Panikkangst når man har ansvar for barn

[Anonym bruker]

Flere der ute? For en måned siden fikk jeg et sjokk, opplevde at kroppen min sviktet meg, og jeg fikk traumer. Har opplevd det 3-4 ganger senere, men svakere enn første gang. Går på medisiner og har "akuttmedisin" hvis det blir farlig. 

 

Men jeg har pga disse opplevelsene plutselig utviklet panikkangst! Har to små barn som jeg har ansvar for om morgenen, og har ansvar for baby hele dagen. Så jeg var hos legen og fikk beroligende, men de kan jeg ikke ta med mindre det er helt krise. 

 

Men jeg er så redd, hele tiden, redd for angsten. Det blir en ond sirkel, jeg jobber så ekstremt hardt med meg selv for å holde det i sjakk, men så går jeg rundt og er redd for å få panikk. Eldste er liten så det er mye trassing etc, noe jeg merker jeg takler dårlig i denne perioden, men jeg har ikke noe valg. (Takle dårlig = ikke klare å være konsekvent, eller måtte sette seg ned i sofaen og ikke kunne gjøre det jeg skulle der og da..) 

 

Jeg er svimmel hele tiden. Så kan jeg ta meg en dupp hvis babyen sover, og så føler jeg meg bedre de første 30 min, så kommer det tilbake igjen. Jeg ønsker meg tilbake til for 2 mnd siden Har det så vondt.

Legen har sendt henvisning til en annen lege som skal utrede meg, og jeg har et lite håp om at hvis jeg får ordentlig utredning så kan panikkangsten forsvinne i stor grad. 

 

Men det forløper seg slik at jeg får noen kroppslike tegn, forvarsler, så kommer kampen. Jeg har klart å holde det i sjakk de siste dagene, men jeg er utmattet pga kampen mot angsten. Vurderer å prøve og få meg angstdempende medisin jeg kan gå på fast (f.eks Zoloft). 

 

Det er skikkelig dødsangst, jeg er overbevist om at jeg skal dø. Fornuften er ikke tilstede, jeg er 100% irrasjonell. Men jeg får forvarsler på det, og jeg tar en Sobril (eller to) hvis panikken er der, og det tar samboeren min 10 min å komme hjem. 

 

Jeg føler det er så dårlig gjort. Jeg vil egentlig sykemelde meg fra permisjonen, men kan ikke. Samboeren min sier at arb.giver truer og at de sier at da mister han jobben!? De har kjeftet på ham fordi han var hjemme etter at jeg var syk og på legevakten en natt. 

 

Ingen kan hjelpe meg. "Her, her er en pakke Sobril, du må aldri noensinne ta en, men vær så god".

Så står jeg alene og er livredd for å miste kontrollen mens jeg er alene med ungene. Jeg sover når jeg kan, og det hjelper, og det er ikke mas når eldste er i barnehagen. Det er rolig. Det hjelper.

 

Problemet, det er akkurat om morgenen. Legger frem klær og smører matpakke dagen før, men allikevel så kommer kampen. Kvalmen, svimmelheten, frykten, hjertebanken, suget i magen. Det føles som om jeg må holde meg fast i en stolpe og gradvis slipper taket. Det er så fælt. 

 

Tips??? Har time hos psykolog, og har gått der, men det er ikke så mye å hente der. Derfor jeg tenkte medisin, i hvertfall til jeg har blitt utredet og føler meg tryggere.

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

[Anonym bruker]

Effexor har reddet meg fra dette!

 

Anonymous poster hash: cc430...911

[Anonym bruker]

Effexor har reddet meg fra dette!

 

Anonymous poster hash: cc430...911

Takk for tips, håper så inderlig at jeg kan få noe som hjelper.. hvor fort hjelper det? Jeg ønsker kun å gå på medisin til høsten omtrent, og så prøve meg uten.

Merker du noen bivirkninger? Er du flat følelsesmessig?

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

[Anonym bruker]

Jeg fikk et kurs i regi av kommunen, som gikk ut på eksponeringstrening. Gikk et par timer hver dag i en uke, det hjalp meg mye faktisk. Og så har det gradvis blitt bedre og bedre.

Anonymous poster hash: 8879b...577

[Anonym bruker]

 

Takk for tips, håper så inderlig at jeg kan få noe som hjelper.. hvor fort hjelper det? Jeg ønsker kun å gå på medisin til høsten omtrent, og så prøve meg uten.

Merker du noen bivirkninger? Er du flat følelsesmessig?

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

Er ikke flat følelsesmessig. Men det er masse bivirkninger de to første ukene. Men dette gir seg. Er i himmelen nå.

 

Anonymous poster hash: cc430...911

[Anonym bruker]

 

Jeg fikk et kurs i regi av kommunen, som gikk ut på eksponeringstrening. Gikk et par timer hver dag i en uke, det hjalp meg mye faktisk. Og så har det gradvis blitt bedre og bedre.

 

Anonymous poster hash: 8879b...577

 

Eksponering av hva da? Tviler på at vi sliter med det samme, hvis jeg eksponerer meg kan jeg dø

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

[Anonym bruker]

Er ikke flat følelsesmessig. Men det er masse bivirkninger de to første ukene. Men dette gir seg. Er i himmelen nå.

 

Anonymous poster hash: cc430...911

Så fint Hva skjedde de første 14. dagene?

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

[Anonym bruker]

 

Eksponering av hva da? Tviler på at vi sliter med det samme, hvis jeg eksponerer meg kan jeg dø

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

 

Du eksponerer deg ikke for det du er redd for, da ville jeg også dødd. Du eksponerer deg i form av andre øvelser som trigger panikk følelsen. Poenget med det er at for hver gang du selv utsetter deg for den følelsen så vil den flate mer og mer ut, og til slutt så tror du ikke at du skal dø hver gang du får panikk.

