Noen som kjenner til borderline perosnlighet?

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om man kan bli "bra" av det? Om man kan bli bedre så det går an å leve godt med en som har det, at man kan fungere godt som forelders osv.?

 

Det var jeg som skrev et innlegg for en stund siden angående en gammel venn i utlandet som sendte meg en mail som fikk meg til å tro at han slår samboeren sin.

Så kom det etter hvert fram at det er hun som er voldelig og at de hadde et fryktelig vanskelig samliv (de har baby på 1 år) og at han var veldig fortvilet. han skrev at hun er bordeline og uføretrygdet pga det.

 

Nå har han flyttet ut for å komme unna volden.

Men han sier de går i terapi og får mye hjelp og at han har som mål at de skal flytte sammen igjen, han vil virkelig, virkelig leve med henne.

 

Så jeg lurer på: kan han virkelig håpe på det? Har googlet og lest litt om dette, og det virker jo helt grusomt å leve med en person som har dette. Men det e rkanskje feil? kan de som har dette "skjerpe seg"?

Anonymous poster hash: 23a46...1b0

[Anonym bruker]

De kan ikke bli "friske", nei.

 

Anonymous poster hash: e95cd...c9b

[Anonym bruker]

De kan ikke bli "friske", nei.

 

Anonymous poster hash: e95cd...c9b

Det er det jeg også har fått inntrykk av, men da kan jeg ikke forstå at han vil satse på å fortsette det forholdet. Det er også hun som har hovedansvaret for sønnen, og det kan jo også virke litt merkelig. Han sier hun er en god mor, men etter all googlingen ser jeg også at 85 % av barn av mødre med borderline perosnlighetsforstyrrelse selv vil få problemer, bl.a med tlknytning osv.

 

Skulle gjerne ha hørt noen erfaringer med dette, kanskje noen som selv har hatt en forelder som er sånn el.lign.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 23a46...1b0

[Anonym bruker]

De kan ikke bli "friske", nei.

 

Anonymous poster hash: e95cd...c9b

Feil! Borderline er det mange som blir helt eller delvis friske etterhvert med riktig behandling ifølge psykiateren min.

 

 

Anonymous poster hash: 8d6e5...fcf

[Anonym bruker]

Feil! Borderline er det mange som blir helt eller delvis friske etterhvert med riktig behandling ifølge psykiateren min.

 

 

Anonymous poster hash: 8d6e5...fcf

Ikke i følge min.

 

Anonymous poster hash: e95cd...c9b

[Anonym bruker]

Du blir ikke kvitt borderline, men med riktig behandling (terapi og event medisinering) kan man leve et tilnærmet normalt liv!

 

Anonymous poster hash: 1b4ed...f34

[Anonym bruker]

Svært krevende og alvorlig diagnose å jobbe med. Noen kan fungere normalt, de fleste er preget av diagnosen selv med adekvat terapi

 

Anonymous poster hash: 201ae...197

[Anonym bruker]

 

Det er det jeg også har fått inntrykk av, men da kan jeg ikke forstå at han vil satse på å fortsette det forholdet. Det er også hun som har hovedansvaret for sønnen, og det kan jo også virke litt merkelig. Han sier hun er en god mor, men etter all googlingen ser jeg også at 85 % av barn av mødre med borderline perosnlighetsforstyrrelse selv vil få problemer, bl.a med tlknytning osv.

 

Skulle gjerne ha hørt noen erfaringer med dette, kanskje noen som selv har hatt en forelder som er sånn el.lign.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 23a46...1b0

Moren til ABB hadde jo dette. Var ikke spesielt heldig for hans barndom i hvert fall.

 

Anonymous poster hash: 201ae...197

[Anonym bruker]

Moren til ABB hadde jo dette. Var ikke spesielt heldig for hans barndom i hvert fall.

 

Anonymous poster hash: 201ae...197

Ja, det leste jeg! Huff!

Mne jeg tør ikke fortelle dette til vennen min. Jeg syns jo absolutt han skal prøve å leve uten henne, og dte har jeg sagt også, men vil ikke presse på noen måte heller.

Tenker litt på dne lille gutten de har sammen,,,

Hi

 

Anonymous poster hash: 23a46...1b0

[Anonym bruker]

En personlighetsforstyrrelse blir man som regel aldri bra av. Å være sammen med noen som har det er veldig belastende.

