Gå til innhold

Hvordan kan jeg lære meg å svelge kameler


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg og min samboer krangler mye, jeg sliter med at jeg ikke kan la noe ligge og velge mine kamper. Det som skjer er at jeg får en overveldende følelse av at det er helt galt å la meg overkjøre f.eks. Jeg må ha diskusjonen frem til vi kommer til en konklusjon (men som oftest ender det bare med krangling, da han ikke ser forskjellen på diskusjon og krangel, og starter med personangrep selv om jeg forsøker å forholde meg rolig og saklig). 

 

Han har overhodet ingen selvinnsikt i det hele tatt. 

 

Men for å få dette til å "fungere", dvs at vi ikke krangler, så må jeg svelge kameler. Men jeg klarer ikke! Hvordan kan jeg lære meg det uten at jeg føler at jeg bryter meg selv ned?



Anonymous poster hash: 43862...f7b

Fortsetter under...

Skrevet

Innse at to forskjellige individer umulig kan være enig om alt.

 

Du lar deg ikke overkjøre selv om du ikke lager en kamp av alt. Det er bare rettferdig at han også får bestemme og styre noen ganger selv om du ikke alltid er helt enig.

 

Sånn du fremstiller det så lager du en kamp av alt for ellers føler du deg overkjørt, men da blir jo resultatet at du alltid overkjører han. Er det riktig i et forhold da synes du?

 

Man må gi og ta, noen ting er så viktig for en at kampen må tas om man er uenig, andre ting kan man la fare og la den andre styre selv om man ikke er 100% enig. Det må være en balanse i dette, du skal ikke bestemme alt.

 

Anonymous poster hash: 59c67...ec1

Skrevet

Innse at to forskjellige individer umulig kan være enig om alt.

 

Du lar deg ikke overkjøre selv om du ikke lager en kamp av alt. Det er bare rettferdig at han også får bestemme og styre noen ganger selv om du ikke alltid er helt enig.

 

Sånn du fremstiller det så lager du en kamp av alt for ellers føler du deg overkjørt, men da blir jo resultatet at du alltid overkjører han. Er det riktig i et forhold da synes du?

 

Man må gi og ta, noen ting er så viktig for en at kampen må tas om man er uenig, andre ting kan man la fare og la den andre styre selv om man ikke er 100% enig. Det må være en balanse i dette, du skal ikke bestemme alt.

 

Anonymous poster hash: 59c67...ec1

Da har du lest det feil, jeg lar ham ofte velge. F.eks så spør jeg ham, hver eneste dag, om hva han kunne tenkt seg til middag. Jeg drøfter alt med ham og spør alltid om hans mening, og er opptatt av at det skal være 50/50. 

 

Han forventer til gjengjeld at jeg fikser alt for ham (tar alle tlf til folk, betaler regninger, holder styr på økonomien og klærne hans), så vet ikke helt hvor min rolle er. 

 

Anonymous poster hash: 43862...f7b

Skrevet

Hvis du gjør alt for han, så er du jo heller moren hans enn kjærsten hans. Da er det ikke rart du føler deg overkjørt hele tiden. Og hvis det er din tur til å lage mat, hvorfor må dere begge finne på middag da? Hvorfor ikke ha hver sin uke? I din uke bestemmer du og i hans uke bestemmer han.



Anonymous poster hash: fab9c...0d0
Skrevet

Skift samboer, ville jeg sagt. Dette er dødfødt.

 

Anonymous poster hash: 76dcd...de0

Skrevet

Skift samboer, ville jeg sagt. Dette er dødfødt.

 

Anonymous poster hash: 76dcd...de0

Annonse

Skrevet

Jeg syns dette var godt skrevet, Hi, jeg har det helt likt. Jeg klarer ikke å la ting ligge, tenker hele tida at dette er en kamp jeg må ta. Det er forferdelig slitsomt, både for meg og samboer, og ganske ødeleggende, tror jeg. Så jeg har ingen gode råd, men jeg følger tråden din og ønsker deg lykke til.