 

Anonymous poster hash: 8879b...577

[Anonym bruker]

 

Du eksponerer deg ikke for det du er redd for, da ville jeg også dødd. Du eksponerer deg i form av andre øvelser som trigger panikk følelsen. Poenget med det er at for hver gang du selv utsetter deg for den følelsen så vil den flate mer og mer ut, og til slutt så tror du ikke at du skal dø hver gang du får panikk.

 

Anonymous poster hash: 8879b...577

 

Ja, jeg prøver å "kjenne på følelsen" og la angsten være der. Problemet har bare vært at jeg får et fysisk anfall som trigger angsten, og så er det påan igjen. 

 

Det kan hende at dersom jeg aldri mer opplever et fysisk anfall, så kommer ikke angsten og den vil roe seg, men akkurat nå har jeg det j-vlig

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

[Anonym bruker]

Jeg ble rammet av panikkangst som lyn fra klar himmel.. Var helt grusomt. Ble frisk av psykolog.

 

Anonymous poster hash: a70f2...b2f

[Anonym bruker]

 

Så fint Hva skjedde de første 14. dagene?

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

Besvimte en det, adrenalinkikk, nummenhet i tungen. Men det er verdt det!!

 

Anonymous poster hash: cc430...911

[Anonym bruker]

Mannen din må snakke med fagforeningen sin!

 

Anonymous poster hash: e5996...0ed

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg prøver å "kjenne på følelsen" og la angsten være der. Problemet har bare vært at jeg får et fysisk anfall som trigger angsten, og så er det påan igjen. 

 

Det kan hende at dersom jeg aldri mer opplever et fysisk anfall, så kommer ikke angsten og den vil roe seg, men akkurat nå har jeg det j-vlig

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

 

Poenget er vel mer at man kan få kurs med et opplegg sammen med psykologer, og følge dette opplegget i kontrollerte former. Tror ikke det hadde hjulpet meg om jeg skulle øvet på dette uten å ha vært på kurs. Hør med psykologen din. 

 

Anonymous poster hash: 8879b...577

[Anonym bruker]

Besvimte en det, adrenalinkikk, nummenhet i tungen. Men det er verdt det!!

 

Anonymous poster hash: cc430...911

Eh, tror ikke jeg satser på det Jeg har skikkelig frykt mot å besvime.

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

[Anonym bruker]

 

Poenget er vel mer at man kan få kurs med et opplegg sammen med psykologer, og følge dette opplegget i kontrollerte former. Tror ikke det hadde hjulpet meg om jeg skulle øvet på dette uten å ha vært på kurs. Hør med psykologen din. 

 

Anonymous poster hash: 8879b...577

 

Kan ikke, fikk beksjed om at timen idag  var avlyst. Så da blir det to uker til neste gang sikkert.

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

[Anonym bruker]

Høres ikke bra ut. Har mannen din kun vikariat siden de truer med oppsigelse om han tar foreldrepermisjon?

 

Anonymous poster hash: cdb7c...c58

[Anonym bruker]

Høres ikke bra ut. Har mannen din kun vikariat siden de truer med oppsigelse om han tar foreldrepermisjon?

 

Anonymous poster hash: cdb7c...c58

Nei, ikke akkurat. De har også nektet ham å ta permisjon i sommer  

Og jeg har sagt til ham at om det er slik som nå så er det null sjans for at jeg klarer å ta meg av både babyen og det eldre søskenet ALENE i to uker til sommeren. (Han har fått 1 uke fri.....!!!). 

 

Aner ikke hva vi skal gjøre, hater det firmaet. Jeg vil bare bli frisk så jeg klarer å stå gjennom hverdagen alene uten å måtte belage meg på at andre skal ha ålreite sjefer.

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

[Anonym bruker]

 

Eh, tror ikke jeg satser på det Jeg har skikkelig frykt mot å besvime.

 

Anonymous poster hash: 30831...98a

Du bare besvimer hvis du reiser deg opp for fort.

 

Anonymous poster hash: cc430...911

[Anonym bruker]

Oppfølging av lege og psykolog er viktig for deg. Men tenkte jeg skulle anbefale deg å prøve ut meditasjon/mindfullness. Om du har muligheten ville jeg tatt noen privattimer om jeg var deg nå. Det går egentlig bare på å lære seg teknikker for å roe ned kropp og tanker. Og når du har gjort det en stund kan det være nok å tenke at du sitter og mediterer for å roe kroppen når du ikke har mulighet til å sette deg ned og meditere.

Slike teknikker er veldig enkle å lære, men jeg tenker at det kan være greit for deg å ha en-til-en opplæring i det akkurat nå til å begynne med pga. angsten din.

 

Jeg vet flere med angst som har hatt god effekt av å begynne med mindfullness. Du må sette av litt tid hver dag, men det trenger ikke være mer enn noen ytterst få minutter daglig til å begynne med. Det viktigste er at det blir gjort. Etter 2-3 uker med daglig meditasjon bruker de som regel å begynne å kjenne effekt av det og få en større ro.

 

Ang. mannen din, har han ikke fast jobb? Arb.giver har ikke lov å true med å si ham opp hvis han må ta permisjon fordi du er syk! Så her må samboeren din bare ta tak i dette, kontakte fagforeningen og få til et møte med tillitspersoner, fagforening og arbeidsgiver.

 

 

Anonymous poster hash: 910a4...23c