Nyutdannet lærer, får angst av klasseromsopplevelser

[Anonym bruker]

Jeg var ferdig utdannet grunnskolelærer i fjor vår. Var arbeidsledig frem til jul, begynte i jobb på ungdomsskole i januar. Har alltid vært litt stille og beskjeden av meg, ikke den som liker å ta masse plass. Men jeg elsker fagene mine og har alltid likt å jobbe med unge. Men nå opplever jeg at hverdagen i klasserommet er en helt annet enn den jeg opplevde i praksis. Jeg blir dårlig av å oppleve elever som åpenbart ønsker å ramme meg kun fordi jeg er lærer. Ingen konflikter eller liknende, de er bare skoleleie og synes enhver lærer er en fiende. Og jeg klarer ikke å ikke ta det personlig. Gruer meg til  jobbe, gruer meg til hånlatter dersom jeg skulle komme til å si eller gjøre noe feil. 

 

Hvilke arbeidsmuligheter finnes det for en lærer som åpenbart har havnet på helt feil hylle?

Anonymous poster hash: b774f...2c8

[Anonym bruker]

 

Jeg var ferdig utdannet grunnskolelærer i fjor vår. Var arbeidsledig frem til jul, begynte i jobb på ungdomsskole i januar. Har alltid vært litt stille og beskjeden av meg, ikke den som liker å ta masse plass. Men jeg elsker fagene mine og har alltid likt å jobbe med unge. Men nå opplever jeg at hverdagen i klasserommet er en helt annet enn den jeg opplevde i praksis. Jeg blir dårlig av å oppleve elever som åpenbart ønsker å ramme meg kun fordi jeg er lærer. Ingen konflikter eller liknende, de er bare skoleleie og synes enhver lærer er en fiende. Og jeg klarer ikke å ikke ta det personlig. Gruer meg til  jobbe, gruer meg til hånlatter dersom jeg skulle komme til å si eller gjøre noe feil. 

 

Hvilke arbeidsmuligheter finnes det for en lærer som åpenbart har havnet på helt feil hylle?

 

Anonymous poster hash: b774f...2c8

 

Hva med å jobbe i barneskolen i stedet for, kanskje med de yngste?

 

Anonymous poster hash: b8af4...3e5

[Anonym bruker]

Bytt skole.

Ungdomsskolelærere er et eget slag. Ihvertfall når man er uerfaren og usikker så kan ungdomsskolen være skremmende.

 

Sjøl er jeg på videregående og det er en helt annen opplevelse.

 

Men barneskolen kan være en fin start til å opparbeide seg trygghet i læreryrket. Særlig når det gjelder klasserommet.

 

Men om du føler at du ikke er på helt feil plass, så kommer ofte tryggheten med erfaring. Jeg grua meg til enkelte klasser de første månedene jeg jobbet. Men nå gjør jeg ikke det. Nå merker jeg at autoriteten min er på plass. 😊

 

Anonymous poster hash: bce26...04c

[Anonym bruker]

Så vondt å oppleve dette. Her tror jeg rett og slett elevene prøver deg ut. Er det i by eller bygd du jobber nå?

 

Jeg husker godt første året mitt som lærer i ungdomskolen, det var ikke det beste. Har du noen som du kan snakke med blant kollegaene dine?

 

Lykke til! :-)

 

Hilsen lærer som nå har vært i ungdomskolen i 13 år :-)

 

Anonymous poster hash: 49f6e...40b

[Anonym bruker]

Tusen takk for de seriøse svarene, jeg var forberedt på å få ufine svar og bli latterliggjort. 

 

Jeg jobber i en by, hovedsakelig med 10. trinn. Ja, elevene tester meg helt sikkert ut. Jeg klarer å holde en slags maske i klasserommet, men jeg vantrives forferdelig med situasjonen. Det å prøve meg på barneskolen var kanskje ikke så dumt. Problemet er at jeg ikke har pedagogikk som kvalifiserer meg til å jobbe med de minste, og jeg kan lite om grunnleggende lese- og skriveopplæring. Men det hjalp veldig å høre at andre har hatt det på samme måte!

 

HI

 

Anonymous poster hash: b774f...2c8

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for de seriøse svarene, jeg var forberedt på å få ufine svar og bli latterliggjort.

