1.trimester - stedatter kjempesur pga graviditet

[Anonym bruker]

Hei. Jeg trenger hjelp.

 

Mulig jeg poster på feil sted, men siden jeg er gravid i 1.trimester prøver jeg her.

Jeg er 36 år, og er gift med en mann som er 38. Vi har vært sammen i 4 år, gift i 2. Jeg har ingen barn, men han har en jente på 16 år og en gutt på 14 fra et tidligere forhold, og jeg har et godt forhold til de begge. De bor hos oss 80% pga at mor har mye reising i jobben. Her en kveld skulle vi fortelle de at de skal få en liten bror eller søster. Gutten taklet det fint, han ble faktisk ganske glad. Men jenta taklet det fryktelig dårlig. Hun ble kjempesur, gråt hele kvelden, gjentok gang etter gang at hun IKKE var interessert i flere søsken, og at hun ikke ville ha noe med dette barnet å gjøre. Hun har vært pottesur siden, dette er nå 4 dager siden. Hun har fryst meg fullstendig ut, og ikke snakket til meg siden vi fortalte det. Mannen min sier at vi må gi henne tid, at det vil gå over, men jeg blir jo fryktelig såret. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Mannen min har spurt henne hvorfor hun tar sånn på vei, og hun svarer at nå blir hun glemt, nå blir det bare vi og babyen osv. Han har forklart henne så godt han kan at dette selvfølgelig ikke stemmer. Jeg hadde kanskje forventet dette hvis hun var 11-12 år, men hun er tross alt 16! Jeg blir litt irritert også på dette. Noen gode råd?

Anonymous poster hash: fbac4...93e

[Anonym bruker]

Har ingen gode råd, men kjenner situasjonen. Min manns datter er også i den alderen, men bor ikke hos oss. Det er fra før et svært anstrengt forhold mellom oss, jenta og hennes mor så vi forventet en noe delt reaksjon når hun fikk vite om vårt kommende barn. Først var hun positiv til det, men så snudde hun helt og nekter å godta situasjonen. Beskylder oss for mye rart. Vi var forberedt på dette så selvom det er veldig sårt er det ikke overraskende. Min mann har noe kontakt med henne, men meg fryser hun ut. Vi hadde tidligere et svært nært forhold så det er selvsagt vondt, men jeg tenker at hun er stor nok til å ta litt ansvar selv hvis hun finner ut at hun ønsker å være en del av det. Døren vår er alltid åpen for henne, men det er litt opp til henne å benytte seg av den. Om hun hadde bodd hos oss hadde det egentlig vært det samme. Jeg hadde ikke presset henne til å ha mye kontakt med meg utover et hvisst nivå for høflighetsskyld.

 

Lykke til. Det er ikke lett å stå i en sånn situasjon.

Anonymous poster hash: ca3f4...409

[Anonym bruker]

Samme situasjon her og stedatteren er 19 og har et barn på 1 år selv. Hysteriske tilstander.

 

Anonymous poster hash: 0f63b...5be

[Kjerringa med agurken]

Hva med å involvere henne slik at det ikke "bare" er et halvsøsken hun må konkurrere med? F.eks ta henne med på ultralyd og involvere henne i innkjøp av ting til babyen (hvor dere selvsagt også tar med henne for å kjøpe ting til henne selv også slik at hun føler seg verdsatt). Tror hun bare er redd for å bli tilsidesatt, men involverer du henne i alt det hyggelige så får nok pipa en annen lyd etterhvert. Kommer nok til å gå seg til

[Anonym bruker]

TS her
Tusen takk for tilbakemeldinger. Det er godt å vite at man ikke er helt alene i denne type situasjon. Jeg har følt meg så maktesløs og trist pga dette. Hvordan takler dere det? Greier dere å gi blanke f*** eller er dere triste og leie? Jeg blir fryktelig såret men jeg håper at graviditetshormonene spiller en rolle her, og at jeg takler det bedre etter hvert.

Anonymous poster hash: fbac4...93e

[Anonym bruker]

tenkt litt på hvordan hun føler det, hun kan ikke kontrollere følelsene sine, og hun er redd, usikker og bekymret for at dere skal glemme henne, ta henne på alvor.

 

møt henne med kjærligehet og omsorg og inkluder henne. du kan jo ta en prat med henne, si at du skjønner at hun blir bekjymret men at hennes plass aldri kan erstattes, og at du ser fremt til å få dette barnet og håper hun kan hjelpe deg litt. for det hadde du satt utrolig stor pris på. ta henne med på UL, ta henne med på shopping av babytøy,

 

jeg forstår henne kjempe godt, selv om hun er 16, så må hun få ha lov å ha følelser, og jeg syns det er stort av henne og sette ord på disse følelsene. hun kunne lukket seg inne og gjort det vanskelig for dere å forstå, bruk hennes åpenhet til noe positivt. det handler ikke om deg akkurat nå. du er voksen, det er deg jeg reagerer på her, at du klarer å vri det om til å handle om deg, Det er jo virkelig du som burde vite bedre.

 

forstår at du er proppet av hormoner. men snu situasjonen.

Anonymous poster hash: e90a2...69a

[Anonym bruker]

Det handler i høyeste grad også om den gravide. Må være lov å få egne barn også.

