Angående sykemelding 8 uker

[Anonym bruker]

Jeg ble sykemeldt for 6 uker siden, p.g.a PTSD og krisereaksjon p.g.a overgrep som skjedde i barndommen. Jeg jobber i helsevesenet og min psykolog er helt tydelig på at jeg ikke skal tilbake i denne jobben på nåværende tidspunkt p.g.a at det å stelle mannlige pasienter er en trigger for meg og jeg blir verre av dette i den nåværende fasen. Problemet mitt er at jeg ikke ønsker å få tilrettelegging på jobben min, da dette vil føre til at mine kollegaer begynner å snakke om hvorfor jeg ikke steller menn. Vi har andre på arbeidsplassen som har tilrettelegging i forhold til slikt, og dessverre har dette blitt snakket om. Selvsagt ikke på en kritisk måte, men allikevel. Jeg har egentlig nettopp valgt å gå til anmeldelse av forholdet, men det er enda så mye som jeg ikke har kontroll på og jeg er ikke klar i det hele tatt for at dette skal komme ut blant mine kollegaer. Kan NAV tvinge meg til å gå tilbake på jobb når det er slik? Det er jo regler på at 8 uker inn i sykemelding så skal man ut i gradert sykemelding med tilrettelegging........ Blir helt stressa og uvel av denne situasjonen. Noen som har erfaring?

Anonymous poster hash: fb7c7...8e6

[Anonym bruker]

Dytt

Anonymous poster hash: fb7c7...8e6

[Anonym bruker]

I utgangspunktet må du være åpen for tilrettelegging, men det kan jo hende tilretteleggingen kan gjøres på en annen måte, for eksempel ved at du blir lånt ut til en annen avdeling, bare får papirarbeid, tar ansvar for studenter eller noe helt annet. Da trenger det ikke bli så synlig hva som er problemet.

Anonymous poster hash: 1a234...18d

[Anonym bruker]

Takk for svar. Ja, det kan jo være en mulighet, men usikker på om jeg (er ikke sykepleier) har lov å drive med papirarbeid. Var også på tilrettelagt under graviditet for noen år siden, men da viste det seg i ettertid at jeg ikke hadde lov å arkivere journaler. Men, må vel kanskje bare være åpen for det og se hva de kan tilby.

Anonymous poster hash: fb7c7...8e6

[Anonym bruker]

Jeg er sykemeldt for det samme som deg. Eller, dvs, nå er jeg på aap og har permisjon fra min jobb i helsevesenet. Jeg har hele veien møtt stor forståelse fra både lege, nav og arbeidsgiver. Alle har vært klare på at jeg må ta den tiden jeg trenger. Arbeidsgiver vet ikke konkret hva jeg sliter med, men hun vet at det er psykisk. På min arbeidsplass kan det tilrettelegges på alle mulige måter. Jeg kan til og med komme bare for å levere tre middager om dagen og dra igjen. Likevel har jeg enn så lenge ikke hatt noe press på meg om at jeg skal prøve meg i jobben igjen. Til uka skal jeg i møte med nav og arbeidsgiver, og jeg er veldig spent på hva som forventes av meg da. Jeg selv føler at jeg trenger mer tid på meg. 

 

Tenker du selv at du kan takle å jobbe så lenge du får unngå å stelle menn? For meg er situasjonen mer kompleks. Jeg er surrete, glemsk, blir veldig fort stresset der jeg føler alt rakner. Jeg følte at jeg ble en "fare" for pasientene i den forstand at jeg pr idag ikke tør å ha ansvar for å gi medisiner, ikke stoler på at jeg klarer å huske og videreformidle beskjeder fra brukere til sykepleiere feks og ikke klarer å observere på en god måte. 

Anonymous poster hash: e2e35...d4b

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Jeg er nå i prosessen av å erkjenne at disse tingen har skjedd og at jeg skal anmelde selv om det er foreldet. Dette er en stor sak for meg, fordi det involverer mennesker rundt meg og akkurat nå er jeg usikker på hvordan alt vil gå. Jeg kjenner mye på denne usikkerheten, fra å være en person som alltid trenger å ha kontroll, så måtte jeg nå gi slipp på den for å kunne bearbeide det som har skjedd. Det er skummelt og ubehagelig. Føler at jeg har nok med dette for nå, er så mange andre ting som trigger meg, så om jeg bare får tid på meg til å gjøre ting i mitt eget tempo så er det nok mulig at jeg kan komme tilbake i jobben min etterhvert. Jeg er livredd for at dette skal komme ut, bor på en liten plass hvor alle kjenner alle, så nå vil jeg bare ha fokus på meg selv og mine nærmeste. Håper bare NAV har forståelse for dette.

 

Jeg er sykemeldt for det samme som deg. Eller, dvs, nå er jeg på aap og har permisjon fra min jobb i helsevesenet. Jeg har hele veien møtt stor forståelse fra både lege, nav og arbeidsgiver. Alle har vært klare på at jeg må ta den tiden jeg trenger. Arbeidsgiver vet ikke konkret hva jeg sliter med, men hun vet at det er psykisk. På min arbeidsplass kan det tilrettelegges på alle mulige måter. Jeg kan til og med komme bare for å levere tre middager om dagen og dra igjen. Likevel har jeg enn så lenge ikke hatt noe press på meg om at jeg skal prøve meg i jobben igjen. Til uka skal jeg i møte med nav og arbeidsgiver, og jeg er veldig spent på hva som forventes av meg da. Jeg selv føler at jeg trenger mer tid på meg. 

 

Tenker du selv at du kan takle å jobbe så lenge du får unngå å stelle menn? For meg er situasjonen mer kompleks. Jeg er surrete, glemsk, blir veldig fort stresset der jeg føler alt rakner. Jeg følte at jeg ble en "fare" for pasientene i den forstand at jeg pr idag ikke tør å ha ansvar for å gi medisiner, ikke stoler på at jeg klarer å huske og videreformidle beskjeder fra brukere til sykepleiere feks og ikke klarer å observere på en god måte. 

Anonymous poster hash: e2e35...d4b

 

 

Anonymous poster hash: fb7c7...8e6

[Anonym bruker]

Andre?

Anonymous poster hash: fb7c7...8e6

[Anonym bruker]

Nå er det jo slik at sykemelder kan skrive en begrunnelse på hvorfor du skal slippe aktivitetsplikten, så ta det opp med sykemelder i stedet for masse synsing her.

Anonymous poster hash: 580ce...638