noen pårørende til en med diagnose Paranoid schizofreni?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner jeg begynner å bli møkk lei!

Min man har denne diagnosen, vi har to barn sammen og har vært gift i flere år.

Det siste året har vært blytungt.

Han er medisinert, men ikke symtomfri. han er skrevet ut av DPS og alt ansvaret ble dumpet i fanget mitt.

Han tror naboene roter i søpla vår, han tror naboene er ute etter han og ikke liker han, skeptisk til barnehagen, tror Gud har skapt han til noe stort, og andre er sjalu.

tror barna plager han med vilje, er høylytte, han blir helt utslitt og sitter passivt inne hele dagen.

Jeg må minne han om å dusje og spise og sove, og HUSKE medisiner.

Han er uføretrygdet, og har vel ikke gjort noe verdens ting av husarbeid hjemme på 3-4 år. 

Ber jeg han passe på minstemann mens jeg tar en dusj, så sukker han høyt, og mumler at Gud skapte ikke menn til å sitte barnevakt!

 

Begynner å bli dritlei, måtte bare få det ut..

Noen med erfaringer, råd?

 

Det blir også mye krangling, da han tror hele tiden at jeg er en bitch, som lager sur stemning og det var noe med tonefallet mitt, så det er noe annet jeg egentlig sa en det jeg sier.

Og han mener at jeg er virkelighetsfjern.. sukk..

Anonymous poster hash: 1a99e...578

[Anonym bruker]

Han har selvfølgelig masse gode sider også, og vi er lykkelige når han har gode perioder, men er inni en ganske lang dårlig periode nå.

Før noen angriper hvorfor jeg ikke går osv..

HI

Anonymous poster hash: 1a99e...578

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner jeg begynner å bli møkk lei!

Min man har denne diagnosen, vi har to barn sammen og har vært gift i flere år.

Det siste året har vært blytungt.

Han er medisinert, men ikke symtomfri. han er skrevet ut av DPS og alt ansvaret ble dumpet i fanget mitt.

Han tror naboene roter i søpla vår, han tror naboene er ute etter han og ikke liker han, skeptisk til barnehagen, tror Gud har skapt han til noe stort, og andre er sjalu.

tror barna plager han med vilje, er høylytte, han blir helt utslitt og sitter passivt inne hele dagen.

Jeg må minne han om å dusje og spise og sove, og HUSKE medisiner.

Han er uføretrygdet, og har vel ikke gjort noe verdens ting av husarbeid hjemme på 3-4 år.

Ber jeg han passe på minstemann mens jeg tar en dusj, så sukker han høyt, og mumler at Gud skapte ikke menn til å sitte barnevakt!

 

Begynner å bli dritlei, måtte bare få det ut..

Noen med erfaringer, råd?

 

Det blir også mye krangling, da han tror hele tiden at jeg er en bitch, som lager sur stemning og det var noe med tonefallet mitt, så det er noe annet jeg egentlig sa en det jeg sier.

Og han mener at jeg er virkelighetsfjern.. sukk..

 

Anonymous poster hash: 1a99e...578

Ja, moren min. Det er nitrist. Hun var bedre da jeg var liten, men hennes mistenksomhet og variable mentale tilstedeværelse har satt sine spor. Faren min ble frynsete og måtte til slutt la henne seile sin egen sjø for st det offentlige hjelpeapparatet skulle gripe inn. Hun hadde jo en heldøgns miljøarbeider som ikke kostet kommunen noe. Faren min er fortsatt preget av hennes forestillinger og paranoia. Han er blitt litt rar sjøl. Rådet mitt er vel egentlig å få han over i egen bolig. Men det kan koste deg vett og forstand..

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 22a11...0d2

[Anonym bruker]

Oj, du skal ha en medalje for at du har holdt ut så lenge!

 

En person i min nære slekt har vært paranoid i perioder. Jeg måtte til slutt beskytte meg selv og bare kutte kontakten. Den personen har flere psykiske diagnoser uten at jeg vet sikkert hva de er. Jeg tror ikke den personen har vært schizofren, så det har nok vært langt letter enn det du forteller om.

