Min mann kan ikke snakke norsk, han har bodd her i 7 år.

[Anonym bruker]

Han har jobb, men han snakker ikke norsk. Han er engelsk og folk ønsker å snakke engelsk. Jeg er halvt engelsk. Jeg orker ikke være norsk læreren hans. Vil ha effektiv kommunikasjon om barnehage og skole, det er hektiske dager.

 

Ser i den andre tråden at det er noe dere synes er litt sånn håpløst. Å ikke lære seg norsk, når en har bodd her så lenge.

 

Bør vi få ræva i gir å fikse det nå. Ser folk ned på han som ikke snakker norsk?

 

Han jobber for et britisk konsern, han har flere engelske kollegaer. Jobb språket er engelsk. Han har hatt andre jobber, tidligere. Har aldri vært noe problem.

 

Anonymous poster hash: 8103d...e15

[Anonym bruker]

Synes det er veldig sært. Og min mann hadde helt klart lært seg mitt språk i forelskelsesfasen hvis jeg hadde pratet et annet språk. Ingen tvil engang

 

Anonymous poster hash: 1ff89...a82

[Anonym bruker]

Selvsagt er det idioti og latskap å ikke gidde å lære seg språket i landet man bor i. Uansett om man er fra Iran, England eller Polen

 

Anonymous poster hash: 982e3...ca1

[Anonym bruker]

Jeg syns det er en selvfølge å lære seg språket i det landet man har valgt å bosette seg i. Noe annet er bare latterlig og tungvint.

Anonymous poster hash: 00f6a...1f8

[Mostly Harmless]

Siden han har jobb, er det ikke like kritisk som i den andre tråden, men man havner i mange situasjoner likevel litt på siden av samfunnet når man ikke snakker det lokale språket.

[Anonym bruker]

Latskap, ja. Det er dumt at alle må tilpasse seg ham. Når han henter i barnehagen, handler på butikken osv. må de snakke engelsk med han for å kommunisere. Han kan jo heller ikke kommunisere med vennene til barna deres? Barna kan aldri spørre om hjelp til lekser av faren.. Jeg synes faktisk det er litt respektløst å ikke gidde å lære seg språket i det lander man bor i hvis man har tenkt å bli boende.

 

Anonymous poster hash: 7cde7...69b

[Anonym bruker]

Ja, det er sært, det er veldig sært å bo så mange år i en annet land uten å lære seg språket. Har dere barn så fortjener de faktisk at begge foreldrene kan kommunisere på det som er deres eget hovedspråk. Mannen din går glipp av masse mtp. barnas oppvekst, får ikke noe forhold til barnas venner, inkluderer ikke seg selv i barnas barnehage- og skolehverdag.

 

Folk utenom jobben hans er høflige og kommuniserer med ham fordi han er sær og ikke lærer seg språket. At folk er høflige og noen gjerne kommer med mer eller mindre sannheter om at de vil snakke engelsk med ham, det er ingen grunn til at han ikke skal lære seg språket.

 

 

Anonymous poster hash: 82390...a28

[Anonym bruker]

Merkelig at han ikke er interessert i å lære det norske språket mtp at han bor her, har stiftet familie og har unger som går på norsk skole. Hva om du blir borte, er syk, lang sykeopphold o.l, hvordan skal han følger ungene tettpå? Jeg er gift med en norsk mann, og kommer fra et annet europeisk land, og snakker flytende engelsk også. Det første jeg gjorde da jeg kom til Norge, var å lære meg norsk fortest mulig. Heldigvis ble jeg kjent med et par koselige naboer, som jeg fikk 'lov' å trene språket med. Så meldte jeg meg i tillegg på norsk kurs som foregikk om kveldene. Den dag i dag er jeg utrolig glad for at jeg gjorde det. Hvis ikke ville jeg virkelig møtt store utfordringer i barnas oppveksten.

 

Anonymous poster hash: e1f5a...525

[Anonym bruker]

I samme situasjon som dere. Engelsk mann, bodd her i åtte år. Kan selvfølgelig litt norsk men ikke flytende. Kan kommusiere ok med barnas venner. Dere som sier at det er er must, vet dere hvor enkelt/vanskelig det er å lære norsk? Det er ikke alle som har språkøre og tar språk lett. Når folk hører at han er engelsk vil de helst snakke engelsk. Jeg tror faktisk at det er enklere å lære norsk om en ikke kan snakke engelsk. Latskap ja kanskje! Han klarere seg forøvrig fint, det han savner er den britiske humoren.

