Planlagt gravid, nå ønsker han abort

[Somo93]

Vi har vært uten prevensjon i ca 1,5 år. Vi har prøvd å bli gravide uten å lykkes lenge. Gikk til en fertilitetsgynekolog og fant ut at jeg hadde bare EL hver annen mnd. Planen var å starte med hormonbehandling, men vi kom aldri så langt da vi ble gravide på første EL etter gynekologbesøker. Nå er jeg 6+5 og han ønsker abort. Jeg er så fortvilet da dette er mitt største ønske i livet. Vi hadde jo planlagt dette så lenge. Nå sier han at jeg dreper han sakte og at jeg er den som holder triggeren på våpenet. Han sier livet hans er i mine hender. Jeg er så lei meg og aner ikke hva jeg skal gjøre. Han sier at han kommer til å stille opp for både meg og barnet, men at han gjør det mot sin vilje og at han ikke ønsker noe av dette. Jeg tenkte først at dette bare var en sjokkreaksjon, men det er gått nesten 3 uker nå. Hjelp meg, er helt rådvill. Jeg ønsker sårt å bære barnet vårt frem, men jeg ønsker jo at barnet mitt skal vokse opp sammen med en pappa som elsker han/hun.

[Anonym bruker]

Hei kjære deg. Dette synes jeg hørtes meget spesielt ut. Å si at du dreper han sakte og at det er du som holder triggeren på våpenet, minner om en meget ustabil mann som burde ha hjelp! Kan jeg spørre om noen ting? Hvor gamle er dere? Hvor lenge har dere vært sammen? Dette hørtes nemlig ut som en veldig umoden mann, og også noe ustabil. Ikke vondt ment, men herlighet for en kommentar. Dere har jo prøvd i fellesskap! Hva er forklaringen hans på at han plutselig ikke ønsker barn plutselig?

Anonymous poster hash: 4d391...cc1

[TiaMar]

Helt enig at han ikke høres helt stabil ut. Mistenker du at han sliter med noe psykisk? Har han humørsvingninger ellers? Veldig merkelig å bytte så totalt mening, helt uten forvarsel, hvis dette er noe dere har vært enige om lenge i forkant.

Å si noe sånt til kjæresten sin er helt uakseptabelt i min bok.

[Lykkebaby♡]

Det siste jeg hadde gjort var og ta abort i alle fall. Makan han høres ut som han trenger proff hjelp. Det er ikke normal reaksjon etter dere har gått inn for og bli gravide i sammen.

Jeg ville ikke latt andre styre meg til abort samme hvem som sa det. Da hadde jeg før tatt barnet og forlatt mannen. Og oppdratt det dyrebareste som finnes selv. Det er ikke en menneskerett og få barn. Alle er ikke så heldige.

[Somo93]

Han sier han har vært deprimert i 1,5 år. Det er jo like lenge som vi har prøvd å blir gravide. Jeg har sett at noe har vært galt, men han har sakt at alt er fint når jeg har spurt han. Men dagen jeg fortalte nyheten om at han skulle bli pappa kom alt han hadde sittet inne med. Han sier at han følte seg presset til å si ja om å prøve, men han har jo sakt ja i 1,5 år. Det var jo ikke bare en engangsgreie, vi har jo faktisk prøvd.. Lenge...

Vi er 23 og 26 år gamle og har vært sammen i 3 år. Vi har bodd sammen nesten like lenge. Jeg har spurt om han kan snakke med en psykolog for å få hjelp til å kunne snakke ut om sine problemer og ting. Vi har også bestemt oss for å prøve samlivsterapi, jeg er helt desperat og er villig til å prøve alt. Han sier han ikke ønsker at jeg skal flytte ut eller å gå fra han for han mener at han ikke vil gi barnet en start på livet med splittet familie. Men en dag så er han god med meg og holder rundt meg og vi bare har det kjempe fint, å neste dag snakker han ikke til meg og bare avviser meg fullstendig. Jeg har sett litt på leiligheter og sånn, for hvis jeg må flytte ut vil jeg gjøre dette og være på plass i ny leilighet før barnet kommer til verden. Ønsker ikke å belaste barnet med stress når det er nyfødt. Jeg føler han presser meg veldig til å ta abort, men herre.. Det er jo ett planlagt barn og det er bare så ufattelig feil å ta vekk ett liv som allerede har eget hjerte som banker. En dag virker det som om alt ordner seg og er i skjønneste orden, neste føler jeg at jeg bare er her.. 

[Anonym bruker]

Kjære deg

 

Jeg synes dette høres ut som en veldig ustabil mann/kjæreste/forsørger, som ikke er klar for å bli far. Dette må jo være en fryktelig situasjon for deg. Bare du kan ta det valget om abort eller ikke, men jeg ville tenkt meg godt om, og se for deg hvordan livet til dette barnet blir. 

 

Jeg ville helt klart gått til en respektert samlivsterapeut med en eneste gang, og fått en objektiv tredjepart til å se på saken. Jeg har vært i terapi selv, og det hjelper noe enormt. Kanskje kan denne terapeuten også si noe om hva slags tanker hun/han har om han og dette forholdet spesielt med tanke på barneoppdragelse. Dette kan ikke tas alvorlig nok.

 

Jeg skjønner godt at du ser etter leilighet,. Det ville jeg og ha gjort.  Det at han kanskje "presser" deg til å ta abort er utrolig respektløst og uansvarlig av han. Han kunne ha sagt ifra for lenge siden at han slet, og da kunne denne situasjonen vært unngått. uansett, når man først er gravid så forventer nok alle kommende mødre at partneren "backer" en opp, og gir sin støtte og hjelp uansett. Det høres ikke ut som han bryr seg stort om at du mest sannsynlig kommer til å slite psykisk hvis du tar en abort. Å ønske at partneren har det godt er jo fundamentalt og en selvfølge i et forhold.

Anonymous poster hash: fd21a...ec8

[Anonym bruker]

Dette skjedde meg og dessverre.. og det er så kjedelig.. Sliter med Endo og forsøkte 3år med mannen, og etter endo-operasjon så tenkte jeg at nå kom jeg til å bli gravid.. Men det han sa da gjorde at alt raste.. han ville ikke ha barn likevel.. jeg gikk fra han kort tid etterpå.. jeg har ønsket meg barn så lenge jeg kan huske så å ikke få barn var ikke et valg for meg.. Egentlig er jeg nå veldig glad for at jeg ikke ble gravid med han..

Anonymous poster hash: 17957...db3

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: 2be9e...097

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: 2be9e...097

[Anonym bruker]

Herregud. Jeg ville ha kommet meg til familievernkontor fort som bare det. Og Ikke latt meg presse til abort.

 

Anonymous poster hash: 069c3...4dc

[BFurby]

Hvis han faktisk har en depresjon så må han jo få hjelp!!

Det er ikke noe som bare går over. Han kan sikkert starte med å gå til samtaler hos fastlege og så få henvisning til psykolog. 

 

Når vi er deprimerte (og da mener jeg ordentlig deprimerte, ikke bare "har en dårlig dag") så er vi ikke oss selv lengre. Det er vanskelig for dem som ikke er deprimerte å forstå, men man tenker helt annerledes, kan være litt "ustabile" og ser ikke noe positivt i noe. Alt er svart, tungt og hverdagen føles helt uhåndterlig. 

Det er viktig at dere får hjelp som par men høres ut som han også trenger hjelp til å håndtere sin depresjon. 

 

Abort er uansett helt opp til deg og han skal ikke få lov til å presse deg til det.