 

Vet du, det er sjelden jeg sier noe om at man bør gå uten å ha prøvd det meste og også parterapi, men hadde du vært min venninne så ville jeg rådet deg til å gå fra mannen. Det å leve med en så psykisk syk ektefelle i så mange år, det sliter deg ut, og du får selv økt risiko for psykiske problemer som depresjon m.m. Barna dine trenger én frisk forelder, og det risikerer du å ikke være om en stund om du fortsetter med denne mannen. Du har tydeligvis støttet ham og prøvd og stått ved hans side i mange år. Du har gjort det du kan, kjære deg!

Når mannen din er så syk som nå og ikke får mer behandling, da er det ikke mer du kan gjøre heller.

 

En annen ting er at barna dine ikke har godt av å vokse opp så tett med en far som er så dårlig realitetsorientert som det han er. En far som ikke er i stand til å ta vare på sine egne grunnleggende hygieniske behov, som tror barna plager ham med vilje - det er ikke en omsorgsperson. Det å vokse opp så tett innpå en så psykisk syk far gir også dine barn økt risiko for psykiske problemer senere - fordi det er så stor påkjenning å leve med.

 

Er han av typen som greier å "ta seg sammen" og gi inntrykk av at han er bedre enn han er? Jeg mistenker det hvis han ikke lenger får oppfølging fra dps. Er de virkelig klar over at han ikke greier å ta vare på egen hygiene, døgnrytme, at han snakker om Gud slik han gjør, beskylder barna for å plage ham med vilje, osv.?

Jeg mistenker at de ikke vet hvor dårlig han faktisk er.

At alt ansvaret overlates til deg som pårørende er uakseptabelt.

 

Jeg jobbet en kort tid med paranoid schizofrene som bodde i egne leiligheter i et bofellesskap. Jeg får inntrykk av at det er noe slikt mannen din trenger. Der jeg jobbet var det alltid to på jobb på dagen og alltid en nattevakt tilstede, 6-8 beboere.

Jeg greier ikke forstå at du har greier å leve med å ha en så syk mann innpå deg hele tiden. Det er forferdelig utmattende.

 

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med dps og fortelle hvor dårlig mannen din faktisk er, og også at det ikke går an å overlate alt ansvar til deg når han er så dårlig. Han selv er trolig ikke i stand til å vurdere sitt eget hjelpebehov eller sin egen tilstand.

Du vet at han ikke blir bedre av å bare gå hjemme uten noen som helst oppfølging. Det blir verre.

Jeg tror dessverre at det er et tidsspørsmål når du må ta avgjørelsen å flytte fra mannen når han er så dårlig som han er og ikke får oppfølging. Da tror jeg det er bedre at du setter igang prosessen nå fremfor å vente så lenge at du selv har fått en større psykisk knekk i tillegg til at barna dine er mer påvirket også.

Går du nå kan du få til samvær for barna som forhåpentligvis kan være positivt siden det vil skje i mindre porsjoner som mannen kanskje er i bedre stand til å takle.

 

Ta kontakt med dps, ev. legen til mannen din. Bestill en time til din egen lege og fortell hvordan du egentlig har det i hverdagen med en så syk mann. Og så ber du om hjelp og setter igang. Slik det er nå kan dere ikke fortsette, da ender det bare med at du og barna også blir syke. Du har gjort en god jobb lenge, men en dag er det på tide å si stopp. Du kan ikke gjøre ham frisk, og det er ingen grunn til å tro at han blir frisk slik det er nå. Da må du bare beskytte deg selv og barna dine. Om du tenker på mannen slik han sikkert var da dere planla barn, så tror jeg han også hadde villet ønske at du beskyttet barna deres.

Hør om du kanskje også kan få samtaler hos psykiatrisk sykepleier i kommunen du bor i, jeg tror du kan ha behov for å dele tanker med noen.

 

Sender deg en stor klem <3

Anonymous poster hash: dcdf3...3aa

[Fandens Oldemor]

Jeg har ikke erfaring med det, ville bare si at jeg forstår veldig godt at du blir kjempelei. Jeg tror at veldig mange ville gitt opp lenge før der du er nå.