 

Anonymous poster hash: 03ba7...ef6

[Kjerringa med agurken]

Det handler i høyeste grad også om den gravide. Må være lov å få egne barn også.

 

Anonymous poster hash: 03ba7...ef6

Selvsagt, men hun har to andre barn som blir halvsøsken. Når de er der 80%av tida så må også ting tilpasses opp mot de andre ungene slik at de alle sammen kan fungere som en familie. Jenta går garantert gjennom en periode der hun føler at hun kommer til å bli tilsidesatt. Da er det de voksnes ansvar å få barna til å føle seg verdsatt og ikke minst inkludert. Hvis ikke vil ungdommen muligens få det enda verre i forhold til situasjonen når hun ser hvor mye tid dere bruker på den nyankomne babyen. Det er nå de bygger grunnlaget og lager rutiner til når babyen kommer. Går alt bra kan de ende opp med verdens mest kjærlige og omtenksomme storesøster.

[Anonym bruker]

TS her. Stedatteren min har ikke sagt et pip til meg siden hun fikk vite det. Jeg prøvde å snakke med henne i går. Jeg prøvde å forklare at hun ikke blir glemt, at ingen skal ta hennes plass, at vi skal alle være en stor familie og at den lille kommer til å bli superglad i storesøsteren sin. Men hun nekter å høre. Hun svarer bare med 2 setninger, og det er "Jeg vil IKKE ha flere søsken!" og "Jeg skal ikke ha noe med den ungen å gjøre!" Samme hva jeg prøver får jeg dette svaret, og hun er dritsur på meg. Jeg synes dette er kjempevondt, og vet rett og slett ikke hva mer jeg kan gjøre. Selv innlegg gråter og trygler og ber er hun iskald.

 

Anonymous poster hash: fbac4...93e

[Anonym bruker]

TS igjen... siste setningen skulle være: Selv om jeg gråter og trygler og ber er hun iskald... Autokorrektur...

 

Anonymous poster hash: fbac4...93e

[Kjerringa med agurken]

TS her. Stedatteren min har ikke sagt et pip til meg siden hun fikk vite det. Jeg prøvde å snakke med henne i går. Jeg prøvde å forklare at hun ikke blir glemt, at ingen skal ta hennes plass, at vi skal alle være en stor familie og at den lille kommer til å bli superglad i storesøsteren sin. Men hun nekter å høre. Hun svarer bare med 2 setninger, og det er "Jeg vil IKKE ha flere søsken!" og "Jeg skal ikke ha noe med den ungen å gjøre!" Samme hva jeg prøver får jeg dette svaret, og hun er dritsur på meg. Jeg synes dette er kjempevondt, og vet rett og slett ikke hva mer jeg kan gjøre. Selv innlegg gråter og trygler og ber er hun iskald.

 

Anonymous poster hash: fbac4...93e

La det roe seg ned en ukes tid og prøv det med ultralyd eller shopping. Jenter i den alderen er ikke heeeelt stabile. Det kommer til å ordne seg

[Anonym bruker]

Jeg tenker at hun er 16 år har lov å føles som hun Gjør, MEN er stor nok til å kunne høre på hva andre føler og mener. Og det må også være greit at ikke alt skal dreie seg om henne. Prøv å forklare at hun er faktisk snart voksen og at dere selvsagt er like glad i henne uansett, men dette er deres valg og dere ønsker virkelig at hun skal prøve å glede seg litt på deres vegne.

 

Anonymous poster hash: 54f76...847

[KbyK]

med tiden leger alle sår... hvertfall de hvor det er på det gode. om hun er sur hele svangerskapet, så blir nok holdning anerledels da hun får se dette vindunderet og føle på kjærligheten

jeg var selv 16 år da min egen mor kom hjem gravid med en annen, min søster var 11.. der var det jo rama skrik fra den mindre garde for da forsvant all håp om mor og far bli sammen igjen. jeg for min del, syntes jo det var hardt, men så kult med en til! dette vil snu, gi det tid, om det en dag, en uke eller et år. dette vil bli noe positivt. snakk med mannen din da dagene dine er tunge pga situasjonen slik at du ikke fylles opp med frustrasjons og fortvilelse alene.

[Fjellblom]

Jeg vet at min situasjon er annerledees. Her har jeg to fra før, og min mann hadde ingen. Jeg "rådførte" med med de to eldste først, spurte hva de tenkte om å få en bror eller søster, og la vekt på det at min mann ikke hadde egne barn. Jeg la det litt i barnas hender, og hadde nok valgt å ikke få flere om ikke de syntes det var ok. I dag har vi en felles og venter nr to. Vesla på tre er helt mo i knærne når storebror på atten kommer hjem på helgebesøk ;-)

 

Gi henne litt tid, det går seg nok til. 15 åringen her er ikke alltid like glad i lillesøster, men slik er det å være tenåring og stappfull av hormoner ;-)

[Syrin84]

La henne få litt tid! Husker selv jeg syns det var vanskelig og tok litt avstand når min mor ble gravid da jeg var 14. Kan ikke huske jeg ble veldig entusiastisk og glad. Ikke da hun hadde født en gang. Var bare flau osv. Ikke vet jeg hvorfor! Og jeg ville aldri være særlig innvolvert. Tenker på meg selv som en vanlig tenåring med annet å styre med. Ville aldri vært foruten min bror da💕☺️ Kjærligheten til barnet kommer nok☺️