Noen andre som har hatt svangerskapsdepresjon?

[Anonym bruker]

Jeg er snart i mål med svangerskapet, men har utviklet en svangerskapsdepresjon. Jeg synes det er så utrolig tøft å møte på bekjente på gata at jeg bare vil isolere meg. Alle skal stoppe og snakke om graviditeten og spørre hvordan det går. Det er det verste jeg vet, det knyter seg i magen hver gang jeg ser noen kjente og vil bare løpe andre vei! Orker ikke å svare på meldinger når folk sender melding og spør om hvordan det går. Så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ignorerer folk, men jeg blir så sliten og ytterligere deprimert av å ta på det falske ansiktet for andre utad! Har kuttet ut sosiale medier for å forsvinne fra verden en periode og det hjelper. Fikk heldigvis forhindret en babyshower i siste liten med å være ærlig med en venninne å si hvordan jeg har det og at jeg ikke ønsket å feire svangerskapet. Tror jeg hadde gått rett i kjelleren hvis jeg måtte vært i et rom med masse kjente og vært sååååå glad for en babyshower. Er det noen som har hatt svangerskapsdepresjon som kjenner seg igjen i det jeg skriver? Eller har jeg blitt helt rar? Føler jeg er i ferd med å bli den mest asosiale personen i verden, lyst til å synke under jorda til alt er overstått!

 

Anonymous poster hash: eaf6f...e51

[Anonym bruker]

Jeg var deprimert da jeg ble gravid, og det ble mye verre i starten av svangerskapet. Men ble mye bedre mot slutten. Det hjalp for meg å sove og hvile mye, ikke stresse.

 

Får du noe hjelp? Du kan jo nevne dette for jordmor. Det kan jo bære tøft å gå gjennom fødsel og barsel, og du kan risikere at depresjonen blir forverret.

 

Anonymous poster hash: 88bdf...736

[Anonym bruker]

Jeg var deprimert da jeg ble gravid, og det ble mye verre i starten av svangerskapet. Men ble mye bedre mot slutten. Det hjalp for meg å sove og hvile mye, ikke stresse.

 

Får du noe hjelp? Du kan jo nevne dette for jordmor. Det kan jo bære tøft å gå gjennom fødsel og barsel, og du kan risikere at depresjonen blir forverret.

 

Anonymous poster hash: 88bdf...736

Skal sies at jeg ikke har sovet ordentlig på natta siden desember. Har en 1-åring som våkner i ett sett hele natta lang, så blir nok litt koko av det ja.

 

Får ikke noe hjelp, har prøvd å si litt hvordan jeg har det, men det er mer den responsen: "huff, ja, jeg skjønner det er tøft", men ikke noe mer. Det hjelper liksom ikke. Føler og det sitter langt inne å innrømme hvor tøft jeg egentlig har det til fremmede (jordmor/lege). Jeg er ikke den mest åpne personen og har hele livet bare svelget tøffe ting og håndtert det på egenhånd. Føler meg svak hvis jeg skal sitte å brette meg ut for andre! Det er ikke meg håper det blir bedre når babyen kommer ut! Det er det jeg lever på om dagen.

 

 

Anonymous poster hash: eaf6f...e51

[Twintipp og himmelblå]

Jeg fikk svangerskapsdepresjon. Ville bare stenge meg inne, ikke se folk, ikke snakke om graviditeten, så ikke glede i noe, ville ikke gå ut, ikke prate med andre enn mamma osv.

Forferdelig tunge mnd.

MEN, det gikk over når ungen ble født! Så hos meg tror jeg d var hormonelt betinget.

 

Dette går over skal du se:-) Får du hjelp?

[Anonym bruker]

Jeg hadde det, klarte ikke glede meg til baby og stengte meg inne. Det var mye hormonelt, og alt ble uendelig mye bedre etter fødsel. Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 5753a...182

[Anonym bruker]

Skal sies at jeg ikke har sovet ordentlig på natta siden desember. Har en 1-åring som våkner i ett sett hele natta lang, så blir nok litt koko av det ja.