 

Anonymous poster hash: e61bc...59c

[Anonym bruker]

OK, takk for svar.

det er vel ikke så mye jeg kan gjøre  - han får bestemme selv hvordan han vil leve. Syns bare det er trist hvis han skal kaste bort år av livet sitt på noen som bare gjør livet vanskelig og vondt. Syns det er fælt hvis det blir sånn at han bare går og håper og gåper, men shans blir behandlet som dritt :-(

Anonymous poster hash: 23a46...1b0

[Anonym bruker]

En personlighetsforstyrrelse blir man som regel aldri bra av. Å være sammen med noen som har det er veldig belastende.

 

Anonymous poster hash: e61bc...59c

:-(

 

Anonymous poster hash: 23a46...1b0

[Anonym bruker]

 

:-(

 

Anonymous poster hash: 23a46...1b0

Er det du, HI som sliter? Virker sånn

 

Anonymous poster hash: 201ae...197

[Anonym bruker]

Er det du, HI som sliter? Virker sånn

 

Anonymous poster hash: 201ae...197

Nei, det er en venn som har en samboer som sliter. Skrev en lang tråd om det for en stund siden. Da trodde jeg han slo henne fordi han sendte meg en e-post som kunne tolkes slik. Men så kom det fram at det var omvendt og at hun er borderline. han har nå flyttet fra henne, men har som mål å flytte inn igjen.

 

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/144264610-meg-som-fikk-en-mail-fra-en-venn-som-fikk-meg-til-%C3%A5-lure-p%C3%A5-om-han-slo-samboeren-sin/page-1#entry147768891

 

 

Anonymous poster hash: 23a46...1b0

[Anonym bruker]

Min eks har borderline + en personlighetsforstyrrelse til (minst) + adhd. For et monster. Han kommer aldri til å bli bra selv om han hardnakket hevder det. Selv om vi kun sees ved overlevering vedrørende samvær skinner det fort igjennom hvor syk han er. Han har barnet et par timer i uken og det er nok, ser allerede hvordan han "bruker" barnet. 

Anonymous poster hash: 85c94...c00

[Anonym bruker]

Kan man ikke holde seg jevnere i sinnet med medisin da? Samme som ved bipolar?

 

Anonymous poster hash: c4b3e...6dd

[Anonym bruker]

 

Jeg lurer på om man kan bli "bra" av det? Om man kan bli bedre så det går an å leve godt med en som har det, at man kan fungere godt som forelders osv.?

 

Det var jeg som skrev et innlegg for en stund siden angående en gammel venn i utlandet som sendte meg en mail som fikk meg til å tro at han slår samboeren sin.

Så kom det etter hvert fram at det er hun som er voldelig og at de hadde et fryktelig vanskelig samliv (de har baby på 1 år) og at han var veldig fortvilet. han skrev at hun er bordeline og uføretrygdet pga det.

 

Nå har han flyttet ut for å komme unna volden.

Men han sier de går i terapi og får mye hjelp og at han har som mål at de skal flytte sammen igjen, han vil virkelig, virkelig leve med henne.

 

Så jeg lurer på: kan han virkelig håpe på det? Har googlet og lest litt om dette, og det virker jo helt grusomt å leve med en person som har dette. Men det e rkanskje feil? kan de som har dette "skjerpe seg"?

 

Anonymous poster hash: 23a46...1b0

 

 

Kjenner ingen med det, men i de følsomme tenårene lurte jeg basert på selvtester på om jeg kunne ha det (men har ikke skåret høyt nok som voksen).

Det er visst en av de personlighetsforstyrrelsene som har best prognoser når det gjelder behandling, og i tillegg vil gjerne symptomene mildnes med årene av seg selv.

 

Anonymous poster hash: 99c16...1a6

[Anonym bruker]

Kan man ikke holde seg jevnere i sinnet med medisin da? Samme som ved bipolar?

 

Anonymous poster hash: c4b3e...6dd

Nei, den bipolare har jo ikke en gjennomgående forstyrrelse (feilutvikling) i selve personligheten. Han har jo bare mangel på stemningsregulerende stoffer i hjernen.

 

Anonymous poster hash: e95cd...c9b

[Anonym bruker]

Kjenner/har kjent 3 med denne diagnosen.

-Et tilfelle endte med selvmord

-Et tilfelle måtte jeg til slutte bare kutte all kontakt med.

-Et tilfelle har rett og slett vokst det av seg, og blitt den delen av seg selv som var alle tiders!