 

Vi snakker bare engelsk hjemme, dette for at barna skal vedlikeholde sin engelsk. For oss er dette viktigere enn at han snakker flytende norsk. Det er ikke sikkert vi blor boende i dette landet.

 

Alt er ikke svart hvitt......

 

Anonymous poster hash: 41a04...d95

[*Miss Marple*]

Så lite nysgjerrige de må være de som orker å bo i et land i år etter år uten å kunne språket godt nok!

 

Det å kommunisere 'greit nok' med barn (og kanskje eldre) som ikke kan engelsk gjør jo at man mister mange av nyansene som finnes i et språk.

 

Du spør om vi ser ned på de som ikke lærer språket, og jeg må ærlig svare ja på det spørsmålet. Jeg jobber med mange med utenlandsk bakgrunn og det er klart at man er mer avslappet og impulsiv med dem som skjønner meg godt nok til at jeg kan fleipe og skravle uten å bekymre meg om de skjønner hva jeg sier.

 

Det minste man kan forvente av folk som bosetter seg her er at de lærer språket innen rimelig tid. Det viser også på mange møter hvilke type menneske man er. Er man initiativrik og nysgjerrig eller er man lat og likeglad?

[Anonym bruker]

Min svoger er amerikansk og har bodd her i 5 år, likevel snakker han ikke norsk. Han flyttet til Norge pga jobben og de han jobber sammen med er også flesteparten utenlandske. Tror det er ganske normalt egentlig at de som som har engelsk som morsmål er ganske trege med å lære norsk... Men klart det må være veldig upraktisk når man har barn (det har ikke min svoger), ville nok pushet litt på med norskkurs da. 

Anonymous poster hash: 021a3...57d

[Anonym bruker]

Synes dette ikke er noe rart. Har selv en kamerat og ei venninne og de trenger jo ikke lære norsk for de kommuniserer med oss på engelsk. Med kameraten min går det bra, han snakker norsk og forstår norsk, men han synes det er lettere å snakke engelsk.

 

Venninnen min har opprinnelig et annet språk, så engelsk er ikke morsmålet. Hun er også mye alene med barna og jeg ser jo at vi rundt henne gjør jo henne bare en bjørnetjeneste ved og prate engelsk. Hun må jo da ofte ha hjelp med oversettelser eks hos lege, sykehus, ringe til offentlig kontor m.m

 

Men så klart det er jo greit for oss å praktisere engelsk, samt at barna får jo inn det språket ganske godt.

 

Anonymous poster hash: a61fa...446

[Anonym bruker]

Min mann kan norsk, men snakker det kun om han absolutt må.

Flere grunner til dette. Han opplever at han får langt mer respekt når han snakker engelsk, enn når han snakker norsk med aksent.

Han er dessverre også veldig selvbevisst og perfeksjonist, og synes det er ubehagelig å øve på norsk med å stotre seg frem. Mye ubehagelige episoder før man kan det perfekt, som han nok føler på at han strengt tatt ikke behøver å gå igjennom.

 

Anonymous poster hash: b8168...f66

[Anonym bruker]

Jeg har en kollega som har bodd og jobbet her i nærmere 10 år uten å ha lært seg norsk. Vi er ca 15 i samme jobbgruppe og må alltid snakke engelsk på jobben (kollegaen har heller ikke engelsk som morsmål). Må innrømme at det er forfriskende når denne kollegaen ikke er på jobben og vi kan snakke norsk i møter og i kontorlandskapet. Denne personen har barn som nå har komme i skolealder. Ektefellen snakker heller ikke norsk.

Anonymous poster hash: 5d023...f0f

[Gjest Antarctica]

I samme situasjon som dere. Engelsk mann, bodd her i åtte år. Kan selvfølgelig litt norsk men ikke flytende. Kan kommusiere ok med barnas venner. Dere som sier at det er er must, vet dere hvor enkelt/vanskelig det er å lære norsk? Det er ikke alle som har språkøre og tar språk lett. Når folk hører at han er engelsk vil de helst snakke engelsk. Jeg tror faktisk at det er enklere å lære norsk om en ikke kan snakke engelsk. Latskap ja kanskje! Han klarere seg forøvrig fint, det han savner er den britiske humoren.

