Samlivsbrudd - barna bo fast i huset, mor og far flytter ut og inn

[Anonym bruker]

Noen som har erfaring med å la barna bo fast i huset mens foreldrene tar hver andre uke i huset/leilighet?

Tenker at det kanskje er mer stabilt for ungene, men hvordan er erfaringene deres?

 

Anonymous poster hash: ae2f4...09a

[Anonym bruker]

Jeg har ikke prøvd det selv, men jeg må si jeg liker ideen:) Det må nok være klare regler for hvordan ting skal være i huset(og leiligheten)  da, med tanke på husarbeid og sånt. 

Anonymous poster hash: cbf27...596

[Gullunger]

Jeg har tenkt samme tanken dersom et samlivsbrudd skulle ramme oss...

Synes det høres flott ut, at dere tenker på barnets beste. Kanskje det kan være slik i en overgangsperiode.

[Anonym bruker]

Mine foreldrene prøvde det, men etter noen måneder ga de opp. Ble for slitsomt for dem. Så da måtte jeg og broren min flytte frem og tilbake i mange år. Det var tydeligvis ikke slitsomt for oss.....

 

Til ditt spørsmål så var det mye bedre å slippe å flytte. Det er de voksne som bestemmer at de skal skilles og da bør også de voksne flytte frem og tilbake. Jeg likte ordningen med å kunne bo fast i huset, ha 1 hjem og slippe å pakke hver uke. HATET 50/50-ordningen med all flyttingen frem og tilbake. Det beste med å blit 18 år var å kunne flytte ut av begge hjemmeme for å skape mitt eget hjem. 1 hjem der jeg kunne pakke ut og sette baggen innerst i boden. For alltid.

Anonymous poster hash: 778c0...f54

[Anonym bruker]

Det er et paradoks at det er for slitsomt for voksne, men ok for barn...

 

Et potensielt problem med slik ordning er hvis/når dere får nye partnere.

 

Jeg tenker det beste må være å ha bolig veldig nærme hverandre

 

Anonymous poster hash: 5bbaf...aaf

[Anonym bruker]

Jeg synes i alle fall det var fryktelig slitsomt å pakke alle tingene, flytte frem og tilbake og aldri ha et hjem da jeg var liten. Endte til slutt opp med å bo kun ett sted, og dermed ha konstant dårlig samvittighet for det. Noe drit hele opplegget! Og jeg var heldig med foreldre som var venner.. Synes tanken om at barna blir og foreldrene flytter er veldig fin: foreldrene har satt seg i situasjonen, og de bør ta konsekvensene. Barna får et mer stabilt hjem og et roligere liv.

 

Har hørt om noen som gjør det, men barna synes ikke det er helt topp fordi det alltid er én som mangler i huset (den ene forelderen). De har ikke prøvd noe annet, ser for meg at de ikke ville likt det bedre hvis de prøvde å flytte hele tiden.. Men barn er jo forskjellige, også.

 

Når det gjelder nye partnere: synes at når man har barn fra før bør man bruke lang tid før man flytter sammen med andre. Man kan da være kjærester og bo hver for seg. Helst vente til barna flytter hjemmefra, spør du meg, men er barna små blir jo det vanskelig. Tenker at det kanskje uansett er en mykere overgang for barna å få bo hele tiden i huset sitt, og så får man heller endre på det senere hvis man får nye partnere.

 

Anonymous poster hash: 432fb...db5

[Anonym bruker]

Tenker det blir vanskelig i lengden. Iallfall om man får ny partner og kanskje barn sammen.

Anonymous poster hash: 34b75...e60

[Anonym bruker]

Det er et paradoks at det er for slitsomt for voksne, men ok for barn...

 

Et potensielt problem med slik ordning er hvis/når dere får nye partnere.

