Jeg forstår ikke de som velger å ikke få barn!

[sug lut]

 

Av og til er ikke det regnestykket ditt så rett frem som du prøver å gjøre inntrykk av her....

 

 

 

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

 

Jeg tviler på at det er mange av de livsbelastningene som treffer oss alle som gjøres ENKLERE av å i tillegg ha barn.

[Anonym bruker]

Jeg respekterer det, og sier heller ikke noe til dem jeg vet om. Men jeg forstår det virkelig ikke. Hvor stas kan det være å bli eldre, og se vennene rundt deg stifter familie? Men man selv velger jobb og hobbyen sin, og synes det er kjempeflott. Og som er fast bestemt på å ALDRI få barn.

 

Kjenner ei som mente at alle hun visste om som hadde barn var ulykkelige...Da jeg spurte på hvilken måte, så svarte hun at de ikke så noe glade ut. Jeg forklarte at det nok var fordi man ofte var sliten, men slett ikke ulykkelig. Hun var ikke enig i det.

 

Som sagt, jeg respekterer at folk velger annerledes enn meg, men jeg synes det er så merkelig valg, når man til slutt blir alene om å være barnløs og alle vennene rundt har. Anonymous poster hash: 5c7f4...22c

Enig!

 

Anonymous poster hash: aaa71...ca6

[Lektor Doppler med tillegg]

Jeg har ingen problemer med å skjønne at folk velger bort barn. Men det betyr ikke at jeg ville valgt bort mine om jeg kunne.. 

[Anonym bruker]

Jeg har flere venner og familie som ikke ønsket barn eller maks ett. Det jeg forundrer meg over,hvor selvsikre de er i sin beslutning da diskusjon om det pågår. De krangler og/eller ler av alle de som råder dem å få barn men så snart diskusjonen stilner,altså de nærmer seg 40 eller etterpå vil de bli gravid i hui og hast. Jeg har følelse at de på en måte ønsker å være midtpunkt,å sjokkere på en måte,være annerledes uten å tenke over konsekvenser senere på seg selv. Siste var kusina mi som i 5 år nå ikke ønsket barn. Alle argumenter var på bordet,og nå,når ingen bryr seg lengre,alle har fått sine barn og hun er blitt 35,har noen helseproblemer NÅ skal hun ha barn. Og selvsagt har problemer med å bli gravid. Jeg husker ennå hvor hardnakket hun nektet å få barn.

 

Anonymous poster hash: 66e01...9a5

[Anonym bruker]

Jeg tviler på at det er mange av de livsbelastningene som treffer oss alle som gjøres ENKLERE av å i tillegg ha barn.

 

Nei, det gjør det ikke. Men det er heller ikke slik at liv til barnløse ikke kan være langt vanskeligere enn andre med barn som slipper unna en del av de aller vanskeligste tingene i livet.

 

Poenget mitt med forrige kommentar er at det virker som om du mente at man nærmest skal ha premie for å ha barn, og at ingen barnløse har store utfordringer i livet. Meget mulig du ikke mener det, men når du kommer med slike korte svar som virker bombastiske så gir du inntrykk av det.

 

Jeg synes det viser lite evne til innsikt om man ikke greier å forstå at folk velger å få barn, eller ikke få barn. Det viser også liten evne til innsikt når man generaliserer slik at man gir inntrykk av at alle med barn får alt av livspåkjenninger også og dermed har det verre enn de uten barn. Generalisering i slike sammenhenger blir bare for dumt!

 

I min omgangskrets har vi i tillegg til de som kanskje representerer et gjennomsnitt, flere par med flere barn hver som egentlig bare har surfet gjennom livet. Dette er noe de selv sier og er bevisst. De kommer fra ressurssterke foreldre, de har surfet seg gjennom høyere utdanning og har gode og interessante og godt betalte stillinger. Svangerskap og fødsler har ikke vært vanskelige. De har familie som stiller opp. De har gode forhold. Både de og ungene er friske. De har selvfølgelig også sine hverdagsproblemer som alle andre, men i det store og hele så sier de selv at de har surfet gjennom livet så langt. De har ikke møtt større hindringer, ikke hatt større utfordringer. Disse parene er nå alle i slutten av 30-årene og begynnelsen av 40-årene. Det er også et par som har valgt å ikke få barn fordi de har hatt så store påkjenninger i livet at de tør ikke ta ansvar for barn fordi de er usikre på hvordan de vil reagere på nattevåk, ev. kolikkbarn, ha ansvar for barn om livet skulle krasje på andre områder igjen. De har slitt så mye at nå som de begynner å få det godt så tør de ikke ta på seg større belastninger igjen.

