Noen av dere som planla graviditeten, men angrer?

[Anonym bruker]

Jeg er helt utav meg her. Har ønsket lenge å bli gravid, var heldig å bli gravid nå, men nå er jeg bare trist og lei meg, og vet ikke om jeg kan gjennomføre dette.

Plutselig har jeg fått panikk. Føler at det er noe galt med mannen, med meg, med forholdet vårt. Jeg føler ikke vi er nærme nok, føler ikke han bryr seg om dette i det hele tatt. Jeg som trodde dette skulle bli en fin tid.

Mulig hormonene mine som styrer her, men føles like vondt for det ;(

Har dere noen gode råd til meg?

 

Anonymous poster hash: 03e3b...322

[Anonym bruker]

Jeg er helt utav meg her. Har ønsket lenge å bli gravid, var heldig å bli gravid nå, men nå er jeg bare trist og lei meg, og vet ikke om jeg kan gjennomføre dette.

Plutselig har jeg fått panikk. Føler at det er noe galt med mannen, med meg, med forholdet vårt. Jeg føler ikke vi er nærme nok, føler ikke han bryr seg om dette i det hele tatt. Jeg som trodde dette skulle bli en fin tid.

Mulig hormonene mine som styrer her, men føles like vondt for det ;(

Har dere noen gode råd til meg?

 

Anonymous poster hash: 03e3b...322

Hei, jeg forstår deg veldig godt selv om det jeg opplevde ikke var heeelt det samme. Nå vet ikke jeg hvordan dere er sammen, men vi hadde(og har fortsatt)et godt stabilt forhold med oppturer og nedturer som alle andre 😊

 

Da jeg var gravid første gang ble alt helt ulikt det jeg hadde forventet. Jeg hadde mast i mange år om at vi skulle få barn og da den største gleden etter positiv test hadde lagt seg og magen begynte å komme var det slett ikke slik jeg hadde sett det for meg. Jeg følte meg stor, ekkel og lite klar for å ta vare på et lite menneske. Følte også at mannen ikke forstod eller viste glede/hadde forventinger, hadde jeg presset for hardt? Jeg ble ikke plaget med så fryktelig mye hormoner sånn ukontrollert, men opplevde en depresjon som fortsatte litt etter at sønnen vår ble født. Jeg forstår i dag at jeg burde søkt hjelp og at jeg skulle åpnet meg og snakket med noen som kunne stilt de riktige spørsmålene lenge før jeg gjorde.

 

Da sønnen vår endelig kom viste mannen en så enorm stor glede og kjærlighet over barnet vårt. Jeg tror faktisk ikke de klarer å sette seg inn i situasjonen før barnet er der. Klart han synes det var spennende med ultralyd og hjertelyd, men han engasjerte seg så lite i forkant. Jeg har heller aldri følt meg så elsket og ivaretatt som da jeg fødte.

 

Jeg tror mye av de negative opplevelsene og at graviditeten ikke stod til forventingene jeg hadde bunnet i frykt. Frykt for å ikke skulle klare den enorme oppgaven som mamma og kjæreste, samtidig som man "låner bort" både kropp og sinn under graviditeten og en stund etterpå. Det er mye rart kroppen våres skal i gjennom at forrandringer både fysisk og psykisk, det er ikke rart man både tviler på seg selv og mannen. Venninnen min fikk dødsangst da hun var gravid og sendte kjæresten til legen ukentlig fordi hun hele tiden oppdaget mistenkelige ting på kroppen hans.

 

Jeg tror at normalt og unormalt er "normalt" når man er gravid. Og å være usikker og tvile når man endelig blir gravid er sikkert noe flere føler på. Jeg har følt på det denne gangen og jeg, nå venter venter vi nr 2. Vi har prøvd i 3 år og til slutt endte med ivf, barnet er så ønsket som det kan få blitt, men jeg er jo redd og da kommer tvilen. Det er stort å skulle bære frem og ha ansvaret for et barn, men jeg er helt sikker på at jeg er ikke alene om oppgaven og mannen vil være der hele veien.

 

Mitt råd til deg er, snakk med kjæresten din og/eller vennene dine, bruk de rundt deg. Og ikke vent for lenge med å søke profesjonell hjelp.

 

Uff dette ble langt og jeg vet ikke om det hjelper deg noe. Men ønsker deg masse lykke til uansett hvordan det blir 😊💕

 

Anonymous poster hash: 0a5f0...830

[Sokkedyret]

Jeg hadde en ukes tid når jeg var litt over halvveis i graviditeten hvor jeg bare gren og gruet meg til babyen kom for tenk om den bare kom til å grine hele tiden og det ikke skulle bli noe gøy. Jeg gren av alt og ingenting den uken. Men det var bare hormonelt og gikk over og så skjønte jeg ikke hva jeg hadde vært så lei meg for...

Får håpe det går over for deg også!

[Anonym bruker]

Vil bare si da jeg fikk  barn sammen med min samboer (som hadde et barn fra før) så følte jeg han var null interessert i svangerskapet, og null interessert i babyen de 3 første mnd. 

Han var nok ikke det, men greide ikke helt å forholde seg til barnet før det var rundt 3 mnd og han begynte å få kontakt med det. 

I magen så var det jo jeg som knyttet meg til det, ikke han. For han greide ikke helt forholde seg til at det var et barn, og de 3 første mnd så var det mest knyttet til meg pga amming osv. 

Etter det så var de to veldig knyttet til hverandre. Og barnet er nok blitt en skikkelig pappabarn også. 

Så ikke ta sorgen på forskudd. Jeg følte det litt sånn selv da jeg var gravid. Men var mest oppi mitt hodet. Var mange ganger jeg tok til tårene da jeg satt for meg selv og tenkte over det. Nå i dag føler jeg meg bare latterlig over å følt det sånn

Anonymous poster hash: 7e2bb...70c