Bare lar dere en 18 åring bo hjemme, om h*n nesten ikke går på skolen og ikke vil jobbe?

[Anonym bruker]

Hvis dere har prøvd å få h*n til og gå på skolen, men alikevel har mye fravær. Og dere prøver å få h*n til å jobbe, men 18 åringen vil og ikke en gang prøver å få seg jobb.

Hva ville dere gjort?

 

Anonymous poster hash: 767fa...c92

[Anonym bruker]

Jeg hadde krevd at han enten gikk på skole eller jobbet! Bodde selv hjemme lenge (til jeg var 22), men mine foreldre KREVDE at jeg var i full jobb eller at jeg studerte. Noe annet hadde vært helt uaktuelt hjemme hos oss, og kommer nok til å kjøre samme linja med min sønn dersom han fortsatt bor hjemme når han blir så stor.

 

Anonymous poster hash: ef99d...bc1

[Anonym bruker]

Hva gjør ungdommen på dagtid?

 

Anonymous poster hash: 4e75b...15a

[Anonym bruker]

Hva gjør ungdommen på dagtid?

 

Anonymous poster hash: 4e75b...15a

Ofte sover. Sliter med døgnrytmen. Så drar ikke på skolen hvis h*n er for trøtt eller kommer for sent. Sitter mye på nettbrett ellers.

 

Anonymous poster hash: 767fa...c92

[Anonym bruker]

 

Hva gjør ungdommen på dagtid?

 

Anonymous poster hash: 4e75b...15a

Ofte sover. Sliter med døgnrytmen. Så drar ikke på skolen hvis h*n er for trøtt eller kommer for sent. Sitter mye på nettbrett ellers.

 

Anonymous poster hash: 767fa...c92

Steng av nettet i skole/arbeidstid. Invester i en brutal vekkerklokke. Gi oppgaver som skal fullføres på dagtid og lønn deretter. Ikke sy puter under armene på ungdommen din. Hardt mot hardt og evt en utredning på DPS/BUP for å avklare om det er depresjon eller latskap.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4f0de...5c0

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å kaste ut 18-åringen min uansett. Men jeg hadde krevd en form for sysselsetting. Kan du ikke være med h*n på NAV for å høre om de kan ha noen forslag? Hvis h*n er skolelei, kan det jo ikke nytte å fortsette på skole inntil videre.

[MarianeA]

Jeg hadde krevd at han enten gikk på skole eller jobbet! Bodde selv hjemme lenge (til jeg var 22), men mine foreldre KREVDE at jeg var i full jobb eller at jeg studerte. Noe annet hadde vært helt uaktuelt hjemme hos oss, og kommer nok til å kjøre samme linja med min sønn dersom han fortsatt bor hjemme når han blir så stor.

 

Anonymous poster hash: ef99d...bc1

 

Dette sier alle som ikke har vært i samme situasjon...min datter ble av ulike årsaker gående hjemme et halvår da hun var rundt 18. Hun er i utgangspunktet pliktoppfyllende og skoleflink, men uten noe å ta seg til ble fri for både ork og tiltakslyst og ikke minst penger. Jeg oppfordret henne til å søke jobb men det ble med praten. Vi gav henne lommepenger og selvsagt fikk hun ellers hva hun trengte. Det manglet ikke på kommentarer fra venner og familie på den tiden. Alle hadde den formening om at de aldri hadde godtatt verken det ene eller andre , og ikke minst at vi vi skjemte henne bort slik at hun kom til å få problemer senere når hun skulle stå på egne ben. 

 

Tro om alle virkelig hadde vært så fornuftige når dagen kom og deres egne kom i en slik situasjon? Neppe...

 

Når det er sagt så har det gått fint med vår datter. Hun har fått lærlingeplass, egen leilighet og forsørger seg selv. Og jeg er glad for at vi stilte opp med hjelp når hun trengte det.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke jeg ville kastet ham ut, men jeg ville skrudd av strøm og nett på dagtid (tatt sikringene som ikke er påkrevet for å holde huset varmt og kjøl(frys i gang). Ingen penger til noe som helst, krav om husleie og matpenger og ikke tilgang til for eksempel kjøkken på dagtid.

 

I tillegg ville jeg selvfølgelig fortsatt å jobbe for å få ham på rett kjøl. Folkehøyskole eller liknende kunne være en mulighet.