 

Jeg tenker det beste må være å ha bolig veldig nærme hverandre

 

Anonymous poster hash: 5bbaf...aaf

 

Det er vel ikke så rart om det er mer slitsomt for de voksne; mine barn flytter frem og tilbake, men de pakker jo ikke selv, og trenger ikke ta ansvar for ting som glemmes? Det er det vi voksne som gjør. I tillegg er det ikke barna som har det overordnede ansvaret for rengjøring, ryddding og utstyr i hus og hjem. Om jeg skulle fortsatt å dele bolig med min eks (om ikke samtidig, men på skift) ville få ting ha forandret seg. Ansvaret for disse tingene ville fortsatt vært mitt, min eks kunne fortsatt sine glade ansvarsløshet og jeg hadde fortsatt vært stuck i en meget lite tilfredsstillende hverdag sånn rent praktisk. Nei, du.

 

Anonymous poster hash: a2015...ab4

[Anonym bruker]

Har litt delte meninger.. Selvfølgelig veldig bra for barna å slippe å flytte annenhver uke. Men over tid vil jeg tro det kan bli litt vanskelig. De bor fortsatt i huset, hvor de har minner fra at mamma og pappa var kjærester og bodde sammen. Vil de kunne gå med et "evig håp" om at mamma og pappa skal bli kjærester igjen? Vil det ikke være naturlig å bo i hvert sitt hus om man får nye partnere og flere barn? Er det verre å bli "røsket opp" hjemmefra da enn å ta det med én gang?

Personlig er jeg imot 50/50 deling. Barn skal ha én fast base. Når sønnen vår er hos pappaen sin annenhver helg, så har han alt av ting der, jeg sender aldri med noen ting. Det for at han skal slippe å føle han bor i bag og er på besøk. Selv om han kanskje kan føle han er på besøk når han blir eldre, det vet man aldri. 

Anonymous poster hash: ddbda...df5

[Anonym bruker]

 

Det er et paradoks at det er for slitsomt for voksne, men ok for barn...

 

Et potensielt problem med slik ordning er hvis/når dere får nye partnere.

 

Jeg tenker det beste må være å ha bolig veldig nærme hverandre

 

Anonymous poster hash: 5bbaf...aaf

Det er vel ikke så rart om det er mer slitsomt for de voksne; mine barn flytter frem og tilbake, men de pakker jo ikke selv, og trenger ikke ta ansvar for ting som glemmes? Det er det vi voksne som gjør. I tillegg er det ikke barna som har det overordnede ansvaret for rengjøring, ryddding og utstyr i hus og hjem. Om jeg skulle fortsatt å dele bolig med min eks (om ikke samtidig, men på skift) ville få ting ha forandret seg. Ansvaret for disse tingene ville fortsatt vært mitt, min eks kunne fortsatt sine glade ansvarsløshet og jeg hadde fortsatt vært stuck i en meget lite tilfredsstillende hverdag sånn rent praktisk. Nei, du.

 

Anonymous poster hash: a2015...ab4

Jeg synes ikke argumentene er gode nok.

 

Det er vel ikke mer jobb å pakke for seg selv enn barna. Lettere synes jeg faktisk. Lettere å glemme badedrakt, hockeykølle og tjukke votter til barna.

 

At det er vanskeligere å holde huset rent. Joda...men synes ikke det holder heller.

 

Hvis eksen er en forvokst unge er det vanskelig å se at 50/50 er ideelt

 

 

Anonymous poster hash: 5bbaf...aaf

[Superdolly]

 

Det er et paradoks at det er for slitsomt for voksne, men ok for barn...

 

Et potensielt problem med slik ordning er hvis/når dere får nye partnere.

 

Jeg tenker det beste må være å ha bolig veldig nærme hverandre

 

Anonymous poster hash: 5bbaf...aaf

 

Det er vel ikke så rart om det er mer slitsomt for de voksne; mine barn flytter frem og tilbake, men de pakker jo ikke selv, og trenger ikke ta ansvar for ting som glemmes? Det er det vi voksne som gjør. I tillegg er det ikke barna som har det overordnede ansvaret for rengjøring, ryddding og utstyr i hus og hjem. Om jeg skulle fortsatt å dele bolig med min eks (om ikke samtidig, men på skift) ville få ting ha forandret seg. Ansvaret for disse tingene ville fortsatt vært mitt, min eks kunne fortsatt sine glade ansvarsløshet og jeg hadde fortsatt vært stuck i en meget lite tilfredsstillende hverdag sånn rent praktisk. Nei, du.