Håper det ordner seg for deg.

[Anonym bruker]

Ja, men i herrens navn da, selv om man har en slik diagnose så unnskylder det da vel ikke å være ufyselig og lat! Han er paranoid schizofren okei, men hvorfor kan han ikke gjøre husarbeid? Hvorfor er han så ufyselig mot deg (hva med barna?). 

 

Min mann har ikke en slik diagnose, men en annen sykdom som slår han ut på en grusom måte flere ganger i måneden. I perioder kan han bli en helt annen person og si ufattelig stygge ting til meg. Jeg vet i bunn og grunn at han absolutt ikke mener det, og det er sykdommen som "gjør han slik". Men jeg godtar det ikke likevel. Han har fått og får alltid beskjed om at sykdom er ingen unnskyldning for å være en respektløs drittsekk! 

 

De andre tingene ved diagnosen til mannen din kan jeg ikke noe om, men det er jo absolutt forståelig at å leve i et slikt virkelighetsfjernt verdensbilde er ufattelig tøft. Er det ingen som følger opp deg HI? Hva med barna? 

Anonymous poster hash: c09f7...cb6

[Anonym bruker]

Har en far med diagnosen. Jeg tenker vel at din mann ikke er ærlig med behandleren sin, høres rart ut at han ikke får mer oppfølging med tanke på hvor paranoid han er. Hadde jeg vært deg hadde jeg ringt behandleren hans på dps på mandag og fortalt hvordan det er! Og sånn på generelt grunnlag synes jeg det er en selvfølge å støtte kjæreste/samboer/ektefelle, selv om de har en sykdom som kan gjøre livet litt mer slitsomt i lengden. Man går ikke fra mannen bare fordi han har en psykisk lidelse. Med det sagt: Skaff deg en samtalepartner, f.eks psykiatrisk sykepleier som du kan kan lufte deg til med jevne mellomrom. Har dere "familiehuset". Der du bor kan du få gratis samtaler der!

 

Anonymous poster hash: c9a33...e08

[Anonym bruker]

Har en far med diagnosen. Jeg tenker vel at din mann ikke er ærlig med behandleren sin, høres rart ut at han ikke får mer oppfølging med tanke på hvor paranoid han er. Hadde jeg vært deg hadde jeg ringt behandleren hans på dps på mandag og fortalt hvordan det er! Og sånn på generelt grunnlag synes jeg det er en selvfølge å støtte kjæreste/samboer/ektefelle, selv om de har en sykdom som kan gjøre livet litt mer slitsomt i lengden. Man går ikke fra mannen bare fordi han har en psykisk lidelse. Med det sagt: Skaff deg en samtalepartner, f.eks psykiatrisk sykepleier som du kan kan lufte deg til med jevne mellomrom. Har dere "familiehuset". Der du bor kan du få gratis samtaler der!

 

Anonymous poster hash: c9a33...e08

 

I utgangspunktet er jeg enig med deg, man går ikke fra en partner bare fordi personen har fått en psykisk diagnose. Men når man har støttet personen i årevis og personen ikke blir bedre, de dårlige periodene blir lengre og det begynner å gå ut over egen psyke og barnas psyke, da er det eneste ansvarlige å gå fra den som er syk, uansett hvor tøft det er.

Man skal ikke være sammen med noen uansett, selv om personen ikke er skyld i sykdommen sin. Av og til må man si stopp.

 

Om det punktet er kommet for Hi, det kan bare hun vite eller finne ut av.

 

Anonymous poster hash: dcdf3...3aa

[Anonym bruker]

Takk for alle gode svar.

 

Jeg kommer nok ikke til å gå med det første, men det er helt klart at han trenger hjelp, som ikke jeg kan gi.

Når vi traff hverandre var han en oppegående flott mann, i full jobb. Etter ett par år sammen, ble han rar, mistenksom osv. Dette endte i en psykose, og jeg ringte ett akutt team og han ble tvangsinnlagt.

Han fikk da denne diagnosen. Har blitt fulgt opp,men da også ble mye ansvar lagt på meg. Jeg har fått veldig god infomasjon om sykdommen, og han ble medisinert. Men føler meg vel som en psykriatisk sykepleier i perioder.