 

Jeg jobber i en by, hovedsakelig med 10. trinn. Ja, elevene tester meg helt sikkert ut. Jeg klarer å holde en slags maske i klasserommet, men jeg vantrives forferdelig med situasjonen. Det å prøve meg på barneskolen var kanskje ikke så dumt. Problemet er at jeg ikke har pedagogikk som kvalifiserer meg til å jobbe med de minste, og jeg kan lite om grunnleggende lese- og skriveopplæring. Men det hjalp veldig å høre at andre har hatt det på samme måte!

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: b774f...2c8

Jeg tror absolutt alle nyutdannede føler seg slik. I mange andre jobber kan man jo ofte ha litt gradvis tilvenning, men som nyutdannet lærer skal man jo brått ha eneansvaret for 30 hormonelle 16åringer, og i tillegg lære dem et fag maks 30% bryr seg om...

Det er en tøff start.

 

Men det går seg til. Og nå stortrives jeg i klasserommet. Ikke like mye i alle grupper og alle fag, men jeg har mange timer i uka som jeg faktisk går og gleder meg til. 😊

 

Anonymous poster hash: bce26...04c

[Anonym bruker]

Hva med å prøve seg i 5.-7.-klasse? Da hade du vel den rette pedagogikken, samtidig som du slipper de verste tenåringshormonene.

 

Jeg har vært lærer i åtte år, og har nå 10. klasse. Det første året synest jeg var KJEMPETØFT, og vurderte å slutte ca én gang i uka. Gikk ofte hjem fra jobb og gråt.

 

Det ble heldigvis bedre. Jeg ble tryggere på meg selv. Jeg visste hele tiden at jeg hadde mye kunnskap/kunne fagene mine, men jeg var usikker på hvordan jeg skulle takle tenåringer i opposisjon, og ville ikke la de få makt over meg.

 

Løsningene ble å identifisere hvem som var lederene i klassene (underviste i tre ulike klasser) og legge en strategi for å takle disse elevene. Les elevmappene deres for å finne ut mer om dem, snakk med andre lærere og elevene selv, og finn ut hva de liker, hva de er usikre på etc. Kanskje trenger de ekstra oppbakking i det faget du har dem i? Kanskje har de nettopp opplevd skilsmisse eller dødsfall i familien og trenger litt ekstra bekreftelse på at de blir sett? Kanskje har du hørt på lærerrommet av bråkmakeren i klassen ble matchvinner i en fotballkamp i helga?

 

Får du "kontroll" på disse lederene/skapt en god relasjon med dem, så ruler du i klasserommet. Dette betyr ikke å la de få viljen sin eller at de får bestemme, men finner du en måte å takle disse lederene på, så får du respekt fra hele klassen.

 

Nå er jeg så trygg på meg selv og egen autoritet og kunnskap at dette ikke er et problem lenger. Med erfaring så leser jeg elevene raskt, og bruker de første ukene med en ny klasse til å finne ut hvordan klassens indre liv er.

 

Jeg elsker jobben min i dag, og tror at meg for åtte år siden hadde blitt imponert av meg selv nå i klasserommet. Det er fantastisk å få være med på å forme disse tenåringene, og jeg ser på det som et stort kompliment når elevene og foreldrene deres sier rett ut at de håper jeg blir læreren til yngre barn/søsken også.

 

Ikke gi opp nå HI, det er helt normalt å føle seg på dypt vann det første året. Jeg lover deg at det blir bedre.

 

Anonymous poster hash: f958f...532

[Anonym bruker]

Hva med å prøve seg i 5.-7.-klasse? Da hade du vel den rette pedagogikken, samtidig som du slipper de verste tenåringshormonene.

 

Jeg har vært lærer i åtte år, og har nå 10. klasse. Det første året synest jeg var KJEMPETØFT, og vurderte å slutte ca én gang i uka. Gikk ofte hjem fra jobb og gråt.

 

Det ble heldigvis bedre. Jeg ble tryggere på meg selv. Jeg visste hele tiden at jeg hadde mye kunnskap/kunne fagene mine, men jeg var usikker på hvordan jeg skulle takle tenåringer i opposisjon, og ville ikke la de få makt over meg.

 

Løsningene ble å identifisere hvem som var lederene i klassene (underviste i tre ulike klasser) og legge en strategi for å takle disse elevene. Les elevmappene deres for å finne ut mer om dem, snakk med andre lærere og elevene selv, og finn ut hva de liker, hva de er usikre på etc. Kanskje trenger de ekstra oppbakking i det faget du har dem i? Kanskje har de nettopp opplevd skilsmisse eller dødsfall i familien og trenger litt ekstra bekreftelse på at de blir sett? Kanskje har du hørt på lærerrommet av bråkmakeren i klassen ble matchvinner i en fotballkamp i helga?

