Dere som vokste opp på 70/80-tallet. Hvordan var deres foreldre?

[Anonym bruker]

Jeg har alltid følt jeg har hatt en grei oppvekst. Jeg har i voksen alder følt litt avsmak for min mor uten at jeg egentlig vet hvorfor.

Etter jeg selv ble mamma har det gått mer og mer opp for meg at kanskje ikke alt var ok.

Jeg fikk feks ris på bleierumpa med kvister pappa hadde plukket i skogen. Jeg fikk aldri vondt men jeg husker det veldig godt som ekstremt ydmykende.

Det ble det slutt på når jeg ble ca 3 år.

Videre hadde jeg en psykisk syk søster. Hun drev psykisk terror og satt meg opp slik at jeg som regel fikk skylda. Å protestere nyttet ikke da mamma alltid trodde søster. Søster var og er mammas favoritt.

Det var et par episoder der mamma trodde hun hadde hørt meg si ting (ting om søster) og kjeftet meg huden full. Jeg hadde aldri sagt disse tingene, en på åtte har ikke forutsetning å si at celulitter vises gjennom buksa feks(søster hadde bulimi)

Jeg husker flere episoder der jeg bedyret min uskyld mens mamma kjeftet. Ved et tilfelle fiket hun til meg da jeg var blitt større og nektet å akseptere skyld.

Jeg ble ofte sendt bort i ferier (det var egentlig deilig) da søster slet psykisk og foreldrene mine måtte konsentrere seg om henne.

Da jeg ble voksen valgte jeg selv å trekke meg unna familien og i et familieselskap konfronterer min mor meg med at jeg har baksnakket min familie til andre. Noe jeg aldri har gjort, jeg har tiet i alle år om hvordan det har vært hjemme, og har aldri sagt det til noen. I det øyeblikket mistet jeg all respekt jeg hadde igjen for min mor og etter dette har jeg vært helt kald.

Nå er hun blitt mormor til mitt barn og er såååå stolt. Jeg blir litt uvell av hennes kjærlighet til barnebarnet og plutselig har det gått opp for meg at oppveksten min ikke har vært så veldig ok.

Hva tenker dere? Er dette et normalt gjennomsnitt av en norsk småbarnsfamilie på 70/80-tallet?

 

Anonymous poster hash: 10ff2...1e5

[Anonym bruker]

Jeg hadde veldig snille foreldre, kanskje bittelitt strenge på innetider og sånt da jeg var i tenårene. Har aldri lagt hånd på meg eller søsknene, kan ikke huske kjefting. De var begge høyt utdannet og i arbeid. Husker at faren min jobbet veldig mye, men har ellers bare gode minner. 

De er nå verdens koseligste besteforeldre som forguder barnebarna sine. De ser det som et privilegium å få passe dem og være sammen med dem. Min far er for øvrig verdens tålmodigste og snilleste, han tilbringer masse tid med barnebarna, 

 

Men jeg tror nok at det var flere som la hånd på barna da vi vokste opp enn det er nå. Jeg husker at lillebroren til venninnen min fikk ris av faren en gan (hørte skrikene og gråten fra rommet) og at han slo til henne en gang jeg var med dem på ferie.

Vet ikke om noen andre venner som ble slått, heldigvis.

Anonymous poster hash: 8d699...20c

[amandine]

Det der har nok ingenting med årstall å gjøre, tenker jeg.

[sug lut]

Det du beskriver er utrolig trist, og det likner overhodet ikke på noe i min eller mine jevnaldrende venner hjemmefra sin oppvekst.

[Ylva og Mathilde]

Jeg vokste opp med juling og sjikane, og husker når det gikk opp for meg at ikke alle andre også hadde det sånn.

Ikke overvettes glad i mamma i dag, men klarer fint å omgås henne i korte perioder. Å reise på en 10-dagers tur til Sri Lanka med henne i fjor derimot... Det er siste gang.

[Anonym bruker]

Du har ikke hatt en god oppvekst, og det har ingenting med årstallet å gjøre!

 

Jeg er født i 74, og mange ting har forandret seg siden den gang. Vi lekte mer fritt ute uten at foreldrene hadde kontroll på hvor vi var til enhver tid (lekte f.eks ute i skolen og ingen hadde mobil), vi var nøkkelbarn fra vi var 7-8 år og kom til tomt hus etter skolen (fantes ikke sfo) og slike ting. Men foreldrene mine har alltid vært rettferdige, de har alltid vært kjærlige og omsorgsfulle, og jeg har alltid følt meg elsket og sett.

