Katastrofesnitt og frykt for at det skjer igjen...

[Teddi]

Da jeg var på sykehuset for halvannet år siden for å føde min sønn, mistet han pulsen på grunn av stress. Jeg hadde ingen pauser mellom riene; neste ri startet før forrige var over, og derfor ble han dyttet inn i magen igjen hver gang.

Det hele endte med et kaos av folk som sa at de måtte utføre katastrofesnitt. Mannen min fikk ikke være med (noe jeg hadde hatt mareritt om i flere måneder), og selv om de gjorde en kjempejobb, så var alt sammen helt forferdelig. Jeg var livredd for å miste sønnen min...

 

Alt gikk bra, og en stor og sterk gutt kom til verden. Jeg hadde gledet meg til fødselen, og følte derfor en skuffelse over å ha gått glipp av den.

 

Nå i ettertid tenker jeg mest på frykten over å miste han, og veldig lite om at jeg ble snytt for en fødsel. Det har utviklet seg en slags frykt for at det samme skal skje neste gang jeg skal føde. Hver gang jeg tenker på den dagen begynner jeg bare å gråte, for det var så lite som skulle til for at det hadde gått galt.

 

Er dette fødselsangst? I så fall; er det grunn nok til å få innvilget keisersnitt ved neste fødsel? Jeg er jo ikke redd for å føde, og forrige gang gledet jeg meg veldig. Men jeg er så redd, for det som skjedde forrige gang var langt utenfor min kontroll. Tenk om det er jeg som er problemet? Tenk om ikke kroppen min er i stand til å føde et barn...

 

Lurer bare på om noen vet alternativene mine...

[BerteMarie]

Kanskje du skal prøve å finne ut hva som skjedde sist? Prøve å prate med noen som var der? Det er jo ikke normalt å ha rier absolutt hele tida - da har de enten gitt deg for mye medisin, eller babyen ligger feil og kroppen prøver så febrilsk å få ut barnet at den begynner å jobbe uhensiktsmessig. Tror ikke det er du som er problemet :-) Dårlig ernæring i oppveksten kan gi et dårlig utviklet bekken, og bekkenskader kan gjøre det mindre fleksibelt. Ellers er det bare uflaks. Blir du gravid, så er det jo to mulige veier ut. De veiene synes jeg du skal diskutere med gynekolog på sykehus - ikke fastlege, ikke bestemor, og ikke på internett. Her er det mye å bli skremt av, synes jeg. Forøvrig er det ikke rart at du har blitt skremt - du har hatt en dramatisk opplevelse. 

[LilleSpire-16]

Dersom du prøver/ eller allerede er gravid hadde jeg bedt om samtale med lege på sykehuset du søker fødeplass på så fort du har fått bekreftet graviditeten. Ville tatt med papirer med dokumentasjon fra forrige fødsel og fortalt hvordan det opplevdes da, og hvordan du føler det nå. Da vil dere kunne prate gjennom hva som skjedde, og om de tror det er en sjans for at det vil skje igjen. Først da tror jeg du vil kunne ta stilling til om du ønsker KS eller ikke, i og med at du sier at du i utgangspunktet ikke var/er redd for selve fødselen. 

[Teddi]

Kanskje du skal prøve å finne ut hva som skjedde sist? Prøve å prate med noen som var der? Det er jo ikke normalt å ha rier absolutt hele tida - da har de enten gitt deg for mye medisin, eller babyen ligger feil og kroppen prøver så febrilsk å få ut barnet at den begynner å jobbe uhensiktsmessig. Tror ikke det er du som er problemet :-) Dårlig ernæring i oppveksten kan gi et dårlig utviklet bekken, og bekkenskader kan gjøre det mindre fleksibelt. Ellers er det bare uflaks. Blir du gravid, så er det jo to mulige veier ut. De veiene synes jeg du skal diskutere med gynekolog på sykehus - ikke fastlege, ikke bestemor, og ikke på internett. Her er det mye å bli skremt av, synes jeg. Forøvrig er det ikke rart at du har blitt skremt - du har hatt en dramatisk opplevelse. 

 

Takk for svar.

 

Jeg vet hva som skjedde, men ikke hvorfor. Det er det heller ingen som kunne fortelle meg. Bekkenet var stort nok, graviditeten hadde vært helt perfekt på for meg og for babyen, og jeg har ingen kjente feil eller mangler på eller i kroppen. Derfor er jeg redd for at det rett og slett er kroppen min som ikke klarer en fødsel. De har sagt at kroppen min nå vil kjenne igjen en fødsel, men at det er umulig å si hva som vil skje neste gang.

Jeg fikk ingen medisiner, det var det ikke tid til. Det tok toppen 15 minutter fra vi kom til sykehuset til jeg ble hastet avgårde til operasjonssalen.

 

Jeg har lest mye rart på nettet, men ingenting av det har skremt meg. Jeg stoler på at jordmødre, leger og sykepleiere kan jobben sin og at de gjør det som er best for babyen og meg. Hvis noe skulle skje med meg, er det noe jeg kan fikse, eller lære meg å leve med. Hvis noe hadde skjedd med babyen, hadde jeg ikke klart å leve meg det.