Har lært meg å se de tilbøyelighetene i mennesker nå, altså, og her er det mange grader over et spekter både blant de som har diagnosen, de i gråsonen såvidt over på den ene eller andre siden og de som ikke er diagnostisert. Komplekse greier som egner seg dårlig som svart/hvitt-mat på et anonymt forum. De individuelle forskjellene er enorme.

 

 

Anonymous poster hash: ed67d...697

[Anonym bruker]

Feil! Borderline er det mange som blir helt eller delvis friske etterhvert med riktig behandling ifølge psykiateren min.

 

 

Anonymous poster hash: 8d6e5...fcf

 

Det er riktig.

Og selv hos dem uten behandling er det omtrent halvparten som ikke oppfyller kriteriene for diagnosen lengre ti år etter, hvis jeg husker rett.

 

 

Anonymous poster hash: 99c16...1a6

[Anonym bruker]

Nei, den bipolare har jo ikke en gjennomgående forstyrrelse (feilutvikling) i selve personligheten. Han har jo bare mangel på stemningsregulerende stoffer i hjernen.

 

Anonymous poster hash: e95cd...c9b

 

Bipolar lidelse påvirker også kognisjon og personlighet, og gir nesten like symptomer, forskjellen er at humørsvingningene lar seg dempe med medisiner ved bipolar lidelse.

 

Bipolar lidelse vil gjerne forverres med årene, borderline gradvis forsvinne.

 

Anonymous poster hash: 99c16...1a6

[Anonym bruker]

Ikke i følge min.

 

Anonymous poster hash: e95cd...c9b

 

Da vil jeg påstå at din ikke er helt oppdatert, tidligere trodde man dette, men studier tyder det siste tiåret på noe annet.

 

Anonymous poster hash: 99c16...1a6

[Anonym bruker]

I Norge det diagnosesystemet man bruker i Norge (ICD-10) brukes ikke lenger betegnelsen borderline. Ikke heter det borderline personlighet heller, men personlighetsforstyrrelse. Her heter det emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det pessimistiske synet på personlighetsforstyrrelser og prognose er endret. Man ser at selv uten behandling vil svært mange miste symptomer i slikt omfang at de ikke lenger innfrir diagnosen. 

 

Om din kamerat bør være sammen med denne dama eller ikke, vil nok i stor grad avhenge av i hvor stor grad hun faktisk ønsker å endre seg, og ønsker å skjerme sine nærmeste fra sine destruktive sider. Å være nær pårørende til en med personlighetsforstyrrelse er risikabelt mtp egen psykisk helse, og det er vanskelig å skjerme seg fra berg-og-dal-banen som personlighetsforstyrrelsen byr på. 

Anonymous poster hash: a61f1...a14

[Anonym bruker]

 

I Norge det diagnosesystemet man bruker i Norge (ICD-10) brukes ikke lenger betegnelsen borderline. Ikke heter det borderline personlighet heller, men personlighetsforstyrrelse. Her heter det emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det pessimistiske synet på personlighetsforstyrrelser og prognose er endret. Man ser at selv uten behandling vil svært mange miste symptomer i slikt omfang at de ikke lenger innfrir diagnosen. 

 

Om din kamerat bør være sammen med denne dama eller ikke, vil nok i stor grad avhenge av i hvor stor grad hun faktisk ønsker å endre seg, og ønsker å skjerme sine nærmeste fra sine destruktive sider. Å være nær pårørende til en med personlighetsforstyrrelse er risikabelt mtp egen psykisk helse, og det er vanskelig å skjerme seg fra berg-og-dal-banen som personlighetsforstyrrelsen byr på. 

 

Anonymous poster hash: a61f1...a14

 

Problemet er at han begynte å bli engstelig for sine egne reaksjoner også. Dette er verdens snilleste og minst voldelige mann, men en dag, da han forsøkte å trekke seg unna hennes raseri, hadde hun fulgt etter ham gjennom leiligheten og angrepet ham igjen og igjen, fysisk og psykisk, og da hadde han til slutt slått til henne med en kaffekanne så den knuste. Dette gjorde ham vettskremt. Tror det var da han bestemte seg å flytte ut.

 

De er i kontakt med både barnevern, politi og psykologer. Han vil flytte inn igjen, og sier de har klart å tilbringe to helger sammen og det gikk fint. Men så har hun plutselig lagt ham for hat igjen, og snakker ikke til ham på to dager uten at han forstår hvorfor.

Jeg syns det høres håpløst ut.

 

 

 

Anonymous poster hash: 23a46...1b0