 

Vi snakker bare engelsk hjemme, dette for at barna skal vedlikeholde sin engelsk. For oss er dette viktigere enn at han snakker flytende norsk. Det er ikke sikkert vi blor boende i dette landet.

 

Alt er ikke svart hvitt......

 

Anonymous poster hash: 41a04...d95

Halllooooooo...

For en engelskmann er det IKKE vanskelig hvis han gidder.

Se for deg at han er fra Burma. DA er det vanskelig da!

[Anonym bruker]

Jeg er anonym over med mann som har vært her i åtte år. Ja vi gkør et kompromiss ved at vi snakker engelsk hjemme, men min mann Prøver så godt han kan. Han kan ringe meg flere ganger daglig med ord og setninger han vil jeg skal oversette, men han syns det er vanskelig. Mitt poeng er at det er ikke alltid lett å lære ett nytt språk, selv om en gjerne vil!

 

Anonymous poster hash: 41a04...d95

[Anonym bruker]

Det er respektløst og dørgende upraktisk, i alle fall. Men briter er jo i utgangspunktet sære, så det overrasker meg ikke. Hadde han vært pappa til medelever/venner av mine barn, så hadde jeg nok på pur trass snakket kun norsk i hans nærhet.

 

Anonymous poster hash: 5aff6...afa

[Anonym bruker]

Min man snakker norsk om han må. Har bodd her i 8 år og har jobb. Har aldri bydd på problemer. Handler ikke om latskap. De fleste han møter vil mye heller snakke engelsk med han. Vi kunne bodd i hans hjemland, men han har oftet veldig mye for at jeg skal bo nær min familie.

 

Anonymous poster hash: 29baa...7cc

[Anonym bruker]

Han har jobb, men han snakker ikke norsk. Han er engelsk og folk ønsker å snakke engelsk. Jeg er halvt engelsk. Jeg orker ikke være norsk læreren hans. Vil ha effektiv kommunikasjon om barnehage og skole, det er hektiske dager.

 

Ser i den andre tråden at det er noe dere synes er litt sånn håpløst. Å ikke lære seg norsk, når en har bodd her så lenge.

 

Bør vi få ræva i gir å fikse det nå. Ser folk ned på han som ikke snakker norsk?

 

Han jobber for et britisk konsern, han har flere engelske kollegaer. Jobb språket er engelsk. Han har hatt andre jobber, tidligere. Har aldri vært noe problem.

 

Anonymous poster hash: 8103d...e15

Ja det er håpløst! Og ja, folk ser ned på at han ikke snakker norsk. Jeg er klar over at min australske mann, som lærte seg norsk første året, har vært svært flink for å være engelskspråklig. Man blir lat når det er et språk de fleste forstår, og iallefall dersom man kan slippe unna med å snakke engelsk på jobb.

 

Men tenk på alt din mann ikke får med seg i hverdagen fordi han ikke kan språket. Han skjønner det kanskje ikke selv, men det hemmer han i sosiale settinger. Andre mennesker syns sannsynligvis også det er anstrengende å være med dere fordi det er stress (for mange direkte vanskelig og ukomfortabelt) å måtte snakke engelsk i en gruppe for at en engelskspråklig (som ikke har giddet å lære seg språket) skal kunne delta i konversasjonen.

 

Jeg husker en middag med noen venninner for noen år siden. Den ene hadde en amerikansk mann. Han hadde bodd 6 år i Norge, men snakket ikke norsk. Hun satt og simultanoversatte samtalene rundt bordet til sin voksne mann som ikke forstod språket. Min australske man, som hadde vært i Norge i to år, kunne delta i samtalene på lik linje med de norske rundt bordet. De syns helt tydelig det var pinlig, og det mener jeg de hadde god grunn til.

 

Anonymous poster hash: 4ea80...dcc

[Anonym bruker]

Man står utenfor samfunnet når man faktisk VELGER å ikke snakke norsk. Språket er nøkkelen til alt. Jobber man i et internasjonalt miljø der engelsk er arbeidsspråk merker man ikke det så mye, men straks man er utenfor døra blir det et problem. Jeg tviler på at så mange er kjempeinteressert å snakke engelsk med ham, eller de går i hvert fall fort lei. Jeg ser for meg familieselskap, det er rimelig frekt å forvente at alle snakker engelsk pga én person på bordet som ikke har giddet lære seg norsk. Min egen erfaring er at også høflige nordmenn etterhvert slutter med det. Man ekskluderer seg selv på mange måter, hvor lat går det an å bli.