 

Problemet er at det har gått noen år, han har ble ganske stabil på medisinene, og de brukte svært kort tid på å skrive han ut av DPS.

Sykdommen går i bølgedaler, og slik kommer det nok alltid til å være dessverre, men han er en av de som regnes som ganske oppegående med denne sykdommen.

 

Han har skrevet under på en samtykkeerklæring som gjør at jeg kan ta en del grep hvis han blir for dårlig, og vi har gjort en avtale på at hvis han blir for syk, skal barna skjermes så godt det lar seg gjøre og han legges inn.

 

I friske perioder er han en fantastisk ektemann og pappa, men nå som han er syk, er det helt pyton (men ja, han hater husarbeid når han er frisk også).

 

I fjor skjedde det en hendelse med ett av barna våre, vi holdt på å miste barnet, men hun overlevde såvidt.

Dette har fått sterkt inn på han, han gikk i sjokk, men fikk ingen oppfølging overhode. Han var vitne til at hun ble gjenopplivet.

Det har ikke vært noe samtale eller oppfølging, på tross av at jeg ringte DPS, og de mente at jeg var den beste han kunne snakke med, og at jeg kjente medisinene så godt, at jeg kunne justere de etter behov (apsurd, jeg er ikke helsepersonal).

 

Jeg har tatt det opp med fastlege, men han har lite peiling, og spør bare mannen, hvordan føler du deg osv, og sier når mannen sier bra, Ja, da er jo alt fint da.

 

Men siste mndene, har han blitt såpass dårlig, at jeg vurderer nå å ringe akutt teamet på nytt, slik at han blir lagt inn

Men syns dette er vanskelig, han la meg for hat i ett par mnd sist, og roet seg ikke før han begynte å komme ut av psykosen.

 

Vi har barna nå, og jeg er bekymret mest for de  

 

Vanskelig hele greiene og jeg er sliten! 

HI

Anonymous poster hash: 1a99e...578

[Anonym bruker]

Har en far med diagnosen. Jeg tenker vel at din mann ikke er ærlig med behandleren sin, høres rart ut at han ikke får mer oppfølging med tanke på hvor paranoid han er. Hadde jeg vært deg hadde jeg ringt behandleren hans på dps på mandag og fortalt hvordan det er! Og sånn på generelt grunnlag synes jeg det er en selvfølge å støtte kjæreste/samboer/ektefelle, selv om de har en sykdom som kan gjøre livet litt mer slitsomt i lengden. Man går ikke fra mannen bare fordi han har en psykisk lidelse. Med det sagt: Skaff deg en samtalepartner, f.eks psykiatrisk sykepleier som du kan kan lufte deg til med jevne mellomrom. Har dere "familiehuset". Der du bor kan du få gratis samtaler der!

 

Anonymous poster hash: c9a33...e08

Hei. Hvordan var det for deg å vokse opp med en far med den diagnosen? Nei, jeg har virkelig ikke tenkt meg noe sted Men han trenger hjelp nå. Han har ikke snakket med behandleren sin på over ett år..

HI

 

Anonymous poster hash: 1a99e...578

[Anonym bruker]

Har en far med diagnosen. Jeg tenker vel at din mann ikke er ærlig med behandleren sin, høres rart ut at han ikke får mer oppfølging med tanke på hvor paranoid han er. Hadde jeg vært deg hadde jeg ringt behandleren hans på dps på mandag og fortalt hvordan det er! Og sånn på generelt grunnlag synes jeg det er en selvfølge å støtte kjæreste/samboer/ektefelle, selv om de har en sykdom som kan gjøre livet litt mer slitsomt i lengden. Man går ikke fra mannen bare fordi han har en psykisk lidelse. Med det sagt: Skaff deg en samtalepartner, f.eks psykiatrisk sykepleier som du kan kan lufte deg til med jevne mellomrom. Har dere "familiehuset". Der du bor kan du få gratis samtaler der!