Et annet par er ufrivillig barnløs, vært sammen siden ungdommen, bortsett fra at de har det godt sammen har disse to hatt langt, langt større påkjenninger i livet, både som barn og voksne enn mange andre. Det er en som har vært singel en del år og barnløs. Den de aller fleste er enige i at den av oss som har det tøffest er den single som har vært gjennom mye mer enn noen av de andre og ikke har noen i hverdagen som støtte. Den single mener selv at et av de barnløse parene har det verre enn henne. En kompis i gjengen, som er singel, lever med en stor sorg fordi han ikke har funnet noen å få barn med og det begynner å bli for sent. Han har det bra på andre områder, men for han er det å trolig ikke få egne barn hans største sorg i livet.

Alle kan spøke om hvor deilig det hadde vært å være helt alene og disponere tid for seg selv (også den single og de barnløse), men få ønsker å være alene om absolutt alt bestandig. Langt mindre om det i tillegg er så store ekstrabelastninger i livet.

 

I min bekjentskapskrets snakker de fleste om hvor takknemlige de er fordi de har barn, for selv når det skjer fæle ting i livet så bringer barna så enormt mye glede. Ja, store belastninger og innimellom nattevåk og trass og økonomiske bekymringer og sykdom - men alle er enige i at de også får krefter og livsglede av barna.

 

Heldigvis er det blant mine bekjente ikke en konkurranse om hvem som har det verst eller som har størst belastning.

Inntrykket du og andre virker å hevde er at alle med barn har større belastninger enn de uten barn og det blir bare en for dum generalisering.

Mange med barn liker ofte også å hevde at barnløse er egoister som ikke gidder ta ansvar, noe som blir en like dum generalisering.

 

 

Slutt å gjøre barn/ikke barn til noen konkurranse!

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

[Anonym bruker]

Jeg har ett barn, som jeg elsker. Men jeg kan ikke helt forstå hvorfor det er så lovpriset å få barn. Jeg kan fint forestille meg et godt liv uten barn også. Og jeg vet ikke om jeg får flere. 

Anonymous poster hash: 08b22...687

[sug lut]

 

Nei, det gjør det ikke. Men det er heller ikke slik at liv til barnløse ikke kan være langt vanskeligere enn andre med barn som slipper unna en del av de aller vanskeligste tingene i livet.

 

Poenget mitt med forrige kommentar er at det virker som om du mente at man nærmest skal ha premie for å ha barn, og at ingen barnløse har store utfordringer i livet. Meget mulig du ikke mener det, men når du kommer med slike korte svar som virker bombastiske så gir du inntrykk av det.

 

Jeg synes det viser lite evne til innsikt om man ikke greier å forstå at folk velger å få barn, eller ikke få barn. Det viser også liten evne til innsikt når man generaliserer slik at man gir inntrykk av at alle med barn får alt av livspåkjenninger også og dermed har det verre enn de uten barn. Generalisering i slike sammenhenger blir bare for dumt!

 

I min omgangskrets har vi i tillegg til de som kanskje representerer et gjennomsnitt, flere par med flere barn hver som egentlig bare har surfet gjennom livet. Dette er noe de selv sier og er bevisst. De kommer fra ressurssterke foreldre, de har surfet seg gjennom høyere utdanning og har gode og interessante og godt betalte stillinger. Svangerskap og fødsler har ikke vært vanskelige. De har familie som stiller opp. De har gode forhold. Både de og ungene er friske. De har selvfølgelig også sine hverdagsproblemer som alle andre, men i det store og hele så sier de selv at de har surfet gjennom livet så langt. De har ikke møtt større hindringer, ikke hatt større utfordringer. Disse parene er nå alle i slutten av 30-årene og begynnelsen av 40-årene. Det er også et par som har valgt å ikke få barn fordi de har hatt så store påkjenninger i livet at de tør ikke ta ansvar for barn fordi de er usikre på hvordan de vil reagere på nattevåk, ev. kolikkbarn, ha ansvar for barn om livet skulle krasje på andre områder igjen. De har slitt så mye at nå som de begynner å få det godt så tør de ikke ta på seg større belastninger igjen.