Anonymous poster hash: f2377...921

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp på 80-tallet og har hatt lignende oppvekst med psykisk og fysisk mishandling. Min mor brukte å dra meg etter håret og rise meg på rompa med flat hånd hvis jeg gjorde noen rampestreker, nektet å øve musikkinstrumentet mitt fordi jeg heller ville ut og leke. Jeg fikk ikke lov til å høre på bestemt musikk, se på bestemte programmer på TV, drive med sport fordi det var "for de hjernedøde". Foreldrene mine løy til meg om mye rart, for eksempel fikk jeg beskjed da jeg var 13 at en kondom var en gavepakke eller noe, at min mor ikke hadde sex før hun ble gift, og det var det som ble forventet av meg (da jeg begynte å bli god i matte, forstod jeg at jeg da burde ha vært 3 måneder prematur ved fødsel, veldig merkelig da at jeg veide over 4 kilo). De spionerte på mine dater da jeg var 18, rotet i dagboka mi og fortalte at jeg var tjukk med høyde på 168 og vekt på 49. Likevel er jeg nødt til å ha mye kontakt med min mor i dag. Jeg bor i utlandet og har ingen familie eller venner her, ingen som ringer eller kommer på besøk. Mine to eldste har ikke far eller farmor/farfar. Jeg synes derfor ikke det er riktig at de heller ikke skal ha mormor og morfar. Min mor er helt annerledes med mine barn, enn med meg. Men hun nekter å erkjenne skyld når jeg har konfrontert henne med det, og skylder fortsatt på meg og lager drama, kaller meg utakknemlig og patetisk som drar frem flere år gamle hendelser.

Anonymous poster hash: 0ffd8...01d

[Fandens Oldemor]

Enig i at dette var leit uansett årstall.

 

Jeg tror at mange som vokser opp under mindre heldige omstendigheter utvikler noen mekanismer som gjør det enklere å takle, og at det er først når de ser tilbake med voksne briller at de innser at barndommen ikke var som de hadde trodd. Denne oppvåkningen kan være tøff å takle. Du kan jo vurdere om du skal få bearbeidet det. For min egen del var det å snakke med min mor om det en del av denne bearbeidingen.

[Anonym bruker]

Huff. Jeg har ikke villet innse at jeg ikke har hatt det så greit.

Jeg har fått så mange flashbacks etter jeg ble mor. Raske bilder som popper opp i hodet.

Hatt mange søvnløse netter der jeg har fundert på om jeg bare er martyr og liker å lide.

Jeg ser på datteren min og ser meg selv. Det er så mange episoder der jeg har følt meg avvist.

Bortsett fra ris på rumpa og den en fiken fra mamma (som har brent seg fast) har det ikke vært vold.

Jeg har tenkt jeg burde bearbeide det men å konfrontere mamma er dødfødt. Hun kommer ALDRI til å innrømme skyld. Det er opplest og vedtatt i familien at jeg var et vanskelig og hissig barn.

Tante har fortalt meg i voksen alder at alle tanter og onkler syntes jeg var ufyselig. Egentlig veldig sårende å høre slikt selvom jeg var voksen da hun sa det. Men det bekreftet jo den følelsen jeg hadde at ingen likte meg.

Husker onkel (som var uvenn med pappa) drev og sendte opp drager for sine barn og mine fettere og kusiner. Jeg spurte om han kunne sende opp min også, da svarte han at jeg hadde en egen pappa som kunne gjøre det. Så jeg måtte bare stå og se på at alle løp rundt med dragene sine i lufta med min egen i hånda.

Min datter skal ALDRI utsettes for slike mennesker.

HI

 

Anonymous poster hash: 10ff2...1e5

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med en psykisk ustabil mor som kjeftet, ropte og skrek mye når hun plutselig ble sint, kritiserte masse. Jeg var veldig engstelig og visste aldri hvordan hun skulle ta ting. Hun fiket vel til meg noen ganger, men det var det psykiske som var det verste.

 

Jeg ble også utsatt for "forhør" hun var veldig mistenksom/paranoid og trodde alltid jeg hadde gjort ting jeg ikke hadde gjort...

 

Jeg var egentlig ganske snill og "kuet". Jeg smakte ikke alkohol før jeg var 18, og har aldri prøvd å røyke. Likevel var hun mange ganger overbevist over at jeg hadde drukket eller røykt. Den dag i dag føler jeg ofte at jeg må forsvare meg og takler kritikk svært dårlig.

