man ikke skal gjøre? Burde jeg si noe? Tar ungene skade av det? Ikke første gangen heller, så hun rykket tak i armen på treåringen og brølte til ham også tidligere i dag. Hun kaller dem slemme og mumlet drittunger...

 

Får så vondt av både ungene og henne, og drar hjem i morgen i tilfelle det er mitt nærvær som forårsaker dette. Tar inn på hotell, uten å si det til henne. Men burde jeg gjøre noe? Mtp barna? Er dette skadelig for dem? De er noen apekatter da, så kan jo skjønne behovet av og til, men sånn brøling?

 

Barna er veldig mammadalter, hadde de vært det om de var "redd" moren eller tok skade av det? Ikke sikkert hn pleier være sånn...?

 

Anonymous poster hash: cfc77...83c

Du har nok ikke barn selv? Litt brøling og rykking i armer foregår nok i de fleste hjem. Jeg vet iallfall at jeg mister tålmodigheten fra tid til annen og blir sint og hever stemmen til mitt barn. Tror ikke dette skader barnet mitt. Når det er sagt prøver jeg alltid å forklare hvorfor jeg blir sint til barnet etterpå, slik at vi kan unngå en lignende krangel igjen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 1ef0c...376

[Anonym bruker]

Det er forskjell på "dårlig vær" og "dårlig klima."

 

Man får ikke nødvendigvis helt riktig bilde av å være et sted i 24 timer og observere.

 

Anonymous poster hash: c0f77...b28

[Anonym bruker]

Kan jo være at hun var ekstra sliten, og barna ekstra krevende den dagen. Sånne dager kan nok forekomme. Forskjell på en gang i blant og hele tiden.

 

Anonymous poster hash: b32bf...e75

[Anonym bruker]

I den alderen barna du nevner er så ja, da tror jeg barna hvertfall tar skade av at mor driver på sånn som du beskriver..

Antagelig fra tidligere alder også..

Det gjør vondt langt, langt inni meg å høre det du skriver. En bekymringsmelding til barnevernet hadde nok lurt i tankene mine..

Men å bare stikke av, nei aldri i verden! Jeg hadde ikke tatt sjansen på det.. Heller vært der og observert ytterligere, prøvd å hjelpe mor så mye som mulig..

Nei det ikke DITT ansvar egentlig, men når dette gjelder barn som kanskje ikke har det bra da er ansvaret ditt..

Prat med mor om det. Om dere kjenner hverandre noenlunde godt burde det være mulig å komme inn på det.

Det er bekymringsverdig at barna skal høre mor holde på sånn.

 

 

Anonymous poster hash: 60ec2...b5c

[Anonym bruker]

I den alderen barna du nevner er så ja, da tror jeg barna hvertfall tar skade av at mor driver på sånn som du beskriver..

Antagelig fra tidligere alder også..

Det gjør vondt langt, langt inni meg å høre det du skriver. En bekymringsmelding til barnevernet hadde nok lurt i tankene mine..

Men å bare stikke av, nei aldri i verden! Jeg hadde ikke tatt sjansen på det.. Heller vært der og observert ytterligere, prøvd å hjelpe mor så mye som mulig..

Nei det ikke DITT ansvar egentlig, men når dette gjelder barn som kanskje ikke har det bra da er ansvaret ditt..

Prat med mor om det. Om dere kjenner hverandre noenlunde godt burde det være mulig å komme inn på det.

Det er bekymringsverdig at barna skal høre mor holde på sånn.

 

 

Anonymous poster hash: 60ec2...b5c

Det vet da virkelig ikke du!

Du vet bare hva den sarte persillekvasten (som ikke selv har barn engang) beskriver og fortolker.

 

Det er IKKE skadelig å oppleve menneskelige normalreaksjoner, som f eks sinne, skuffelse, irritasjon, tretthet m.m. fra en forelder.

Det ER skadelig å leve i et kjeftete, straffende, utrygt eller mobbende miljø.

 

Hvilken av disse to det dreier seg om aner du ikke, og å begynne med bekymringsmelding fordi en mor ble sint på et barn som halte ut tida i leggesituasjonen - jeg mangler ord!!

Fins det virkelig ikke rom for å være noe annet enn en ferdigprogrammert mammarobot nå til dags? En slags Big Hero Six som bare scanner og analyserer barnets behov for så å tilfredsstille det?

 

Anonymous poster hash: c0f77...b28

[soleia]

Det vert høglydt omtrent dagleg her i huset og, etter å først forsøkje med rolege beskjedar. Om det er effektivt er ei anna sak. Eg visste ikkje at eg kunne bli så sint før eg fekk barn. Men her er Og mykje kjærleik, og vi passar oss vel for å seie stygge ting til kvarandre. Eg kjenner att mor mi, og min eigen oppvekst i meg sjølv, men trur ikkje eg har teke annan skade enn å bli like hissig. Men som sagt, vi passar godt på kva ord som kjem ut, sjølv om volumet kan vere litt høgt. Stygt og nedsettande språk til barn kan vere ødeleggande. Ein god hugseregel vi har fått (frå foredrag i bhg) er at om ein seier "du er ..." så skal det komme noko positivt, ellers må vi kommentere oppførselen og ikkje barnet.

