Habituell abort. Hva er veien videre?

[katr86]

Hei!

 

Jeg hadde et håp om å ikke havne under denne kategorien, men her er jeg. 

 

Litt om meg: 

Jeg er 29 år og lykkelig gift. Vi har ei nydelig datter på tre år. Vi ble gravide på første forsøk, graviditeten var tøff med mye oppkast, men ellers gikk det veldig fint. I fjor sommer bestemte vi oss for å bli gravide igjen. I august hadde jeg min første abort, uke 6. Vi ble gravide på nytt, men mistet i januar, uke 10. SA var veldig tung både psykisk og fysisk. Jeg var langt nede og det tok tid før kroppen hentet seg inn igjen. Vi ble gravide på nytt, men mistet igjen i slutten av mai, uke 5. 

 

Da jeg mistet andre gang fikk jeg henvisning av legen til gynekolog. Jeg fikk ultralydundersøkelse og alt så bra ut. Jeg fikk også beskjed om å ta kontakt dersom jeg ble gravid for en tidlig ultralyd. Da jeg ble gravid siste gang, ringte jeg gynekologen for å få tidlig ultralyd, men jeg fikk ikke time før langt uti juli (uke 13). De hadde ikke ledig før. Samme dag aborterte jeg. 

 

Da jeg aborterte dro jeg til legen. Uten at hun hørte på meg eller tok undersøkelse eller henviste meg videre, fikk jeg sykemelding for tidlig blødning i svangerskapet. Jeg følte meg fullstendig overkjørt og begynte å tvile på meg selv, kanskje dette ikke var en SA, men tidlig blødning. Jeg bestilte time hos privat gynekolog, fikk time samme dag og der viste det seg å være dødt. Det var godt å få det bekreftet, men også selvfølgelig trist. 

 

Legen mener at hun ikke kan gjøre noe og at vi bare må prøve videre. Hun mener at jeg bare har vært uheldig. Dette antakelig siden vi har et barn fra før av. Gynekologen vil gi meg medisiner ved en eventuell ny graviditet. Men hva skal det være godt for, hvis det bare er snakk om "uflaks"...?

 

Det jeg lurer på nå er hva gjør jeg videre? Hva har jeg krav på fra legen? Og hvis jeg skal få medisiner, bør jeg ikke ta det før jeg blir gravid? 

 

Jeg føler meg også "kampklar". Siden jeg siste gang mistet såpass tidlig i svangerskapet har kroppen hentet seg fort inn. Jeg føler tiden går og blir litt småstresset, jeg vil jo gjerne bli gravid igjen. Bør jeg roe litt ned og la kroppen få litt hvile eller er det bare å "kjøre på" igjen? 

 

Det er godt å få "snakket" det ut og lese om andre som opplever samme skjebne som meg. Jeg føler meg ganske ensom, og det er få man kan snakke med dette om. Det er ikke mange som skjønner hvor hardt en abort kan være. Ikke det at jeg unner noen å være i samme situasjon som meg, men godt å vite at jeg ikke er alene. :-)

[Tinsin]

Hei!

 

Jeg hadde et håp om å ikke havne under denne kategorien, men her er jeg.

 

Litt om meg:

Jeg er 29 år og lykkelig gift. Vi har ei nydelig datter på tre år. Vi ble gravide på første forsøk, graviditeten var tøff med mye oppkast, men ellers gikk det veldig fint. I fjor sommer bestemte vi oss for å bli gravide igjen. I august hadde jeg min første abort, uke 6. Vi ble gravide på nytt, men mistet i januar, uke 10. SA var veldig tung både psykisk og fysisk. Jeg var langt nede og det tok tid før kroppen hentet seg inn igjen. Vi ble gravide på nytt, men mistet igjen i slutten av mai, uke 5.

 

Da jeg mistet andre gang fikk jeg henvisning av legen til gynekolog. Jeg fikk ultralydundersøkelse og alt så bra ut. Jeg fikk også beskjed om å ta kontakt dersom jeg ble gravid for en tidlig ultralyd. Da jeg ble gravid siste gang, ringte jeg gynekologen for å få tidlig ultralyd, men jeg fikk ikke time før langt uti juli (uke 13). De hadde ikke ledig før. Samme dag aborterte jeg.

 

Da jeg aborterte dro jeg til legen. Uten at hun hørte på meg eller tok undersøkelse eller henviste meg videre, fikk jeg sykemelding for tidlig blødning i svangerskapet. Jeg følte meg fullstendig overkjørt og begynte å tvile på meg selv, kanskje dette ikke var en SA, men tidlig blødning. Jeg bestilte time hos privat gynekolog, fikk time samme dag og der viste det seg å være dødt. Det var godt å få det bekreftet, men også selvfølgelig trist.

 

Legen mener at hun ikke kan gjøre noe og at vi bare må prøve videre. Hun mener at jeg bare har vært uheldig. Dette antakelig siden vi har et barn fra før av. Gynekologen vil gi meg medisiner ved en eventuell ny graviditet. Men hva skal det være godt for, hvis det bare er snakk om "uflaks"...?

 

Det jeg lurer på nå er hva gjør jeg videre? Hva har jeg krav på fra legen? Og hvis jeg skal få medisiner, bør jeg ikke ta det før jeg blir gravid?

 

Jeg føler meg også "kampklar". Siden jeg siste gang mistet såpass tidlig i svangerskapet har kroppen hentet seg fort inn. Jeg føler tiden går og blir litt småstresset, jeg vil jo gjerne bli gravid igjen. Bør jeg roe litt ned og la kroppen få litt hvile eller er det bare å "kjøre på" igjen?