 

Får du "kontroll" på disse lederene/skapt en god relasjon med dem, så ruler du i klasserommet. Dette betyr ikke å la de få viljen sin eller at de får bestemme, men finner du en måte å takle disse lederene på, så får du respekt fra hele klassen.

 

Nå er jeg så trygg på meg selv og egen autoritet og kunnskap at dette ikke er et problem lenger. Med erfaring så leser jeg elevene raskt, og bruker de første ukene med en ny klasse til å finne ut hvordan klassens indre liv er.

 

Jeg elsker jobben min i dag, og tror at meg for åtte år siden hadde blitt imponert av meg selv nå i klasserommet. Det er fantastisk å få være med på å forme disse tenåringene, og jeg ser på det som et stort kompliment når elevene og foreldrene deres sier rett ut at de håper jeg blir læreren til yngre barn/søsken også.

 

Ikke gi opp nå HI, det er helt normalt å føle seg på dypt vann det første året. Jeg lover deg at det blir bedre.

 

Anonymous poster hash: f958f...532

 

 

Dette var utrolig godt å lese. Og gode råd. Tusen takk!

 

Ja, jeg har ped for 5.-7. Tenker at det er vanskelig å få jobb på en barneskole dersom man kun kan undervise på mellomtrinnet, men det er jo ikke verre enn at jeg prøver.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b774f...2c8

[Anonym bruker]

Jeg er ikke lærer, så mulig mitt tips er helt på jordet,men hva med å lese deg opp på ungdoms mentale utvikling? Sette deg skikkelig inn i hva som faktisk foregår i hjernene deres på den alderen og kanskje det igjen kan hjelpe deg å ufarliggjøre de på en måte?

Anonymous poster hash: 823a1...9f9

[Anonym bruker]

 

Jeg er ikke lærer, så mulig mitt tips er helt på jordet,men hva med å lese deg opp på ungdoms mentale utvikling? Sette deg skikkelig inn i hva som faktisk foregår i hjernene deres på den alderen og kanskje det igjen kan hjelpe deg å ufarliggjøre de på en måte?

 

Anonymous poster hash: 823a1...9f9

 

 

 

Jeg har lest en hel masse, både som pensum og etter at jeg begynte i jobb. Jeg vet en god del om ungdoms utvikling, utfordringer osv. Problemet er bare at det er milelangt mellom teori og praksis. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: b774f...2c8

[Anonym bruker]

Ungdomsskolen kan nok være et helvete. Tror kanskje det var enda verre for 30 år siden. Elvene ...uff. Bestemte meg tidlig for at dit skal jeg ihvertfall ikke tilbake. Men så ble jeg heller ikke lærer da..

Var vitne til flere læreres nervøse sammenbrudd fra min lille nerde-bastion nest fremst på vindusrekka....

 

Anonymous poster hash: fc4a4...fb6

[Kubbelyset]

Jeg er ikke lærer men sykepleier. Kjenner meg imidlertid veldig igjen i det du skriver. Da jeg var nyutdannet slet jeg veldig med alt ansvaret, var livredd for å gjøre noe feil og mistrivselen kom ganske fort. Men etterhvert som jeg jobbet meg litt opp så kom tryggheten litt etter litt. Det hjalp også å snakke med erfarne sykepleiere om hvordan jeg følte det. De fleste sa at de også hadde det sånn når de var nyutdannet. Har du en kollega du kan snakke med om dette?

[Anonym bruker]

Jeg er heller ikke lærer, men psykolog og kjenner meg godt igjen i hvor overveldende det var å være fersk. Det var plutselig meningen at jeg skulle kunne "alt" og en masse folk så på meg og forventet at jeg skulle inneha kunnskapen som endret livet deres. Vet at veldig mange på mitt kull hadde det på akkurat samme måte, kanskje det første året. Det hjelper å vite at det er greit å spørre en kollega om råd, og at de aller fleste har hatt det som du har det nå. De som ikke kjenner på usikkerhet i det hele tatt, er sannsynligvis ikke så veldig gode i jobben sin heller. 

Anonymous poster hash: 5026e...a88

[Anonym bruker]

Jeg er heller ikke lærer, men jurist, men jeg følte det akkurat som deg da jeg var nyutdannet og fikk en saksbehandlerjobb i staten. Hva, skal JEG vurdere og bestemme dette, liksom?! Men det går seg til, og etterhvert blir det som regel greit.