[Anonym bruker]

Hun blir sikkert stressa av at du er der. Hun er sliten av det + mannen er borte. Også tre barn, Gud bedre.

 

Anonymous poster hash: 0c8ae...624

[Anonym bruker]

Hvis du ikke trenger å ta deg av egne barn så kan du kanskje tilby deg å hjelpe henne med barna hennes?  Tilby f.eks. å ta deg av stell og legging for henne i kveld.  

 

Som noen har skrevet lenger oppe, så kan barn ta skade av å bo i et "dårlig miljø" som er preget av sinne, manglende rutiner og generelt dårlig stemning.  Barn vil ikke ta skade av å innimellom oppleve at foreldrene en sjelden gang kan miste kontrollen og brøle til ungene sine dersom strikken blir trukket for langt.  

 

Venninnen din har tre barn og har åpnet hjemmet sitt for deg.  Hva gjør du til gjengjeld?  Har du f.eks. tatt med deg ett eller flere barn på lekeplassen?  Tilbudt deg å lage middag?  Hengt opp klesvasken?  

 

Jeg ville blitt fryktelig stresset av å ha en venninne boende hjemme hos meg dersom hun ikke bidro men rynket på nesen hver gang hun mente jeg ikke var perfekt nok.  

 

 

Anonymous poster hash: 72398...9be

[Anonym bruker]

Mamma kjeftet og smalt hele tiden på oss ungene, men kalte oss aldri stygge ting. Jeg har alltid htt problemer med å tåle kritikk. Tåler ingneting før jeg går i forsvar...

 

Anonymous poster hash: e8906...c52

[Anonym bruker]

Mamma kjeftet og smalt hele tiden på oss ungene, men kalte oss aldri stygge ting. Jeg har alltid htt problemer med å tåle kritikk. Tåler ingneting før jeg går i forsvar...

 

Anonymous poster hash: e8906...c52

[Anonym bruker]

Venninnen din høres ut som meg. Etter X antall advarsler og unger som nekter å høre etter begynner jeg også å brøle. Jeg tar dem også hardt i armen og geleidet dem inn på rommet, til ekstrem hyling! Har fått bekymringsmelding mot oss pga hylingen, men ble "frikjent" av bv. Ikke så uvanlig problemstilling rundt om tror jeg.. Du burde heller hjelpe henne når du bor der. Hadde klikka om jeg skulle hatt en venninne her som lagde ekstra slit for meg. Hadde aldri sagt det til henne, men hadde tenkt mitt.

 

Anonymous poster hash: 75426...b39

[Anonym bruker]

Venninnen din høres ut som meg. Etter X antall advarsler og unger som nekter å høre etter begynner jeg også å brøle. Jeg tar dem også hardt i armen og geleidet dem inn på rommet, til ekstrem hyling! Har fått bekymringsmelding mot oss pga hylingen, men ble "frikjent" av bv. Ikke så uvanlig problemstilling rundt om tror jeg.. Du burde heller hjelpe henne når du bor der. Hadde klikka om jeg skulle hatt en venninne her som lagde ekstra slit for meg. Hadde aldri sagt det til henne, men hadde tenkt mitt.

 

Anonymous poster hash: 75426...b39

Håper dette er trolling.

 

Anonymous poster hash: 1d8c7...82c

[Anonym bruker]

Jeg kan jo bli litt og se an, men er jo muligens meg som lager stresset.. Jeg har ordnet med alle måltider mens jeg er her, ryddet bort etterpå, handlet inn og ordnet med klesvask. Sånn at hun kunne bruke tiden med barna, var det hun ønsket. De kjenner ikke meg veldig godt, og ved legging vil de ha mamma. Har såklart lekt dem, men er først nå de begynner å kjenne meg og kommer bort med bok osv. De er litt "engstelige", og synes nye ting er skummelt. Hva mer bør jeg gjøre mens jeg er her?

 

Anonymous poster hash: cfc77...83c

[Anonym bruker]

Håper dette er trolling.

 

Anonymous poster hash: 1d8c7...82c

Hvorfor håper du det?

 

 

Anonymous poster hash: c0f77...b28

[Anonym bruker]

Jeg kan jo bli litt og se an, men er jo muligens meg som lager stresset.. Jeg har ordnet med alle måltider mens jeg er her, ryddet bort etterpå, handlet inn og ordnet med klesvask. Sånn at hun kunne bruke tiden med barna, var det hun ønsket. De kjenner ikke meg veldig godt, og ved legging vil de ha mamma. Har såklart lekt dem, men er først nå de begynner å kjenne meg og kommer bort med bok osv. De er litt "engstelige", og synes nye ting er skummelt. Hva mer bør jeg gjøre mens jeg er her?

 

Anonymous poster hash: cfc77...83c

Være en god venn. Åpne for gode samtaler. Undre deg sammen med henne, f eks på hvilke ting som blir annerledes når man får barn og hvordan livet endrer seg. Undre deg omkring hvilken mammatype du selv kommer til å bli, og tygge litt på hvilke verdier du har. Kanskje kommer det noen refleksjoner fra henne også? Kanskje kommer det til og med noen innrømmelser, omkring hvor margsliten hun er?

 

Anonymous poster hash: c0f77...b28