 

Anonymous poster hash: 5c875...ce2

Skrevet

 

Jeg og min samboer krangler mye, jeg sliter med at jeg ikke kan la noe ligge og velge mine kamper. Det som skjer er at jeg får en overveldende følelse av at det er helt galt å la meg overkjøre f.eks. Jeg må ha diskusjonen frem til vi kommer til en konklusjon (men som oftest ender det bare med krangling, da han ikke ser forskjellen på diskusjon og krangel, og starter med personangrep selv om jeg forsøker å forholde meg rolig og saklig).

 

Han har overhodet ingen selvinnsikt i det hele tatt.

 

Men for å få dette til å "fungere", dvs at vi ikke krangler, så må jeg svelge kameler. Men jeg klarer ikke! Hvordan kan jeg lære meg det uten at jeg føler at jeg bryter meg selv ned?

 

Anonymous poster hash: 43862...f7b

Du kan jo før konfrontasjonen tenke: Vil du ha rett eller vil du ha det bra? Dersom du får det dårligere ved å ta opp en ting uten å ha oppnådd noe annet enn at du fikk tatt opp tingen, er det jo ikke verdt det.

 

Har en søster som er sånn. Utmattende..hun får velge middag selv om hun spør hvs vi andre vil ha, for å si det sånn..

 

 

 

Anonymous poster hash: beff3...d69

Skrevet

 

Hvis du gjør alt for han, så er du jo heller moren hans enn kjærsten hans. Da er det ikke rart du føler deg overkjørt hele tiden. Og hvis det er din tur til å lage mat, hvorfor må dere begge finne på middag da? Hvorfor ikke ha hver sin uke? I din uke bestemmer du og i hans uke bestemmer han.

 

Anonymous poster hash: fab9c...0d0

 

Ja, du sier noe der. Jeg vet ikke, kanskje fordi middagen pleier å være noe hyggelig (midt oppi det hele) og vi ønsker vel da å komme til enighet om en middag, men ditt forslag var et godt forslag, for det er sjelden mitt forslag om laks går gjennom for å si det sånn... 

 

Anonymous poster hash: 43862...f7b

Skrevet

Du kan jo før konfrontasjonen tenke: Vil du ha rett eller vil du ha det bra? Dersom du får det dårligere ved å ta opp en ting uten å ha oppnådd noe annet enn at du fikk tatt opp tingen, er det jo ikke verdt det.

 

Har en søster som er sånn. Utmattende..hun får velge middag selv om hun spør hvs vi andre vil ha, for å si det sånn..

 

 

 

Anonymous poster hash: beff3...d69

Ja, og jeg vet jo hva svaret på det er :) Men jeg er selvdestruktiv, dvs jeg har ofret meg selv endel og tenker ikke så høyt om meg selv, så ja.

 

Anonymous poster hash: 43862...f7b

Skrevet

 

Ja, og jeg vet jo hva svaret på det er :) Men jeg er selvdestruktiv, dvs jeg har ofret meg selv endel og tenker ikke så høyt om meg selv, så ja.

 

Anonymous poster hash: 43862...f7b

Ser nå at den siste setningen var surmaga... Jeg elsker søsteren min, hun er på mange måter det fineste mennesket jeg vet om, men det at ALT og ALLE nå konfronteres til en hver tid -det er slitsomt.

 

Hva med en psykolog? Komme til bunns i hva konfrontasjonen dekker av udekkede behov i deg? Sånn jeg ser det er det nesten en form for selvskading: jeg kan ikke flyte med, jeg må sørge for at det blir litt ubehagelig. Hvis du skjønner.. Jeg lover, det er utrolig deilig å bare drite litt i om du er uenig eller ikke 😊

 

 

 

 

Anonymous poster hash: beff3...d69

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...