 

Anonymous poster hash: c9a33...e08

 

Jeg er uenig med deg. Blir ektefellen lam eller døv er det fremdeles samme personen, bare med et handicap.. En psykisk sykdom er nettopp det, det forandrer personligheten slik at man ofte ikke kjenner den igjen. Er hun utslitt av hele mannen, og da pga sykdommen hans er det ikke bare forståelig at hun vurderer å gå men en selvfølge. Hun har bare et liv og selv om han ikke har valgt sykdommen kan ingen kreve at ektefellen blir med i dragsuget.

 

Anonymous poster hash: e9535...30a

[Anonym bruker]

 

Takk for alle gode svar.

 

Jeg kommer nok ikke til å gå med det første, men det er helt klart at han trenger hjelp, som ikke jeg kan gi.

Når vi traff hverandre var han en oppegående flott mann, i full jobb. Etter ett par år sammen, ble han rar, mistenksom osv. Dette endte i en psykose, og jeg ringte ett akutt team og han ble tvangsinnlagt.

Han fikk da denne diagnosen. Har blitt fulgt opp,men da også ble mye ansvar lagt på meg. Jeg har fått veldig god infomasjon om sykdommen, og han ble medisinert. Men føler meg vel som en psykriatisk sykepleier i perioder.

 

Problemet er at det har gått noen år, han har ble ganske stabil på medisinene, og de brukte svært kort tid på å skrive han ut av DPS.

Sykdommen går i bølgedaler, og slik kommer det nok alltid til å være dessverre, men han er en av de som regnes som ganske oppegående med denne sykdommen.

 

Han har skrevet under på en samtykkeerklæring som gjør at jeg kan ta en del grep hvis han blir for dårlig, og vi har gjort en avtale på at hvis han blir for syk, skal barna skjermes så godt det lar seg gjøre og han legges inn.

 

I friske perioder er han en fantastisk ektemann og pappa, men nå som han er syk, er det helt pyton (men ja, han hater husarbeid når han er frisk også).

 

I fjor skjedde det en hendelse med ett av barna våre, vi holdt på å miste barnet, men hun overlevde såvidt.

Dette har fått sterkt inn på han, han gikk i sjokk, men fikk ingen oppfølging overhode. Han var vitne til at hun ble gjenopplivet.

Det har ikke vært noe samtale eller oppfølging, på tross av at jeg ringte DPS, og de mente at jeg var den beste han kunne snakke med, og at jeg kjente medisinene så godt, at jeg kunne justere de etter behov (apsurd, jeg er ikke helsepersonal).

 

Jeg har tatt det opp med fastlege, men han har lite peiling, og spør bare mannen, hvordan føler du deg osv, og sier når mannen sier bra, Ja, da er jo alt fint da.

 

Men siste mndene, har han blitt såpass dårlig, at jeg vurderer nå å ringe akutt teamet på nytt, slik at han blir lagt inn

Men syns dette er vanskelig, han la meg for hat i ett par mnd sist, og roet seg ikke før han begynte å komme ut av psykosen.

 

Vi har barna nå, og jeg er bekymret mest for de

 

Vanskelig hele greiene og jeg er sliten!

HI

 

Anonymous poster hash: 1a99e...578

Det du beskriver med hjelpeapparatet/heksevesenet er nok desverre det mange med alvorlig psykisk syke familiemedlemmer opplever. At du skal justere medisin er absurd. At du skal være den som initierer en tvangsinnleggelse er et for stort ansvar å pålegge deg. Moren min var også såkalt oppegående. Derfor var det nesten umulig å få hjelp. Det endte opp med at hun sluttet å ta medisiner, fikk en langvarig alvorlig psykose og har aldri kommet tilbake som den tilsynelatende oppegående damen hun var. Faren min ble beskyldt for det ene og det andre og jeg ble dratt mellom i denne konflikten. Fortsatt hater og elsker hun faren min. Han greier nesten ikke besøke henne lengre fordi han ikke takler å bli hatet og eksket, eller se at hun går til grunne og han ikke greier å hjelpe henne. Han er en sprek 65 åring som er veldig ensom og har levd 20 år uten en støttende partner og uten å kunne leve i er kjærlig forhold. Det står det stor respekt av, men jeg har en for det meste klin psykotisk forelder og en som er mentalt utslitt og som gjør mye rart fordi han har levd tett på galskap i årevis. Uten å få særlig hjelp fra det offentlige.

