Når depresjon ødelegger forholdet

[Anonym bruker]

Er det noen her som har opplevd at et langvarig og i utgangspunktet godt forhold har gått med i dragsuget av alvorlig depresjon? Er også interessert i om noen av dere til slutt klarte å redde forholdet og hvordan dere i såfall gjorde det?

 

Anonymous poster hash: 4673c...9f5

[Anonym bruker]

Nå var det snakk om svangerskapsdepresjon her da, og det tok vel ca 1,5 år før jeg ble meg selv igjen.

 

Vi var jo gift, bodde i samme hus og stelte for våre 2 barn hele perioden jeg var syk, men kjærester var vi ikke. Jeg var helt "død" innvendig, hadde ingen varme følelser for mannen, null sexlyst osv. Jeg drømte om å enten sette meg på toger og reise vekk fra hele livet mitt eller aller helst få en dødelig diagnose og bli lagt inn på isolat så jeg slapp unna livet mitt og bare kunne ligge i en seng alene på et rom....

 

Mannen forlot meg ikke i denne perioden, han gjorde det som måtte gjøres i hus og hjem og var bare her hele tiden. At han ikke forlot meg når jeg støtte han så vekk fra meg er egentlig helt utrolig, men det er klart det påvirket han og hans følelser for meg også.

 

Da jeg kom til meg selv igjen, når depresjonen slapp taket, når jeg plutselig kunne føle igjen, leve igjen, da elsket jeg mannen min høyere enn noen gang fordi han hadde maktet å stå ved min side gjennom den krisen. Jeg ble helt som nyforelsket. Etterhvert åpnet han opp mer og mer også, han var nok redd for plutselig å bli avvist igjen, han tok ikke initiativ og var litt avventende, men etterhvert smeltet han også igjen og forholdet har vært fjellstøtt siden.

Anonymous poster hash: 78363...bc9

[Anonym bruker]

 

Nå var det snakk om svangerskapsdepresjon her da, og det tok vel ca 1,5 år før jeg ble meg selv igjen.

 

Vi var jo gift, bodde i samme hus og stelte for våre 2 barn hele perioden jeg var syk, men kjærester var vi ikke. Jeg var helt "død" innvendig, hadde ingen varme følelser for mannen, null sexlyst osv. Jeg drømte om å enten sette meg på toger og reise vekk fra hele livet mitt eller aller helst få en dødelig diagnose og bli lagt inn på isolat så jeg slapp unna livet mitt og bare kunne ligge i en seng alene på et rom....

 

Mannen forlot meg ikke i denne perioden, han gjorde det som måtte gjøres i hus og hjem og var bare her hele tiden. At han ikke forlot meg når jeg støtte han så vekk fra meg er egentlig helt utrolig, men det er klart det påvirket han og hans følelser for meg også.

 

Da jeg kom til meg selv igjen, når depresjonen slapp taket, når jeg plutselig kunne føle igjen, leve igjen, da elsket jeg mannen min høyere enn noen gang fordi han hadde maktet å stå ved min side gjennom den krisen. Jeg ble helt som nyforelsket. Etterhvert åpnet han opp mer og mer også, han var nok redd for plutselig å bli avvist igjen, han tok ikke initiativ og var litt avventende, men etterhvert smeltet han også igjen og forholdet har vært fjellstøtt siden.

 

Anonymous poster hash: 78363...bc9

Så bra! Det er noen veldig spesielle omstendigheter som har utløst depresjonen her og som påvirker situasjonen i høy grad, men i vårt tilfelle er det er den deprimerte ektefellen som da velger å stikke.. Vi har før hatt et såpass solid forhold at jeg er ikke i tvil om at det dreier seg om alvorlig depresjon og noe slikt som du nevnte; ønsket om å dra vekk fra alt.. Jeg har også lest at det er veldig vanlig at følelser blir "borte" når man er deprimert, jeg regner med at det har skjedd her også selvom h*n ikke har sagt det. Det føles uansett helt ufattelig vondt og ikke minst uforståelig for meg..

 

Anonymous poster hash: 4673c...9f5

[Anonym bruker]

 

Nå var det snakk om svangerskapsdepresjon her da, og det tok vel ca 1,5 år før jeg ble meg selv igjen.

 

Vi var jo gift, bodde i samme hus og stelte for våre 2 barn hele perioden jeg var syk, men kjærester var vi ikke. Jeg var helt "død" innvendig, hadde ingen varme følelser for mannen, null sexlyst osv. Jeg drømte om å enten sette meg på toger og reise vekk fra hele livet mitt eller aller helst få en dødelig diagnose og bli lagt inn på isolat så jeg slapp unna livet mitt og bare kunne ligge i en seng alene på et rom....