 

Anonymous poster hash: a2015...ab4

 

Jeg tenkte på det samme som du, ...ab4, skriver om. Det overordnete ansvaret for rengjøring, innkjøp, klesvask, alle praktiske ting er de voksnes. Og hvis man har gått og irritert seg over en mann som aldri bidrar i hjemmet, aldri vasker gulv, tørker smuler av kjøkkenbenken eller setter på en klesvask, hva tilsier at han skulle endre seg i en slik boform? Eksen kommer på fredag og da kan jo hun ta det...Jeg tror personlig ikke disse kamelene blir lettere å svelge etter et samlivsbrudd.

 

Så velger man en slik løsning tenker jeg at det må man tenke nøye gjennom, og sette opp helt klare avtaler om hvem som gjør hva av husarbeid, og i hvilken tilstand huset skal være når man bytter. Og i tillegg hva man gjør hvis den ene bryter disse avtalene.

 

Det høres ut som en grei løsning for barna, men jeg tenker at det kan være en løsning som hever konfliktnivået mellom de voksne.

[Anonym bruker]

Jeg jobber med ei der ungene bor fast hjemme og de syns det fungererveldig bra 😊

 

Anonymous poster hash: 200d5...9c2

[Anonym bruker]

 

Har litt delte meninger.. Selvfølgelig veldig bra for barna å slippe å flytte annenhver uke. Men over tid vil jeg tro det kan bli litt vanskelig. De bor fortsatt i huset, hvor de har minner fra at mamma og pappa var kjærester og bodde sammen. Vil de kunne gå med et "evig håp" om at mamma og pappa skal bli kjærester igjen? Vil det ikke være naturlig å bo i hvert sitt hus om man får nye partnere og flere barn? Er det verre å bli "røsket opp" hjemmefra da enn å ta det med én gang?

 

Personlig er jeg imot 50/50 deling. Barn skal ha én fast base. Når sønnen vår er hos pappaen sin annenhver helg, så har han alt av ting der, jeg sender aldri med noen ting. Det for at han skal slippe å føle han bor i bag og er på besøk. Selv om han kanskje kan føle han er på besøk når han blir eldre, det vet man aldri.

 

Anonymous poster hash: ddbda...df5

Er enig i at 50/50 ikke er optimalt. Men ville du vært like enig hvis han var hos deg bare annen hver helg..?

 

 

Anonymous poster hash: 432fb...db5

[Anonym bruker]

 

Det er et paradoks at det er for slitsomt for voksne, men ok for barn...

 

Et potensielt problem med slik ordning er hvis/når dere får nye partnere.

 

Jeg tenker det beste må være å ha bolig veldig nærme hverandre

 

Anonymous poster hash: 5bbaf...aaf

Det er vel ikke så rart om det er mer slitsomt for de voksne; mine barn flytter frem og tilbake, men de pakker jo ikke selv, og trenger ikke ta ansvar for ting som glemmes? Det er det vi voksne som gjør. I tillegg er det ikke barna som har det overordnede ansvaret for rengjøring, ryddding og utstyr i hus og hjem. Om jeg skulle fortsatt å dele bolig med min eks (om ikke samtidig, men på skift) ville få ting ha forandret seg. Ansvaret for disse tingene ville fortsatt vært mitt, min eks kunne fortsatt sine glade ansvarsløshet og jeg hadde fortsatt vært stuck i en meget lite tilfredsstillende hverdag sånn rent praktisk. Nei, du.

 

Anonymous poster hash: a2015...ab4

Det er et poeng. Vanskelig å holde orden og slikt. Krever nok at man er litt like og samkjørte på dette.

 

Anonymous poster hash: 432fb...db5

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Ser at det vil bli vanskelig når ny partner kommer inn i bildet, men nye barn trenger vi ikke bekymre oss for da vi begge er godt voksne. Liker ikke 50/50 ordning, det måtte i såfall bli hvis vi bodde veldig nært hverandre.

Prøver bare å finne den beste løsningen for barna, og oss foreldre, og det er jammen ikke lett.