Et annet par er ufrivillig barnløs, vært sammen siden ungdommen, bortsett fra at de har det godt sammen har disse to hatt langt, langt større påkjenninger i livet, både som barn og voksne enn mange andre. Det er en som har vært singel en del år og barnløs. Den de aller fleste er enige i at den av oss som har det tøffest er den single som har vært gjennom mye mer enn noen av de andre og ikke har noen i hverdagen som støtte. Den single mener selv at et av de barnløse parene har det verre enn henne. En kompis i gjengen, som er singel, lever med en stor sorg fordi han ikke har funnet noen å få barn med og det begynner å bli for sent. Han har det bra på andre områder, men for han er det å trolig ikke få egne barn hans største sorg i livet.

Alle kan spøke om hvor deilig det hadde vært å være helt alene og disponere tid for seg selv (også den single og de barnløse), men få ønsker å være alene om absolutt alt bestandig. Langt mindre om det i tillegg er så store ekstrabelastninger i livet.

 

I min bekjentskapskrets snakker de fleste om hvor takknemlige de er fordi de har barn, for selv når det skjer fæle ting i livet så bringer barna så enormt mye glede. Ja, store belastninger og innimellom nattevåk og trass og økonomiske bekymringer og sykdom - men alle er enige i at de også får krefter og livsglede av barna.

 

Heldigvis er det blant mine bekjente ikke en konkurranse om hvem som har det verst eller som har størst belastning.

Inntrykket du og andre virker å hevde er at alle med barn har større belastninger enn de uten barn og det blir bare en for dum generalisering.

Mange med barn liker ofte også å hevde at barnløse er egoister som ikke gidder ta ansvar, noe som blir en like dum generalisering.

 

 

Slutt å gjøre barn/ikke barn til noen konkurranse!

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

 

Her bedriver du en forferdelig masse ord for å forsøke å påstå at jeg sier at alle med barn har det likt. Det var vel strengt litt feilslått.

[Anonym bruker]

 

Nei, det gjør det ikke. Men det er heller ikke slik at liv til barnløse ikke kan være langt vanskeligere enn andre med barn som slipper unna en del av de aller vanskeligste tingene i livet.

 

Poenget mitt med forrige kommentar er at det virker som om du mente at man nærmest skal ha premie for å ha barn, og at ingen barnløse har store utfordringer i livet. Meget mulig du ikke mener det, men når du kommer med slike korte svar som virker bombastiske så gir du inntrykk av det.

 

Jeg synes det viser lite evne til innsikt om man ikke greier å forstå at folk velger å få barn, eller ikke få barn. Det viser også liten evne til innsikt når man generaliserer slik at man gir inntrykk av at alle med barn får alt av livspåkjenninger også og dermed har det verre enn de uten barn. Generalisering i slike sammenhenger blir bare for dumt!

 

I min omgangskrets har vi i tillegg til de som kanskje representerer et gjennomsnitt, flere par med flere barn hver som egentlig bare har surfet gjennom livet. Dette er noe de selv sier og er bevisst. De kommer fra ressurssterke foreldre, de har surfet seg gjennom høyere utdanning og har gode og interessante og godt betalte stillinger. Svangerskap og fødsler har ikke vært vanskelige. De har familie som stiller opp. De har gode forhold. Både de og ungene er friske. De har selvfølgelig også sine hverdagsproblemer som alle andre, men i det store og hele så sier de selv at de har surfet gjennom livet så langt. De har ikke møtt større hindringer, ikke hatt større utfordringer. Disse parene er nå alle i slutten av 30-årene og begynnelsen av 40-årene. Det er også et par som har valgt å ikke få barn fordi de har hatt så store påkjenninger i livet at de tør ikke ta ansvar for barn fordi de er usikre på hvordan de vil reagere på nattevåk, ev. kolikkbarn, ha ansvar for barn om livet skulle krasje på andre områder igjen. De har slitt så mye at nå som de begynner å få det godt så tør de ikke ta på seg større belastninger igjen.

Et annet par er ufrivillig barnløs, vært sammen siden ungdommen, bortsett fra at de har det godt sammen har disse to hatt langt, langt større påkjenninger i livet, både som barn og voksne enn mange andre. Det er en som har vært singel en del år og barnløs. Den de aller fleste er enige i at den av oss som har det tøffest er den single som har vært gjennom mye mer enn noen av de andre og ikke har noen i hverdagen som støtte. Den single mener selv at et av de barnløse parene har det verre enn henne. En kompis i gjengen, som er singel, lever med en stor sorg fordi han ikke har funnet noen å få barn med og det begynner å bli for sent. Han har det bra på andre områder, men for han er det å trolig ikke få egne barn hans største sorg i livet.

