Kan et langdistanseforhold fungere?

[Anonym bruker]

Har møtt en fantastisk mann. Vi er begge skilt og begge har barn i alderen 8- 12 år. Ingen av oss har mulighet til å flytte. Begge har ungene våre 50/50 og bor nær den andre forelderen.

 

Det er 7 timers biltur mellom oss. Eller 1 times flytur etterfulgt av 2 timer i bil.

 

Kan vi få et forhold til å fungere? Begge har fleksible jobber og vil ha mulighet til å være hos den andre en langhelg annenhver uke. Altså at hver av oss reiser en helg i måneden til den andre. Ellers kan vi være sammen i ferier. På sikt vil vi jo kunne flytte sammen, men det blir jo 10 år til.

Anonymous poster hash: 68dc6...afc

[Brennheite Badeand]

Det høres helt fantastisk ut spør du meg! Så får ungene fullt fokus når du er hjemme og har annenhver helg med kjæresten. Beholder spenningen og forelskelsen mye lengre på den måten. Hadde ikke vært i tvil, hvis jeg først ble single og skulle hatt ny kjæreste så ville jeg hatt det akkurat slik! 😍

[MJ<3]

Kjør på! Deilig med avstandsforhold iallefall når dere får alle helger sammen 😊

[Anonym bruker]

Takk for svar! Annenhver helg vil det bli.

 

Flere synspunkt?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 68dc6...afc

[Anonym bruker]

Ønsker veldig gjerne svar fra flere.

 

Hi

Anonymous poster hash: 68dc6...afc

[LilleVilje]

Jeg syns det hørtes ganske deilig ut! Veldig mange av fordelene med et forhold, og ingen av ulempene knyttet til hvordan prioritere barn/partner/sjonglere tiden deres, alt blir avklart og ryddig. Dere beholder spenningen, og får kjenne på savnet - det er vel egentlig en oppskrift på å få et forhold til å fungere... Men det er klart, det er ulemper også! Dere må begge være klar over hva dere går inn på, og være forberedt på savnet i hverdagen.

 

Samtidig, når begge har barn 50% av tiden, så er det jo begrenset hvor mye dere kunne møttes i hverdagen uansett. Jeg syns det hørtes ut som en god løsning, forutsatt at dere er modne nok til å unngå sjalusi og drama.

[Magia]

Jeg tror det er lett å sitte i et forhold der man er sammen hele tiden, med felles hus, barn og forpliktelser og mene at et avstandsforhold er perfekt. De som lever slik med en de virkelig elsker vil kanskje svare annerledes? Jeg tror det er tøft som bare det!

 

Man er låst til de få helgene det passer at man møtes. Hva om noe annet dukker opp den helga? Da går det plutselig lang tid mellom at man treffes. Det vil være superviktig å avklare forventninger. Det er det sikkert uansett, men et avstandsforhold har flere farer som truer forholdet - hvor mye skal man snakke i tlf? Er helgene man skal treffes hellige eller går det fint å avlyse møter? Jeg tror det kan føles vanskelig å ikke være en del av hverdagslivet til hverandre. F eks blir man ikke kjent med omgangskretsen til den man er sammen med på samme måte. Man kan bli fryktelig usikker på relasjonen til andre damer/menn og lettere bli sjalu (tror jeg). Man har sjelden sex. Andre snakker om at man bevarer spenningen - det kan like gjerne bli slik at spenningen dør ut pga avstanden. Lenge vil det bli sånn at man må bli kjent litt på ny hver gang man møtes. I tiden der man ikke ses tror jeg man går med fantasien om den andre, og det er ikke sikkert personen lever opp til den når man møtes. Man lager seg masse forventninger som vil brytes, og det er vondt.

 

Dette er bare noen tanker som en motvekt til de positive sidene over. Men dette vet du ikke før du har prøvd!

[MJ<3]

Jeg tror det er lett å sitte i et forhold der man er sammen hele tiden, med felles hus, barn og forpliktelser og mene at et avstandsforhold er perfekt. De som lever slik med en de virkelig elsker vil kanskje svare annerledes? Jeg tror det er tøft som bare det!

 

Man er låst til de få helgene det passer at man møtes. Hva om noe annet dukker opp den helga? Da går det plutselig lang tid mellom at man treffes. Det vil være superviktig å avklare forventninger. Det er det sikkert uansett, men et avstandsforhold har flere farer som truer forholdet - hvor mye skal man snakke i tlf? Er helgene man skal treffes hellige eller går det fint å avlyse møter? Jeg tror det kan føles vanskelig å ikke være en del av hverdagslivet til hverandre. F eks blir man ikke kjent med omgangskretsen til den man er sammen med på samme måte. Man kan bli fryktelig usikker på relasjonen til andre damer/menn og lettere bli sjalu (tror jeg). Man har sjelden sex. Andre snakker om at man bevarer spenningen - det kan like gjerne bli slik at spenningen dør ut pga avstanden. Lenge vil det bli sånn at man må bli kjent litt på ny hver gang man møtes. I tiden der man ikke ses tror jeg man går med fantasien om den andre, og det er ikke sikkert personen lever opp til den når man møtes. Man lager seg masse forventninger som vil brytes, og det er vondt.

 

Dette er bare noen tanker som en motvekt til de positive sidene over. Men dette vet du ikke før du har prøvd!

Veldig bra svart, med mange faktorer jeg ikke hadde tenkt på i det hele tatt, men som er så innlysende når du nevner de.

 

Jeg lever selv i et særboerforhold med mine og dine barn, og jeg syns det er supert. Var kanskje også derfor jeg skrev mitt svar over her. Men ser nå at jeg har svart litt uten å tenke på alt. Selv om vi er særboere så er vi praktisk talt naboer. Vi møtes ofte ikke i ukedagene, og med barn de helgene vi har barn. Samtidig er det 3 min å gå mellom oss, og mye enklere å ta en tur den uken han ikke har barn for å overnatte og sånn sett pleie forholdet på en annen måte.

 

Man må nok tenke seg nøye om hva man ønsker og på alle de små detaljene som kommer til å dukke opp etterhvert som Magia nevner her. 

[Anonym bruker]

Mannen er fra USA og vi brukte de første fire årene i et langdistanseforhold. Så hverandre en gang i året. Det var tøft til tider, men opplevde ikke særlig med sjalusi eller lignende. Vi giftet oss og han har nå bodd i Norge i fem år. Vi har det bedre nå, men overlevde også å ha et hav mellom oss

 

Anonymous poster hash: 0666b...1ff

[Anonym bruker]

Om det fungerer eller ikke varierer veldig fra par til par.

Kjenner noen som har levd i avstandsforhold i 20 år og det fungerer utmerket.

Andre har det blitt slutt med rimelig fort.

 

Prøv det ut da vel, du har ingenting å tape på det.

Syns det er utrolig flott at dere begge setter barna deres først

Anonymous poster hash: 06ea3...692

[Anonym bruker]

Vi hadde avstandsforhold i 2år og vi bodde i to forskjellige land. Gikk fint det, masse facetime og besøkte hverandre hver 6uke pga jobb som vi begge var i. Nå er vi forlovet og bor sammen. Går helt fint hvis man virkelig vil 😊

 

Anonymous poster hash: bae5f...1fa

[overlord]

Syns det er flott at dere setter barna først. Vil tro et slikt forhold har bedre odds enn et forhold med mine/dine og våre barn under samme tak.