Utbrent? Depresjon? Eller?

[Anonym bruker]

Jeg må bare lufte noen tanker en plass hvor ingen kjenner meg...

 

Jeg er sykepleier, i slutten av 30-årene, og jobber på sykehjem. Jeg har hatt en veldig tøff periode i det siste, med sykdom hos meg selv og i nær familie. Er nå sykemeldt, og ser liksom ingen vei "ut". Legen min har satt meg på antidepressiva, og jeg skal gå til samtaler med psykiatrisk sykepleier. Men alt jeg ser er mørke, ingen fremtid, og at det hadde vært lettere for alle om jeg ikke var til... Jeg føler meg mislykket, både i jobben, som kone og som venn. Og jeg er så uendelig trøtt, sover lite og grubler mye. Hvor er veien ut?

 

Anonymous poster hash: eb72c...53d

[Anonym bruker]

Kjære deg! Jeg føler med deg! Jeg sliter selv med å være utbrent for tiden. Heldigvis for meg, klarer jeg å se et lys der fremme. Hva er det som gjør at det er så mørkt til deg? Hva tenker du på, som gjør at du ikke får sove? Du må la deg selv få fri. Sov, hvil, tenk at livet går videre og rundt, selv om du ikke er den som holder hjulene igang akkurat nå. Kroppen må ha hvile og når du orker noe, så gjør noe som gjør deg godt, få deg frisk luft og sollys. Kom deg ut. Men tenk på alt som kan gjøre deg godt! Dette skal gå bra, og du skal få det fint.Flott at du får hjelp, det blir nok godt å snakke med noen. Lykke til og god bedring! Jeg heier på deg!  Store klemmer

Anonymous poster hash: 8d48e...5c0

[Skalskalikkeskalskalikke]

Oi... Wow! Tusen takk for svar, hadde ikke regnet med at noen ville svare meg så raskt! Det er vel egentlig jobben som er problemet, tror jeg, og at jeg hele livet har vært en "altfor snill pike"... Jeg sier ja, jada, det kan jeg fikse, selv om jeg helst bare vil krype under dyna og bli der... Jeg tar jobben med meg hjem, den kverner 24:7, selv om jeg er bortreist eller har ferie (eller sykemeldt, som nå). Hodet lar meg ikke få hvile. Det er mye ansvar som følger med jobben, vi er få sykepleiere, og plutselig sa det bare stopp... Jeg har blokkert ut alle rop fra kroppen min det siste året, og nå får jeg svi for det...

 

Hvordan kjenner du at du er utbrent? Er du sykemeldt? Min største angst er at legen skal friskmelde meg... For jeg føler meg så langt fra frisk som jeg kan være.

 

Takk for at du heier- det trenger jeg. Klem.

[Skalskalikkeskalskalikke]

Jaja, der var jeg ikke anonym lenger... Men det betyr ikke så mye.

[Anonym bruker]

Oi... Wow! Tusen takk for svar, hadde ikke regnet med at noen ville svare meg så raskt! Det er vel egentlig jobben som er problemet, tror jeg, og at jeg hele livet har vært en "altfor snill pike"... Jeg sier ja, jada, det kan jeg fikse, selv om jeg helst bare vil krype under dyna og bli der... Jeg tar jobben med meg hjem, den kverner 24:7, selv om jeg er bortreist eller har ferie (eller sykemeldt, som nå). Hodet lar meg ikke få hvile. Det er mye ansvar som følger med jobben, vi er få sykepleiere, og plutselig sa det bare stopp... Jeg har blokkert ut alle rop fra kroppen min det siste året, og nå får jeg svi for det...

 

Hvordan kjenner du at du er utbrent? Er du sykemeldt? Min største angst er at legen skal friskmelde meg... For jeg føler meg så langt fra frisk som jeg kan være.

 

Takk for at du heier- det trenger jeg. Klem.

 

Kjenner meg igjen i alt du skriver. For min del kan jeg ikke sykmeldes akkurat nå, da jeg er nødt å få i land noe. Men jeg prioriterer. Mannen min vet at jeg bare må fokusere på jobb, slik at jeg får gjort dette, også skal jeg slappe av etterpå. Dvs han tar seg av ALT hjemme nå. Jeg kan komme hjem og sove, jobbe, spise, jobbe, sove, leve med han og barna, sove, jobbe, osv. Det er en kort periode. Jeg føler meg konstant sliten og tom for energi. Er like sliten når jeg våkner om morgenen som jeg er når jeg legger meg om kvelden, og sover på dagen også. Orker ikke trene, orker ikke besøke/se folk, ta telefoner, åpner ikke en gang facebook eller snapchat - orker ikke forholde meg til andre. Jeg har nok med meg selv.

Problemet er at jeg har opplevd dette en gang tidligere, så nå er jeg førevar - men har egentlig latt det gå for langt, desverre. 

Det er derfor jeg sier til deg at du bare må konsentrere deg om deg selv. La hus være hus, la jobb være jobb og slutt å ta den med hjem. Tenk på deg selv. Om du ikke klarer å fikse deg selv, hvordan skal du håndterer andre og andre ting?

Ser du hva du bør gjøre?

 

Anonymous poster hash: 8d48e...5c0

[Skalskalikkeskalskalikke]

Jeg ser hva jeg BØR gjøre, men aner ikke hvordan jeg skal få det til... Føler meg som verdens største egoist... Jeg vil heller ikke treffe noen, tar sjelden telefonen, men surfer mye på nettet, for å prøve og avlede meg selv og tankene mine. Sjeldent effektivt, men. Mannen min er mye borte, og vi har ikke barn(usikker på om vi skal ha, derav nick'et mitt).

[Anonym bruker]

Først en god nyhet: Jeg kjenner meg godt igjen. Jeg var deg, men er ikke helt deg nå. Det betyr at det vil bli bedre!

I flere måneder isolerte jeg meg, snakket ikke med noen, føltes som jeg skulle miste alle mine venner. Det eskalerte i en tung depresjon i noen uker, før det begynte å lette. Jeg har slitt i over et år og ingen har vel sagt utbrent til meg. Det gikk så langt at jeg ble henvist til dps med ønske om utredning i forhold til personlighetsforstyrrelse.

For ikke lenge siden leste jeg en sak om utbrenthet, og tenkte at det jeg leste var den nærmeste forklaringen jeg har kommet over som passer til meg. Utbrenthet og depresjon kan komme sammen, men ikke alltid.

Herreud, jeg har tilogmed vært utredet for hjertelidelse. Ingen har nevnt utbrent for meg.

 

Så til kuren: Du kommer til å bli frisk, men det kommer til å ta tid. Selv trenger jeg hjelp til å ikke overdrive de få dagene jeg har energi, da kjører jeg ofte full gass. Resultatet er at helingstiden strekker ut, tilstanden forlenges fordi jeg ikke anerkjenner at jeg må ta det rolig nok.

 

Jeg tenker å legge en plan sammen med lege/terapeut om hvordan jeg skal løse dette, skritt for skritt, rolig. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 59d6a...243

[Skalskalikkeskalskalikke]

Tusen, tusen takk! Jeg ser kun mørke nå, men satser på at du har rett... Jeg er veldig takknemlig, og ønsker deg også lykke til videre ❤️