Anonymous poster hash: 29c02...6ba

[Anonym bruker]

Dette gjorde mine foreldre i forhold til min bror:

 

Han fikk bo gratis hjemme hos mine foreldre, med mat, klær og litt lommepenger, så lenge han gikk på skolen og ikke hadde nevneverdig fravær. En del av avtalen var at det skulle de få sjekke opp i når de måtte ønske det. 

 

Hvis han ikke ville gå på skole, så fikk han slutte å få seg en fast jobb og betale husleige hjemme. Han gjorde det et halvt år ca fordi han ville bytte studieretning. Da betalte han 5000 i mnd ca, der  ca 3000 av disse gikk på hans egen BSU. 

 

Nå skal det sies at min bror var skolelei. Han var ikke deprimert, psykisk syk eller noe lignende. Da hadde de nok løst situasjonen annerledes. Han er nå ferdig med fagbrevet, fast jobb, egen leilighet, bil, samboer og barn i en alder av 25  

 

Anonymous poster hash: e6504...ff3

[Anonym bruker]

Min svoger måtte via nav gå på arbeid i en vernet bedrift sammen med psykisk utviklingshemmede og narkomane. Han gikk temmelig kjapt tilbake på skolen

 

Anonymous poster hash: 56eed...81c

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok ikke kastet ut, men jeg hadde stilt krav.

 

Ingen internett mellom kl 23 om kvelden og 15 neste dag.

 

Han måtte pent ta sin del av husarbeid, matlaging osv. Skulle han bare drevet dank og hatt så mye fritid hadde hans del blitt større enn min. Han kunne fått valget, gå på skolen eller vask badet!

 

Det der med å la tenåringer snu døgnet er en uting. Har to tenåringer i huset selv og her er regelen som gjelder alle i huset at på hverdager skal alle skjermer av 22.30. Jeg tvinger ikke 15 åringen til å sove, men når valget står mellom søvn og en bok velger han å sove. Døgnrytme er viktig, ingen har godt av å sitte på nett halve natta.

 

Anonymous poster hash: d8562...a6b

[Himmel og hav]

Hva er alternativet til at han bor hjemme? Hvem tenker dere at skal forsørge han, motivere han, fortsette å oppdra han? NAV? Jeg ser ikke helt hvordan man kan vurdere en gang å kaste ut en på 18 som ikke kan forsørge seg selv. Det er ikke slik at foreldrerollen, ansvaret og oppdragerfunksjonen er over i det øyeblikket poden har stemmerett. Etter min erfaring er de da i en av de periodene hvor de kanskje trenger gode og kloke foreldre mest.

 

Det er mye fokus på de som dropper ut eller står i fare for å droppe ut av vgs. Ta kontakt med skolen sammen med han, eller på hans vegne og hør hva som er mulig å få av hjelp. Noen kommuner har ungdomslos, om han har droppet helt ut, så kan oppfølgingstjenesten hjelpe, skolen sitter antagelig på ressurspersoner som kan følge opp. Ikke gi han opp. Ikke tenk at han får seile sin egen sjø. Jeg ville prøvd å hjelpe med alle de ressurser jeg som voksen og forelder har tilgjengelig for å få han på et bedre spor.

[Gjest Antarctica]

Er han/hun riktig frisk, da?

[TinaK 1990]

Høres ut som depresjon. Søk hjelp.

[Anonym bruker]

Hvordan jeg hadde reagert hadde vel hengt mye sammen med bakgrunnen for at det ble slik.

For meg høres det ut som en eller annen luftforandring kanskje hadde vært en god ting. Om ikke h*n går på skolen uansett så ville jeg overveid å sende h*n f eks til besteforeldrene eller en annen del av familien for at h*n kunne få seg et annet perspektiv på ting og komme til å se det hele litt mer utefra. Da ville det kanskje være enklere å komme ut av den uheldige døgnrytme og rett og slett komme seg litt bort fra det livet som ikke fungerer akkurat nå. Det høres jo ut som h*n/dere har kjørt dere litt fast.