Alle kan spøke om hvor deilig det hadde vært å være helt alene og disponere tid for seg selv (også den single og de barnløse), men få ønsker å være alene om absolutt alt bestandig. Langt mindre om det i tillegg er så store ekstrabelastninger i livet.

 

I min bekjentskapskrets snakker de fleste om hvor takknemlige de er fordi de har barn, for selv når det skjer fæle ting i livet så bringer barna så enormt mye glede. Ja, store belastninger og innimellom nattevåk og trass og økonomiske bekymringer og sykdom - men alle er enige i at de også får krefter og livsglede av barna.

 

Heldigvis er det blant mine bekjente ikke en konkurranse om hvem som har det verst eller som har størst belastning.

Inntrykket du og andre virker å hevde er at alle med barn har større belastninger enn de uten barn og det blir bare en for dum generalisering.

Mange med barn liker ofte også å hevde at barnløse er egoister som ikke gidder ta ansvar, noe som blir en like dum generalisering.

 

 

Slutt å gjøre barn/ikke barn til noen konkurranse!

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

 

 

 

Man surfer seg ikke gjennom høyere utdanning. Bare fordi du skulket skolen og ikke lært deg studieteknikk, eventuelt festet i stedet for å studere på høyskolen, betyr det ikke at utdanningen er mye lettere for alle andre.

 

Anonymous poster hash: 294c3...471

[Anonym bruker]

En av mannens barndomsvenner har et barn med samboeren sin. De er veldig suksessrike begge to, gode jobber, ser bra ut, trener, veldig sosiale og går aldri glipp av en fest eller et arrangement. De er opptatt av fasade begge to og har selvfølgelig fått et barn fordi det forventes av et vellykket par. Vel, jeg må si jeg skjønner og respekterer de som velger å ikke få det barnet mer enn jeg skjønner dette paret. For de jobber mye begge to, har en fast tenåring som flere dager i uken må hente barnet i barnehagen og passe det til sengetid. Barnet er hos besteforeldre på overnatting i snitt 3 av 4 helger fordi foreldrene skal på fest, i selskap, på storby-weekend, høyfjellshotell eller hva det måtte være. Veldig få av tingene de gjør passer for et barn, her er det ikke grillpølser på grillen sammen med andre barnefamilier, her er det 3-4 retters gourmetmiddag med høy champanjeføring, uten barn.....

 

Jeg forstår ikke hvorfor de har fått barn i det hele tatt.

 

Men samtidig forstår jo ikke de hvordan jeg kan leve mitt liv heller, for jeg har valgt å få 4 barn og min hovedoppgave i denne fasen av livet er å være mamma. Ikke mye egentid, barnevakt eller høy champanjeføring i livet mitt akkurat

 

Det litt morsomme er at jeg føler meg som en grå mus ved siden av denne dama, jeg er nesten litt redd henne så flott og vellykket hun er. Men så møtte jeg henne på butikken en dag, og siden dette jo er barndomsvenner av mannen var vi den helgen invitert i et selskap begge to og hun spurte om jeg skulle dit. Jeg svarte at jeg ikke skulle det, og oppga ikke noen grunn. Hun så på meg og sa rett til meg at hun var misunnelig på meg som klarte å bare si nei takk til en invitasjon og bli hjemme...

 

Der sto jeg i dongeribukse, t-skjorte og usminket, hun flott i skjørt, høye heler og hår som er hos frisøren en gang i måneden, og hun var misunnelig på meg. Kanskje selvtilliten til denne flotte damen ikke er så høy likevel, når hun er så redd for å gå glipp av noe at hun er nødt til å gå på alt hun blir invitert til og ikke tør si nei? Men jeg mener fortsatt at de aldri skulle hatt barn, de har ikke tid til barn i det vellykkede livet sitt.

Anonymous poster hash: 232ea...6e4

[Luksusdyret]

 

Nei, det gjør det ikke. Men det er heller ikke slik at liv til barnløse ikke kan være langt vanskeligere enn andre med barn som slipper unna en del av de aller vanskeligste tingene i livet.

 

Poenget mitt med forrige kommentar er at det virker som om du mente at man nærmest skal ha premie for å ha barn, og at ingen barnløse har store utfordringer i livet. Meget mulig du ikke mener det, men når du kommer med slike korte svar som virker bombastiske så gir du inntrykk av det.

 

Jeg synes det viser lite evne til innsikt om man ikke greier å forstå at folk velger å få barn, eller ikke få barn. Det viser også liten evne til innsikt når man generaliserer slik at man gir inntrykk av at alle med barn får alt av livspåkjenninger også og dermed har det verre enn de uten barn. Generalisering i slike sammenhenger blir bare for dumt!