 

Du må fortelle fastlege i klartekst hvordan dette påvirker familien. Og du må sannsynligvis få en venninne eller noe til å fortelle deg det, for du er allerede blitt vant med galskapen. Helt til jeg var 30 trodde jeg naboene vi hadde var baksnakkende onde mennesker. Men de var jo ikke det, det var mora mi som var paranoid schizofren.

 

 

 

Anonymous poster hash: 22a11...0d2

[Anonym bruker]

Det du beskriver med hjelpeapparatet/heksevesenet er nok desverre det mange med alvorlig psykisk syke familiemedlemmer opplever. At du skal justere medisin er absurd. At du skal være den som initierer en tvangsinnleggelse er et for stort ansvar å pålegge deg. Moren min var også såkalt oppegående. Derfor var det nesten umulig å få hjelp. Det endte opp med at hun sluttet å ta medisiner, fikk en langvarig alvorlig psykose og har aldri kommet tilbake som den tilsynelatende oppegående damen hun var. Faren min ble beskyldt for det ene og det andre og jeg ble dratt mellom i denne konflikten. Fortsatt hater og elsker hun faren min. Han greier nesten ikke besøke henne lengre fordi han ikke takler å bli hatet og eksket, eller se at hun går til grunne og han ikke greier å hjelpe henne. Han er en sprek 65 åring som er veldig ensom og har levd 20 år uten en støttende partner og uten å kunne leve i er kjærlig forhold. Det står det stor respekt av, men jeg har en for det meste klin psykotisk forelder og en som er mentalt utslitt og som gjør mye rart fordi han har levd tett på galskap i årevis. Uten å få særlig hjelp fra det offentlige.

 

Du må fortelle fastlege i klartekst hvordan dette påvirker familien. Og du må sannsynligvis få en venninne eller noe til å fortelle deg det, for du er allerede blitt vant med galskapen. Helt til jeg var 30 trodde jeg naboene vi hadde var baksnakkende onde mennesker. Men de var jo ikke det, det var mora mi som var paranoid schizofren.

 

 

 

Anonymous poster hash: 22a11...0d2

Heksevesen, ha ha! Den autocorrecten datt 😂.

 

 

 

Anonymous poster hash: 22a11...0d2

[SuperFries]

Det viktigste her er barna, og hvordan de opplever å bo med en omsorgsperson de ikke vet om de kan stole på eller ei. Din viktigste jobb er å trygge barna, selv om du elsker denne mannen. Dersom barna ikke er trygge, må dere finne en annen måte å leve på.

[Anonym bruker]

Heksevesen ja  hehehe

 

Utrolig trist at du har vokst opp på denne måten og at det har gått så kraftig ut over faren din 

Jeg nekter plent at han får snakke om naboer, overvåking osv i nærheten av barna, han får beskjed om å holde de paranoide tankene sine for seg selv til ungene er i seng. Er derfor han mener jeg er en gneldrete bitch for tiden.

 

Han er på normalen veldig flink til å takle sykedommen sin. Bruker å spørre meg: hørte du det? Nei, svarer jeg, og da bruker han å si, Åja, da er det nok hode mitt.

 

Men han har blitt veldig dårlig nå   Og har ikke lenger noe selvinnsikt igjen. Tar en telefon til fastlege og DPS på mandag.

HI

Anonymous poster hash: 1a99e...578

[Anonym bruker]

Det viktigste her er barna, og hvordan de opplever å bo med en omsorgsperson de ikke vet om de kan stole på eller ei. Din viktigste jobb er å trygge barna, selv om du elsker denne mannen. Dersom barna ikke er trygge, må dere finne en annen måte å leve på.

Han trekker seg unna i stor grad, og jeg er mye ute med barna, finner på ting osv, når de ikke er i barnehagen.

Gjør så godt jeg kan

HI

 

Anonymous poster hash: 1a99e...578