Umiddelbart tenker jeg at om h*n ikke klarer å stå opp til skoledagene og gjøre det som må til, så kommer h*n ikke nødvendigvis til å klare å passe en jobb heller. En arbeidsgiver er ikke interessert i å skulle oppdra på en tenåring, være pedagogisk og motiverende osv. De forventer at man møter til tiden og gjør det man skal. Ellers mister man fort den jobben igjen. Jeg vet om flere ungdommer som har mistet jobben sin på den måten. Så det er ikke nødvendigvis slik at bare man sender ungdommen ut på arbeidsmarkedet så retter vedkommende seg og blir en pliktoppfyllende samfunnsborger som tar ansvar for seg selv og sin økonomi og sin fremtid. For noen er det kanskje det som skal til for at de klarer å komme seg på rett kjøl men det er ikke svaret i alle situasjoner.

Anonymous poster hash: ce84b...0d4

[Anonym bruker]

Jeg var sterkt deprimert på den tiden. Bodde hjemme uten å gå på skole eller jobb. Sov mye. Leste, satt på PC osv. Hadde foreldrene mine stilt krav til meg hadde jeg sikkert tatt livet mitt. Kom meg sakte ut av mørket og fikk meg en jobb jeg blomstret i. Vintigste for meg var å merke ubegrenset kjærlighet fra mamma og pappa. Jeg fortalte aldri at jeg sleit, men de så det nok..

 

 

Anonymous poster hash: e0de8...a6a

[Mandala]

Ingen vil vel egentlig sitte tiltaksløs hjemme dag etter dag uten at det er en grunn for det? Altså, på en eller annen måte sliter vel ungdommer og unge voksne som faller utenfor? Og med den logikken hadde jeg naturligvis ikke valgt å sette hardt mot hardt og kaste ut barnet mitt i en periode der det antakelig trenger meg som mest.

[Anonym bruker]

Kaster vel ikke ut sin egen unge?! 😮

 

 

Anonymous poster hash: ec741...f4b

[Leeloo76]

Kommer selvfølgelig helt an på situasjonen, men forutsatt at det ikke er noe galt mentalt eller fysisk ville jeg nok satt et aktivitetskrav ganske kjapt, skole, jobb eller reise (dannelsesreise, ikke tre uker fyll på Aiya Napa  ) er ok. Er det en plan om å skifte utdanningsløp og "barnet" ikke finner seg en jobb før neste studie starter f.eks. kaster jeg dem jo ikke ut, men det er helt uaktuelt å sitte 24/7 og spille WoW, da får de heller fullføre året de har startet på, utdanning er sjelden bortkastet uansett. 

 

Nå skal det mye til at jeg lar barna mine bo hjemme etter videregående, jeg mener det er sunt å komme seg ut i verden og klare seg selv etter man blir 18 (med litt bistand der det trengs selvfølgelig). Fint å spare penger selvfølgelig, men bedre å bo i kollektiv med gode venner og en kjip deltidsjobb enn å bli boende hjemme til man er 25. Nå har vi veldig liten leilighet da, mulig jeg hadde tenkt annerledes om vi kunne hatt hver vår fløy  Flyttet også tidlig ut selv, så er ikke helt objektiv.

 

Er det bare meg eller blir depresjonskortet flagget veldig ofte her inne? Det virker av og til som om det er helt umulig at enkelte faktisk bare er late drog, være seg barn eller ektefelle. Det betyr selvfølgelig ikke at man skal utelukke depresjon, men jeg har sett nok latsabber i mitt liv som garantert ikke var deprimerte, de syntes bare det var helt ok å leve på foreldre og/eller staten, selv om det ikke var direkte fett. Så er det spm. om høna og egget; blir de deprimerte fordi de bare går hjemme og sløver, eller går de hjemme og sløver fordi de er deprimerte.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at jeg hadde stilt konkrete krav. Han må lage en plan for hva han skal og når han skal gjøre dette. Han må selvsagt gjøre alt husarbeid, lage mat osv som hjemmeværende. Ikke noe i veien for hagearbeid o.l. heller.

 

Hvis dette ikke er interessant, så gir du ham 3 mnd på å finne ut hva han skal og deretter er det en tur på nav for å finne seg jobb og sørge for seg selv.

 

 

Anonymous poster hash: 38359...029

[Anonym bruker]

En 18-åring klarer vel fint å sette på internettboksen, og slå på automatsikringen igjen, så ingen god løsning det. 

 

Mange tenåringer kan være et h...... en periode, hvor ingenting hjelper. Da er det ikke bare for foreldre å stille krav.

Anonymous poster hash: 43b45...62c