 

I min omgangskrets har vi i tillegg til de som kanskje representerer et gjennomsnitt, flere par med flere barn hver som egentlig bare har surfet gjennom livet. Dette er noe de selv sier og er bevisst. De kommer fra ressurssterke foreldre, de har surfet seg gjennom høyere utdanning og har gode og interessante og godt betalte stillinger. Svangerskap og fødsler har ikke vært vanskelige. De har familie som stiller opp. De har gode forhold. Både de og ungene er friske. De har selvfølgelig også sine hverdagsproblemer som alle andre, men i det store og hele så sier de selv at de har surfet gjennom livet så langt. De har ikke møtt større hindringer, ikke hatt større utfordringer. Disse parene er nå alle i slutten av 30-årene og begynnelsen av 40-årene. Det er også et par som har valgt å ikke få barn fordi de har hatt så store påkjenninger i livet at de tør ikke ta ansvar for barn fordi de er usikre på hvordan de vil reagere på nattevåk, ev. kolikkbarn, ha ansvar for barn om livet skulle krasje på andre områder igjen. De har slitt så mye at nå som de begynner å få det godt så tør de ikke ta på seg større belastninger igjen.

Et annet par er ufrivillig barnløs, vært sammen siden ungdommen, bortsett fra at de har det godt sammen har disse to hatt langt, langt større påkjenninger i livet, både som barn og voksne enn mange andre. Det er en som har vært singel en del år og barnløs. Den de aller fleste er enige i at den av oss som har det tøffest er den single som har vært gjennom mye mer enn noen av de andre og ikke har noen i hverdagen som støtte. Den single mener selv at et av de barnløse parene har det verre enn henne. En kompis i gjengen, som er singel, lever med en stor sorg fordi han ikke har funnet noen å få barn med og det begynner å bli for sent. Han har det bra på andre områder, men for han er det å trolig ikke få egne barn hans største sorg i livet.

Alle kan spøke om hvor deilig det hadde vært å være helt alene og disponere tid for seg selv (også den single og de barnløse), men få ønsker å være alene om absolutt alt bestandig. Langt mindre om det i tillegg er så store ekstrabelastninger i livet.

 

I min bekjentskapskrets snakker de fleste om hvor takknemlige de er fordi de har barn, for selv når det skjer fæle ting i livet så bringer barna så enormt mye glede. Ja, store belastninger og innimellom nattevåk og trass og økonomiske bekymringer og sykdom - men alle er enige i at de også får krefter og livsglede av barna.

 

Heldigvis er det blant mine bekjente ikke en konkurranse om hvem som har det verst eller som har størst belastning.

Inntrykket du og andre virker å hevde er at alle med barn har større belastninger enn de uten barn og det blir bare en for dum generalisering.

Mange med barn liker ofte også å hevde at barnløse er egoister som ikke gidder ta ansvar, noe som blir en like dum generalisering.

 

 

Slutt å gjøre barn/ikke barn til noen konkurranse!

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

 

 

 

Den single kompisen din har sikkert alt for høye forventninger. Det går ikke an å bruke årevis på å finne seg en dame, og ikke klarer å finne noen. Tipper han vil ha en 20 år gammel fotomodell som godtar å være husmor.

[Anonym bruker]

Her bedriver du en forferdelig masse ord for å forsøke å påstå at jeg sier at alle med barn har det likt. Det var vel strengt litt feilslått.

 

Beklager, det var jo de barnløse du mente hadde det helt likt...

 

"De forstår nok ikke oss heller. Og det er faktisk veldig enkelt å skjønne når man ser de hyperenkle livene man har uten barn."

 

For alle barnløse har selvfølgelig hyperenkle liv.

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

[Anonym bruker]

 

Man surfer seg ikke gjennom høyere utdanning. Bare fordi du skulket skolen og ikke lært deg studieteknikk, eventuelt festet i stedet for å studere på høyskolen, betyr det ikke at utdanningen er mye lettere for alle andre.

 

Anonymous poster hash: 294c3...471

 

 

Joda, man kan tildels surfe seg gjennom høyere utdanning. Det har jeg selv gjort med en høy utdanning og en høyere jeg tok mest av interesse senere, mer enn av nødvendighet. De i min bekjentskapskrets som sier det har selvfølgelig jobbet med studiene, men de synes ikke de har måttet slite seg gjennom utdanningene. I den gjengen er det tre legespesialister (to av dem festet seg gjennom studiene, tredje liker ikke å feste) og en ingeniør, i tillegg til at de fleste andre har bachelor eller master. Jeg sier ikke at alle synes de surfet seg gjennom sine høyere studier, jeg skrev om noen av parene hvor alle mener de gjorde det.

