Babysyk, men han er ikke klar..

[Anonym bruker]

Jeg fyller 20 om et par måneder, og har vært sammen med samboer i over 6 år. Jeg føler meg så utrolig klar for å få barn. Uvanlig klar vil jeg si! Jeg får klump i halsen hver gang jeg ser en dame med mage, eller en liten tass i barnevogn.. Vi bor i leilighet, og hadde fint klart oss økonomisk sett med en liten en. Problemet er at han ikke er klar, eller interessert i barn med det første.. Han er veldig moden, flink med barn og ansvarlig. Jeg blir så frustrert!! Jeg mener alle mennesker er født til å være noe, og jeg vet av hele mitt hjerte at jeg er født til å være en mor..

Noen tips eller støttende ord til en ulykkelig, lengtende sjel?

Anonymous poster hash: b88ac...8a3

[Anonym bruker]

Hei! Jeg var nettopp fylt 20 når jeg tok opp temaet baby med min samboer. Vi leier eget hus, har to biler, begge har fast jobb og alt følets bare riktig. Jeg skjønner utrolig godt hva du mener når du sier at du føler du er født til å være mor. Allerede som 11-åring drømte jeg om å få egne barn! Jeg har hatt et stort ønske om å få barn så lenge jeg kan huske, og jeg har hele mitt liv jobbet mot det målet (få stabil økonomi, et stabilt forhold, fast boplass osv). Når jeg først tok opp babyemnet med min samboer virket det som at han ikke ville ha flere barn (han har 1 sønn fra før). Det var ikke noen dans på roser da han fikk barn sist pga mora til sønnen ikke var samarbeidsvillig i det store og hele.. Jeg husker at det var i februar at jeg tok dette opp. Reaksjonen han såret meg dypt.. Min yngre søster hadde fått en sønn året før, og vi hadde passet gutten mye. Jeg trodde at han også ville ha barn når jeg så hvordan han var med tantebarnet mitt. Jeg ble så såret av reaksjonen hans at jeg valgte å ikke snakke noe mer om det. Gikk noen runder med meg selv om hva jeg burde gjøre. Jeg elsket jo min samboer, men jeg kunne ikke se for meg et liv uten barn. Jeg ble værende med min samboer da vi hadde et veldig fint forhold ellers. I mai tok samboer opp babytemaet. Han hadde i flere mnd tenkt over saken for seg selv, å nå følte han seg klar. Vi bestemte oss for å starte prøvingen samme mnd, og både gjennom prøvingen og nå i graviditeten (er 15 uker) har han vært supersøt og veldig engasjert. Til tross for at han har en sønn fra før er dette med planlagt prøving og deltakelse i graviditeten helt nytt for han. Han fikk en positiv test i gave på farsdagen, og strålte av lykke! Nå er han så stolt som en hane, og jeg prøver å la han få delta i alt på veien. Han har hørt hjertelyden flere ganger med doppler og sett lille knøtt på UL to ganger. Kjent på livmorkanten har han også gjort

Grunnen til at jeg forteller deg min historie er for å vise deg at noen ganger trenger disse mannedyrene litt tid. Det å få barn faller nok ofte mere naturlig på oss kvinnfolk, enn det gjør for mannfolk. Jeg vil anbefale deg å fortelle samboeren din hva du føler, få han til å fortelle hva han føler, si til han at du er klar men at han skal få tid til å tenke over saken. Ofte er det bare det som skal til

Lykke til   

Anonymous poster hash: dfa06...562

[Anonym bruker]

Når jeg skrev at han hadde kjent på livmorkanten så mente jeg altså på magen! Ser at det ble skrevet litt rart 

Anonymous poster hash: dfa06...562

[Gjest Blomsterbed]

Jeg venter også på at mannen skal bli klar.. Vi har snakket om det et par ganger, men har enda ikke fått følelsen av at han er "der" riktig enda. Jeg vil ikke mase, men tror temaet kommer opp igjen snart fra min side. Vi har snakket om å få barn før jeg når en viss alder, og det er ikke mer enn 1.5 år til nå. Jeg krysser fingrene for oss begge for at mannfolka får modnet tankene litt. Dette må de finne ut av selv tenker jeg (men det går jo an å "smøre" de litt forsiktig, hihi)

[M-M-M-mamma]

Jeg har vært og er i litt samme situasjon. Eller det vil si, jeg føler det, men jeg har da to barn og vil gjerne ha ett til (med samme mann altså). Dette ligger så sterkt i meg at jeg også får klump i halsen av og se gravidmager og barnevogner, i tillegg er min svigerinne og min søster gravid, og det hjelper ikke akkurat! Jeg blir 30 år i år og det er min limit for å få kids egentlig. Så i bunn og grunn skulle jeg vært ferdig. Jeg vil bare si at dere må fortelle dem ANKURAT hvordan dere har det og hva dere føler. Menn har ikke samme tanker om dette som oss damer og de skjønner ikke at dette er noe hodet kverner på hele tiden. De ser ikke at vi er lei oss for dette. Jeg satt meg med med min mann og fortalte alt jeg hadde på hjertet og NÅ har han begynt å like tanken på en til :) Dessuten så er det mennene som er mest kry av alle på både ultralyd og fødestue, så de vet bare ikke hva de går til MASSE lykke til!