 

Jeg er utlending selv fra et annet EØS land og blir rimelig irritert på f.eks. dansker som ikke lærer seg norsk når de jobber her. Ja, nordmenn flest skjønner jo hva dem sier, men jeg snakker nå kun norsk og dansk er vanskelig. Måtte bytte jordmor på sykehus, jeg skjønte rett og slett ikke hva hun sa og i den situasjonen gadd jeg heller ikke prøve.

Anonymous poster hash: fbb8a...832

[Anonym bruker]

 

I samme situasjon som dere. Engelsk mann, bodd her i åtte år. Kan selvfølgelig litt norsk men ikke flytende. Kan kommusiere ok med barnas venner. Dere som sier at det er er must, vet dere hvor enkelt/vanskelig det er å lære norsk? Det er ikke alle som har språkøre og tar språk lett. Når folk hører at han er engelsk vil de helst snakke engelsk. Jeg tror faktisk at det er enklere å lære norsk om en ikke kan snakke engelsk. Latskap ja kanskje! Han klarere seg forøvrig fint, det han savner er den britiske humoren.

 

Vi snakker bare engelsk hjemme, dette for at barna skal vedlikeholde sin engelsk. For oss er dette viktigere enn at han snakker flytende norsk. Det er ikke sikkert vi blor boende i dette landet.

 

Alt er ikke svart hvitt......

 

Anonymous poster hash: 41a04...d95

Halllooooooo...

For en engelskmann er det IKKE vanskelig hvis han gidder.

Se for deg at han er fra Burma. DA er det vanskelig da!

Er faktisk ikke alle som har språkøre..

Kjenner flere engelske i Norge. De fleste snakker greit norsk, men mannen til ei venninne klarte aldri lære seg språket. De flyttet til England.

 

Anonymous poster hash: d4ac7...c42

[håperpåvinterbarn]

Jeg skjønner at det på overflaten ikke er et problem at din mann ikke snakker norsk. Men når en ser bort i fra det overflatiske praktiske i en hverdag så er mangel på språk et kjempeproblem! Og din mann er den som lider mest. Han deltar nemlig ikke i det samfunnet han har valgt å leve livet sitt i. Han følger mest sannsynlig ikke like godt med i samfunnsdebatten, han forstår ikke kulturelle referanser like godt. Han opplever mest sannsynlig at nordmenn gjør/sier/handler merkelig fordi han ikke greier å oppfatte årsaken til handlingene eller forstår sammenhengen godt nok.

 

Når det gjelder jobbspråk så er min personlige erfaring at det skaper et usynlig skille mellom de som mestrer norsk og de som ikke gjør det. I min tidligere jobb eksisterte det et slikt umerkelig skille. Alle var hyggelige og pratsomme med de som ikke snakket norsk, men vi delte ikke morsomme historier så ofte, tok ikke så ofte en uhøytidelig øl eller dannet mer varige vennskap med de som ikke lærte seg norsk. Det er idiotisk men sant.

 

Han er lat. Og det straffer ham hardest.

 

Min mor og to av mine svingerbrødre er fra andre land enn norge. De har alle jobbet hardt for å lære seg språket, og nå høster de fruktene av det arbeidet. Jeg beundrer dem for det. Og jeg tror de skjønner hvor viktig det har vært.

[Mamma_til_2]

Vet du helt ærlig så skjønner jeg ikke hvordan det er mulig og ikke kunne språket etter 7 år, jeg jobber I en bhg med stor andel av ikke etniske og alle lærer språket ila noen mnd etter at barnet starter i bhg ( de har ikke vært lenge i landet) de aller fleste gir oss beskjed om at vi skal snakke norsk med dem slik at de lærer. Så ja jeg finner det meget sært og rart at din mann ikke gidder og lære språk og at du ikke er intresert i at han skal lære.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er arrogant å ikke lære seg språket. Og latskap.

 

Anonymous poster hash: 60f34...e19

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en Engelskmann som flyttet til Norge for 5 år siden. Han har lært seg Norsk og jobber som vikar i barnehage.

Anonymous poster hash: d987c...aeb