 

Selv har jeg god studieteknikk, men har sjelden hatt bruk for det fordi jeg er så heldig å ha tilnærmet fotografisk hukommelse på det som interesserer meg. Veldig praktisk.

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

[sug lut]

 

Beklager, det var jo de barnløse du mente hadde det helt likt...

 

"De forstår nok ikke oss heller. Og det er faktisk veldig enkelt å skjønne når man ser de hyperenkle livene man har uten barn."

 

For alle barnløse har selvfølgelig hyperenkle liv.

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

 

Ingen av dem hadde hatt det enklere MED barn. Er det så vanskelig å skjønne? Får du kreft, går konkurs, blir skilt, blir langvarig eller kronisk syk, huset ditt brenner, du mister jobben - uansett hva det gjelder så eksisterer det en ekstra belastning i det øyeblikket det også er barn inne i bildet som må ivaretas i forhold til situasjonen.

Eller for den saks skyld kan du jo bare slutte å henge deg opp i spissformuleringer så er vi i mål.

[Anonym bruker]

Den single kompisen din har sikkert alt for høye forventninger. Det går ikke an å bruke årevis på å finne seg en dame, og ikke klarer å finne noen. Tipper han vil ha en 20 år gammel fotomodell som godtar å være husmor.

 

Han var vel for kresen da han valgte en dame som døde fra ham før de rakk å få barn også?

 

Dette er en stødig og god kar som dessverre har vært veldig uheldig. Han går bare etter jordnære damer ca. på hans alder, han ønsker seg ikke en mye yngre, umoden dame, til det har han opplevd for mye. Men det skal klaffe for to i et forhold, og han mener da at man bør være sikker på en partner før man velger å få barn. Huff, så uansvarlig....

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

[Anonym bruker]

Ingen av dem hadde hatt det enklere MED barn. Er det så vanskelig å skjønne? Får du kreft, går konkurs, blir skilt, blir langvarig eller kronisk syk, huset ditt brenner, du mister jobben - uansett hva det gjelder så eksisterer det en ekstra belastning i det øyeblikket det også er barn inne i bildet som må ivaretas i forhold til situasjonen.

Eller for den saks skyld kan du jo bare slutte å henge deg opp i spissformuleringer så er vi i mål.

 

Hadde du skrevet det du her sier du mener så hadde vi aldri hatt en diskusjon. Det var du som påstod at barnløse har hyperenkle liv. Du skrev ikke noe annet.

Kommer du med slike spissformuleringer så får du også takle at folk reagerer på det. Ingen kan vite hva det er du mener inni ditt hode når du ikke skriver det. Blir du frustrert over reaksjonene du får så er det bedre å skrive hva du mener istedenfor disse spissformuleringene som ikke viser det.

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

[Anonym bruker]

Vel, alt som skjer folk som ikke har barn skjer oss MED barn også. I tillegg har vi barn. Regn ut sjøl.

 

Vet du, det der høres ut som en ren "åh, stakkars meg, jeg valgte å få barn og nå må jeg leve med det"-unnskyldning. Og på hvilket grunnlag kan du påstå det forresten? Du vet da ikke hva som foregår i andres liv sånn helt uten videre? Kanskje noen vanskelig situasjoner hadde vært enklere å komme seg gjennom om man hadde barn? Vurdert den muligheten?

 

Anonymous poster hash: 9a28f...cd7

[Luksusdyret]

 

Han var vel for kresen da han valgte en dame som døde fra ham før de rakk å få barn også?

 

Dette er en stødig og god kar som dessverre har vært veldig uheldig. Han går bare etter jordnære damer ca. på hans alder, han ønsker seg ikke en mye yngre, umoden dame, til det har han opplevd for mye. Men det skal klaffe for to i et forhold, og han mener da at man bør være sikker på en partner før man velger å få barn. Huff, så uansvarlig....

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

 

 

 

Det er ikke det. Men det er en kjensgjerning at mange menn har urealistiske forventninger til en partner og familieliv generelt. Man skal helst være snill, høyt utdannet, uavhengig, pen, smart og god husmor. I tillegg må man være stormende forelsket. Hvis han virkelig ville ha barn, ville han ha valgt en stødig dame han kanskje ikke var så veldig forelsket i, men som han hadde respekt for og som han likte. Det stod ingenting i innlegget ditt om at han er enkemann.