 

Anonymous poster hash: 23034...42c

[Nyttårs barn]

Kanskje du ville trives bedre i vgs HI?

Du sier du elsker fagene dine, kanskje du får mer faglige utfordringer i videregående. Kan du ikke bygge litt på det du har, ta en årsenhet i noe så får du vel flere muligheter som lærer.

Ellers så tror jeg alle skoler og klasse har sin egen "kultur", og det er mye mulig at du har vært litt uheldig.

[Lektor Doppler med tillegg]

Jeg var veldig bekymret da jeg startet som lærer. Jeg var redd elevene, de er fysisk større enn meg. I tillegg var nok ikke pedagogikken min den beste, og jeg slet med å motivere elevene og ble bare frustrert. Jeg fikk et spark bak og endret tankemønster. Jeg så at mye av problematikken lå hos meg. Etter hvert skjønte jeg at elevene var i grunn hyggelige, om enn ikke så motiverte. Og jeg fant læreren i meg. Men det tok nok et par år før jeg våget å stole helt på at jeg hadde kontroll. 

 

Å komme inn i en 10. klasse tror jeg kan være beintøft. De er allerede en etablert gruppe, og noen grupper med elever er ikke bra. Ha tro på at du kan og at du er sjefen. Så kommer elevene til å tro det samme. Merker de at du er svak er du bytte.. 

[Anonym bruker]

Du er overhodet ikke den første læreren som føler det slik. "Praksissjokket" er for mange enormt når de først begynner å jobbe. Det er, som du ser av andre svar her, heller ikke unikt for læreryrket.

 

Jeg er nok ganske lik deg på mange måter. Jeg er forsiktig og til tider sjenert. Jeg er ikke den som roper høyest, og jeg liker heller ikke å skille meg ut. Men lærer, DET skulle jeg bli!! Det ble jeg også. Jeg fikk rimelig bakoversveis da jeg begynte å jobbe. Men GUD så mye jeg lærte de første åra! Ikke fag, men alt det andre!! Pedagogen i meg fikk virkelig kjørt seg... Klasseledelse burde nesten vært eget fag...hehe... Men, jeg var heldig, og ble veldig godt mottatt og ivaretatt av kolleger og ledelsen ved skolen. Jobbet i tillegg på en skole i en "beryktet bydel". Barneskole.

 

Jeg vurderte å gi opp i løpet av det første året, men gav heldigvis ikke opp, noe jeg er veldig glad for. Jeg elsker jobben min!

 

Jobbet noen år i ungdomsskolen, og synes faktisk det var enklere å forholde seg til eldre elever, men ønsket meg likevel tilbake til barneskolen etterhvert. Det er noe helt spesielt å jobbe med de minste barna synes jeg...! Var veldig heldig som fikk "tilbake jobben" ved den skolen jeg hadde jobbet som nyutdannet, og der jobber jeg den dag i dag. Stortrives 😊

 

Anonymous poster hash: db5fe...311

[Anonym bruker]

Du har alt fått ange gode råd her, så jeg skal ikke skrive så mye, men jeg har også et tips.

 

Som de andre skrver er reaksjonen din helt vanlig. Praksisperioden kan ikke sammenliknes med å være lærer, og det første året som lærer tror jeg de aller fleste lærer har minst et mindre sammenbrudd der de angrer veldig på yrkesvalget sitt.

 

Noe jeg synes fungerer godt er å bli godt kjent med elevene mine. Jeg jobbet i ungdomsskolen før, nå jobber jeg i VGS og har bl.a. en del yrkesfagsklasser med bare gutter på 16-17 år som overhode ikke er interessert i mine fag. Da må jeg gå en annen vei. Så nr de sitter og jobber, og til dels i friminuttene, så småprater jeg med dem, om alt mulig. Jeg spør om hva de driver med på fritiden, diskuterer filmer og serier (de elsker at jeg er fan av GOT for eksempel), forteller små anekdoter som får dem til å le osv. Jeg er alltid velig tydelig på å ikke bli for "kompis", men er venlig og viser interesse. Så følger jeg det opp, spør hvordan den og den kampen gikk, hvordan det var hos bestemor i helgen osv.

 

Nå rekker jeg selvsagt ikke å småprate slik med alle elevene hver gang, og ikke alle vil heller, men de fleste elsker å fortelle om seg og sitt til noen som lytter og resultatet blir en gjeng med elever som elsker deg fordi de føler at du bryr deg om dem og at de ser dem (og det stemmer, jeg blir veldig glad i elevene mine ).

Anonymous poster hash: 9a1ff...1cb