 

Får ikke noe hjelp, har prøvd å si litt hvordan jeg har det, men det er mer den responsen: "huff, ja, jeg skjønner det er tøft", men ikke noe mer. Det hjelper liksom ikke. Føler og det sitter langt inne å innrømme hvor tøft jeg egentlig har det til fremmede (jordmor/lege). Jeg er ikke den mest åpne personen og har hele livet bare svelget tøffe ting og håndtert det på egenhånd. Føler meg svak hvis jeg skal sitte å brette meg ut for andre! Det er ikke meg håper det blir bedre når babyen kommer ut! Det er det jeg lever på om dagen.

 

 

Anonymous poster hash: eaf6f...e51

Du kan bruke denne sjansen til å åpne opp. Si hvordan du har det og få hjelp. Når du er gravid eller nettopp har fått barn utløses hjelp fra det offentlige mye lettere, så å vente er veldig dumt! Det har enormt mye å si for barna dine at du får hjelp. Selv om du tar deg sammen for dem, blir de påvirket. Så bra du var ærlig ovenfor venninna di!

 

For å svare på spørsmålet ditt 😊:

Jeg har ikke hatt svangerskapsdepresjon, men det du beskriver var slik jeg hadde det når jeg hadde fødselsdepresjon.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2c5d2...a2c

[Anonym bruker]

Skal sies at jeg ikke har sovet ordentlig på natta siden desember. Har en 1-åring som våkner i ett sett hele natta lang, så blir nok litt koko av det ja.

 

Får ikke noe hjelp, har prøvd å si litt hvordan jeg har det, men det er mer den responsen: "huff, ja, jeg skjønner det er tøft", men ikke noe mer. Det hjelper liksom ikke. Føler og det sitter langt inne å innrømme hvor tøft jeg egentlig har det til fremmede (jordmor/lege). Jeg er ikke den mest åpne personen og har hele livet bare svelget tøffe ting og håndtert det på egenhånd. Føler meg svak hvis jeg skal sitte å brette meg ut for andre! Det er ikke meg håper det blir bedre når babyen kommer ut! Det er det jeg lever på om dagen.

 

 

Anonymous poster hash: eaf6f...e51

Ja, det er vanskelig å sette ord på det. Om jordmor ikke lytter, så ta det med legen. Skriv ned det du vil si, så kan legen lese det. Jeg var også redd for å fortelle det. Begynte å grine også da jeg begynte å snakke. Syntes det var flaut og ekkelt. Men legen viste stor forståelse og tok meg på alvor.

 

Dette er ikke tiden for å holde det inne og takle på egen hånd. Du må tenke på barna dine. De trenger at mamma har det bra.

 

Har du snakket med mannen din? Det er vel så viktig at han skjønner alvoret og kan hjelpe deg.

 

Jeg vet at man som deprimert ofte føler seg som en belastning, og ikke føler for å involvere andre. Men forsøk å snu på det. Hva om en du var veldig glad i hadde det vondt? Ville ikke du ønske å være tilstede, hjelpe, støtte og lytte?

 

Ta vare på deg selv, for det fortjener du! Klem!

 

 

Anonymous poster hash: 88bdf...736

[Anonym bruker]

Jeg knakk helt sammen hos legen til slutt. Hadde prøvd å fortelle flere ganger men feiga ut og bagatelliserte følelsene mine. Gledet meg ikke over svangerskapet, var så sliten og gråt hele tiden, angret på graviditeten og hadde dårlig samvittighet overfor mann, barn, arbeidsgiver, venner ++++. Ville bare sove, låse meg inne på et mørkt rom og bli der til svangerskapet var ferdig. Hadde også tvangstanker, var overbevist om at babyen kom til å dø, var alvorlig syk osv. 

 

Men da jeg endelig klarte å fortelle legen hvordan jeg egentlig hadde det ble det bedre! Ble sykemeldt, fikk hvile og behandling, samtaleterapi, oppfølging av sykehuset og det hjalp masse. Og depresjonen slapp helt taket noen uker etter fødsel! Var veldig bekymret for at det skulle fortsette over i en fødselsdepresjon men alle stod klare for å følge meg opp og heldigvis gikk det over av seg selv. Var nok hormonelt. Du bør absolutt fortelle legen din hvordan du har det! 

Anonymous poster hash: 80e3a...141