[Anonym bruker]

 

Hvorfor henger du på et forum for gravide og småbarnsforeldre hvis du ikke ønsker å være forelder? For å pine deg selv? Merkelig valg av forum må jeg si.

 

Anonymous poster hash: 294c3...471

 

 

What she/he said:

 

Kvinneguiden- et forum for kvinner. Er likevel(og heldigvis!) mange menn der. Bare fint at barnløse henger her. Dette forumet trenger visst andre perspektiv.

 

Anonymous poster hash: 29efa...764

 

 

Og når det er valgfri barnløs ser jeg ikke helt hvordan det skal kunne være en pinelse...

 

Hvorfor henger du på et forum for gravide og småbarnsforeldre hvis du ikke ønsker å være forelder? For å pine deg selv? Merkelig valg av forum må jeg si.

 

Anonymous poster hash: 294c3...471

 

[Anonym bruker]

Enig i dette.Jeg har nettopp gjennomgått kreftbehandling og for første gang i mitt liv var jeg glad for at jeg ikke hadde barn.Hadde nok med meg selv!

 

Anonymous poster hash: 443c7...cad

Akkurat den der kan jeg forstå. Å se min mor være kreftsyk og ettervirkninger av kreftbehandlingen er noe så helt for jævlig grusomt å ha nært innpå seg. Jeg har helt angst for å miste de jeg er glad i etter det. Heldigvis overlevde hun. Håper det går bra med deg nå

 

Anonymous poster hash: 60190...db8

[Anonym bruker]

 

Nei, det gjør det ikke. Men det er heller ikke slik at liv til barnløse ikke kan være langt vanskeligere enn andre med barn som slipper unna en del av de aller vanskeligste tingene i livet.

 

Poenget mitt med forrige kommentar er at det virker som om du mente at man nærmest skal ha premie for å ha barn, og at ingen barnløse har store utfordringer i livet. Meget mulig du ikke mener det, men når du kommer med slike korte svar som virker bombastiske så gir du inntrykk av det.

 

Jeg synes det viser lite evne til innsikt om man ikke greier å forstå at folk velger å få barn, eller ikke få barn. Det viser også liten evne til innsikt når man generaliserer slik at man gir inntrykk av at alle med barn får alt av livspåkjenninger også og dermed har det verre enn de uten barn. Generalisering i slike sammenhenger blir bare for dumt!

 

I min omgangskrets har vi i tillegg til de som kanskje representerer et gjennomsnitt, flere par med flere barn hver som egentlig bare har surfet gjennom livet. Dette er noe de selv sier og er bevisst. De kommer fra ressurssterke foreldre, de har surfet seg gjennom høyere utdanning og har gode og interessante og godt betalte stillinger. Svangerskap og fødsler har ikke vært vanskelige. De har familie som stiller opp. De har gode forhold. Både de og ungene er friske. De har selvfølgelig også sine hverdagsproblemer som alle andre, men i det store og hele så sier de selv at de har surfet gjennom livet så langt. De har ikke møtt større hindringer, ikke hatt større utfordringer. Disse parene er nå alle i slutten av 30-årene og begynnelsen av 40-årene. Det er også et par som har valgt å ikke få barn fordi de har hatt så store påkjenninger i livet at de tør ikke ta ansvar for barn fordi de er usikre på hvordan de vil reagere på nattevåk, ev. kolikkbarn, ha ansvar for barn om livet skulle krasje på andre områder igjen. De har slitt så mye at nå som de begynner å få det godt så tør de ikke ta på seg større belastninger igjen.

Et annet par er ufrivillig barnløs, vært sammen siden ungdommen, bortsett fra at de har det godt sammen har disse to hatt langt, langt større påkjenninger i livet, både som barn og voksne enn mange andre. Det er en som har vært singel en del år og barnløs. Den de aller fleste er enige i at den av oss som har det tøffest er den single som har vært gjennom mye mer enn noen av de andre og ikke har noen i hverdagen som støtte. Den single mener selv at et av de barnløse parene har det verre enn henne. En kompis i gjengen, som er singel, lever med en stor sorg fordi han ikke har funnet noen å få barn med og det begynner å bli for sent. Han har det bra på andre områder, men for han er det å trolig ikke få egne barn hans største sorg i livet.

Alle kan spøke om hvor deilig det hadde vært å være helt alene og disponere tid for seg selv (også den single og de barnløse), men få ønsker å være alene om absolutt alt bestandig. Langt mindre om det i tillegg er så store ekstrabelastninger i livet.