 

Anonymous poster hash: ae2f4...09a

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Ser at det vil bli vanskelig når ny partner kommer inn i bildet, men nye barn trenger vi ikke bekymre oss for da vi begge er godt voksne. Liker ikke 50/50 ordning, det måtte i såfall bli hvis vi bodde veldig nært hverandre.

Prøver bare å finne den beste løsningen for barna, og oss foreldre, og det er jammen ikke lett.

 

Anonymous poster hash: ae2f4...09a

Uansett veldig bra at dere prøver å finne den beste løsningen for barna. Det er et godt utgangspunkt. Håper dere klarer å holde på det fokuset og være foreldre til barna er voksne.

 

Anonymous poster hash: 432fb...db5

[Anonym bruker]

 

 

Det er et paradoks at det er for slitsomt for voksne, men ok for barn...

 

Et potensielt problem med slik ordning er hvis/når dere får nye partnere.

 

Jeg tenker det beste må være å ha bolig veldig nærme hverandre

 

Anonymous poster hash: 5bbaf...aaf

Det er vel ikke så rart om det er mer slitsomt for de voksne; mine barn flytter frem og tilbake, men de pakker jo ikke selv, og trenger ikke ta ansvar for ting som glemmes? Det er det vi voksne som gjør. I tillegg er det ikke barna som har det overordnede ansvaret for rengjøring, ryddding og utstyr i hus og hjem. Om jeg skulle fortsatt å dele bolig med min eks (om ikke samtidig, men på skift) ville få ting ha forandret seg. Ansvaret for disse tingene ville fortsatt vært mitt, min eks kunne fortsatt sine glade ansvarsløshet og jeg hadde fortsatt vært stuck i en meget lite tilfredsstillende hverdag sånn rent praktisk. Nei, du.

 

Anonymous poster hash: a2015...ab4

Jeg synes ikke argumentene er gode nok.

 

Det er vel ikke mer jobb å pakke for seg selv enn barna. Lettere synes jeg faktisk. Lettere å glemme badedrakt, hockeykølle og tjukke votter til barna.

 

At det er vanskeligere å holde huset rent. Joda...men synes ikke det holder heller.

 

Hvis eksen er en forvokst unge er det vanskelig å se at 50/50 er ideelt

 

 

Anonymous poster hash: 5bbaf...aaf

 

 

Altså, det er jo ikke bare snakk om å "holde huset rent". Det er snakk om å dele alle steder man bor, alle bruksgjenstander, alt alt, med eksen sin (husk på det, da - det er ikke kjæresten din, det er en du har vært kjæreste med), og aldri helt få ha sitt eget (med mindre man har TRE steder å bo, da, men det har vel de færreste råd til). Det er ikke bare snakk om vasking, det er snakk om å ha ting i orden, sørge for at det er nok mat i skuffer og skap, om rydding og om ansvar for at ting ser sånn noenlunde trivelig ut. Jeg hadde blitt sprø av det, om jeg skulle delt det med eksen min.

 

Man trenger faktisk ikke være en forvokst unge for å ikke få det der til å funke i samarbeid med en annen. Min eks klarer seg helt utmerket selv, han, men ansvaret MÅ hvile på ham, ellers gjør han det bare ikke.

 

Anonymous poster hash: a2015...ab4

[Anonym bruker]

Jeg syns man heller burde bosette seg så nært hverandre at man praktisk talt er naboer. Leste noe en gang om en familie hvor mor og far gikk fra hverandre, men bodde i leiligheter vegg i vegg slik at datteren hadde en dør som gikk til hver leilighet(?). Hun hadde sitt rom og slapp å flytte, og de hadde vær sin uke. Likevel kunne nå alltids datteren ta seg turen til andre siden om hun trengte å f.eks snakke med mamma i en pappa-uke. Pappa og mamma så ikke stort til hverandre som jeg husker. Kjempesmart! Men man må nok klare å samarbeide godt og være venner etter bruddet da. 

Anonymous poster hash: 8147d...181

[Anonym bruker]

Enig med deg, ..181! Det er sånn vi har det faktisk. Vi ser hverandre ikke fra hjemmene våre, men det er under 200 meter å gå. Superpraktisk, og ikke noe stress om noen mangler noe eller noen savner hverandre.

