gravid, altfor tidlig, knakk forhold. Hjelp, hva gjør jeg

[Frustrert Gjest]

Hei, føler sårt jeg trenger noen råd her.

 

Etter tre fantastiske, intense måneder sammen (hvor alt føltes helt unikt, godt og riktig for oss begge) falt graviditetsfaktumet som et sjokk. Jeg hadde gått på p-piller og et såpass ferskt forhold hadde ikke dannet grunnmuren for å sette så alvorlige spørsmål rundt forholdet og fremtiden vår. Det var skrekkelige uker vi gikk i møte, fylt med mye diskusjoner, sårhet og tårer. Han var ikke klar, ei heller jeg, men selv følte jeg behovet for at slikt faktum skulle overveies nøye,- ikke bare rette fokus mot det ene alternativet. Beslutningen ble tatt, og aborten gjennomført... og det var et skrekkelig valg vi begge hadde problemer med å føle var 100% riktig, uansett hvilket utfall det hadde. Tiltross for at det var vanskelig er vi begge forent med at det var det mest riktige for alle parter. Derimot var ønsket at parforholdet skulle forsette siden det vi hadde var så fantastisk bra (tiltross for opprivende måned). Vi skulle stå sammen og kommet styrket ut av dette. Likevel har det de siste ukene vært mye anpenthet (jeg er fremdeles litt hormonell og trenger nærhet), mens han har trukket seg unna og begynt å stille spørsmål til underliggende faktorer for beslutningen. Kjærlighetserklæringer blir jevnlig delt tiltross for at vi ikke legger skjul på at det har vært tøft for forholdet. Han har ekstremt hektisk periode med jobb, flytting, delt foreldreomsorg og store prosjekter...så tiden sammen er begrenset.

 

Igår, en uke etter abort, får jeg fysisk tilbakefall etter abortinngrepet. Har fått hastetime på sykehuset for kontroll idag (alt er sikkert normalt, men bra og viktig å få sjekket ut). Samtalen mellom oss skar helt ut ved at han faktisk valgte å avslutte forholdet (noe som ikke var planlagt utfall, men at anspentheten hadde surret i hodet hans). Jeg vet han har utrolig mye å forholde seg til nå, jobb, flytting og ferskt fantastisk forhold som skjærer helt ut og som er vanskelig å få på spor igjen...Jeg vet at vi begge elsker hverandre, men at et så brutal ting å forholde seg til så tidlig knakk det fine vi hadde. Tankene hans virker flyktige og overkokte, men han virker knust selv. Det er ikke mange dagene siden han sa at det siste han ville var å miste det vi hadde og at han elsket meg. Det virker som det bare toppet seg igår, men at det selvsagt er en underliggende uro.

 

Jeg har aldri trodd så mye på et forhold. aldri opplevd å være så knyttet og bli påminnet daglig om hvor stor kjærligheten er til hverandre.....samtidig som det plutselig går en sikring og bagen blir pakken over natten. Hvordan i all verden skal jeg forholde meg til dette? Nå sitter jeg egentlig igjen med følelsen av at jeg mistet absolutt alt... og det for å krydre den dårlige formen jeg er i både mentalt og fysisk etter svangerskaps(avbruddet).

 

Huff, bør jeg holde avstand, eller fortsette innstillingen om at dette ordner seg...? Hvordan i all verden skal jeg gå frem for å bidra til det.

 

Tror ikke jeg har vært så langt nede noensinne.

 

Mvh,

kvinne (35)

[Anonym bruker]

Dette hørtes både trist og veldig vanskelig ut. For meg høres det ut som om du trenger noen å snakke med for å sette ord på det som har skjedd og å klargjøre for deg selv hva som kan være alternativene videre. Kanskje det kan være fint å snakke med noen sammen også?

 

Anonymous poster hash: 74d5b...0db