 

I min bekjentskapskrets snakker de fleste om hvor takknemlige de er fordi de har barn, for selv når det skjer fæle ting i livet så bringer barna så enormt mye glede. Ja, store belastninger og innimellom nattevåk og trass og økonomiske bekymringer og sykdom - men alle er enige i at de også får krefter og livsglede av barna.

 

Heldigvis er det blant mine bekjente ikke en konkurranse om hvem som har det verst eller som har størst belastning.

Inntrykket du og andre virker å hevde er at alle med barn har større belastninger enn de uten barn og det blir bare en for dum generalisering.

Mange med barn liker ofte også å hevde at barnløse er egoister som ikke gidder ta ansvar, noe som blir en like dum generalisering.

 

 

Slutt å gjøre barn/ikke barn til noen konkurranse!

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

Å, du verden, du er slitsom!

 

Anonymous poster hash: db2b5...4f9

[sug lut]

 

Hadde du skrevet det du her sier du mener så hadde vi aldri hatt en diskusjon. Det var du som påstod at barnløse har hyperenkle liv. Du skrev ikke noe annet.

Kommer du med slike spissformuleringer så får du også takle at folk reagerer på det. Ingen kan vite hva det er du mener inni ditt hode når du ikke skriver det. Blir du frustrert over reaksjonene du får så er det bedre å skrive hva du mener istedenfor disse spissformuleringene som ikke viser det.

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

Oj, så attende gang jeg fora deg med dråpeteller så gikk det inn og du føler nå at du har et moralsk overtak og kan leke voksen? Vel, deg om det.

[Anonym bruker]

Jeg har stor forståelse for at folk velger forskjellig jeg! Det viktigste er at de velger det som er rett for seg. Så lenge ikke valgene påvirker andre, så gjør man som man vil. (Selvsagt kan det være noen potensielle besteforeldre som føler seg snytt, men det var ikke det jeg mente). Vi slet med å få barn og var klare for å leve barnløse. MEN så kom det et barn da. Hadde jeg imdlertid visst hvor mye helse jeg tapte med det, så hadde jeg nok heller foretrukket å være barnløs. Selv om jeg selvsagt setter mitt barn veldig høyt og hun vil aldri få vite det jeg akkurat nå skrev. Hun er høyt elsket og vi gir henne all mulig kjærlighet, oppdragelse og opplevelser.

Anonymous poster hash: af9b1...3f0

[Anonym bruker]

 

Hadde du skrevet det du her sier du mener så hadde vi aldri hatt en diskusjon. Det var du som påstod at barnløse har hyperenkle liv. Du skrev ikke noe annet.

Kommer du med slike spissformuleringer så får du også takle at folk reagerer på det. Ingen kan vite hva det er du mener inni ditt hode når du ikke skriver det. Blir du frustrert over reaksjonene du får så er det bedre å skrive hva du mener istedenfor disse spissformuleringene som ikke viser det.

 

Anonymous poster hash: db3f2...719

 

Herlighet, er du så firkantet hele tiden eller?

 

Alle skjønte da at hun satte det på spissen og ikke mente det helt bokstavelig, unntatt du da

 

 

 

Anonymous poster hash: 232ea...6e4

[Anonym bruker]

Jeg tviler på at det er mange av de livsbelastningene som treffer oss alle som gjøres ENKLERE av å i tillegg ha barn.

Det eneste jeg kan komme på er ufrivillig barnløshet, som kan være knalltøft. Ellers fullstendig enig med deg.

 

 

Anonymous poster hash: 9b702...eec

[Superdolly]

Det viktigste må vel være at folk velger det som er riktig for dem selv. Jeg har egentlig inntrykk av at de som velger å leve som barnløse, ofte har tenkt mer grundig gjennom valget enn mange som får barn. Jeg kjenner flere som fikk barn fordi de tilfeldigvis ble gravide og ikke ville ta abort, for eksempel. Og selv om jeg synes det er en prisverdig tankegang i og for seg, det at man står for det man har gjort, er det ikke et spesielt gjennomtenkt valg i utgangspunktet. 

 

De jeg kjenner som er barnløse, har valgt det etter å ha tenkt gjennom saken og deretter tatt et valg, basert på godegrunner. Og det er ikke opp til andre mennesker, for eksempel meg, å si at disse grunnene ikke er gode nok. Det er bare den enkelte som kan ta denne avgjørelsen, ikke alle andre.