Anonymous poster hash: a2015...ab4

[Nyttårs barn]

Tror ikke dette er praktisk gjennomførbart i lengden. Høres så greit ut, men husk at de voksne også skal gå videre. Kanskje få nye partnere, kjøpe ny sofa, male stua osv. Det kan gå en periode mens alt er nytt, og hver av foreldrene leier seg et sted kanskje.

Eller mener du at de voksne skal ha en felles leilighet de bor i annenhver uke, den uka de ikke har barn?

 

Da tror jeg det er bedre å kjøpe i nærheten av hverandre.

Om man er veldig flinke til å samarbeide så går det jo an å kjøpe en tomannsbolig og bo i hver sin del.

Eller bo i umiddelbar nærhet, samme gate eller noe sånt.

Må si jeg hadde vært skeptisk til å innlede et forhold til en mann som fortsatt delte bolig med eksdama.

[Leeloo76]

Bodde ikke Jan Teigen og Anita Skorgan i hver sin del av en tomannsbolig etter at de ble skilt, høres lurt ut?

 

Kunne godt hatt en slik ordning. Vi bor nå 5 min unna hverandre, så får teste det først. Kunne fint levd med at vi delte på huset og leiligheten annenhver uke, om det fungerte bedre for ungene.

 

Får man ny partner kan man jo være en del hos dem de barnefrie ukene (men nå har jeg ikke noe ønske om ny samboer før ungene er store).

[Anonym bruker]

Vi bodde annenhvert døgn i huset i en periode vi hadde det vanskelig og var på vei til å gå fra hverandre. Barna var små og for at det ikke skulle bli så lenge mellom hver gang de så den andre forelderen og for at de ikke skulle bli kastet frem og tilbake så gjorde vi det sånn til vi fikk løst våre problemer. I den perioden klarte vi ikke å bo sammen uten krangling så det ble den beste løsningen der og da for ungene.

 

Det fungerte veldig greit egentlig. Han leverte i bhg om morgnen etter sitt døgn, dro på jobb og hjem til mora si etter jobb. Jeg hentet i bhg, var sammen med ungene til neste morgen hvor jeg leverte i bhg og dro på jobb, han hentet osv. Jeg har en hytte 20 min unna hjemme som jeg bodde på de dagene jeg ikke var hjemme. Annen hver helg hadde vi barna. Da bodde han hjemme med de og jeg tok de med på hytta. Jeg kjøpte inn til middager til de dagene jeg bodde hjemme og han til da han bodde hjemme. Forlot huset sånn det så ut da vi kom osv. Klesvask og støvsuging tok jeg stortsett, da mannen ikke er særlig god på å se når det trengs.

 

Dette var ikke tenkt som en varig løsning, men til vi fant ut av ting som sagt. Det tok noen mnd. Vi endte med å flytte sammen igjen til slutt.

 

Kan tenke meg at annenhver uke hjemme går fint inntil det kommer nye kjærester inn i bildet. Det kompliserer ting.

 

Ang å pakke med seg ting hver dag så var ikke det mye å pakke for min del som var hjemme annenhver dag. Hadde klær og tannbørste og sminke begge steder.

 

Anonymous poster hash: bbd4f...79c

[Gemini77]

Vi praktiserte dette i 4 mnd men fungerte absolutt ikke for vår datter. Sønnen vår gikk det greit med. Men hun fikk veldig seperasjonsangst ved at det ble for ustabilt hvem som var i huset med henne. Turte ikke legge seg uten å holde meg i (eller Pappan da han var der) i hånden. Bare gråt og trivdes ikke. Så fikk Pappan egen leilighet og jeg tok over huset. Så lagde vi to fine rom til de der og alt dobbelt og de ble levert på skolen av en på fredager og hentet av den andre. Da falt alt på plass for datteren våres og ting ble forutsigbart igjen. Hun visste at jeg alltid ville være i huset hos meg og Pappan i hans.

[Anonym bruker]

Når barn bytter hjem så er det vel gjerne slik at foreldre pakker og ser til at de har alt de trenger,- begge steder. Barna må "bare" huske hvor de skal..