 

Mannen forlot meg ikke i denne perioden, han gjorde det som måtte gjøres i hus og hjem og var bare her hele tiden. At han ikke forlot meg når jeg støtte han så vekk fra meg er egentlig helt utrolig, men det er klart det påvirket han og hans følelser for meg også.

 

Da jeg kom til meg selv igjen, når depresjonen slapp taket, når jeg plutselig kunne føle igjen, leve igjen, da elsket jeg mannen min høyere enn noen gang fordi han hadde maktet å stå ved min side gjennom den krisen. Jeg ble helt som nyforelsket. Etterhvert åpnet han opp mer og mer også, han var nok redd for plutselig å bli avvist igjen, han tok ikke initiativ og var litt avventende, men etterhvert smeltet han også igjen og forholdet har vært fjellstøtt siden.

 

Anonymous poster hash: 78363...bc9

Så bra! Det er noen veldig spesielle omstendigheter som har utløst depresjonen her og som påvirker situasjonen i høy grad, men i vårt tilfelle er det er den deprimerte ektefellen som da velger å stikke.. Vi har før hatt et såpass solid forhold at jeg er ikke i tvil om at det dreier seg om alvorlig depresjon og noe slikt som du nevnte; ønsket om å dra vekk fra alt.. Jeg har også lest at det er veldig vanlig at følelser blir "borte" når man er deprimert, jeg regner med at det har skjedd her også selvom h*n ikke har sagt det. Det føles uansett helt ufattelig vondt og ikke minst uforståelig for meg..

 

Anonymous poster hash: 4673c...9f5

Akkurat der har jeg vært, og delvis er... Mannen ble deprimert, begynte på medisiner og ble plutselig en annen person enn han hadde vært de siste 15 årene. Forlot meg, vår nyfødte baby og 4-åringen til fordel for en av byens løse fugler og livet falt i grus. Etter et års tid sluttet han på medisiner og begynte å våkne til normalen igjen. Vi fant merkelig nok tilbake til hverandre etterpå. Årene her gått, men mange av de har vært tunge og lange. Han er fortsatt deprimert, men holder hodet over vannet så lenge han holder seg unna cipralex....

 

Ønsker deg alt mulig godt, og lykke til!!

 

Anonymous poster hash: d9670...adc

[Anonym bruker]

 

 

Nå var det snakk om svangerskapsdepresjon her da, og det tok vel ca 1,5 år før jeg ble meg selv igjen.

 

Vi var jo gift, bodde i samme hus og stelte for våre 2 barn hele perioden jeg var syk, men kjærester var vi ikke. Jeg var helt "død" innvendig, hadde ingen varme følelser for mannen, null sexlyst osv. Jeg drømte om å enten sette meg på toger og reise vekk fra hele livet mitt eller aller helst få en dødelig diagnose og bli lagt inn på isolat så jeg slapp unna livet mitt og bare kunne ligge i en seng alene på et rom....

 

Mannen forlot meg ikke i denne perioden, han gjorde det som måtte gjøres i hus og hjem og var bare her hele tiden. At han ikke forlot meg når jeg støtte han så vekk fra meg er egentlig helt utrolig, men det er klart det påvirket han og hans følelser for meg også.

 

Da jeg kom til meg selv igjen, når depresjonen slapp taket, når jeg plutselig kunne føle igjen, leve igjen, da elsket jeg mannen min høyere enn noen gang fordi han hadde maktet å stå ved min side gjennom den krisen. Jeg ble helt som nyforelsket. Etterhvert åpnet han opp mer og mer også, han var nok redd for plutselig å bli avvist igjen, han tok ikke initiativ og var litt avventende, men etterhvert smeltet han også igjen og forholdet har vært fjellstøtt siden.

 

Anonymous poster hash: 78363...bc9

Så bra! Det er noen veldig spesielle omstendigheter som har utløst depresjonen her og som påvirker situasjonen i høy grad, men i vårt tilfelle er det er den deprimerte ektefellen som da velger å stikke.. Vi har før hatt et såpass solid forhold at jeg er ikke i tvil om at det dreier seg om alvorlig depresjon og noe slikt som du nevnte; ønsket om å dra vekk fra alt.. Jeg har også lest at det er veldig vanlig at følelser blir "borte" når man er deprimert, jeg regner med at det har skjedd her også selvom h*n ikke har sagt det. Det føles uansett helt ufattelig vondt og ikke minst uforståelig for meg..