 

Det er godt å få "snakket" det ut og lese om andre som opplever samme skjebne som meg. Jeg føler meg ganske ensom, og det er få man kan snakke med dette om. Det er ikke mange som skjønner hvor hardt en abort kan være. Ikke det at jeg unner noen å være i samme situasjon som meg, men godt å vite at jeg ikke er alene. :-)

Hvordan går det med deg nå?

Jeg har også mistet 3 ganger, 1 SA i uke 5/6 og 2 MA i uke 7.

Jeg vet hvor ensom man føler seg.

 

Hvilke medisin er det du har fått?

Etter den andre MA henviste fastlegen min meg til gynekolog. Jeg fikk lutinus (progesteronstøtte) som jeg skulle ta i neste graviditet. Jeg har tatt den nå, men vi har mistet på nytt.

 

Etter 3 påfølgende aborter så har man krav på utredning.

 

Håper det lykkes for dere!

[katr86]

Hei Tinsin og takk for svar! 😊

 

På mandag var jeg hos gynekologen for jeg er gravid på nytt. Jeg var 5.5 uker på vei. Jeg og gynekologen hadde et håp om å se et hjerte som banket, men det så vi ikke. Gynekologen mente at det kanskje var litt tidlig så har fått ny time om to uker. Snakk om å holde en på pinebenken...

 

Gynekologen ble overrasket over at jeg ikke hadde fått utredning, og tok det på egen kappe. Dersom jeg mister på nytt skal jeg i hvert fall få utredning. Jeg har fått både progesteron og blodfortynnende så krysser alt jeg har og håper på det beste. Jeg har dessverre ikke morgenkvalme som jeg hadde da jeg gikk gravid med dattera mi, men veldig ømme bryster. Nå får vi bare vente og håpe på det beste. Har heldigvis ferie så tar dagene med ro og prøver å ikke stresse.

 

Ja, man føler seg skikkelig ensom, i tillegg til at det er vondt å snakke om. Jeg føler at det er mange som ikke forstår. Denne graviditeten ønsker jeg og mannen min ikke å fortelle om til noen for jeg orker ikke lykkeønskninger. Det er lite glede og jeg går på tå hev og er overnervøs hver gang jeg går på do og klemmer på brystene hele tiden for å kjenne etter om de fortsatt er ømme.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til i tiden framover! Hold meg gjerne oppdatert. Det er "godt" å ha noen å følge med som sliter med deg samme som meg. ☺ Lykke til videre.

[Tinsin]

Gratulerer så mye med ny graviditet! Krysser fingrene for at det går bra for dere denne gangen!!

 

Jeg kommer også til å be om å få blodfortynnende neste gang jeg blir gravid, i tillegg til progesteronstøtte.

 

Jeg hadde kirurgisk abort på tirsdag. Det gikk veldig greit. Vi skal få innkallelse for utredning på sykehuset. Håper det ikke tar så lang tid. Vil bare komme igang!

 

Masse lykke til! Hold meg oppdatert :-)

[Anonym bruker]

Jeg opplevde også i dag 3. spontanabort på rad, alle i uke 5-7. Har med andre ord ikke problemer med å bli gravid, men å forbli gravid. Drittlei. Når jeg nå skal i gang med utredning for habituell abort, er det slik at man da henter ut egg, eller er dette kun for de som skal gå "videre" med kunstig befruktning? Skeptisk til sånne inngrep, da jeg har hørt at det er veldig smertefullt og at man på offentlige sykehus ikke får narkose. Er det i første omgang snakk om blodprøver? Hvis jeg ender opp med hormonkurer og lignende, "kvalifiserer" dette som kunstig befruktning, eller er kunstig befruktning kun IVF?

 

Er som alle dere andre kjempefortvilet, og forvirret over å ikke vite hva som nå vil skje videre. Har lest at man ikke bør prøve på nytt så lenge man er under utredning for habituell abort. Men med den ventetiden som det offentlige opererer med så frister det ikke så veldig å "kaste vekk tiden" med å ta pause i prøvingen. Trenger noen oppmuntrende historier nå kjenner jeg. Samtidig godt å lese at jeg ikke er aleine om å oppleve dette, for det føles helt sykt ensomt når alle rundt meg popper ut unger i et sett. 

 

Erfaringer med progesteronstøtte? Noen som har prøvd akupunktur? 

Anonymous poster hash: 9983f...4b5

[Ønskermeg]

Hei!

Jeg er i gang med prøving på nr 2. Hadde utredning før første da jeg mistet 3 ganger før jeg fikk min datter. Det at man ikke skal prøve under utredningen har med å gjøre at en del av blodprøvene må tas på spesielle dager i syklusen, ift eggløsning mm. De fant ingenting på utredningen min. Verken på blodprøver eller på undersøkelse av livmor/eggledere med kontrast. Ble likevel startet på behandling med crione (progesteron), albyl-e (blodfortynnende) og prednisolon (kortison). Den sistnevnte fordi jeg fikk påvist endomeitriose under utredningen. Jeg hadde også mistet tidlig i svangerskapet (uke 5-8). Vet ikke om det var medisinene som gjore susen, men fikk en datter i første graviditet med medisiner.

 

Forresten fikk jeg min fastlege til å henvise meg til det private, så jeg slapp unna ventetiden i det offentlige. Betalte ikke noe mer enn jeg hadde gjort via det offentlige. Fikk også ekstra oppfølging ved ny graviditet med tidlige ultralyder.

 

Masse lykke til videre

Endret 1. desember 2016 av Ønskermeg