 

Da jeg var liten innbilte hun seg at faren min hadde utsatt meg for seksuelle overgrep og anmeldte han for det. Han var uskyldig. Jeg tvilte alltid på at han hadde gjort det men turte ikke sette spørsmålstegn ved det min veldig dominerende og ustabile mor sa. I voksen alder leste jeg gjennom alle sakspapirene og snakket med faren min og familien hans og fant ut at han var uskyldig (han hadde også blitt frikjent). Alt jeg hadde blitt fortalt var en løgn. Men jeg tror hun trodde og tror på det selv

 

Moren min ble vanskeligere med årene, og per i dag er hun ilagt besøksforbud og får ikke kontakte meg. Psykiatere som har møtt henne sier hun er en narsissist med psykopatiske trekk.

 

Hun og hennes nærmeste venninner (de få hun har igjen etter å ha mistet mange) er fremdeles overbevist over at hun var en veldig grei og selvoppofrende mor, og at jeg er slem og egoistisk som ikke har kontakt med henne.

 

Heldigvis har jeg en veldig god mann og svigerfamilie.

 

Anonymous poster hash: ab1bf...c1d

[Anonym bruker]

Jeg trodde også jeg hadde en god oppvekst frem til jeg fikk barn selv og begynte å tenke ordentlig over ting. Man er jo gjerne født inn i sin familie og kjenner ikke til alternativer, sånn foreldrene gjør ting er sånn barn tror det skal være. Og barn er utrolig lojale mot foreldrene sine.

 

Jeg trodde f.eks. at jeg hadde verdens beste foreldre fordi jeg fikk lov til alt så lenge det ikke var farlig eller skadelig for meg. Jeg fikk aldri nei til noe fordi mamma og pappa ikke orket eller "bare fordi", slik mange av vennene mine fikk. Men jeg var den eneste som ikke fikk sykle uten hjelm eller være ute sent på kvelden. Jeg tenkte at mine foreldre måtte være ekstra glade i meg...

 

Det jeg ikke tenkte over var alle de tingene de sa til meg som man ikke sier til barn, som brøt ned selvtilliten min totalt over tid. Det går vel under det man kaller psykisk mishandling. I tillegg trodde jeg det var helt naturlig at jeg hjalp pappa med å skjule ting for mamma og at vi snakket dritt om henne både oss i mellom og til andre... og det samme andre veien. (De var gift.)

 

Det var også helt vanlig at pappa dro meg etter håret opp trappa til rommet mitt og låste meg inne der eller at mamma eksploderte i et så vilt sinne at jeg løp ut og gjemte meg i skogen og ikke turte å komme hjem på lenge. Når jeg først kom hjem var det jeg som måtte si unnskyld og be om godt vær, ellers var hun fortsatt like rasende. Jeg tenkte ikke at noe av dette var feil av dem, jeg tenkte at jeg hadde vært veldig slem og fortjente det.

 

"Et barn som krenkes slutter ikke å elske sine foreldre. Det slutter å elske seg selv" er det visst noen som skal ha sagt.

Anonymous poster hash: d16f8...35b

[Anonym bruker]

Tror rett og slett mine foreldre ikke var mentalt modne nok til å få unger, på mange måter kranglet de med oss på samme nivå som oss.

 

Fikk ris og ble sparket, dyttet og revet i håret, alt husarbeid skulle være perfekt, vi fikk jevnlig høre at ungene til den og den gjorde ikke sånn og sånn, de laget ett personlighetstrekk pr barn( du er den late og storesøster er den slemme og lillebror er den som lyver) og uansett hva vi gjorde bekrefetet det dette.

 

Veldig trist å tenke på, for jeg tror foreldrene mine tror vi hadde en god oppvekst

 

Anonymous poster hash: 81962...af9

[Anonym bruker]

Den oppveksten din hi, og familieforholdet ditt er nok neppe representativt for oss som vokste opp på 70 - og 80-tallet vil jeg tro. Høres forferdelig dysfunksjonelt ut spør du meg. Skjønner godt du føler avsmak for din mor og at du i voksen alder har trukket deg unna familien din.

Jeg hadde en veldig god og trygg oppvekst med mamma, pappa og en yngre søster. Når jeg vokste opp syns jeg alltid mine foreldre var så strenge, særlig pappa - men etter å ha blitt litt mer voksen og særlig da jeg selv fikk barn, innser jeg at de ikke var unormalt streng i grunn, og at grenser og regner er positivit (selv om det ikke føles sånn for en prehormonell jentunge ) Jeg tipper mine barn syns jeg også er streng til tider

Mine foreldre var i grunn mindre kjønnsdelt enn amnage andre på den tiden tror jeg (i hvert fall enn de jeg kjenner). Pappa jobbet mye og mamma var hjemme da vi var små, men begynte å jobbe da lillesøsteren min begynte i barnehagen som 3-åring. Likevel hadde de annenhver uke å ta husvasken og mamma kunne like greit stå å beise huset eller pusse en mur som at pappa luket bed eller vasket klær.

Anonymous poster hash: b9091...ee5