 

Voksne bytter,- og hvordan er det da med og ta etter husvask, bytte på senger, vask av barnas klær, vedlikehold plen og hus, fordeling av dette... Det er jo kime til store konflikter mellom personer i parforhold som fungere supert,- hvordan blir det ikke etter en skilsmisse?? Med TO bosteder og bli enig OM? Voksen må da passe på at BARNA har det de trenger og at de selv tar med seg alt de trenger. Hvordan gjør man det med nye potensielle partnere og intimitet i felles "bolig nr2??"

 

Hvorfor kan man ikke på PAPIRET ha 50/50, men i praksis la barna bo til en forelder,- og være annenhver helg hos den andre. Så bytter man etter 6mndr, eller ved årsskifte....Barna trenger ikke MÅTTE velge,- foreldre velger, først bor dere mest hos mamma,- neste år/etter 6mnd, bor dere mest hos pappa....Også bytter man slik.. Eller man DA velger,- som voksen og flytte...At barna bor i "huset sitt",- og de voksne bytter etter et år...Men tror ærlig talt barna er mer flyttbare en voksne,- og foreldre som er utilpass og ikke føler seg hjemme er nok, for de fleste barn, vanskeligere og takle enn og flytte selv..

 

jeg tror flere og flere velger 50/50deling fordi man vil ha en uke "fri",- og en uke med barn...Ingen vil risikere og sitte med "svarteper" og ha barna alle hverdager og "fri bare" annenhver helg...Mens man ser partner har hver ettermiddag fri...Alle sier jo at de vil ha barna mest mulig, DERFOR velger de og dele de likt,- men noen,- sier ikke alle, hører man tydelig velger 50-50 fordi det er dagene UTEN barn som teller.... Men det er ikke lov og si..

Anonymous poster hash: 5f63e...25a

[Gemini77]

 

Når barn bytter hjem så er det vel gjerne slik at foreldre pakker og ser til at de har alt de trenger,- begge steder. Barna må "bare" huske hvor de skal..

 

Voksne bytter,- og hvordan er det da med og ta etter husvask, bytte på senger, vask av barnas klær, vedlikehold plen og hus, fordeling av dette... Det er jo kime til store konflikter mellom personer i parforhold som fungere supert,- hvordan blir det ikke etter en skilsmisse?? Med TO bosteder og bli enig OM? Voksen må da passe på at BARNA har det de trenger og at de selv tar med seg alt de trenger. Hvordan gjør man det med nye potensielle partnere og intimitet i felles "bolig nr2??"

 

Hvorfor kan man ikke på PAPIRET ha 50/50, men i praksis la barna bo til en forelder,- og være annenhver helg hos den andre. Så bytter man etter 6mndr, eller ved årsskifte....Barna trenger ikke MÅTTE velge,- foreldre velger, først bor dere mest hos mamma,- neste år/etter 6mnd, bor dere mest hos pappa....Også bytter man slik.. Eller man DA velger,- som voksen og flytte...At barna bor i "huset sitt",- og de voksne bytter etter et år...Men tror ærlig talt barna er mer flyttbare en voksne,- og foreldre som er utilpass og ikke føler seg hjemme er nok, for de fleste barn, vanskeligere og takle enn og flytte selv..

 

jeg tror flere og flere velger 50/50deling fordi man vil ha en uke "fri",- og en uke med barn...Ingen vil risikere og sitte med "svarteper" og ha barna alle hverdager og "fri bare" annenhver helg...Mens man ser partner har hver ettermiddag fri...Alle sier jo at de vil ha barna mest mulig, DERFOR velger de og dele de likt,- men noen,- sier ikke alle, hører man tydelig velger 50-50 fordi det er dagene UTEN barn som teller.... Men det er ikke lov og si..

 

Anonymous poster hash: 5f63e...25a

Siste avsnittet ditt er så langt unna sannheten for meg, og også for de jeg kjenner som har 50-50 iallefall. Har enda til gode å høre at man velger 50-50 pga friuken. Her gjør det vondt når jeg ikke ser barna men har full forståelse for at barna vil se Pappan like mye.