 

Anonymous poster hash: 4673c...9f5

Akkurat der har jeg vært, og delvis er... Mannen ble deprimert, begynte på medisiner og ble plutselig en annen person enn han hadde vært de siste 15 årene. Forlot meg, vår nyfødte baby og 4-åringen til fordel for en av byens løse fugler og livet falt i grus. Etter et års tid sluttet han på medisiner og begynte å våkne til normalen igjen. Vi fant merkelig nok tilbake til hverandre etterpå. Årene her gått, men mange av de har vært tunge og lange. Han er fortsatt deprimert, men holder hodet over vannet så lenge han holder seg unna cipralex....

 

Ønsker deg alt mulig godt, og lykke til!!

 

Anonymous poster hash: d9670...adc

 

 

Bipolar da, med andre ord?

 

Anonymous poster hash: 7c0ba...db3

[Anonym bruker]

 

 

 

Nå var det snakk om svangerskapsdepresjon her da, og det tok vel ca 1,5 år før jeg ble meg selv igjen.

 

Vi var jo gift, bodde i samme hus og stelte for våre 2 barn hele perioden jeg var syk, men kjærester var vi ikke. Jeg var helt "død" innvendig, hadde ingen varme følelser for mannen, null sexlyst osv. Jeg drømte om å enten sette meg på toger og reise vekk fra hele livet mitt eller aller helst få en dødelig diagnose og bli lagt inn på isolat så jeg slapp unna livet mitt og bare kunne ligge i en seng alene på et rom....

 

Mannen forlot meg ikke i denne perioden, han gjorde det som måtte gjøres i hus og hjem og var bare her hele tiden. At han ikke forlot meg når jeg støtte han så vekk fra meg er egentlig helt utrolig, men det er klart det påvirket han og hans følelser for meg også.

 

Da jeg kom til meg selv igjen, når depresjonen slapp taket, når jeg plutselig kunne føle igjen, leve igjen, da elsket jeg mannen min høyere enn noen gang fordi han hadde maktet å stå ved min side gjennom den krisen. Jeg ble helt som nyforelsket. Etterhvert åpnet han opp mer og mer også, han var nok redd for plutselig å bli avvist igjen, han tok ikke initiativ og var litt avventende, men etterhvert smeltet han også igjen og forholdet har vært fjellstøtt siden.

 

Anonymous poster hash: 78363...bc9

Så bra! Det er noen veldig spesielle omstendigheter som har utløst depresjonen her og som påvirker situasjonen i høy grad, men i vårt tilfelle er det er den deprimerte ektefellen som da velger å stikke.. Vi har før hatt et såpass solid forhold at jeg er ikke i tvil om at det dreier seg om alvorlig depresjon og noe slikt som du nevnte; ønsket om å dra vekk fra alt.. Jeg har også lest at det er veldig vanlig at følelser blir "borte" når man er deprimert, jeg regner med at det har skjedd her også selvom h*n ikke har sagt det. Det føles uansett helt ufattelig vondt og ikke minst uforståelig for meg..

 

Anonymous poster hash: 4673c...9f5

Akkurat der har jeg vært, og delvis er... Mannen ble deprimert, begynte på medisiner og ble plutselig en annen person enn han hadde vært de siste 15 årene. Forlot meg, vår nyfødte baby og 4-åringen til fordel for en av byens løse fugler og livet falt i grus. Etter et års tid sluttet han på medisiner og begynte å våkne til normalen igjen. Vi fant merkelig nok tilbake til hverandre etterpå. Årene her gått, men mange av de har vært tunge og lange. Han er fortsatt deprimert, men holder hodet over vannet så lenge han holder seg unna cipralex....

 

Ønsker deg alt mulig godt, og lykke til!!

 

Anonymous poster hash: d9670...adc

Bipolar da, med andre ord?

 

Anonymous poster hash: 7c0ba...db3

Ja, det er i hvertfall ett av alternativene. Men legen vil ikke hjelpe siden han ikke tør å ta cipralex mer.

 

 

Anonymous poster hash: d9670...adc

[Anonym bruker]

Takk for alle svar!

Selvom jeg unner ingen å oppleve dette, er det godt å vite at man er ikke helt alene.. Jeg er helt forferdelig

fortvilet og lei meg over situasjonen. Kjenner meg igjen i dette med at ektefellen blir som en annen person. Jeg har forresten også lest at hvis man har bipolar kan tilstanden bli forverret av tradisjonelle depresjonsmedikamenter. Jeg har nemlig lest

en del om bipolar da min ektefelle har attpåtil oppført seg på en svært ukarakteristisk måte og bl.a tatt noen

helt vanvittige valg som kan kun beskrives som ad hoc eller affekthandlinger..

Anonymous poster hash: 4673c...9f5